I helgen opplevde jeg noe spennende, som å være på en liten tidsreise. Jeg dro fra Fredrikstad og opp til Leveld, en fjellbygd i øvre Hallingdal. På veien gikk det fra frodig grønn vår tilbake til gold vinter. Jo lenger jeg kjørte, jo mindre farger var det. Vårens tegn gikk baklengs. Morsomt å se hvordan bjørkene gikk fra fullt utsprunget løv, via museører, små knopper, til noe som lignet døde greiner. Ikke noe liv å se, enda. Bare skjegg.

Utrolig at dette er 16.mai.

Vel framme ved målet, var jeg lenger tilbake i tid. Den lille tømmerhytta lå fortsatt omringet av snø, så for å komme fram måtte jeg gå på ski, som før i tiden. Men ikke som i virkelig gamledager, for bilen kunne parkeres noen hundre meter fra, og det gikk lett å kjøre opp de bratte bakkene. Så det var et overkommelig slit. Før hytta måtte varmes opp, med vedovnen som brant godt i mange timer før den lune varmen tok overhånd.

Et batterdrevent veggur tikket og gikk, ellers var det lyden fra flammene i ovnen jeg hørte. En og annen fuglelyd utenfra, og lyder jeg lagde ved å flytte meg i en stol, sukke litt, strikkepinner som møttes. Da var jeg litt i gamledager, kunne lett tenke det i allefall. Tittet ut på snøen og glemte blomster og langt gress i egen hage.

Og dette også.

Lyset var mer tilstedeværende enn forrige gang jeg var der oppe, så jeg ble minnet på at det faktisk var vår. Lyst fra tidlig morgen til sen kveld.

Og veldig snart dro jeg hjemover igjen. Dro fra snø og grått til mer og mer grønt og farger. Det slo meg nok en gang hvor deilig det er å se vårblomster i veikanten. Hvor gult det gule er og hvor blått det blå, tepper med hvitveis gjør noe med meg. Følte meg så heldig ved å reise gjennom våren igjen, opplevde et crescendo. Aller sterkest inntrykk gjennom bjørkene.

Ingen bjørk her, men farger fra hagen.

I går fylte jeg 51, og det ble en lykke. Tanken på det i forkant var litt sånn: ikke noe poeng, stress å se at et år går så fort, ingen ting å feire, bursdag betyr ingen ting for meg – bare et vestlig skapt fenomen. Og så våknet jeg opp nokså tidlig, som vanlig, og bestemte meg for at det ville bli en bra dag. Sola skinte og vi skulle få besøk, noen ville komme og feire meg. Det var hyggelig!

Etter som morgenen skred fram kjente jeg mer og mer på takknemlighet. Det var flere som sendte meg hyggelige meldinger og ringte, fordi de hadde lyst, fordi de tenkte på meg. Og, at det betyr at jeg er et år eldre gjør da ingen ting. Det er jo en del av det å leve, dagene, ukene, årene går. Og tiden er fyllt med mye godt, mange fine opplevelser og mennesker. Gleder.

Jeg så fram til å få besøk. Siden mars da koronaen tok over hadde vi ikke hatt noen gjester her inne. Nå ble det viktig for meg å ordne i huset og bake en festkake. Lage istand litt mat. Og kjenne på gleden.

Å merke endringen i meg selv, at jeg var positiv endret også noe i de rundt meg, merket jo hvordan mine negative holdninger hadde bremset mine barns entusiasme. Naturlig nok. Da de sto opp i går tok jeg imot deres gratulasjoner, tok imot kjærligheten de ga meg. Selv om jeg var litt husmorstresset..

Det ringte på døren, og der sto det to venner med store smil, flagg, kake med lys, blomster, ballong og sang for meg. For en hyggelig overraskelse! Det var en glede å sitte sammen i sola og prate og le sammen, drikke kaffe og spise kake. De hadde med gaver også, selv om gleden over at de kom var gave nok. Så heldig jeg var!

