Det er så godt å bli holdt, synes jeg. Det er akkurat som alle brikkene faller på plass inni meg, og jeg får ro. Alle de stikkende og piggete følelsene og tankene får tilført balsam, som gjør dem mer smidige og glatte. Men, det er selvfølgelig ikke sånn at alle jeg møter skal holde meg for å gi meg sjelefred, det er nesten aldri noen jeg vil slippe så nær meg. Jeg kan være redd for nærhet, og føle det veldig ubehagelig. Det kan være en invasjon å bli klemt av feil menneske, for å slappe av med det må det være en tillit.

En stund gikk jeg på biodanza, og der utviklet det seg en nærhet mellom oss i gruppen. Dette var en fin opplevelse, vi så hverandre, sanset hverandre, fanget opp hverandres bevegelser og kroppsspråk, og etter noen ganger føltes det godt å være nær hverandre. Vi skulle ikke snakke sammen med ord, så dermed ble det en sterkere bevissthet på å forholde seg til hverandre gjennom årvåken sansing. Der kunne en omfavnelse føles god, det å støtte hverandre kom veldig fra hjerte til hjerte. Gjennom dansen åpnet vi opp for kjærlighet, til livet, til oss selv.

Line Vivian Lyng, som er biodanzalærer, holder også på med Somatic Bodywork. Hun holder til i Moss, og det hun gjør med bodywork, var helt magisk for meg. Jeg har bare vært på en time foreløpig, og da ble jeg holdt, mens hun snudde og vendte på meg, hardere noen ganger enn andre. Jeg følte meg som et lite barn, så trygg og rolig, og nesten gjenfødt da jeg gikk derfra. Sov godt på natten etterpå, hele meg fikk hvile. Jeg ble var på pusten, min pust og hennes, og merket hvordan den bandt oss sammen. Følelsen av å bli sterkere sammen med andre ble tydelig for meg. Det var godt å kjenne seg ivaretatt, ikke alene. Om jeg har klart å friste noen nå, så vet jeg det går an å finne henne, og avtale en time. Passer det for deg, er du heldig, jeg skal dit igjen, å bli tatt vare på.

Barna mine er det godt å holde på, selv om det ikke skjer så ofte lenger, nå som de blir store. Det har alltid føltes så fint når de lar seg holde, og jeg kan få styrke dem, overøse dem med kjærlighet. De har alle trengt trøst en gang i blant, eller bare kos. Gjerne med en bok i fanget, og krype godt til rette inn i en armkrok, med hodet begravd i halsgropa mi. Når vi satt slik kunne tiden bare gå, leste og småpratet, og kjente på hvor godt det var å være til. Jeg kjente den gode lukten av barna mine, det luktet ofte litt småbarnsvette og lek, gjerne ispedd lukten fra treklatring eller sandkasselek, fotballmatch eller sykkeltrening. Akkurat i de øyeblikkene er jeg trygg på at jeg var en god mor.

Da jeg var liten var vi så mange barn, så tett i alder, så det ble lite tid og plass på et fang. Jeg husker godt at morfaren min hadde tid og plass på fanget, at han leste Donald for oss, og hvor godt det var å være inntil han. Sitte der og ta inn stemningen fra stemmen, pusten, varmen og alle bevegelsene. Husker hvordan jeg kunne sitte der og studere hvordan han brukte munnen når han leste. Noen ganger stoppet han og kremtet litt, da kjentes det som små rykk i halsen hans.

Nå er jeg så heldig å ha truffet en mann med stort favntak for meg. Når jeg ser han, og han åpner armene sine for meg, da jubler det inni meg. Det er så fantastisk godt når han holder rundt meg, det er akkurat som jeg ikke trenger mer i livet. All selvforakt og kritikk blir utestengt, det er ikke plass til det. Den beste måten å få/ ta imot kjærlighet på, synes jeg, for samtidig med at jeg kjenner det fra han, åpner jeg opp for å gi meg selv det, fra meg selv. Jeg projiserer kjærlighet, og er lykkelig snylter, siden det sikkert er akkurat sånn han har det også. Så vidt jeg forstår er det like mye et møte med seg selv som et møte med den andre, når vi tør kjærlighet. Jeg skriver tør kjærlighet, for det krever mot, synes jeg. Nå gjelder det mot til å bli holdt.

Oppfordrer alle til å la seg holde, og holde andre. Fordi vi fortjener det!