På jobb i dag oppdaget jeg via radio at det var de singles dag i dag, 11.november. Det er visst et kinesisk påfunn, og hovedidéen er såvidt jeg forsto shopping. De single skal unne seg noe ekstra på denne dagen. Og, igjen forsto jeg det som dagen ble etablert i -93. Jeg hører på med et halvt øre, siden jeg går til og fra, med og uten bråkete maskiner, så ikke sikkert jeg er helt riktig informert, men godt nok :D!

Faren min var født 11.11, så han har jeg tenkt på en del i dag. Han døde som 47-åring, så fortsatt ser jeg for meg en relativt ung mann når jeg tenker på han. Han hadde blitt 87 i dag, så hvordan hadde han vært nå? Hvordan ville han sett ut? Rart å tenke på at han skulle hatt en sliten og gammel kropp, kanskje både sett og hørt dårlig. Storesøsteren hans blir 90 på onsdag. Merkelig.

Pappa kunne altså hatt bursdag på singel-dagen, og mamma har bursdag på valentinsdagen 14.februar. Hva blir man når man kobler sammen valentinsdagen og singeldagen? Mange barn i alle fall. Vi er seks levende og en død. Men, bortsett fra det, blir man en amorøs shopper eller en singel romantiker?

For meg ble dette en morsom tankelek under dagens sømmer, flikking og såling. Og en kan jo lure, er det tilfeldig? Vil svare neppe! (Smilefjes, blunkefjes, latterfjes osv)

Krake søkte make

Søkte og søkte

Og fant – innimellom

Ŕomantisk krake søkte make

Søkte og søkte

I dagdrømmene

Desperat krake søkte make

Søkte og søkte

Og søkte og søkte

Kuet krake søkte make

Søkte og søkte

Eller, søkte kanskje ikke

Kritisk krake søkte make

Søkte og søkte

Men fant ikke

Glemsk krake søkte make

Søkte og søkte

I gamle mønstre

Sliten krake søkte make

Søkte

Og sank tilbake til boka og godstolen

Krake søkte make

Søkte og søkte

Fant seg selv i søket

I store deler av livet har jeg sett meg tilbake. Tenkt over ting jeg har sagt og gjort, valg jeg har tatt, eller gitt fra meg.. Og jeg har kjent på anger. Hvorfor gjorde jeg ikke det i stedet? Hvorfor sa jeg det? Hvordan kunne jeg handle sånn? Med mer, mye mer. Og hva fikk jeg ut av det, hva løste det?

En klok dame jeg kjenner sa noe jeg har bitt meg merke i, hun gjorde så godt hun kunne der og da. Hun tok de valgene hun gjorde ut fra hvor hun var i livet da. Hun var yngre, og hadde naturligvis mindre erfaring.

Det er fint å tenke sånn, synes jeg. Det gjør børen litt lettere å bære. Alle feilene jeg har gjort, mot meg selv og andre. Jeg kan angre meg syk, jeg kan forgå av dårlig samvittighet, rope meg hes med alle unnskyldningene. Men, ingen ting endrer seg av den grunn. Gjort er gjort og spist er spist, det er best å favne fortiden. Være raus og tåle feilskjærene. Det er en del av livet, det å være menneske. Ses vi på i luper består alle av de samme mikrobene. Noe vi vil ramme inn og henge opp på veggen og noe vi helst ville kastet i flammene så de forsvinner sammen med vedkubbene.

Hadde jeg startet opp igjen nå, med dagens perspektiv og erfaringer, ville trolig mye vært annerledes i livet mitt. Men ville jeg klart å være en bedre mor? Uvisst. Min personlighet ville preget relasjonen selv om noen ting trolig ville vært bedre.

Kan jeg konkludere med å si at jeg ikke angrer på noe? Nei, men jeg klamrer meg ikke til angeren, for den hjelper meg ikke. Den er et blylodd jeg har valgt å legge fra meg. Trenger ikke å gå rundt å bære på det. Bedre å fokusere på her og nå, og glede seg over det gode. Nyhetene på radioen går sin gang, så blir hele tiden minnet på en kaotisk tid. Men, akkurat her, på i min lille flekk er det godt. Solen skinner – så skal ut å gå i høstlyset.