Rakk en rask runde med støvsugeren og litt mer ordning før de kom, min yngre søster og niese. Det var så fint å se dem, og så fint at de ville komme. Hun har alltid ønsket å feire meg, min yngre søster, og jeg har ikke alltid klart å ta det imot. Det er jo fantastisk hyggelig av henne. En vakker gave! Hun hadde også med blomster. Til hagen. Og urter. Og enda var det mer.

Maten ble til slutt klar, med langtidsgrilling siden jeg ikke er noen habil grillmester, og vi satt samlet rundt bordet. Så godt det var å sitte sammen igjen, rundt bordet med gjester. Smil og latter, og praten. Merket hvordan jeg hadde savnet det. Magien som oppstår med mange i huset. Vi endte opp med en venn til rundt bordet i løpet av kvelden, så livet var litt tilbake til normalen.

Det er bare å glede seg over lykken. Over å høre til, være en del av livet som går, ta imot det livet gir. Vite at det er der alt sammen, bare jeg velger det. Samfunnet blir gradvis mer åpent igjen, det kan jeg også bli. Åpen for lykken. Den ligger her rett foran meg. Og jeg takker alle som bidro til å gleden i går. Ny dag – nye muligheter.

.

I dag er det altså 75 år siden, dagen da Norge ble fritt etter 2.verdenskrig. Det skal feires, markeres etter beste evne i disse koronatider. I kveld vil vi kunne se TV-programmer, og glede oss med våre forfedre. For, det er en kjensgjerning at de fleste av de som tappert kjempet i de harde krigsårene er borte. De som lever videre er først og fremst barna fra de fryktede årene.

Det slår meg, de som ble født under krigen, er de krigsbarn eller fredsbarn? Barna sto for håp, tro på framtiden, gleder – om enn bekymringer og uro, samhold. Min mor var av dem født under krigen. Jeg husker hvordan det gjorde inntrykk som barn: født under krigen. Så for meg at krigen sto over, at hun ble født nede et sted. Hvor var ikke helt klart for meg, men når mormor fortalte forsto jeg at det var dramatisk. Selv om hun knapt fortalte om det å få barnet, ha et lite barn å ta seg av, mer at de kjempet for å få nok og variert mat, og at de var redde for mennene sine, brødre, venner.

Jeg vet ikke om det ble sagt, men jeg har tenkt på henne som et krigsbarn. Hun og de på hennes alder, som en onkel. Selv om han ble født rett før freden kom. Min tidligere svigermor ble også født under krigen, i -45, fredsåret. Det sa hun , og det tenkte vi, med henne kom freden. Det er med en gang mer positivt. Være født i fredsåret, dermed være et fredsbarn.

De barna som var så store at de husker krigen, hva med dem? De husker egne opplevelser fra denne tiden, de husker den fryktede fienden tyskerne, og mange opplevde til og med at de var snille. For, selvfølgelig var den vanlige soldat, selv om han var tysk, et menneske. Kanskje hadde han sine egne barn hjemme, eller små søsken, andre barn han savnet, og selvfølgelig kunne han kjenne godhet for fiendens barn. Ikke vet vi hvor sterkt en vanlig soldat følte på fiendefølelsen heller. Han gjorde sine plikter som de norske motstandsmennene gjorde sine. Jeg tviler sterkt på at de fleste av de ute i felten ønsket dette. Å slakte hverandre ned, brenne byer, ødelegge samfunn. Dessverre var de tro mot sitt system, sin leder, og fulgte ordre.

Men, hva med barna, var de krigsbarn? Disse som opplevde krigen og husker den, de tenker jeg utvilsomt er krigsbarn. De har fått livene sine preget av uro, spenning, rasjonering, redsel. Det er klart det kom an på hvor i landet de bodde, men de som bodde på utsatte steder fortjener all hyllest de kan få på en dag som denne. Noen mistet sine fedre, brødre, onkler og venner. De som har måttet leve sine liv med den sorgen det har påført dem.

