Fast plass på kveldene nå.

Forrige torsdag dro jeg til svømmehallen på kvelden, både svømte og gikk i badstu, for så å sykle lykkelig hjem i mørket. Dermed var jeg fast bestemt på at dette skulle bli en fast vane hver torsdag.

I dag er det torsdag, og jeg syklet tidlig hjemmefra med badetøy i sekken fast bestemt på å dra til svømmehallen etter jobben. Men, det var så mørkt ute, vått, så deilig å være inne, at jeg jobbet litt lengre, og mistet helt lysten på klorvann og alt det andre. Lengtet bare hjem og fulgte lysten.

Hjem til en annen vane, som også er litt ny, der jeg siger sammen i lenestolen og ser på TV. Akkurat nå har jeg ikke skrudd den på, men har satt meg til rette – for snart skal jeg se hva resten av kvelden kan tilby. Før jeg tusler meg i seng, lykkelig over en ny natt.

Og i morgen skal jeg svømme. Før jobben. Tror det blir enda bedre. Sikkert en ny vane. Eller en fin enkelt- opplevelse.

I kveld skulle min yngste og jeg ut og handle, siden hun har vokst ut av jakken sin, og skoene mine er utgåtte, og ikke en modell jeg vil reparere. Oppgaven virket grei, varm jakke og nye joggesko.

Vi var innom mange steder og kikket rundt, prøvde litt. Men, nei, ikke noe fristet/ ble rett. Nesten skamfulle innså vi at vi ikke klarte det, og jeg begynte å tenke på hvor bortskjemt jeg var. Helt sikkert noe som kunne vært bra nok.

På vei til bilen fikk vi i det minste kjøpt med oss boller – så det ikke var helt forgjeves. Gode med en gang, før magens ublide mottakelse.

Sitter igjen og er litt oppgitt over det stadig tilbakevendende faktum at jeg ikke er handlingens kvinne. Bra for miljøet og økonomien, men problemet er ikke løst. Jakken er for kort på armene, og joggeskoene er ubehagelig slitte. Får satse friskt en annen dag, og forhåpentligvis klare oppdraget. I morgen blir det ikke, da er det dans. Som bare er så mye bedre. Glede og lykke.

De utgåtte skoene, med flere dager på seg.

Rart, nå har jeg virkelig byttet fokus, bort fra psyke, bort fra kontorarbeid, figurer, naturen, nå er det sko som gjelder. Og ting som har med sko å gjøre.

Leser med interesse innleggene i skomakergruppe på Facebook, hvordan de ulike oppgavene kan løses. Folk gir hverandre gode tips, og forstår at et problem kan løses på mange måter. Lim er spennende, lærfarge er spennende. For ikke å snakke om skinn og lær!

Var på skinntur med to venner med skinninteresse forrige uke. Det var gøy. Vi fikk se og kjenne på ulike skinn, og kjøpte noe. Sto og tok inn lukten og stemningen, og merket at jeg nok har savnet det. Å være en lærarbeider.

Oppgavene er varierte, det er gøy. Får virkelig brukt kreativiteten. De siste dagene har oppgavene variert mellom sko, vesker, jakker og nakkestøtter til bil, i tillegg til å lage noen egne ting. Bare elsker å være i verkstedet å jobbe, så nå må jeg komme meg avgårde.

Ps: jeg har ikke sviktet dukkene og figurene helt, de er bare litt ute av fokuset nå.

Nå har hverdagen forandret seg radikalt for meg, med lange arbeidsdager igjen, 5 og 6 dager i uken. Det er godt, jeg nyter det, gleder meg til en ny arbeidsdag. Og det å sette seg ned på kvelden, foran TV, gjerne med et håndarbeid i hendene, det føles godt. Kan til og med lengte etter det.

I kveld skulle jeg riktignok vært på dansen, gledet meg, men har vondt i halsen. De klarer seg utmerket uten meg, og jeg får sikkert dratt neste uke, så kan tillate meg å bare slappe av. Se et par episoder av en serie, kanskje. Oppdaget nylig den britiske serien Shakespeare & Hathaway, underholdende. Så, nå er det bare å krype sammen og nyte en time eller to, med kroppen og tankene i ro, slappe av. 🙂

Det var så deilig å dra til dans igjen i går. Vi møttes ute på plassen foran lokalet vi danser i, og mange hadde møtt opp. Det var så godt å ses igjen, og selv om vi ikke kunne klemme kunne vi se og smile til hverandre.

