Endelig lørdag, endelig fri, og ny økt med andelsarbeid. Som andelsbonde på gården Nes er 10 timers gårdsarbeid det som inngår i avtalen. Og det er vel anvendt tid, med tanke på alle de deilige grønnsakene vi dyrker der.

I dag skal vi binde opp tomater og plante ut purre, luke blant gresskar og squash, prikle småplanter, gå med hjulhakke på løkfelt og langs bondebønner og sukkererter, vanne i drivhus.

Bare ved å lese om dagens gjøremål kjenner jeg på økt spenning og forventning rundt årets innhøsting. Det er allerede flere ting å høste, som salater, reddik og urter. Blir minnet på hvor rik jorden er, hvor godt det er å hente maten rett fra åkeren. Vite at maten har vokst i økologisk miljø, med hjelp av vårt andelsarbeid og den dyktige gartneren og bonden.

Det er hyggelig sosialt også, på disse dugnadstimene. Vi er et arbeidslag som jobber sammen. Mens vi jobber oppstår gode samtaler, og vi opplever et fellesskap, med et felles mål. Det er i tillegg lærerikt. Min tid med kjøkkenhage har vært en spe begynnelse på kunnskap om dyrking, gjennom gården har den blitt betraktelig utvidet. Fortsatt er det mye å lære, og enklere å forstå hvorfor det ikke ble supre resultater på egenhånd.

Nå nærmer det seg tidspunktet for oppmøte, og jeg skal gjøre klar kaffetermos og matpakke. Etter økten er det et høydepunkt med matpause, forhåpentligvis i sola.

Tar noen bilder fra dagens arbeid, så dere får se selv hvor fint det er. Frodig og grønt, levende.

Denne dagen startet med hodepine, som førte til en liten bekymring for korona, og mange timers hvile. Det har faktisk vært deilig, bare ligge på min korte sofa og kikke litt ut av vinduet i blant, lukke øynene lenge. Ligge der og bare la tid være tid, dag være dag. Tanker og drømmer har streifet forbi, en spennende liten reise.

Heldigvis har trykket i hodet lettet, og formen er tilbake. Det er bare å kjenne på takknemligheten over å være frisk, og det gode med å gjøre lite. Det er tross alt en offentlig fridag, og dermed helt lov å hvile litt.

Leser forresten en bok av Tore Renberg, som det skal bli morsomt å fortsette på. Han er dyktig forfatter, synes jeg, og god til å overraske leseren. Oppdager at det er flere av bøkene hans jeg ikke har lest, så mer å se fram til i sommer, kanskje. Det går jo litt i rykk og napp med den lesingen.

Fortsatt god 2.pinsedag, og jeg blir liggende her og lese mens jeg hviler.

De kan :

Strømme

Tørke

Mangle

Målbinde

Såre eller glede

Blende

Gnage

Behage

Forlede og forføre

Berøve

Sperre

Snerre

Lure og juge

Behage

Sette ut

Jeg lar det bli med det. Fortsetter å løse sudoku, så tallene mellom 1 og 9 får alt fokus, og ordene settes fri. For det kan de også, når tankene er travle med tallgåter.

Nok en onsdag, og snart kveld. Nok en danseløs onsdagskveld. Det har vært mange av dem nå, alt for mange.

Onsdag kveld har vært øremerket dans omtrent alle de siste 20 åra. Det har betydd bevegelse, glede, samhold, musikk, latter, kaffe, trinn og turer, klanger og rytmer. Selv de tyngste dager har det vært oppløftende, bare jeg orket å komme meg dit.

I dansen eksisterer bare her og nå. Det å være ett med musikken og de andre. Det å forsvinne inn i stemningen og la seg forføre. Først og fremst av musikken. Eller være maksimalt konsentrert for å henge med på alle de raske trinnene og vanskelige kombinasjonene. Kjenne hvordan svetten renner nedover ryggen og det stikker til i knærne. Satse på at det er lenge til de svikter.

Holde andre i hendene, se andre i øynene, kjenne på et gledefullt fellesskap. Være nær hverandre å tilhøre hverandre uten å nødvendigvis ha snakket så mye sammen. Fordi det ikke er viktig. Det er ikke derfor vi samles.

