Livet, sett gjennom Randi:

Dette var en “oppgave” her på nettstedet, og jeg tenkte at det er umulig. Ikke fordi jeg er så ekstra spesiell og unik, selv om det er vi alle om vi ser på oss gjennom sterke luper, men ett ord. Det må vel en liten avhandling til for å beskrive ett menneske.

Fornøyd.

Jeg er fornøyd om dagen, kanskje jeg kan bruke det ordet til å beskrive meg selv? Hei, jeg heter Randi og er fornøyd.

Arbeidssom.

Arbeidet mitt går jeg inn i med stort engasjement og alvor hver dag. Så: hei, jeg heter Randi og er arbeidssom.

Innadvendt.

Mye av tiden er jeg alene, i arbeidet og livet, og dermed merker jeg at jeg blir mer innadvendt. Og, det introverte livet appellerer sterkt, gjør meg rolig og i flyt. Hei, jeg heter Randi og er innadvendt.

Ærlig.

På godt og vondt ønsker jeg å være ærlig, det er for meg en moralsk veiviser og en dyd. Ærlighet kan være vondt, men det kan uærlighet også, så da foretrekker jeg det. Hei, jeg heter Randi og er ærlig.

Og der rakna det vel? For å si at jeg er ærlig er vel ikke helt ærlig? Jeg bare klarer det ikke alltid. Noen ganger pynter jeg på, eller skjuler meg. Andre ganger har jeg ikke sjans, klarer ikke å være ærlig. Det er fortsatt en dyd, ut fra mitt perspektiv, og jeg vil stadig utvikle meg for å bli bedre på det. Først og fremst for å være tro mot meg selv.

Nok om meg – hvem er du? Tenk litt på det – klarer du å beskrive deg med ett ord? I tilfelle håper jeg du legger igjen et svar. Spennende å se hvordan denne oppgaven kan løses.

Jeg vil tro det er kjent, men må skryte allikevel. Too good to go er en super app, hvor det går an å gjøre et bra kupp – i tillegg til å være med å begrense matkasting. Det føles i alle fall sånn, og det markedsføres sånn, så noe må det hjelpe. Selv om jeg selvfølgelig ser for meg tonnevis av bra mat som kastes, som vist bl.a på tv.

I dag husket jeg å bestille mat fra en av matbutikkene her, og følte jeg vant da jeg tittet ned i posen og så økologisk indrefilet av storfe. I tillegg krispsalat og rødvinsgele. (Et godt brød og rundstykker var det også i posen, til 39 kroner.) Det ble en deilig tirsdag kveld. Et herremåltid, som jeg klarte å tilberede godt via tips på Google.

I sommer benyttet jeg meg av appen mye oftere enn nå, utvidet radiussen, og hentet mat mens vi var ute og øvelseskjørte. “Problemet” ved hyppig handel var at fryseren ble full av brød – for det er unektelig for mange brød i butikkene. Selv om det er flott å få to dagsferske brød og noe annet i en forundringspose vil det jo kunne føre til matsvinn det også. Da ble jeg aktivt den som kastet mat, og det liker jeg dårlig. Da jeg håpet på og trengte brød var overraskelsesposen fyllt med nesten bare godteri – og jeg forsøkte å kutte sukker. Da dabbet interessen litt av for en stund.

Nå kommer jeg på det en gang i blant, og dermed er ikke noe problematisk, bare spenning i hverdagen, og goder, som i dag. Jeg skriver om dette fordi det kanskje er noen av dere som ikke har sjekket ut denne appen. Vil anbefale å prøve. Det koster lite, og kan smake riktig mye.

Jippi – ble så glad i stad da jeg fikk melding fra Arbeidstilsynet – bedriften min fikk dispensasjon fra plikten til å knytte seg til bedriftshelsetjeneste. Så gjelder det bare å se om de jeg har avtale med gir meg deler av innbetalt sum i retur. Uansett en seier, slipper å fylle ut mange unødvendige dokumenter og systematisere HMS for utenforstående. Kan bare ha det i tankene, og ta forhåndsregler. Tid er penger – her vant jeg tid.

Og tiden må nøye vurderes og disponeres om dagen, det flyter over av arbeid, noe som selvsagt er drømmesituasjonen min. Det gjelder bare å huske å puste godt, og minne meg på at jeg bare får gjort en ting av gangen, har to hender, et hode og en kropp. Og skapende og kunstneriske vyer må spares til pensjonsalderen eller neste liv. Det blir deilig den dagen jeg er så ovenpå at det til og med er litt romsligere økonomi i firmaet og privat. Tror selvfølgelig det kommer.

Jeg vant i dag – og feiret med deilig bakst fra Bakfickan – som Losse i naborommet spanderte. Etterpå fikk vi besøk av en gamlebyvenn som forærte oss nydelig kake, så seierrunden fortsatte. Bare å nyte seilasen i medvind!