Kvelden startet med et felles møte, eller ting (som jeg så for meg der vi sto i en stor ring), hvor vi fant fram til hvordan vi skal gjøre det framover. Det er naturligvis ikke greit å holde hverandre i hendene, og pausene kan ikke fortsette som før. Vi fant gode løsninger for hvordan vi kan gjøre det, og framtidsgnisten var tent på nytt.

Høydepunktet var å danse sammen. Og vi kan mange danser hvor vi ikke holder hverandre i hendene. Vi danset i en stor og åpen ring med avstandsmeter, og klarte oss fint. Smilene kom fram, gleden var stor! Endelig er vi igang igjen! Og internasjonal folkedans lever!!

Jeg er skomaker. Igjen. Og jeg forstår at jeg har savnet det. Arbeidet med hendene. Luktene. Lydene. Det kjennes som jeg har kommet hjem. Og kan få hvile nå. Deilig.

Forhåpentligvis vil dette bli en suksess, på den måten at jobbene strømmer inn, så det går an å leve av det. At det kan bety mye arbeid er ikke skremmende, mer befriende. Da kan jeg holde meg sysselsatt gjennom arbeidsdagen, og være klar for å slappe av når det går mot kveld/ natt.

Min nye arbeidsplass.

Det er i oppstartsfasen nå, jeg er helt på startstreken. Det er gøy. Blir sånn gira som bare nye utfordringer gir, nye begynnelser. Arbeidsbordet skal etablere og sette seg, verktøy skal få en plass, personlige kjennemerker skal etableres. Dette blir forhåpentligvis en langvarig affære.

Håndverket sitter overraskende lett i hendene, det kommer naturlig tilbake. Håper dere ivrer til Skomakerne i Gamlebyen for å fikse sko og vesker, båtkalesjer eller bilseter. Jeg er klar for jobbene, og har god støtte i min kollega.

Jeg må skryte litt, for i det siste har jeg klart å ta det mer med ro. Kjenner at jeg har tro på at ting vil ordne seg, og forteller meg selv stadig vekk at jeg senker skuldrene og har tillit til livet. Det hjelper! Prøv selv. Godsnakk med deg selv, og kjenn at det gjør noe med deg.

Fra multetur i fjellet litt tidligere i sommer.

Det som ikke er fullt så kult er at jeg har blitt småsyk, til tross for daglige bad i sjøen, mosjon og grønnsaker fra gården. Det er underlig å kjenne på det, at det er blitt så ille å være forkjølet. Tør ikke gå på butikken en gang, av respekt for mine medmennesker. Det er ikke sosialt akseptert å være forkjølet i koronatiden.

Da får jeg tid til å sitte hjemme og kjenne ekstra godt etter. Kjenner etter om det er slik en forkjølelse pleier å kjennes ut. Tungt hode, tett nese, sår i halsen, og magen. Jo, det er som det pleier, selv om det kanskje er et år siden sist. Slitsomt og intenst når det står på, over om noen dager. Det begynte med noe som minnet om migrene/ omgangssyke, ikke noe uvanlig ved det heller. Jeg får bare være litt tålmodig, og akseptere at noen dager blir ineffektive.

I dag skulle jeg vært på en konsert som jeg gledet meg til. Henrik spiller gitar, og jeg tror det blir en opplevelse. Får leve med at jeg får et referat etterpå. Og kanskje en filmsnutt eller to. Etter planen skal jeg på en annen konsert i morgen, som kroppen forhåpentligvis er klar for. Da spiller også Henrik, i et helt annet band og konsept, som også har vært noe jeg har sett fram til.

Alle disse skuffelsene som livet byr på, større og mindre, det er rart hvordan vi takler dem. Da jeg var liten kunne jeg gråte av sånt, livet var nærmest over om jeg gikk glipp av noe jeg skulle. Da jeg var yngre var det smertefullt å gå glipp av noe, jeg kunne banne og stresse over at jeg var syk. Nå er jeg mer “ja-ja” resignert over det. Får ikke gjort noe med det. Synd, men livet går videre. Undrer over om det vil føles som en lettelse å gå glipp av noe når jeg blir gammel. Kanskje jeg føler meg trøtt, og at det oppleves befriende å gå glipp av noe jeg har gledet meg til?

