Går litt friskt ut her, med en påstand som kan diskuteres. Men, jeg ser på en elv som en metafor på livet, og da står jeg inne for påstanden.

Det å leve innebærer så mye bevegelse og krefter, som virkelig drar i meg for tiden. Ved å sitte ned å skulle slappe av er det spesielt merkbart. Kan høre hvordan pulsen slår og merke blodet som pumper rundt i kroppen. Kan kjenne hvordan fingre og bein har nesten konstant behov for å bevege på seg. Tankene virvler rundt i ulike retninger, noen strømninger trekker nedover mot dypet og mørket.

Det startet med tilblivelsen, en liten kilde som ble til en bekk. Klart og rent vann. Bekken vokste seg bredere, i møte med andre små bekker, kastet seg vilt over stokk og stein. Intensiteten bygde seg opp til små fossefall, som vekslet med sakterennende strekninger, nye møter med andre bekker, innimellom rolige vann. Og bekken vokste og ble til en elv. Og kraften i bevegelsen ble sterkere. Nye bekker kom til med mindre effekt, blandet seg fort inn i strømmen. Innimellom var det elver som møttes og ble forenet. Stadig veksling mellom sakte renning, strie flommer, fossefall og rolige vann. Til slutt endte de opp i det store havet og blandet seg med altet.

Det er litt betryggende å tenke at livet er en elv, det gir en slags mening. Fortid er fortid, det nytter ikke å ville leve på nytt og gjøre andre valg. Det som er tapt er tapt. Alt og alle en har støtt på i livet har tilført noe og har vært med å forme det livet er, har blitt. Variasjoner mellom gode dager og trøbbel står også klarere, for det har vært mange og lange perioder med stille vann. Og det vil fortsatt komme. Selv om det kan virke som jeg er forbi møtene med innsjøer, og at det heller ikke er mange strykene igjen, mer en elv med sterkere strøm, og dype understrømmer. Det gjelder å bruke erfaringer for å unngå å følge med ned i mørket, men heller hvile litt på overflaten. Se på det hele og akseptere det, vite at her er jeg nå. Vannet renner, det kan ikke reverseres. Det kan tørke opp, men er glad så lenge elven bare driver videre. Skulle det tørke opp ville det til slutt havne i havet det også, forresten.

Sitter her og ruller med en fot og kjenner på strømmen som sakte driver meg framover. En ny dag har begynt.

Huff, noen ganger bare renner ordene ut av meg. De ordene jeg ikke vil si. Tankene jeg ikke vil dele, følelsene jeg vil ha for meg selv, historiene som ikke trenger å fortelles flere ganger.

Så hvorfor skjer det? Hvorfor sitter jeg atter en gang med den kvalmende fornemmelsen i kroppen? Fornemmelsen av skam, offer, smålighet, stygghet. Kunne sikkert ramset opp mye mer her. Men, poenget – hvorfor?

Jeg tror det er så enkelt som at det er ubetenksomhet, handle på autopilot, et lenge innarbeidet mønster. Ønske om intimitet har ført til at grensene er alt for nært på, jeg vil flytte dem utover, få mer plass som bare er min. Ingen bryr seg egentlig, så det er det lureste å gjøre. Svøpe seg inn i et tykkere teppe, og ha langt større klaring til omverdenen.

Med tanke på tesen om at ingen bryr seg nevneverdig er det mindre farlig at ordene tar over. Men, for eget velvære er det viktig å tenke på det. Handle. Helst i går, iallefall i dag. Litt for sent å trekke tilbake ord som allerede er sagt.

Det er ikke synd på meg. Jeg har det fint med livet mitt. Kan alltid ønske meg noe jeg ikke har, men klarer meg. Det er en bra balanse mellom tungt og lett, stygt og pent, kjærlighet og kulde. Tiden er kanskje den største fienden, dagene går så fort at vipps er det over og natt lenge før jeg fikk gjort alt jeg skulle. Kanskje jeg kommer dit en dag, at jeg kan leve i takt med et tre, sitte helt i ro og bare være.

Livet består av:

Jobb

Jobb

Dans❤

Jobb

Sosiale medier

Jobb

Jobb

TV

Jobb

Jobb

Hvor blir det av kreativiteten, leken, livet, latteren, overskuddet?

Skulle vel ikke sutre, men her sitter jeg og ser på noe på Facebook og griner. Da slår det meg at livet er i ferd med å bli litt patetisk. Godt det er mye mer innholdsrikt og sammensatt enn jeg får fram her. Snart er for eksempel klesvasken ferdig og skal henges opp, jeg skal kutte opp salat og spise, og etterpå tror jeg det blir en film på TV, om jeg ikke blir opphengt i noe annet på menyen. Og sudoku såklart.

