Bare sitte ute på verandaen og lese mens sola varmer. Omgitt av grønne vekster som gir god avskjerming mot veiene på begge sider. Høre fugler som kvitrer og piper. Vite at det er en hel dag hvor lite skal skje.

Det er august og snart begynner et nytt skoleår, men det er fortsatt sommer. Bare bjørnebærene vokser videre mot modning, men det er fortsatt sommer. Kveldene er kortere og mørket tilbake, men fortsatt er det sommer.

Gjentar det. Godt å minne seg selv på det. Sommeren er ikke noe kortere enn de andre årstidene, og ikke noe dårligere enn norske sommere flest. Det er så lett å glemme det. Hvert år sier vi det samme, minner oss på det. Kanskje vi har forventninger om at i år har det skjedd endringer – i år vil vi få en spansk eller gresk sommer, og så kjenner vi på skuffelsen over fortsatt å befinne oss langt nord.

Vi elsker den klare og rene luften, det gode drikkevannet, den frodige naturen som omgir oss. Når det ikke har regnet på noen dager og skogbrannfaren øker blir vi bekymret, og lettet over neste regnskyll. Kanskje vi egentlig er glade i sommeren slik den er her oppe, selv om det er kaldt å sitte ute en sommerkveld med nordlig bris og 14 grader.

Uansett, i dag er det nydelig vær og søndag. Stille og fredelig fridag og sommer. Uforpliktende nytelse under grønne blader. Fortsatt god søndag!

Har nettopp oppdaget en tyrkisk serie på Netflix – Another self – gjennom ei venninne. Den var utrolig spennende å se, slukte de første episodene på noen kvelder. Det som gjorde den så interessant var det psykologiske aspektet. Andre problemstillinger, nye ansikter, tyrkisk musikk. Opplever at det gir nye måter å forstå livet på, nye innfallsvinkler.

Serien er selvfølgelig overflatisk på mange måter, med vakre mennesker og en rekke happy endings, men det tåler jeg helt fint. Slukte det alt sammen, og venter på nye episoder.

I mellomtiden er det tyrkiske filmer det går an å se på, som den jeg nettopp så og ikke husker navnet på. Også der traff det meg hvordan det psykologiske – og åndelige var bakt inn på en fascinerende måte. Sitter igjen og føler meg beriket, med tyrkisk sang i hode. Der var det også med nye vakre mennesker som kan nytes istedenfor sjokolade.

Oppleves som jeg har vært på en reise nå. Har opplevd noe jeg vil ha mer av. Variert og vakkert Tyrkia, noe litt annet enn jeg har forestilt meg gjennom media. Jeg har tenkt at folk der er undertrykte og gammeldagse i forhold til oss nisser i nord, og ser noe helt annet. Dette må utforskes videre, og tipser andre om å gjøre det samme.

Godt å se noe annet enn amerikanske serier og filmer – lett krydret underholdning, ja takk!

Mens jeg henger med, som best jeg kan. Jobber med tanke på å gjøre det bra, forsøker å styrke bedriften så den blir mer solid. Det skal gå. Beveger meg i riktig retning.

Og på fritiden nyter jeg å se hvordan nye bringebær modnes i hagen hver dag, og har gjort det i uker nå. Først var det jordbærene som holdt det gående – selv om den avlingen var betydelig mindre og dårligere, innom morellene som fuglene klarte å snappe rett foran øynene på meg i det de var modne i år også – må skaffe et nett neste sommer, og solbær – ny rekord, nok til en solbærpai og litt bær på grøten. Helt på egenhånd vokser disse bærene i hagen, og jeg fryder meg. Kjenner på rikdom og glede over dette livet.

Og så danser jeg. Hver uke blir det minimum en kveldsøkt med folkedans. Det er befriende glede. Leve seg inn i de fine melodiene, rytmene og klangene. Godt å kjenne på bevegelsene og samhørigheten med de andre, smilene vi veksler.

Lånt bilde fra dansen i Drøbak i går kveld.

Har også vært på noen piknikker i det siste, sittet på Vollene og hørt musikk fra konserter i bakgrunnen. Sittet sammen med venner på tepper og pratet, ledd og drukket. Det er en god markør på at det er sommer i byen. Sitte ute sånn til sene kvelder. Må innrømme at det har vært litt friskt i år, og at jeg har kjent på sterkere trang til å komme meg hjem og under dyna, til huset med lydene av ungene mine rundt meg. Takknemlig for disse hyggelige utfluktene.