Mett av dage sier man om de som dør gamle, de som har levd et langt liv og virker ferdige med det. Kanskje det er den ytterste graden av det. Som barn er vi sultne, så sultne at det nesten er en desperasjon å få oppleve noe spennende og gøy. Som unge er vi fortsatt sultne, selv om det gnager litt mindre. Etter som årene går stagges sulten mer og mer, og går over til småspising, som til slutt forsvinner ut i metthet. Rart, men samtidig ikke. Vi har jo sett og hørt mer og mer, det skal mer og mer til å oppleve noe som virker nytt, samtidig er det mindre som fester seg. Kan gå på en kinofilm en dag, og ha glemt hvilken film jeg så dagen etter. Uten at det gjør noe. Lenger.

Jeg får bare sitte i gyngestolen denne augustkvelden, titte ut av vinduet og se på regnet, tenke litt på Rita jeg skulle besøkt før konserten, og konsert der ute et sted. Forhåpentligvis til et stort publikum, som lar seg glede og begeistre. Uten min hoste og nysing. Sitte her med lave skuldre og tillit til livet.

Denne sommerens kanskje største nye erfaring har vært å reise på retreat. Jeg har selvfølgelig hørt begrepet før, og sett det avertert, men ikke sett for meg at jeg skulle dra på det. For en opplevelse! Nå håper jeg alle som leser dette vil gjøre det en gang i livet, om de har det til gode.

Retreaten jeg dro på var i regi av Gitte Jørgensen. Hun har skrevet bøker som Pippi power, Når sjelen kaller, Simple living. Jeg har deltatt på noen av hennes kurs tidligere. Jeg liker henne veldig godt, synes hun har en spennende form på arbeidet med selvutvikling. Derfor var det en ypperlig mulighet å dra på hennes retreat i Danmark, var lykkelig for å komme med. Skulle etter planen vært på folkedanstur i Bulgaria, men takket være korona endte jeg opp i Højby.

Jeg kjørte nedover med nokså mye uro, det må jeg innrømme. Tenkte mye på om det egentlig var så lurt at jeg dro. Jeg kjente ingen der. Jeg brukte tiden og pengene mine på bare meg, i steden for å være fornuftig. Var litt redd for at det var koronafeil, siden jeg nesten ikke så noen norske biler på veiene. Kjente på usikkerheten rundt de andre deltakerne, som sikkert var mye bedre enn meg. Og jeg skulle dele rom med noen.

Det gikk så fint. Hun jeg delte rom med var veldig søt, og ikke noe problem å slappe av med. Stedet, som heter Fyrregården, var vakkert og innbydende, ga meg straks mye ro. Det var som om verden utenfor knapt eksisterte. Vi var i en vakker hage med blomster, bier, humler og sommerfugler, stemningen var lett sommer. Etterhvert slappet jeg av i gruppen og følte meg ikke underlegen, men som en av dem. Alle var der for å ha det godt med seg selv og de rundt seg.

Fra den blomstrende hagen.

Opplegget var variert og spennende, Gitte hadde klart det igjen. Vi mediterte, danset, badet, hadde refleksjonsrunder, yoga, gåturer, massasje, så en utstilling, og mat. Maten var et kapittel for seg, med nydelig vegetarmat. Det skulle kanskje få en til å tro det ble en slankeretreat, men til tross for mye fysisk aktivitet la jeg på meg. Bekymringsløse og velsmakende kilo som går bort igjen.

Det var tidvis litt tøft arbeid, hvor det var godt å være alene og summe seg, tenke. Det fine var at jeg var der, til stede i det arbeidet, og kunne fordype meg i det, komme fram til nye erkjennelser, eller hente fram noe som lå gjemt. I alenetiden var jeg på en vakker sandstrand, hvor det var lett å finne en uforstyrret plass. Nyte solen og lyden av bølgene og badende sommergjester.

De følelsene av velbehag jeg sitter igjen med gjør det lettere å skulle møte høsten, og usikkerheten jeg har kjent så mye på i sommer. Jeg vil holde skuldrene senket og tro jeg kan klare det. Alt sammen. Jeg er sterk som en okse og sta som et esel, nysgjerrig som en geit og kunne sikkert fortsatt. Skal spare dere. Men, kan tipse dere om å lese om Trines Retreats (hun som driver Fyrresgården og lager den gode maten og vakre hagen) og selvfølgelig Gitte Jørgensen. Hun holder kurs i Norge innimellom, verdt å ta sjansen.

Denne sommeren har blitt en treningskamp i indre styrke. Jeg står ovenfor en usikker framtid kjennes det som, og jeg ventet på flere svar da jeg gikk i ferie. De jeg skulle få svar fra gikk i ferie. Og jeg går ut fra at de fikk nettopp det – ferie. For meg har det utviklet seg til det motsatte, jeg grubler og tenker og bekymrer meg, og da fungerer jeg best med å gjøre noe. Helst hele tiden. Våkner flere ganger på nettene, og står ofte tidlig opp. Da er det bare å komme igang, lage meg resultater.