I morgen har jeg fri og skal på helgekurs i serbiske danser, med fest, så her er det bare å glede seg. Og før det nærmer det seg fyr i ovnen og bok. God helg!

I dag har fridagen vært veldig fri og behagelig, egentlig. Jeg har syklet litt i sola og kjent på at det er vår i lufta, gledet meg over snøklokker og fuglekvitter, og byen jeg bor i.

Hver helg er det mange utstillinger å se, om det frister. Og det gjorde det idag. Bare stoppe opp og låse sykkelen, la seg forføre av noe annet. Noe som ikke finnes i meg, mine tanker eller forestillinger.

En dansk kunstner stilte ut silketrykk i et stort rom. Det hang mange trykk bortover, i samme størrelse, og samme uttrykk, med ulike variasjoner. Så vidt jeg så var former og flater nokså tilfeldige, og uten noen umiddelbar mening for meg som tilskuer. Ved rask gjennomgang av de fire fem første så de ut til å være temmelig like, også i fargevalg. Ved å stoppe opp, gå litt tilbake og ut fra veggen, så jeg at de uttrykte forskjellige ting. Jeg kunne like noe bedre enn annet.

Fargene fikk meg til å kjenne på hjertebank. Jeg tror jeg ble opprørt og litt irritert, egentlig. Det virket ikke for meg som fargene var blandet ut, men at fargene var brukt slik de kom fra tuben eller glasset, eller hvordan silketrykkfarger kommer. Det var en dominans av grønt. En mett dyp grønn farge, som var plassert mye oppe i bildene, og ga et tungt preg. I tillegg var de krussedullet utover på ulikt vis. Det var både rødt og gult, orange og brunt i tillegg, og svart og hvitt. Det hvite lå nærmest som et belegg over deler av noen av bildene.

Jeg gikk på kunstterapi en periode, for meg kunne disse bildene vært en del av en sånn prosess. Antakeligvis sa bildene kunstneren mye, men jeg oppfattet nesten bare kaos og lite estetikk. Jeg snakket ikke med han, så skal ikke legge for mye i det.

Ute i sollyset igjen syklet jeg gjennom gatene og kjente at uroen slapp taket. Jeg merker at jeg er eldre, blir ikke så provosert som jeg ble da jeg var ung og gikk på utstillinger der jeg synes det var mye rør som ble opphøyd som stor kunst. Jeg trenger hverken forstå eller like alt, og dette var også silketrykk. Har såvidt forsøkt for hundre år siden da jeg gikk på lærerskolen i forming, hvor minnet om flytende stearin er det jeg husker, og strykingen etterpå. Og duse farger på tynt silkestoff.

Hva ville jeg rådet meg til å gjøre, om den 17-årige meg kom og ba om råd for framtiden? Eller den 15-årige meg kom og ba om støtte?

Jeg tror jeg ville spurt meg om hva jeg likte, hva jeg interesserte meg for, hva som gjorde meg glad. Og jeg ville forventet at den unge tok seg tid til å tenke over det, før rådet ville vært å følge hjerte. Gjøre det som fikk meg til å føle meg best. Selv om veien til målet kunne vært lang og tidvis tung å gå.

Om den noe eldre meg kom og spurte om rådgivning i forhold til studievalg, da ville svaret vært det samme. Følge hjerte, gjøre det som ga mest glede og ga størst gjenklang inni meg. Har tro på at det er da alle fungerer best, får brukt sin kapasitet mest effektivt, og kan seire. I sitt eget liv. Det er alt som betyr noe. Alle har jo nok med sin egen lykke/ ulykke/ eller noe i mellom der et sted.

Rådet ville ikke vært å velge noe som kunne gi høy status og mye penger, ikke om det ikke tilfeldigvis skulle klaffe bra med hvem jeg var.

Hvilke råd skulle jeg gitt meg selv i kjærlighet, søken etter en partner? En voksen dame jeg kjente i ungdommen tipset meg om å legge merke til øynene og hendene, sa at de kunne fortelle meg om det var en god mann. Jeg ville nok lagt til at det var viktig å beholde kontakten med meg selv, ta vare på meg selv og respektere egne grenser.

Men, hvordan råde noen til å respektere egne grenser om man ikke kjenner dem? Det er kanskje en sammenheng mellom å vite hva man vil gjøre i livet og hvor grensene går. Eller, å ikke vite hva man vil i livet og ikke merke grensene. Andre kan tråkke over deg utallige ganger før det går opp for deg at det ikke er greit. Og når du litt fomlete prøver å sette opp et gjerde oppdage at andre bare river det ned igjen.