De som er direkte frukt av krigen, som barn av tyske og russiske soldater, de er vel i høyeste grad krigsbarn. Synes det er vondt å tenke på hvordan samfunnet håndterte dette, hvordan noen naturlig nok kunne forelske seg i hverandre, oppleve kjærlighet, og få barn, som det var lov å hate. Det var lov å være stygge mot dem, det var vel til og med riktig. Både mødre og barn var fritt vilt for mobben. Hva hadde disse barna gjort? Det er tragisk å tenke på, uskyldig vakre barn, som var født feil, på tross av at de kanskje var skapt i kjærlighet mellom to unge mennesker. To unge mennesker som traff hverandre på helt feil tid og sted, men ikke dermed sagt at de ikke skulle møttes.

Det er ikke sikkert denne dagen vekker noe godt i disse uskyldige barna som nå har levd et langt liv, og forhåpentligvis har klart seg bra tross av en alt for tøff start. Håper de har fått den oppreisningen de fortjener. Av mennesker rundt dem, av staten. Håper de har rukket å bli kjent med sine familier, at de har kjent seg elsket.

Barna de sto for framtiden, håpet, da som nå. De bidro i kampen for fred, fedre var motiverte for fred for å sikre sine barn, redde dem. Det er godt å tenke på alle barna fra den tiden som fredsbarna. De som var født under krigen, hele krigen, og ikke bare i -45, og de som allerede var født da krigen brøt ut. Barna som fikk 17.mai, for å vise oss gleden og uskylden. Håpet og troen på framtiden.

Vår frigjøringsdag er 75 år gammel, og all grunn til å markere den, bare vi ikke glemmer de som lever i krig nå. De som lengter etter fred. De som lider og sørger og sulter i dag. Dessverre er ikke menneskene blitt for mye klokere på 75 år, siden konflikter fortsatt håndteres med våpen. Det føles umulig å gjøre noe med det, jeg blir en passiv observatør som sitter og gråter når jeg ser reportasjer fra krigsområder hvor uskyldige folk lider, og da særlig barn. Det blir ekstra perverst fordi de er så feilplasserte. Barn har minst av alle å gjøre i krigsområder. De har ikke noe med de voksens uenigheter å gjøre, og ofres. Håper inderlig krig er et onde vi får avskaffet i menneskeheten, og heller hjelpe hverandre til å finne løsninger. Med den kollektive viljen vi har til å holde et virus nede over hele verden burde vi klare det. Det er mulig. Et liv er like mye verdt enten det er sykdom eller konflikt som truer det. Verden – vi må skjerpe oss!

Min pappa døde da han var 47 år. For meg er han fortsatt den han var da. En mann i midten av livet. Han var syk og sliten på slutten, men like fullt ser jeg for meg en vital mann. Med fine smilerynker rundt øynene. En jeg har vokst forbi, og vil se for meg som et stadig fjernere minne, like ung mens jeg eldes.

Jeg var innom en venn av han i går. Det var så fint. Se han, og høre hans korte ord om pappa. Da lever han fortsatt blant flere av oss. Men, vennen har blitt gammel. Han er straks 85, og det er tydelig i hele hans vesen. En klok gammel mann, med en mindre kropp, og et furet ansikt. En gammel tenkers ansikt. Og det slo meg at min pappa hadde sett mer sånn ut i dag, med tynt eller ikke noe hår på toppen av hode, mange nye rynker, svakere og eldre kropp, kanskje mindre tenner i munnen. Og jeg undret meg over hvordan det hadde vært.

Jeg hadde ikke sett mamma på lenge, og hun hadde blitt tydelig eldre siden sist. Det var litt rart å se, blikket mitt vandret rundt i det nye ansiktet. Det var kommet nye fortellinger til, med nye rynker. Og en kropp som var herjet med, klart svakere enn sist gang vi møttes.