Jeg skulle ha noen dager fri, reise bort og oppleve noe annet. Valget falt på Brussel. Fordi jeg ikke hadde vært her før, det var ikke så langt  å fly, og passet for en oval helg. En passe utflukt for sønnen og meg.

Folk har spurt hvorfor vi skulle reise hit, og det har igrunn forundret meg. Hadde vi valgt London, København eller Paris tror jeg ingen hadde spurt hvorfor. Det er like naturlig og interessant å reise til Brussel, tro meg!

I dag har vi gått mange kilometer gjennom byens gater og sett på bygninger, folk, åpne plasser og parker. Drukket øl og smakt på ulike lokale retter. Hørte en sjeldent flink ung dame synge på gaten. Undret og frydet oss over mye rart, og fortsettelsen er det bare å glede seg til, for vår del. I morgen skal vi blant annet på en jazzkonsert med en fremragende saksofonist.

Når vi er vel hjemme igjen skal jeg lese litt om byen og landets historie, for jeg oppdager at dette er veldig mangelfullt for meg. Som praktiker gjør jeg først, leser etter. Da har jeg knagger å henge det på. Kommer åpen og ukritisk, eller ikke helt. Visste noe om Manneken Pis, sjokolade, vafler og øl.

Lykke kan være å spise sin lunsj med p1 på radioen og kaffe i koppen. Sitte i noen minutter og la smaken av tørkede aprikoser fylle munnhulen, mens du kjenner hvor godt det er å være deilig mett. Straks klar for nye oppgaver.

Lykke kan også være å høre den unge hanen i nærheten gale og gale. Den har en klar stemme, eller hva det kalles. Ser for meg hvordan de unge hønene lar seg imponere. I vår var de kyllinger hele gjengen.

Lykke kan være å vite at et av de voksne barna mine kommer hjem en tur i kveld. At vi skal spise middag sammen, og jeg kan få et innblikk i hvordan det unge livet er.

Kokt egg var forbeholdt søndager. Det var en varm luksus, helst med 7 minutters koking for min del. Da var plommen litt bløt og hvitten stiv. Det var litt høytid over det, eget egg i eggeglass.

Jeg har tatt med meg dette langt inn i voksenlivet, med egne småbarn var det i allefall helg eller ferie om det kom egg på frokostbordet. Da gjenopplevde jeg barndom ved å se utfordringene med å hakke egget, få av eggeskall uten å få små eggeskallbiter med inn i munnen. I tillegg hadde barna personlige eggeglass, og ulike farger på eggeskjeer. Det ble stor seremoni ut av det.

Nå kan jeg spise kokt egg hver dag om jeg vil, men det andektige henger litt i. Med frokostbesøk hører kokt egg til, ellers er det heller sjelden jeg spiser det. Det føles litt for luksuriøst på en måte. Lett å tenke på de som ikke har noe særlig mat i det hele tatt, og så skal jeg fråtse i alle de næringsstoffene bare fordi jeg har lyst!

Min mor har påpekt at jeg er for streng mot meg selv, og jeg forstår at hun har rett. Helt uten grunn har jeg vært så heldig å bli født i et land hvor det er mat nok til alle, og hvor det stort sett også er egg nok til alle. Det går an å kjenne på takknemligheten over det privilegiet og rett og slett nyte et kokt egg til frokost, alene og på en onsdag.

Beklager til deg Harald, og Haakon også, forsåvidt – ut med kongen! Det er som jeg har lest i Morgenbladet på høy tid med en ny folkeavstemning om monarkiet.

Jeg må innrømme at mine holdninger har vært veldig konservative, jeg har hatt sterk tro på at landet vårt har det best med en konge, og en kongefamilien. Men, det har gått over. Det er for lav moral og for mye egoisme blant disse utvalgte, for ikke å snakke om de utvalgtes valgte.

Det er greit at vi som folk ikke skal få delta i bryllupet i dag, men hvorfor står vi rundt på utsiden og lar oss begeistre? Hvorfor hopper vi når den vordende brud ber oss hoppe? Folk stiller opp, gleder seg med dem, bare for å se de prominente passere. Og etter vielsen skal de ut og vinke til folket. Det blir for dumt!  Prinsessen på erten?