Mitt råd til meg nå er i allfall å sette opp et tydelig og solid gjerde, med en smal grind. Hvor grinda må åpnes innenfra, med en bra lås så jeg kan velge å stenge. Ikke finne meg i tull og tøys og frekkheter og vås, eie min sfære og verne om den. De som slippes inn skal være meg verdig. Ellers får vi snakke over gjerdet. Fint det også.

https://youtu.be/VxW5D5VPg_0 Noen råd fra Michelle Obama her.

De var gammelrosa, og nette. De var sykkelsko laget av stoff. De var spisse. Faktisk så spisse at jeg fikk litt vondt i føttene av å gå med dem. Men, det sa jeg selvfølgelig ingen ting om. Jeg tror nok heller jeg understreket hvor gode de var. De var jo ganske lette, hælen var lav, så sko jeg fint kunne leke med. Hoppet mye tau på den tiden, og strikk, og ville helst være rosa fra topp til tå. Husker hvor godt det var å ta de av meg, frigjøre tærne, selv om jeg tok de på igjen neste gang jeg gikk ut, og følte meg like fin.

Noen år senere falt jeg helt for et annet par stoffsko. Disse var militærgrønne og hadde en grov traktorsåle. De var brede, med nokså rund tå. Når jeg gikk med dem fikk jeg noen ekstra centimeter og følte meg litt tøff. Med de og et kort skjørt følte jeg meg enda tøffere. De ble slitt etterhvert, husker hull på tærne, og tenkte ikke på muligheten av å ta de med til skomaker.

På loppemarked fant en venninne og jeg gamle beksømstøvler vi kjøpte oss. De var utrolig søte, syntes jeg. Brune og litt slitte i læret. De var tunge også. Når jeg gikk med dem følte jeg virkelig at jeg fikk pondus. Langt skjørt og de støvlene gjorde susen, tenkte jeg da. Gikk stolt rundt. Fikk høre jeg var rånefreaker – kanskje det ikke så like kult ut som jeg tenkte.. Uansett fine sko, har flere varianter beksømstøvler hengende i verkstedet.

Dr Martins boots og senere to ulike par brune sko i fettlær har også vært favoritter. Så lenge sålene holdt var det definitivt de beste skoene. Passe tunge og ga meg autoritet i skrittene. Begynner nesten å lengte etter et par når jeg skriver om dem. Er fortsatt svak for designet på mange av dem. Bootsene med feminine detaljer og samtidig det røffe liker jeg godt, men må innrømme at det har vært litt vondt å gå inn de skoene, litt trange modeller til mine solide føtter.

Dagens favoritter er de deilige myke tøflene jeg lagde i høst. Får plass til ullsokker i dem om jeg er frossen, nyter barbeint og kjenner på den myke ulla andre ganger. Skinnet gjør tøflene, og de er selvfølgelig ikke noe jeg sprader rundt i for å føle meg tøff eller fin, men de er gode å trå inn i når jeg kommer hjem. Bidrar til avslapping og varme, som betyr mye mer for meg nå.

Ganske interessant egentlig, jo lenger jeg lever jo mer forstår jeg av både eventyr og ordtak. Mye klokskap der, en viktig grunn til å fortsette å fortelle eller lese eventyr for kommende slekter, og bruke ordtak. Bra fyllmasse i språket.

I dag er det keiserens nye klær jeg har tenkt mest på. Det er så fantastisk (og irriterende!) at arbeidstilsynet har pålagt en bedrift som min å ha godkjent bedriftshelsetjeneste. Dette var nytt for meg ved årsskiftet, og jeg er selvfølgelig så pliktoppfyllende at jeg raskt fikk kontrakt med et godkjent firma. For å være medlem, som konsulenten jeg snakket med i dag kalte det, koster det meg/ firmaet mitt over en halv månedslønn. Og i tillegg til medlemsskapet fikk jeg et teamsmøte som tok ca 10 min, det var satt av 45 min, og de vil skrive en årsrapport. Skal de komme til bedriften eller vi skal snakkes mer er det gebyrbelagt. På tusenlapper.

Og i løpet av vårt korte møte laget hun konsulenten en kontrakt jeg signerte. Der sto det at jeg skulle ta kontakt om jeg lurte på noe. De skulle skrive årsrapport. Og jeg ble anbefalt å skrive en risikovurdering og HMS-systemet for arbeidsplassen min. Hun informerte meg muntlig om at jeg kunne se eksempler på deres hjemmeside, eller andre steder på nettet. Bare å Google for å få eksempler.

I forkant av møtet hadde jeg fyllt ut et skjema om bedriften. Der hadde jeg fyllt ut at jeg ikke hadde HMS-KURS for ledere. Hun var usikker på om jeg trengte det siden min ansatte (datter som jobber i butikken ca 4 timer pr mnd) skal flytte til sommeren. Etter hennes anbefaling har jeg skrevet til arbeidstilsynet og spurt om det er nødvendig. Et sånt kurs koster nye tusenlapper, så om det er nødvendig får jeg si opp den ansatte.