Det har lenge vært gjennom barna at vi har sett årene gå, har jeg tenkt. Det er jo veldig synlig med de små. Du drar på visitt og ser en nyfødt som sitter og griser og spiser selv neste gang dere treffes, for deretter å klatre og krype overalt, kunne svømme med armringer, gå på riding, skrive avisinnlegg og ha fått tannregulering. Vipps har det gått 20 år, og vi voksne er de samme, helt like. Til vi ser i album og oppdager at det har skjedd noe med oss også. Men, ikke så mye.

Tankene har endret seg lite, følelsene av hvem jeg er har forandret seg lite, humoren er stort sett den samme, interessene er ikke mye forandret, de fleste vaner er gjenkjennelige. Litt endringer ut fra ytre omstendigheter, naturligvis, men overraskende lite. Har flyttet noen ganger, hatt ulike jobber, partnere, og tenker at det skulle påvirket mer enn det har gjort. Men, våger å tro at det er skjedd en modning, at jeg er som en god vin. Vil bli bedre med årene.

I naturen er det også tydelig å se at årene går. Særlig på trær. Det er så fascinerende å se hvordan stammene blir tykkere, mer solide, og formene endrer seg. Nye høyder og bredder. Må igjen trekke en parallell til meg selv/mennesker, for det er jo en del eller de fleste av oss som også får en mer solid form med årene. Det er ikke så positivt, av en eller annen grunn. Vi bør holde oss nokså stabile i formen, for å unngå mange plager. Det er litt slitsomt å forholde seg til, at vi ikke bare kan holde oss i ro og suge til oss alt vi vil av godsaker, men bør bevege oss en del, og tenke på inntaket. Jeg ville jo ikke vært en halvgammel bjørk, da er det tross alt bedre å ta seg en skogstur.

Som vanlig vandrer tankene, og får meg til å kjenne på bevegelse. Livet er delvis tiden som går, så jeg får holde meg i takt, og står fritt til å velge hvilke av noteverdiene jeg skal rusle eller løpe, danse eller hoppe. Ser for meg et variert noteark, og priser meg lykkelig over hvor heldige vi er alle sammen, som skaper våre egne melodier. For jeg tror vi legger til toner også, ut fra stemningen i oss. I dag skal jeg gå for en dempet harmonisk klang, med halvnoter og fjerdedeler. Ikke noe stress. Kanskje en og annen triol.

Det er bare så ubegripelig, mens jeg føler meg yngre og yngre om dagen, stadig mer tro mot barnet inni meg, begynner kroppsdeler å svikte. Hva skal det være godt for? Er dette naturlig?

Jeg vet jo svaret, selvfølgelig, jeg har sett det før. Husker hvordan de gamle da jeg var barn kunne okke seg over en vond rygg, hofte, eller kne. Og de var sikkert 50 år, minst. Hvorfor må det skje? Knær som blir slitne og verker, og som byttes ut. For det er jo det fine i moderne tid, det finnes gode reservedeler.

Reservedeler i kroppen, det er sånt som skjer andre, ikke meg. Jeg er sterk, og som sagt temmelig ung. Min identitet har ikke noe med det plagsomme kneet å gjøre. Men, det er stadig mer merkbart til stede. Det har begynt å vekke meg om natten. Det svikter meg i trapper. Jeg velger å tro det går over. Ikke noe å stresse til legen med, eller fysioterapeut.

Det har blitt mange og lange turer i de siste ukene, og enkelte dager er både hofter og knær helt knekt før jeg kommer hjem. Etter å ha satt meg ned i en stol kommer jeg nesten ikke opp igjen, og går haltende og skrått bortover halve stuegulvet før bevegelsene er normale. Har liten stue, så ikke så mange skrittene om å gjøre, men de er en påminnelse. Om at alderen sniker seg på legemet.

Så lenge det er legemet som får styre med det. Jeg holder kroppen utenom. Den representerer liv, dans, bevegelse. Mens legemet er mer sakralt, død, og kan få slite med skavankene. For de er unektelig der. Ikke katastrofalt til stede, men nok. Nok til å kjenne at de neste 50 åra kan bli brysomme de også, på andre måter enn de tilbakelagte.