Endelig lørdag, endelig fri, og ny økt med andelsarbeid. Som andelsbonde på gården Nes er 10 timers gårdsarbeid det som inngår i avtalen. Og det er vel anvendt tid, med tanke på alle de deilige grønnsakene vi dyrker der.

I dag skal vi binde opp tomater og plante ut purre, luke blant gresskar og squash, prikle småplanter, gå med hjulhakke på løkfelt og langs bondebønner og sukkererter, vanne i drivhus.

Bare ved å lese om dagens gjøremål kjenner jeg på økt spenning og forventning rundt årets innhøsting. Det er allerede flere ting å høste, som salater, reddik og urter. Blir minnet på hvor rik jorden er, hvor godt det er å hente maten rett fra åkeren. Vite at maten har vokst i økologisk miljø, med hjelp av vårt andelsarbeid og den dyktige gartneren og bonden.

Det er hyggelig sosialt også, på disse dugnadstimene. Vi er et arbeidslag som jobber sammen. Mens vi jobber oppstår gode samtaler, og vi opplever et fellesskap, med et felles mål. Det er i tillegg lærerikt. Min tid med kjøkkenhage har vært en spe begynnelse på kunnskap om dyrking, gjennom gården har den blitt betraktelig utvidet. Fortsatt er det mye å lære, og enklere å forstå hvorfor det ikke ble supre resultater på egenhånd.

Nå nærmer det seg tidspunktet for oppmøte, og jeg skal gjøre klar kaffetermos og matpakke. Etter økten er det et høydepunkt med matpause, forhåpentligvis i sola.

Tar noen bilder fra dagens arbeid, så dere får se selv hvor fint det er. Frodig og grønt, levende.

Denne dagen startet med hodepine, som førte til en liten bekymring for korona, og mange timers hvile. Det har faktisk vært deilig, bare ligge på min korte sofa og kikke litt ut av vinduet i blant, lukke øynene lenge. Ligge der og bare la tid være tid, dag være dag. Tanker og drømmer har streifet forbi, en spennende liten reise.

Heldigvis har trykket i hodet lettet, og formen er tilbake. Det er bare å kjenne på takknemligheten over å være frisk, og det gode med å gjøre lite. Det er tross alt en offentlig fridag, og dermed helt lov å hvile litt.

Leser forresten en bok av Tore Renberg, som det skal bli morsomt å fortsette på. Han er dyktig forfatter, synes jeg, og god til å overraske leseren. Oppdager at det er flere av bøkene hans jeg ikke har lest, så mer å se fram til i sommer, kanskje. Det går jo litt i rykk og napp med den lesingen.

Fortsatt god 2.pinsedag, og jeg blir liggende her og lese mens jeg hviler.

De kan :

Strømme

Tørke

Mangle

Målbinde

Såre eller glede

Blende

Gnage

Behage

Forlede og forføre

Berøve

Sperre

Snerre

Lure og juge

Behage

Sette ut

Jeg lar det bli med det. Fortsetter å løse sudoku, så tallene mellom 1 og 9 får alt fokus, og ordene settes fri. For det kan de også, når tankene er travle med tallgåter.

Nok en onsdag, og snart kveld. Nok en danseløs onsdagskveld. Det har vært mange av dem nå, alt for mange.

Onsdag kveld har vært øremerket dans omtrent alle de siste 20 åra. Det har betydd bevegelse, glede, samhold, musikk, latter, kaffe, trinn og turer, klanger og rytmer. Selv de tyngste dager har det vært oppløftende, bare jeg orket å komme meg dit.

I dansen eksisterer bare her og nå. Det å være ett med musikken og de andre. Det å forsvinne inn i stemningen og la seg forføre. Først og fremst av musikken. Eller være maksimalt konsentrert for å henge med på alle de raske trinnene og vanskelige kombinasjonene. Kjenne hvordan svetten renner nedover ryggen og det stikker til i knærne. Satse på at det er lenge til de svikter.

Holde andre i hendene, se andre i øynene, kjenne på et gledefullt fellesskap. Være nær hverandre å tilhøre hverandre uten å nødvendigvis ha snakket så mye sammen. Fordi det ikke er viktig. Det er ikke derfor vi samles.

Krysser fingre for at det blir bra vær neste onsdag, så vi kan treffes og danse. La musikken flyte ut og fylle oss med den magiske eliksiren som gjør kroppen lett, sterk og utholdende.

En onsdagskveld uten dans.

Det er så rart med ord, hvordan de treffer ulikt. Det kommer an på når de blir sagt, i hvilken setting, med hvilket tonefall, og fra hvem. Og hardest kan det være å høre sannheten.