……hva vil du den skal gjøre, var strofe i en sang vi sang på søndagsskolen eller barnemisjon som vi gikk på i barndommen. Det høres kanskje ille ut, men der var det både gullfisker og gullstjerner, og noen ganger rullekake. Og vi sang.

Våkner til en ny dag, og blir sittende å se på hånda mi, og undrer meg over hva arbeidsdagen vil gi, hva vil denne hånda gjøre i dag? Er takknemlig for at jeg har to hender som fungerer bra, selv med små forandringer i noen ledd. Tenker at det er lenge til fingrene eventuelt blir for stive til at de klarer å gjøre så mye.

Og reflekterer over hvor avhengig jeg er av hendene, ikke bare denne høyrehånda. Ser at det er mye levd liv i en hånd, sikkert lett om det bare hadde vært hender på et foto å anslå folks alder. Huden har blitt eldre, innsiden også. Ser tydelig at jeg ikke er 38😄.

Husker godt da jeg som barn likte å snakke med gamle mennesker, tror alle jeg tenkte på som gamle var noen år eldre enn jeg er nå, og hvordan jeg pleide å observere dem. Det var fascinerende å se inn i rynkete ansikter, se på de spennende mønstrene de hadde rundt øynene og leppene. Neser kunne være veldig store eller lange, også ørene. Ofte hørte de ikke så godt, selv om ørene var store. Det var rart. Og så var det hendene. Jeg har vage minner om at jeg holdt i gamle hender med mine små barnehender, og gransket dem. Minnes at jeg kjente forsiktig på huden oppå en gammel damehånd, undersøkte den tynne skrukkete huden og kjente på tydelige sener som gikk over håndbaken. Og hendene til gamle arbeidskarer, der det til og med kunne mangle fingre. Store grove og sterke hender.

Noen av disse gamle hendene var nesten alltid i bevegelse. Ser for meg gamle damehender som konstant tok borti noe, flyttet på ting, endret på noe, kanskje nesten klådde, hendene ville ikke være i ro. Eller kunne ikke. De hadde vært fyllt opp med gjøremål gjennom et langt og flittig liv. Undrer meg på om det vil være sånn i framtiden også, eller om hender er mindre aktive i dag, sånn at det blir enklere å holde dem i ro i alderdommen. Når den skulle komme. Vet ikke det heller lenger, når er man egentlig gammel? Det ser ut som mange ikke rekker å bli gamle i dag, bare rike på år.

Nok funderinger for nå, må komme i gang med dagen her og gi denne hånda noe skinn å jobbe med. Kjøpte elgskinn i går, så noe å boltre seg i.

I går hadde vi bakgårdsfest for alle som ville komme, vi som holder til i vår krok av Gamlebyen. Det var et hyggelig arrangement med god stemning, og deilig sommervær. Selv om jeg syntes det var for få der, var det fint med de som kom, og de som stekte burgere var kanskje lettet over at ikke køen var lenger.

Det definitive høydepunktet syntes jeg var å høre Åsmund Moen og Nanna Ikutomi Sørli spille. De er utrolig dyktige, og de skapte magi. Det siste stykke, som Åsmund hadde skrevet, skulle gjerne vart lenger for min del. Eller så kan jeg håpe å høre det igjen.

I forkant av arrangementet har det vært en prosess, begynte som en liten spire, som fikk vokse seg mye større enn i fjor. I fjor ble det en konsert og salg med husflidslaget. Vi var tre som samarbeidet, og vi sto for regningen. I år fikk jeg først med tre om samarbeidet om å ha bakgårdskonsert – som vi fant ut kunne være mer. Fikk med flere til å stå og selge sine håndverksprodukter, mer salg av mat/ drikke, aktiviteter for barn, to konserter, forfattertreff – og sponsorer. Dermed var ideen min om å gi noe til kundene ikke lenger et økonomisk utlegg, men mer en investering i tid.

Markedsføringen var mye mer aktiv i år, flere plakater, flere innlegg på sosiale medier, og flere til å dele. Og arrangementet varte lenger. En konsert på 40 – 45 min er noe annet enn noe som varer i 5 timer.

Nå gjenstår opprydding. Ikke så mye, utvendig ble det ryddet bra i går, alle tok sitt. Men i verkstedet venter mye på å komme tilbake i system. Jeg gleder meg til å fikse det, det er som å rydde opp etter fest; gå omkring og mimre over det som var. Få ryddet litt i samme slengen.