De hadde gikt, før. Og det verket i gikta sa de. Jeg lurer på om det kan være gikta? Da hjalp det å sole beina sine i vinduskarmen. Husker Guri satt og solte seg bak lukket vindu med beina opp i karmen. Jeg sto ved siden av henne og undret meg. Tror jeg synes det var litt rart. Og nå har jeg begynt å sole beina mine i vinduskarmen. Det er deilig og varmt, ingen trekk, og perfekt når jeg for eksempel leser. Det usikre poenget er om jeg soler gikta eller bare et slitt kne. Jeg får ta det litt rolig noen dager og se hva som skjer. Kanskje jeg er heldig og det blir verkefritt igjen.

Det er forunderlig å være ute om dagen, se hvordan alt spirer og gror med samme kraft som året før. Det er den samme gleden å se de små vårblomstene som strutter og skinner mot oss fra grøftekantene. Den samme intense grønnfargen på gresset. Den samme magien i knopper som brister på trærne. Det er så mye håp. Håp om liv. Om varme og lange sommerdager. Om en tid med mindre klær uten å fryse. Hvor vi kan ligge i gresset og hvile mens insekter summer og lette sommerskyer svever forbi over oss, der vi kan se opp i en blå himmel.

Så sitter vi mye inne. Fortsatt. På hver vår tue. Får med oss nyheter om det veldig populære viruset. Må bare sjekke oppdateringer på hvor mange som nå er smittet og døde. Først i Norge, og så utover i verden. Spenningen stiger, har f.eks USA nådd 25000 døde enda? En merkelig situasjon. Veldig rart. Jeg tror ikke jeg egentlig er så makaber, men denne besettelsen er det. Tenker jeg. Og forsvarer meg med at det gjør alle andre også. Hvem nå det er. Hvordan det nå skal forsvare at jeg er der. For jeg skal da ikke noe med den evige oppdateringen på koronadøde.

Det er lett å tenke og ville tro at jeg er så kul at det egentlig ikke går så inn på meg. Jeg lever mitt liv og har det bra. Tenker ikke så mye på det. Er ikke redd. Bryr meg egentlig ikke. Men, så oppdager jeg at det er feil. Det bryr meg nokså mye. Har begynt å studere symptomer, og noen dager kan jeg lure på om jeg er smittet. Tenk om jeg er smittet og ikke vet det og smitter andre, tenk om jeg plutselig blir veldig syk, tenk om, tenk om… Da slår det meg at det er en bekymring eller uro som har plass i meg. Jeg vil det ikke, men det kommer snikende.

Da hjelper det å være ute. Ute i den yrende våren. Da blir livet med en gang roligere og bedre. Jeg tenker med gru på de stakkars menneskene som ikke får gå ut, men må sitte isolerte i egne hjem. Det må være veldig tøft. Og særlig i områder hvor det er mange syke, hvor de kanskje har mistet noen kjære uten å få tatt farvel. Eller de som ikke har noe sted å bo, som bare må være ute, hele tiden, og kanskje har blitt syke. For ikke å snakke om alle de som er fanget i flyktningeleire. De kan nok kjenne på ekte eller virkelig motløshet, håpløshet i disse dager.

Jeg må løfte blikket, og igjen minne meg på hvor heldige vi tross alt er, her oppe i nord. Vi kan gå ut, har masse deilig natur å boltre oss i, og lys. For hver dag som går blir det lysere, og lyset kommer inn til oss, med sol nesten hver dag nå. Utfordringen er å finne hvile i situasjonen. Ved å bare være går det nokså bra. Får satse på det i dag. Her og nå, i øyeblikket. Og gå en tur ut i solen.