Krysser fingre for at det blir bra vær neste onsdag, så vi kan treffes og danse. La musikken flyte ut og fylle oss med den magiske eliksiren som gjør kroppen lett, sterk og utholdende.

En onsdagskveld uten dans.

Det er så rart med ord, hvordan de treffer ulikt. Det kommer an på når de blir sagt, i hvilken setting, med hvilket tonefall, og fra hvem. Og hardest kan det være å høre sannheten.

Jeg var på et fortellerkurs i Finland en gang, hvor vi deltok på ulike forteller- verksteder, og også fikk høre mange fortellinger av fortellere. Der hørte vi en fortelling om den nakne sannhet og den tildekte. Alle vendte seg bort fra den nakne, var redde for den, mens den påkledde sannhet vekket nysgjerrighet og glede.

Historien sitter i underbevisstheten, og dukker opp innimellom, når jeg atter har skrelt bort alle ord og bare plumper ut med nakne sannheter. Mine sannheter, vel å merke, og de kan være overstyrt subjektive. Det hadde vært mye bedre å takle dem med en innpakning gjennom en historie. Eller i det minste flere ord.

Jeg ble servert en naken sannhet som et spørsmål her om dagen, i et hyggelig tonefall. Det var utrolig fint, hadde en medisinsk effekt. Og det slår meg hvor ulikt jeg har reagert på de samme ordene. De har gjort meg bunnløst fortvilet, veldig redd, desperat, og nå rolig. Takker.

Se for deg at du er en strikk. Helt fra du var liten begynte du å strekke deg, og det gikk fint. Du strakk deg, og innimellom slappet du av, for så å strekke deg igjen. Ettersom livet gikk strakk du deg lenger og lenger, og det ble lenger mellom gangene du slakket på strikken, lot den være helt slapp. Du hadde erfart at du måtte være i spenn. Innimellom strakk du deg alt du kunne, slakket litt, strakk deg igjen. Og vipps, så røyk strikken. Du fikk hjelp til å knyte den sammen, og forsøkte å fortsette å strekke deg. Men, elastikken var ikke den samme, når du strammet til kjente du hvordan du møtte død motstand, og også hint om at den kunne ryke igjen. Dermed måtte du være mer forsiktig, holde deg mer i ro for å holde deg samlet. Ikke kunne du trekke deg sammen og bli deilig slapp, heller ikke strekke deg mykt videre. Du var blitt en sliten strikk, og måtte akseptere det. Ta vare på den du hadde blitt.

Hold deg for all del smidig, men husk å slakke strikken. Om du vil beholde elastikken, da.

Da var påsken unnagjort for denne gang, og med mye kvalitetstid med meg selv. Det er rart med det, kan bli for mye av det gode også.

Siden det var mulig, dro jeg til Leveldhytta, med ski og solkrem. Begge deler ble anvendt, jeg påsket meg i fjellet med mange andre. Spiste appelsin og sjokolade. Skiene var bakglatte på det isete føre, faktisk såpass at jeg måtte gå fiskebein på flata der vinden tok tak. De første timene var det uproblematisk, tok det som en tur med ekstra trim. Smilte til folk og det åpne landskapet. Men, etterhvert gjorde utrente muskler og alder seg gjeldende, og det ble en utholdenhetstest. Jeg tok feil i et kryss, og endte opp med noen ekstra kilometer, og feil kurs. Kom tilbake til hytta etter en strabasiøs avslutning, og var ferdig med skiturer.

De to påfølgende dagene hadde jeg gangsperre, måtte bruke hendene til hjelp ved selv små forflytninger av beina. Selvfølgelig var det tilfredsstillende å få bekreftet at jeg hadde så mange benyttede muskler i dem. Og det var med god samvittighet jeg satt i solveggen og leste.

