Jeg var så glad, gira, spent. Følte at nå var livet på gli. Apetitten var enorm. Så skjedde det, noen kom borti bryteren. Lyset forsvant. De lette følelsene forsvant. Som et vagt minne. På en to tre var mørket over meg igjen. Det jeg hadde jobbet sånn for å komme meg ut av. Tilbake er følelsene av at jeg ikke klarer noe, i allfall ikke ordentlig. Jeg klarer ikke å slappe av, klarer ikke gjøre noe, er trøtt, og vil gi opp.

Det jeg ikke forstår er at det er så lett å bryte ned, mens det er så vanskelig å bygge opp. Hvor er lysbryteren? Jeg vil så gjerne få på lyset igjen. Det var så godt å bade i det.

Merker at jeg ikke er så mørkredd lengre, jeg aner allerede et håp om å finne tilbake til det lette. Depresjonen skal ikke få overtaket denne gangen!