Da jeg var barn husker jeg at jeg pleide å våkne opp av lyder i huset. Vi var en familie på åtte, etter yngste bror ble født da jeg var 5, og disse minnene er fra etter den tid. Vi var en folkerik familie, og jeg delte rom med min litt yngre søster. Hun likte å stå tidlig opp, våknet bestandig før meg, tror jeg. Hun var flink til å ta hensyn, pleide ikke å vekke meg, men liste seg ut av rommet, eller ligge stille og lese. Det hendte hun satt og spilte piano i stuen, så det våknet jeg av noen ganger. Eller radioen. Pappa pleide å stå tidlig opp, og likte å høre på radioen. Og det var brødrene som lagde lekelyder. Det kunne være lyden av leting etter den rette legoklossen, eller kjøring av lekebiler som rullet på gulvet eller i en bilbane. En sånn hvor bilene ble sluppet ned en bratt bakke før de gikk rundt en loop. Å våkne i overkøya og lytte litt til lydene før jeg klatret ned, det er gode morgenminner. De gangene vi skulle på svømming måtte vi ta bussen to mil, så de morgenene var annerledes. Da ble jeg vekket tidlig, og kjente litt på stresset.

Et år bodde vi i andre etasje på skolen vi gikk. Da var det enkelt å komme seg på skolen. Tror jeg kunne høre de første stemmene i skolegården før jeg sto opp, eller så er det lagt til av fantasien og tiden. I allefall kunne vi skli på gelenderet og gå ut døra når det ringte inn.

I tenårene var det tungt å stå opp, jeg erindrer det som tyngre for hvert år som gikk mot tidlig tjueår. Det var et fysisk ubehag rett og slett, så å stille vekkerklokken fram noen minutter av gangen, fram til jeg akutt måtte stå opp, var løsningen. Dermed ble det litt for travelt før jeg måtte løpe for å rekke ferge eller buss. Helgene ble redningen, de gangene det var tid til å sove til jeg våknet. Det beste var å sove helt til ettermiddagene. Opplevde drømmene ekstra fine av å sove i lyset. Og det var mange gode drømmer den tiden.

Da jeg ble småbarnsmor forsvant bevisstheten rundt morgenene mer og mer. Å høre det lille barnet kvitre og være våkent var motivasjon til å stå opp. Jeg merket at jeg var trøtt, men tillot meg ikke å kjenne veldig etter, det var en ny dag, ny undring, nytt liv som skulle leves. Til den yngste hadde en periode hvor hun våknet i 5- tiden. Det var tungt. Våkne før dagslyset på vinteren. Den lille fikk mat og startet første økt mens jeg satt halvt i svime med en kaffekopp og brukte timer på å våkne.

Det var da, mens de samme barna nå er tenåringer og voksne, som helst sover til langt på dag. Så hva med meg? Står jeg opp på ettermiddagene etter en lang og lys søvn med gode drømmer? Nei, nå er jeg lys våken tidlig på morgenen. Kan stå opp lenge før 7 selv på en fridag, og være klar for dagen.

Veldig rart. Da jeg som ung jobbet på gamlehjem, syntes jeg synd på de gamle som måtte stå opp så tidlig, og nå begynner jeg å forstå det. De ville opp. De trengte å komme seg ut av senga. Og innen jeg er langt oppi 80-årene ligger sikkert jeg også og venter på at noen skal hjelpe meg opp klokka 7, om jeg bor på gamlehjem. Nå får jeg bare nyte disse årene i frihet. Hvor jeg står opp når jeg våkner, selv om det er veldig tidlig på en fridag. Jeg kan glede meg over stillheten rundt meg. Lyset som stiger. Intenst fuglekvitter. Tiden. Dagen blir jo lenger når jeg ikke sover bort halvparten, nå på våren er det fantastisk.

Veldig mye i dette livet handler om valg, og valg tar vi på en eller annen måte ut fra oss selv. Det er mange valg vi tar ubevisst, og andre vi er veldig bevisste på. Alle avgjørelsene vi tar gir resultater, eller medfører konsekvenser, som påvirker oss videre, og er med på å skape våre liv.