Jeg var på et fortellerkurs i Finland en gang, hvor vi deltok på ulike forteller- verksteder, og også fikk høre mange fortellinger av fortellere. Der hørte vi en fortelling om den nakne sannhet og den tildekte. Alle vendte seg bort fra den nakne, var redde for den, mens den påkledde sannhet vekket nysgjerrighet og glede.

Historien sitter i underbevisstheten, og dukker opp innimellom, når jeg atter har skrelt bort alle ord og bare plumper ut med nakne sannheter. Mine sannheter, vel å merke, og de kan være overstyrt subjektive. Det hadde vært mye bedre å takle dem med en innpakning gjennom en historie. Eller i det minste flere ord.

Jeg ble servert en naken sannhet som et spørsmål her om dagen, i et hyggelig tonefall. Det var utrolig fint, hadde en medisinsk effekt. Og det slår meg hvor ulikt jeg har reagert på de samme ordene. De har gjort meg bunnløst fortvilet, veldig redd, desperat, og nå rolig. Takker.

Se for deg at du er en strikk. Helt fra du var liten begynte du å strekke deg, og det gikk fint. Du strakk deg, og innimellom slappet du av, for så å strekke deg igjen. Ettersom livet gikk strakk du deg lenger og lenger, og det ble lenger mellom gangene du slakket på strikken, lot den være helt slapp. Du hadde erfart at du måtte være i spenn. Innimellom strakk du deg alt du kunne, slakket litt, strakk deg igjen. Og vipps, så røyk strikken. Du fikk hjelp til å knyte den sammen, og forsøkte å fortsette å strekke deg. Men, elastikken var ikke den samme, når du strammet til kjente du hvordan du møtte død motstand, og også hint om at den kunne ryke igjen. Dermed måtte du være mer forsiktig, holde deg mer i ro for å holde deg samlet. Ikke kunne du trekke deg sammen og bli deilig slapp, heller ikke strekke deg mykt videre. Du var blitt en sliten strikk, og måtte akseptere det. Ta vare på den du hadde blitt.

Hold deg for all del smidig, men husk å slakke strikken. Om du vil beholde elastikken, da.

Da var påsken unnagjort for denne gang, og med mye kvalitetstid med meg selv. Det er rart med det, kan bli for mye av det gode også.

Siden det var mulig, dro jeg til Leveldhytta, med ski og solkrem. Begge deler ble anvendt, jeg påsket meg i fjellet med mange andre. Spiste appelsin og sjokolade. Skiene var bakglatte på det isete føre, faktisk såpass at jeg måtte gå fiskebein på flata der vinden tok tak. De første timene var det uproblematisk, tok det som en tur med ekstra trim. Smilte til folk og det åpne landskapet. Men, etterhvert gjorde utrente muskler og alder seg gjeldende, og det ble en utholdenhetstest. Jeg tok feil i et kryss, og endte opp med noen ekstra kilometer, og feil kurs. Kom tilbake til hytta etter en strabasiøs avslutning, og var ferdig med skiturer.

De to påfølgende dagene hadde jeg gangsperre, måtte bruke hendene til hjelp ved selv små forflytninger av beina. Selvfølgelig var det tilfredsstillende å få bekreftet at jeg hadde så mange benyttede muskler i dem. Og det var med god samvittighet jeg satt i solveggen og leste.

Så var det denne oppdagelsen av alderen som sniker seg på. Jeg gikk altså avgårde på mine bakglatte ski, trodde jeg holdt et bra tempo, men ble forbigått av alle. Rart, når skjedde det? Selv de som var 20 år eldre gled lett forbi. Som tidligere nevnt var jeg smilende blid, men registrerte fakta. Forsto at det krever mer enn to oppvarmingsturer på ski i løpet av en vinter før lange fjellturer i påskefjellet. Siden jeg er så gammel og reflektert aner jeg muligheten for at jeg velger bort lange turer framfor å legge meg i hardtrening. For hvor skal jeg egentlig? Hva skal jeg prestere, og for hvem? Lever godt med å gå de kortere løypene og frigjøre plass for mer trengende.

Solkremen virket iallefall godt, med sin faktor 50. Med god fantasi og forkunnskaper er det mulig å se at jeg er påskebrun. For andre har jeg fått noen fregner på nesa. Jeg er takk og pris ikke solbrent!

Hørte på radioen i stad at påsken varer helt til pinse. Det var strålende nyheter, kan rekke å bli både påskebrun og solbrent før St.hans. Ellers får det gå i arkivet, alle inntrykkene fra årets gule kyllinghøytid.