Nei, takke meg til eventyrene. Der kan konger være konger, prinser og prinsesser være prinser og prinsesser, slott være slott. Det eventyrlig vakre, kostbare og vidunderlige passer best i fortellingene. Så kan jåleri, rus og intriger ligge der mellom linjene uten at det skal være folkets investeringer.

Det kan hende det har vært det samme surret med de kongelige hele veien, nå som det er mer åpenhet kommer mer fram. Vi trenger ikke religion som vi gjorde før, vi trenger heller ikke monarki som vi gjorde før, tenker jeg. På tide å ha tiltro til verdige presidenter som velges av folket for en kortere periode enn livstid.

For min del på tide å rydde, legge monarkiet i monarkivet.

Om sommeren, når mange familier har ferie sammen, og kommer innom verkstedet, er det lett å gjøre seg noen tanker omkring barneoppdragelse.

Noen familier er superharmoniske, barna er trygge og rolige. Familier som snakker sammen, ser på hverandre, virker avslappet og glade for å være sammen.

Andre familier virker masete, hvor både voksne og barn styrer rundt, tar på alt, kommenterer masse uten å lytte til hverandre, stemningen er kaotisk, men forsåvidt positiv. Får inntrykk av at det også er familier som er fornøyde med å være sammen, men urolig.

Så er det disse som kjefter på hverandre, hvor det som regel er en unge som er i veldig dårlig humør eller skriker, om den er liten. De virker ikke spesielt glade for å være sammen, agerer som en negativ enhet.

Tror jeg reagerer mest på de familiene hvor de voksne ser ut til å ha gitt opp, barna er sjefene. Styrer og ordner, og de voksne er passive. Det virker som de voksne vil være et annet sted, og ungene er relativt glade for å være sammen, men utrygge.

Med alle disse observasjonene kverner det godt oppi hode på meg, jeg ser igjen min egen familie, hvor jeg var den slitne fjerne moren innimellom, den tilstedeværende og engasjerte andre ganger, den negative har jeg også vært. Og, dette påvirker selvfølgelig barna, deres oppvekst.

Det er lett å merke hvor det er godt å være, det er lett å se at harmoniske voksne gir trygge barn. Barn som blir sett, respektert, og har grenser.

Det er en del barn som har skremmende lite grenser. Når de voksne ikke reagerer hender det jeg må si ifra, om å være forsiktige med ting, ikke oppholde seg i verkstedet blant kniver og nåler, ikke sitte på skinnputene som er til salgs og spise is osv. Da har jeg opplevd at de voksne blir fornærmet på meg, sure. Tar barn i forsvar og går. De som skal herje uten tilsnakk synes jeg synd på, for de skal fungere med andre i et samfunn.

Når de voksne lar seg lede av barna ser det  underlig ut for meg. Det er naturstridig. De voksne må vise vei. Det er bare å se på dyrene, spesielt mødre oppdrar dem, frihet under ansvar. Når grenser nås stoppes de. Hva har skjedd – når startet man å tro at barna satt på alle svarene? De er selvfølgelig fulle av svar og kloke, men de har ikke erfaringer enda, de må ledes litt fram for å være trygge. Det blir vaklende familiestrukturer i dette grenseløse, og det er jo faktisk bare egen familie som synes at mitt barn er det beste.

Digitale barn er også en greie, som først og fremst gjør meg gammel. Barn i 10-12årsalderen som er bleke og slappe midt på sommeren, knapt ser opp fra skjermen de går ute med, det gjør meg trist. Hvorfor har de ikke mobilfrie pauser, hvor de ser seg rundt, oppdager og opplever ting der de er på ferie? Det er klart at barn bak skjerm er mindre krevende enn barn uten skjerm der og da, men barndommen går fort, og den gullalderen får vi ikke tilbake!

Jeg har jo selv oppdratt barn, og prøvet og feilet, mer stolt av noe enn annet når jeg tenker på det. Jeg har ikke vært det mest harmoniske voksenforbilde, men jeg har virkelig tatt oppgaven på alvor. I ettertid kan jeg tenke på mye som kunne vært bedre, men der og da var det det jeg fikk til. Og håpet og troen er at de opplever at de er verdifulle mennesker i samfunnet, at de har trygge plasser i seg selv som de kan søke inn til, at de føler seg elsket og respektert, at de evner å elske og respektere andre, og at de har et hjem og en favn de kan vende tilbake til de gangene de trenger det.