Mine barn har gått på Steinerskolen. Alle tre begynte der som små, ut fra i hovedsak mitt valg. Dette var resultat av at jeg hadde mine lykkeligste skoleår på Steinerskole, på videregående. Når de nå begynner å bli voksne, og reflekterer over skoleårene, står det tydelig for meg at dette var mitt valg. Min hellige overbevisning om at det var det beste skolesystemet hvor hele mennesket ble ivaretatt. Ut fra min erfaring.

Vi bor i Fredrikstad, nok et valg jeg tok en gang. Det var da jeg måtte finne en ny kurs, og etablere meg på nytt. Byen virket passe stor, vakker gammelby, passe avstand til Oslo, nærhet til kysten, og skomakerskolen jeg skulle gå på. Avgjørende var også at byen hadde en Steinerskole, eller iallefall kommunen hadde det, og internasjonal folkedansgruppe. Dette var viktige kriterier i mitt liv, som ble barndommen til mine barn. Og, selv om kriteriene har endret seg gjennom de over tjue årene, lever vi godt her fremdeles.

Det går an å velge å ha det bra. Velge å trives der man er, eller konstant lengte seg til et annet sted. Da jeg var yngre, og bodde her alene med ett barn, lengtet jeg mye til Oslo. Vi dro dit nesten hver helg, og besøkte venner og familie. Jeg slo meg ikke helt til ro, følte ikke at jeg hadde valgt denne byen, dette livet. Med årene endret det seg, gjennom familieforøkning, som delvis oppsto i Oslo, med eget hus, jobb, lokale venner og nettverk. Dragningen til storbyen avtok, og jeg landet mer og mer her. Valgte å kjenne at dette var hjemme, livet var her.

Noen ser ut til å velge å ha det bra, ha det godt, takler livet med letthet nærmest uansett hva som skjer. Andre ser ut til å vegre seg mot å ha det bra. Blir livet lett så klarer de å rote det til for seg så det blir trist eller vanskelig igjen. Kanskje det er det som kjennes bra. Kjent iallefall. Jeg har lengtet mye tilbake til kjente steder, og da har det vært utfordrende å ha det bra der jeg er. Når jeg valgte å slippe det, ble livet lettere.

Nå som korona har kontrollen har muligheten for valg dukket opp igjen. Jeg er mest hjemme. Mye alene, med tenåringer i huset som lever i sine liv. Jeg kan gå turer eller sykle, og på butikken og handle mat. Hjemme har jeg en hage, mange bøker, TV, mobil, ulike materialer jeg kan jobbe med og lage ting, mat på kjøkkenet. Jeg står ovenfor mange valg: kan kjede meg, kose meg, være rastløs eller ta det med ro. Akkurat nå velger jeg å ha det fint, være takknemlig for at viruset ga oss en kollektiv pause fra mye mas og kjas, og mulighet til å se på hverdagen og livet fra et nytt perspektiv. Jeg skal selvfølgelig ikke snakke for alle når jeg sier dette, for noen er livet alt annet enn rolig nå. Men, her jeg sitter, fra dette perspektivet, er livet helt ok.

Dette nye treet vokser opp fra en mosegrodd stamme – selvvalgt?

En ny start

Denne situasjonen verden befinner seg i nå, den gir stort rom til å tenke og undre seg. På en måte gjør det meg glad å se hvordan alt stopper opp. Tomme gater, lite stress, klar luft og rent vann. Det er mye bra med en verden i virus også, naturen får en pause fra oss. Tid til å puste. Og alt går sin gang. Uten oss. Plantene fortsetter med nye spirer og knopper, fuglene synger og bygger bo, livet leves.

Hjemmelivet åpner opp for andre muligheter. Jeg trodde ikke jeg skulle sette så pris på teknologien som jeg gjør nå. Jeg har oppdaget at jeg kan delta på yogakurs og meditere, online, og det funker fint. Line og Terapeutene på høyden har et fint tilbud, som anbefales. Ved å ha litt struktur på tiden, så ikke et bakeprosjekt for eksempel, kolliderer med timen, som det gjorde første gangen, så fungerer det utmerket. Mye mindre stress enn å rekke en fysisk yogatime. Ingen reisevei. Miljøvennlig også.