Det er ikke farlig å ha en aktiv sommer, så det bekymrer meg ikke, men det irriterer meg mer og mer at det er så vanskelig å forholde seg til avtaler. Avtaler om å ringe, sende en melding, gi en tilbakemelding. Jeg blir så irritert over at folk er nonchalante. Det er to forskjellige ting å være den som skal gi et svar og den som skal få et svar.

Det slår meg at jeg kanskje er sånn selv, uten å legge merke til det. Om noen venter på en tilbakemelding fra meg, og jeg ikke er klar over at de gjør det, så hører de ikke noe fra meg. Det kan hende det bunner ut i en form for uvitenhet, at de det gjelder ikke tenker at det er så avgjørende viktig for meg. Men, fakta er at vi hadde avtaler som ble brutt, og det er vel hovedgrunnen til at jeg er så frustrert. Og ikke klarer å koble ut i ferien.

Men, det fører som sagt til at jeg får utrettet mye, og det liker jeg. I går var jeg på Hadeland glassverk og så på Leonardo da Vinci- utstillingen. For en mann! Han fikk virkelig utrettet mye i livet. Ble helt slått av den kapasiteten, på så mange plan. Tankene hans om livet var også imponerende! Nå har jeg fått et idol her. Og kan hvile litt bedre i øyeblikket. Søke etter ny kunnskap. Må lese det han har skrevet, og oppdatere meg på alle hans oppfinnelser. Ble så imponert over at han klarte å tenke så mye nytt. Han ventet nok ikke på at andre skulle gi han svar. Han hadde nok tro på seg og sin kapasitet, hadde styrken. Fantastisk å få et innblikk i dette geniets verden. Det er ikke noe galt i å plukke opp en smule og tygge på den.

Om du ikke har vært der enda er det muligheter en stund til. Vi var mange som kunne fryde oss og bli imponerte over mesteren i går, og de tidligere dagene denne sommeren. At dette blir delt med så mange er flott. Historien lever!

Dette bildet var å se, uten munnbind. Vi spritet hender og holdt avstand, så korona var i moderat fokus.

I likhet med veldig mange andre har denne sommerens ferietur foregått i bil, i vårt eget land. Og det var ingen dårlig opplevelse, tvert imot. Min datter og reisevenn kunne konstatere at det beste med turen var bilkjøringen og måltidene.

Vi rakk å se og oppleve mye på denne turen, og variasjonene var store. Det er særlig naturopplevelser som sitter sterkt igjen i minnet, for et variert og spennende landskap vi har i dette landet. Jeg har tenkt at vi overdriver, lager det større og mer spesielt enn det er, til jeg har fått oppleve det selv, og sitter igjen med ærefrykt. Det er virkelig verdt turen å kjøre over fjellet til Bergen, og også fra Nordheimsund til Stavanger, se hvordan det varierer fra høye fjell og goldt, med fjellvann, fosser, dype fjorder, til lavland og frodig jord, kyst og svaberg. Sørover fra Stavanger langs kysten på Jæren er et eget eventyr, med åpent flatland og lange sandstrender. Vi kunne like gjerne vært på Blåvand i Danmark da vi var på Orrestranda. Videre sørover endrer landskapet seg igjen til nye knauser og svaberg, som blir mer og mer fjell med små innsjøer. Og vipps var vi over på Sørlandet, og fulgte kysten oppover, med småfjell og skoger, vakre små byer, og over i mer åpent og velkjent landskap igjen.

Vi moret oss litt over dialekter også, det var spennende å stoppe på ulike steder å høre folk snakke. Fascinerte over hvordan dialektene endret seg. Lett å tenke at det var påvirket av naturen og klimaet. Hvor kommer egentlig skarre r fra? Og hvor går grensene? Vi så dem ikke. Ikke nynorsk/bokmålgrensen heller, men vi så spor av dem på skiltene.