Hvor stor er en tabbekvote? Hvem har tilgang til en? For ikke å glemme – hvem bestemmer hvem og hva som inngår i kvotene?

Jeg bor jo nokså nær grensen til Sverige, og har kvoter å forholde meg til der. De er relativt oversiktlige, noe konkret å forholde seg til. Staten tar ansvar. Når det gjelder tabbekvotene er det straks verre.

I noen situasjoner og med noen mennesker virker tabbekvoten uendelig. Det virker beroligende/ betryggende samtidig som det kan by på etiske dilemmaer. Jeg snakker her om nære familierelasjoner, hvor nærmest uansett hva man sier og gjør blir det akseptert, eller i det minste er det ikke så avgjørende at man mister hverandre. Det kan gå på respekten løs, og dermed bli nokså umoralsk, tenker jeg. De nærmeste fortjener absolutt respekt, selv om de elsker oss med alle feil og mangler og vice versa.

Da er det noe ganske annet i en jobbsituasjon, der er det lettere å nå kvoten. Om du for eksempel liker å slappe av en del, ta ting i ditt tempo, kan dette bli en prøve. For, hvor mange ganger kan du forsove deg, ta for lange pauser, komme for sent på møter før tabbekvoten er brukt opp? Igjen kommer det an på relasjonen til de andre på arbeidsplassen, jo nærere relasjon jo lettere å møte forståelse og få tilgivelse og større kvote.

I min jobb, hvor tabbene kan bli tydelig fysiske, undrer jeg over det samme – hvor mye tåler de? I verste fall har jeg erstattet sko – og klarte å beholde kunde. Å komme for sent, som jeg gjør sjelden, er merkbart uakseptert. Tror det har skjedd 3 eller 4 ganger, og typisk nok har jeg fått klager, noen har kommet til stengt dør, selv om jeg kom med neste ferge et kvarter etter var det for mye. Usikker på om jeg har mistet kunder på det, men det er sårbart, og mulig noen har gitt meg opp.

I alle mulige forhold vil det dukke opp, på dans, med naboer, venner, kjærester. Tror det er viktig å forsøke å oppføre seg ok, behandle folk med respekt, be om unnskyldning om det trengs, ikke ta andres greier for personlig å la seg krenke, være raus! Å være trygt forankret i seg selv er det beste utgangspunktet for tabbekvotehåndtering, tror jeg.

En nabo var uheldig og kjørte på søppel-/ kompostopplegget mitt for et par dager siden. Han har vært her og snakket om uhellet med sønnen min, sagt han skal rydde opp. Dermed gikk jeg fra oppskaket da jeg så det, til rolig. Dette er en nabo jeg setter pris på. Hadde det vært en av de andre, ville han nok ligget dårligere an. Han som kun har kommet med irettesettelser over gressklipping og sosialt samvær, den samme naboen som måker snøen over til min hekk istedenfor å holde den i sin hage. Hadde det vært han, ja da tror jeg tabbekvoten hadde vært brukt opp!

Det er utrolig hvor heldige vi er som har så lange og lyse kvelder her i nord. Sommerkvelder. De er ikke nødvendigvis så varme, men godt å sitte inne og titte ut også. Se på alle fargene der ute- mange nyanser av grønt, rosafarger, blålillatoner, gule og røde variasjoner. For, det er frodig ute nå, masse blomster, blader og gress.

Det er noe godt med å sykle ute på kveldene nå, synes jeg. Det gjør ikke noe om arbeidsdagene blir lange når det fortsatt er lyst på vei hjem. Folk er avslappet, koser seg ute på benker eller restauranter.  Mange som ferdes ute og er blide og glade. Fuglene er travle med sine liv, mye lyder og aktivitet å følge med på der også. Og båtlivet. Jeg liker å sykle langs elva og ta det inn.

Huset er ikke kaldt å komme hjem til på sommeren. Det er en behagelig temperatur her som gjør at jeg bare kan sose rundt, ikke stresse med å fyre opp i ovnen eller kle på meg en ekstra ullgenser. Ren luksus! Som det bare er å nyte.

Hvert år på denne tiden føles det som kveldene er nærmest uendelig lange, og om bare noen uker vil det være over for denne gang. Bare suger det grådig inn nå, er mest mulig i nuet. Sommerkveldslykken!