Det stopper ikke der, jeg fikk med meg et webinar med Pippi-power på søndag. Da satt Gitte i Danmark, og ga oss et bra påfyll med gode tips til og jobbe videre med tankearbeid og følelser. Ble så lykkelig av å høre henne igjen. Mange kloke tanker.

Jobbe online fungerer også fint. Det praktiske rundt jobben kan godt organiseres som det gjør nå, selv om det ikke er like tilrettelagt som på arbeidsplassen. Jeg merker at jeg kan utføre oppgavene, og det merker nok veldig mange andre med meg. Vi klarer oss ganske bra.

De jeg er litt svak for, eller beundrer mest om dagen når det kommer til hjemmekontor, er undervisningspersonell. For en sporty innstilling og innsats! Omstiller seg helt i forhold til arbeidshverdagen normalt sett, og klarer å motivere elevene sine. Jeg må innrømme at det blir i overkant mye Facebook osv, hvor jeg ser klipp av ivrige, kreative og skapende lærere, og tar av meg hatten. Hører dessuten forelesere fra USA på onlineundervisning med min sønn, skal si de holder engasjementet oppe.

Når denne krisen er over og hverdagen normaliseres igjen kan det tenkes vi vegrer oss. Holder oss inne i hver vår hule og foretrekker å sosialisere oss på denne måten. Tenk så mye vi slipper å forholde oss til. Tenk så mye vi slipper å irritere oss over. Bare bade i selskapet med oss selv og ektefeller/barn om vi har noen.

Ironi til side, det er mye bra med dette også. Livet er ikke så verst. Solen skinner om dagen. Og har begynt å varme igjen. Dagene blir lengre. Og det er et yrende liv av vår.

Legg merke til grønne knopper på trærne. Zoom inn, og jeg tror du kan se det.

Vaner

Det er viktig å ha noen rammer i livet, noen gjentakelser som danner vaner. Det er viktig av flere grunner, som at vi ikke trenger å konsentrere oss så mye om det vi gjør, vi kan hvile i det, det skaper en trygghet, en forutsigbarhet. Jeg tenker på enkle vaner som morgenritualene, de går nokså på autopilot, så lenge ikke noe uforutsett forstyrrer oss. Rutiner på jobben er en annen typisk situasjon, så lenge alt vi trenger av utstyr er uforstyrret, i vårt system, kan vi fokusere på selve jobben og ikke disse detaljene.

Nå om dagen er det mange av oss som ikke får levd med de kjente hverdagens vaner, men må skape nye. Det tar tid, og imens er det lett å kjenne på uro, rastløshet.

Jeg har tenkt at det er kjedelig å være vanedyr, at det ikke er så viktig for meg. Det at jeg alltid sjekker mobilen når jeg kommer ned om morgenen, at den ligger på fast plass på pianoet, at jeg lager kaffe før jeg spiser, sitter på samme plass ved bordet, alltid pusser tenner før jeg går ut døren osv osv, det er bare fordi det er så lettvint. Så praktisk. Liksom. Når jeg har besøk følger jeg forresten ikke helt skjemaet, og når vi en gang iblant står opp på likt her. Som regel har vi en halv times differanse som gjør det enkelt å være i egen boble.

Vaffeldagen- da er det nystekte vafler på menyen.

Nå er det jo helt vilt her, mye av det faste er endret. Tidene vi står opp er forskjøvet, og ikke skal vi ut av døren. Surrer rundt her litt kaotisk på hverandre mens nye vaner er iferd med å sette seg. Og studenten her i huset studerer fortsatt i USA, så har onlineundervisning når en annen har gått og lagt seg. Innen sommerferien er sikkert det også blitt en vane.