Jeg har også vært med på et webinar de arrangerte i januar, uten ekstra kostnad. Der var det mye informasjon som skulle ut, om viktigheten av bedriftshelsetjeneste. Det jeg fikk med meg fra det, var at det var viktig for det psykososiale miljøet på jobben, og også tilrettelegging for å få ned sykefraværet. Det var snakk om lege- og annen helsehjelp. Mange eksempler, men ingen gjaldt en liten bedrift med en på jobb.

Av en eller annen grunn sitter jeg og koker i slike situasjoner, jeg blir så sint. Jeg føler meg lurt, og jeg føler at det offentlige suger alt de kan ut av en liten stakkar som prøver å stå på egne ben og ikke være avhengig av hjelp fra staten. Jeg har fått mye, så ok med paybacktime, bare jeg ikke blir så ribbet at jeg ikke klarer meg. Da må jeg jo eventuelt legge ned. Hadde satt pris på litt færre krav og plikter, som momsfritak for selve arbeidet jeg gjør. Betaler gjerne for materialer og varer, men arbeidet også… De gnafser i seg relativt store biter av de som er små.

Når det er sagt har jeg ingen planer om å gi meg, så lenge hode er over vann og jeg får puste, ja, da blir jeg ved min lest. Men, jeg venter på at noen skal si ifra med klar barnestemme om hvor dumt dette systemet er, så andre kan støtte seg til det og le høyt. Hvor er vi egentlig på vei?

Få montert en vindeltrapp opp til loftet, så det blir enklere å bruke rommene der oppe. Det er mye ubrukt potensiale, og kunne vært kjekt å få ryddet litt der i samme slengen. Det blir bra – en dag!

Sette opp et drivhus i hagen og dyrke mye av sommergrønnsakene selv. Det er så godt med solmodne tomater som plukkes rett fra planten, også salathoder og reddiker rett fra jorden, agurker rett fra planten. Løk både lukter godt og frister når de tas opp av jorda. Osv, osv, listen over alt jeg skulle dyrket er lang. En dag skjer det kanskje.

Ha et lite hønsehus med noen høner. De kan gå fritt i hagen her og gi meg egg. De vil skape liv her, og gjøre hagen mer aktiv. En vakker dag. .

Lage mange nye hokuspokusdukker. Har mange avokadostener som ligger klare til spikking og har masse fine stoffrester i ulike farger og materialer som vil gjøre seg. Ser for meg mange artige typer som kan glede meg og sikkert andre. En dag skjer det.

Spille klarinett igjen. Drømme meg bort til tonene, være i kontakt med musikken. Ved å spille mer er det mulig å utvikle videre det jeg en gang kunne. Skulle spille jiddish musikk med Siv på trekkspill. Kult. En dag!

Isolere og kle om huset, og skifte ut de store vinduene i stua. Det blir bra for hele boopplevelsen her. Ikke fullt så varmt om sommeren og ikke fullt så kaldt om vinteren. Nok en vakker dag, da skjer det.

Ta med ungene – som har rukket å bli voksne – til Praha, Paris, København. Reise med dem, se mer av verden sammen. Oppleve det som finnes der ute, sammen med de kjæreste jeg vet om, og nyte gode opplevelser sammen. Forhåpentligvis kommer de dagene også.

I motsetning til før gjør det ikke vondt å ha denne listen over ugjorte ting, den gjør meg ikke superstresset. Livet går og er nå, jeg får gjort det jeg får gjort, og det er bra. Bra nok.

Da jeg var ung leste jeg mye poesi, og mye skrev jeg ned i dagbøker, fordi det var så bra og måtte leses flere ganger. En periode abbonerte jeg på poesibøker, og ble kjent med nye diktere. Det ga meg mye å lese, gjerne mange ganger, fant mye mellom ordene og linjene som var interessant. Vakkert. Mystisk. Opplevelsen av at noe var perfekt og presist beskrevet.

På kunstakademiet var det en kafé som hadde poesiopplesninger. Det var fint å gå dit å høre diktere lese opp egne tekster. Var også andre steder innimellom. Nøt å lytte, kom inn i en annen verden.

Denne helgen feirer Litteraturhuset her i byen 10 år, og i den anledning er det mye aktivitet på huset og mange arrangementer. Jeg kom over at Ulf Karl Olov Nilsson – UKON – skulle framføre poesi, og det etter stengetid på jobb, så jeg kunne rekke det. Det ble en opplevelse! Han var virkelig like god som omtalen tilsa, jeg fikk godt påfyll. Gikk smilende og beriket derifra, og må begynne å lese poesi igjen.