Så var det denne oppdagelsen av alderen som sniker seg på. Jeg gikk altså avgårde på mine bakglatte ski, trodde jeg holdt et bra tempo, men ble forbigått av alle. Rart, når skjedde det? Selv de som var 20 år eldre gled lett forbi. Som tidligere nevnt var jeg smilende blid, men registrerte fakta. Forsto at det krever mer enn to oppvarmingsturer på ski i løpet av en vinter før lange fjellturer i påskefjellet. Siden jeg er så gammel og reflektert aner jeg muligheten for at jeg velger bort lange turer framfor å legge meg i hardtrening. For hvor skal jeg egentlig? Hva skal jeg prestere, og for hvem? Lever godt med å gå de kortere løypene og frigjøre plass for mer trengende.

Solkremen virket iallefall godt, med sin faktor 50. Med god fantasi og forkunnskaper er det mulig å se at jeg er påskebrun. For andre har jeg fått noen fregner på nesa. Jeg er takk og pris ikke solbrent!

Hørte på radioen i stad at påsken varer helt til pinse. Det var strålende nyheter, kan rekke å bli både påskebrun og solbrent før St.hans. Ellers får det gå i arkivet, alle inntrykkene fra årets gule kyllinghøytid.

Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det. Det er det jeg har vokst opp med og det jeg har levd etter. Men, det handler ikke om hvordan jeg tar det – det handler om hvordan jeg har det. Det gjelder å se forbi den flinke piken. Den som alltid tar seg sammen og gjør det som hun tror forventes av henne.

Og hvorfor er det så viktig? Rent objektivt har det ingen betydning. Og velger man å være så glatt, er det nok å se på hvordan jeg tar det. Men det holder ikke. Det holder ikke i lengden. Den holdningen kan bli fatal.

Noen ganger er det viktig å våkne opp, og se realitetene i øynene. Det svir, passer elendig sammen med idealbilde, men kan være nødvendig. Jeg er ingen ironwoman eller superwoman selv om jeg prøver alt jeg kan. De som tror de er allmektige og ser og forstår best har en vei å gå. Jeg mener det, for jeg har vært der selv.

Noen ganger må vi bare stoppe opp og akseptere realitetene, selv om de ikke passer inn med egen agenda. Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Det er ord som fortsatt har gyldighet, og noe vi bør ha med oss. Neste gang kan det være du som må gjennom en lang realitetssjekk, hvor verden frynser seg opp og du ender opp med å dingle i løse lufta mens du tviholder i noen spede halmstrå. Da kan de forbipasserende registrere hvor flink du er til å holde deg fast, og gå selvtilfredse videre. Sånn er livet.

Jeg var og tok en koronatest her om dagen, og fikk med et skriv hjem, med detaljerte regler for hvordan jeg skulle leve fram til prøvesvaret. Etter å ha hørt på radioen om alt som kan være krenkende nå for tiden, kom jeg fram til at jeg følte meg krenket. Nærkontakter sto det. Og jeg har i beste fall en nærkontakt.

En nærkontakt er ikke mye å skryte av akkurat. Og det sto -kontakter. Så på tross av all avstand og alle forbud går man altså ut fra at det er flere nærkontakter?

Og for å dra det litt lenger, er en nærkontakt en du gir en klem? Mer enn det vil vel si en intimkontakt? Og hadde det stått det i skrivet hadde jeg iallfall vært krenket! For her lever vi koronatilpasset og intimfritt for harde livet.

Oppdaget på dagens skogstur at trærne har nærkontakter. Noen mer innfløkte enn andre. Jeg gleder meg til pandemien er over og disse krenkelsene ikke er dagsaktuelle lenger. Kryper tilbake til godstolen og boka inntil videre.

De går over i hverandre, disse tre. Rart når man først begynner å tenke over det, og rart å se at de følger hverandre i ulike situasjoner. Vil ikke være for utleverende, men tenk over det selv, om det er gjenkjennelig.

Jeg har opplevd å bli bedratt/ lurt, og valgt å ignorere det/selvbedrag, som har resultert i at jeg har mistet draget.

Dette gjelder i mellommenneskelige forhold, jobb, valg, livet.

Må finne ut om andre begrep er knyttet sammen på samme måte, gjerne med positive fortegn. Tar gjerne imot tips i kommentarfeltet under.

Må bare legge ved et bilde av oppdrag.