Til slutt gjenstår evalueringen. I fellesskap på et møte. Da kan vi tenke sammen, og starte å planlegge neste arrangement, kanskje?

Det er sommer. Slappe av og kose seg er sentrale begreper. Og for de fleste mer enn det. Det merkes i kropp og sjel, og skal lade oss opp før en ny høst og vinter.

Nå sitter jeg her og slapper av og nyter å sitte med beina høyt i noen minutter. Hva passer vel bedre enn å ta et bilde av det, få det dokumentert? Det er jo sånt vi driver med for tiden, deler det gode vi opplever og inspirerer hverandre.

Dette er for eksempel etter inspirasjon fra en venninne som hadde lagt ut bilde av beina sine i går. De var riktignok på en strand i solen, så ikke helt copycat her. Frokosten i solen er overstått, og snart skal jeg sykle til jobben.

Gleder meg. Sykle langs Glomma gjennom byen og se solen glitre på vannet, da koser jeg meg. Og i dag blåser det nesten ikke heller, så det vil bli en varm fornøyelse.

Det er sol. Det er sommer. Lyse lange netter og lett å stå opp selv etter bustete søvn i flere netter. Selv om jeg klarte å forsove meg i går, og kavet meg opp. I dag er en ny dag som skal nytes og leves.

Øsende, pøsende regn. Hører hvordan det skildrer ned ute. Sitter med åpen dør her, og fryder meg over lydene. Det suser i trærne når vannet treffer bladene, og noen steder drypper det. Som i den ødelagte takrennen ved døra. Inne er det tørt og godt, ute blir det enda frodigere av det velsignede vannet.

Deilig og vått, deilig og rått. Hører hvordan fuglene kvitrer. Og snart skal regnet stoppe, så da kan de bade i de nye sølepyttene. Eller fuglebadene om du vil.

I kveld skal vi møtes og danse her ute, og da er grusplassen godt preppet, så vi slipper å forsvinne i støvskyer.

Tikk – takk det regner i dag!

Den følelsen, som en åpen og solrik bakgård. Innbydende, her kan mye morsomt skje, og det vil det også. Bare ikke akkurat nå.

Og så er det akkurat nå som er nå. Vente kan en gjøre. Bare la solen skinne og kjenne at det varmer er en mulighet. Lete etter noe spennende inne blant de grønne og frodige plantene eller i grusen. Kanskje ligger det noe gull blant all gråsteinen?

Kumlokket ligger der, med åpning til avgrunnen, som en påminnelse. Men, ikke noe stress, det er vakkert dekorert og godt lukket. Gidder ikke titte ned der. Ikke nå.

For nå – nå skinner sola. Varmen omgir nesten hele den åpne plassen. Godt med luft. Godt med plass. Til å være i dette nå.

Og da tenker jeg ikke på kommune- eller stortingsvalg. Tenker generelt veldig lite på det mellom valgene som kommer systematisk og jevnt annethvert år.

Nei, med valg tenker jeg på de valgene jeg tar hver dag, de valgene jeg daglig må ta stilling til. Nå er jeg inne i en strøm hvor jeg tar mange gode valg, tenker jeg, og da er jeg med en gang mer raus ovenfor meg selv og de dårlige valgene.

Det skjer mye variert og spennende på kulturfronten i denne byen. Kanskje ikke så overraskende med tanke på at det er en av landets største byer, men i lang tid har det vært noe som ikke angår meg noe større. Nå har jeg våknet, og gleden er stor over igjen å la seg inspirere gjennom interessante boksamtaler med forfattere, konserter og utstillinger. Koronaperioden har sluppet psykisk taket på meg, jeg er fri til å ta valg igjen. Godt å la seg underholde av det ekte, ferskvarene utenfor tvskjermen og den trygge sfæren i egen stue. Til og med hyggelig å se andre mennesker og utveksle noen smil og ord.

Trond Viggo Torgersen var en av de som inspirerte en kveld, han snakket om alderdommen. Det var interessant, og godt med noen påminnelser. Det er viktig å holde seg i form, ta vare på kroppen sin. Alderdommen kommer uansett snikende med alt det innebærer, men vedlikehold er lurt. Det minsker plagene. Og dermed har jeg såvidt – bare to morgener har gått siden fredag kveld – begynt med et fast morgenritual med trening igjen. Kan virkelig anbefale figure 8, det ligger treningsøkter på YouTube. Det er øvelser som er bra for kjernemuskulaturen, og den er det viktig å trene med tanke på framtiden. I slutten av videoen sier hun at vi vil gløde sterkere, en god bieffekt om det er tilfelle.