Maten rundt omkring var bra, vi fikk servert mye god mat, men dessverre ikke så mye lokale spesialiteter. I Hallingdal spiste vi småmat og lefsekling, og på Jæren spiste vi kumle, i Bergen fylt bolle med romkrem- som kan ha vært noe lokalt. Det slo oss at maten er mer og mer lik alle steder, og variasjonene er små. Mange var opptatt av kortreist mat, så ingrediensene var nok lokale om enn i retter etter en mer nasjonal lest/ standard. Vi var jo ikke spesielt godt forberedte før reisen, så det kan hende jeg er på tynn is nå. Vi spurte ikke om lokale retter, og har lite formening om hva som eventuelt skal finnes. Merket generelt at den allmennkunnskapen var så som så, hadde ikke lest meg opp på historien før vi kom, og var mest opptatt av opplevelsene i øyeblikket. Sanseinntrykkene.

Vi så en del byer og tettsteder også, litt som en del av allmenndannelsen til avkommet, og oppfriskning for meg. Først stoppet vi i Hallingdal og sov to netter på hytta. Gikk en frisk fjelltur, hvor det faktisk sluddet litt, og nøt fjellvandringen på stier og over snø som fortsatt lå i enkelte områder. På kjøreturen til Bergen fikk vi sett Geilo, som hadde vokst mye siden sist jeg var forbi for kanskje 25 år siden. Stoppet i Eidfjord og spiste, gikk ned og så på utsikten over fjorden, den første av dem vi så. Bergen besøkte vi grundigere, sov en natt. Vi tok fløybanen og gikk rundt i byen, så gater, torg, smug, Bryggen, utstillinger. Kafeen det lille kaffekompagniet hadde god kaffe og kake! Regnet kom, og vi dro. Så Osøyro, som jeg gjerne skulle sett mer av, og vil anbefale andre å ta en titt på. Nordheimsund var et lite sted, som hadde noen fosser å by på, ellers var det ikke så mye vi bet oss merke i, den kvelden og natten vi var der. Vi fikk sett Jondalen, som jeg bare hadde et forhold til gjennom et stev, det var morsomt. I tillegg til at vi også fikk tatt ferge over Hardangerfjorden. Odda var et sted vi eller iallefall jeg hadde hørt om, som vi nå har sett, og selv om det lå fint til mellom fjellene kunne vi nok ikke bodd der. I Stavanger ble vi en natt, og fikk sett mye av sentrum gjennom timer med trasking på kryss og tvers. Vi fikk med oss et museumsbesøk som var interessant, lærte mye om byen, og fikk reflektert over samfunnsutviklingen som har skjedd de siste 100 år. Spiste lunsj på Hverdagsgodt, en koselig kafe som er verdt et besøk. Med mye penger skulle vi ha reist ut til den tropiske øya

Flor og fjære og sett på alle vekstene og nytt en treretters middag, etter guidet omvisning, det kan jo du gjøre. Vi kjørte gjennom Sandnes, før turen gikk ut til kysten og Orrestranda. Der gikk vi tur, og fikk oppleve strandliv på en fantastisk sandstrand. Overraskende nok var det flere som badet, vi syntes det holdt med litt vassing, med 20 grader i lufta og klart kaldere i vannet. Spiste middag på Nærbø, kan anbefales! Kjørte rundt og så mer Jæren, før vi kom til Egersund og gikk litt rundt. Sov i Moi, som jeg hadde hørt om fra jeg var liten, siden en dame jeg kjente var derfra. Det var et lite sted, som du nok må være fra for å nevne. Bortsett fra oss da, nå har det blitt en intern snakkis. På Sørlandet stoppet vi i Grimstad og Tvedestrand. Hvor vi gikk rundt og tittet og spiste litt på kafeer. Kjørte gjennom Arendal, og tror det blir et lenger og mer engasjert besøk dit en annen gang.

Veiene har vært varierte, et eventyr i seg. Har kjørt gjennom tunneler godt over en mil lange, så rakk å tenke på boken 1984 og undre på om vi noen gang skulle komme ut i lyset igjen, før vi var gjennom et fjell og i et nytt miljø. Noen steder var veien så svingete og smal at det stort sett bare var plass til en bil i bredden, og fartsgrensen var 80 km/t. Da kjørte jeg turistfart i 30, og vi overlevde med glans. Rett ned i en fjord på den ene siden og bratt fjellvegg på andre siden av veien. Et sted var veien så svingete at hårnålsvingene virket nesten for krappe for min lille Honda jazz, da var det morsomt å krype ned, ratte. Noen køer kom vi også ut for, men ikke så mange. Turen var alt i alt en drøyt 150 mils fornøyelse.

Fottur ved Reineskarvet.
Utsikt fra Eidfjord.
En bygate i Bergen.
Vei over foss.
Hardangerfjorden mot Jondalen.
Bygate i Stavanger.
Vei langs Jæren.