Lese bøker er en syssel jeg liker godt. I lengre tid nå har jeg startet mange morgener med å lese. Ikke alltid like lenge, men tillate å legge inn en lesestund framfor å gjøre hus- eller hagearbeid. Det gjelder å stå i valget uten å stresse i kroppen og føle meg lat. Det blir stadig enklere å hvile i det, merker hvor god start det er. Hodet og tankene er godt skjerpet tidlig på dagen, og det jeg leser blir med meg, og er med å forme de videre tankene gjennom dagen. Opplever at det er en bra ting, oppbyggende!

I går hadde jeg både fri og besøk og gikk rundt i gamlebyen og var turist eller besøkende, eller hva jeg skal kalle det. En deilig opplevelse og gå rundt og oppleve bydelen, og blant annet ha tid på Camino bok. Der er det så hyggelig- og så mange bra bøker! Gleder meg til å lese boka med avisartikler av Gabriel García Márquez. Han tenkte på seg selv som først og fremst journalist, det var nytt for meg. Har jo ikke lest så mye av han før, men tenker det er spennende.

Dette med valg igjen, klokken går. Skal jeg rekke å lese før det går over i formiddag her må dette være nok skriblerier for nå. Og god søndag!

Jeg har virkelig begynt å lure på hva jeg leter etter når jeg søker rundt på sosiale medier. Timene flyr mens jeg scroller av gårde. Til hvilken nytte?

Det hender selvfølgelig at jeg kommer over en interessant artikkel av et eller annet slag. Leser den og reflekterer i to tre sekunder før jeg blar videre. Videre i flowen. Men, hva er det for slags flow, egentlig? Ikke den gode jeg får når jeg spikker eller danser.

Noe av det jeg finner er humor. Innslag som frembringer smil og noen gang også en spontan latter. Det må jo være bra. Det er jo så sunt å le. Men, om jeg tenker over hva jeg lo av litt senere, da har jeg som regel glemt det. Borte. Kan i alle fall ikke gjenfortelle det senere.

Sultne barn, dyr som lider, krig og annet elendighet dukker opp, vekker oppmerksomheten. Akkurat som spontan latter dukker det opp spontan gråt. Skrekk og gru og fortvilelse, som fort forsvinner ved synet av en lekker kakeoppskrift eller interiøret hjemme hos noen jeg kjenner. Så, også det forsvinner.

På en litt ubevisst kveld kan jeg sjekke mobilen x antall ganger, scrolle tomt og mye. Og sitte igjen med en emmen følelse, som når du sitter foran sjokoladeskåla og tar en bit til uten at du egentlig har lyst på mer og det ikke smaker så godt lenger. Sitter og er litt for søt i munnen. Sånn opplever jeg det er med disse mediene også. Det er lett å bli fristet til å se litt mer, sjekke en gang til.

Inni meg skriker det NEI!!! Jeg orker ikke mer, jeg vil ikke mer! Jeg får egentlig ingen ting ut av det. Og hver gang en eller annen har gjort et eller annet eller et sted jeg følger har lagt ut et eller annet får jeg et varsel. Varsel om hva da, egentlig? Og jeg må alltid rydde, så er det 10 varsler må jeg få sjekket ut hva det er, så jeg får ryddet de vekk og er på scratch. Noe som varer maks noen minutter.

Jeg forstår ikke hvordan de unge takler det, de som har vokst opp med så mye digital støy. Så mange inntrykk og så mye overfladiskhet. Overflate i høyt tempo. Og, det er ikke det jeg leter etter. Det er en slags tyngde, dybde, nærhet, det ekte, det søker jeg. Kanskje på tide å kvitte seg med alt sammen snart, eller selvfølgelig lære meg å håndtere det. Varsler er ikke noe å bry seg om, jeg går ikke glipp av noe om jeg ikke svarer på alt med en gang.

Nå må jeg uansett ta kvelden her, med denne masedingsen nede på pianoet. Dette jaget etter noe. Og oppe i sengen kan drømmene få flyte fritt og uforstyrret, nesten i det øyeblikket jeg legger hode på puta. Takk og pris at jeg har beholdt såpass respekt for ro, hvile og fantasiene. Sov godt med eller uten mobilen. 📴