Skulle danse på lett berusede føtter

Lykkelig i desembernatten.

Bare hodet som danser

Litt i utakt

Og i taus stue.

Musikken er ikke slått på,

Lysene knapt nok tent,

Men ovnen varmer.

Sitter og hviler i langsom tango

Mens snuen prøver seg på en swing.

Desemberdansen går.

Jeg liker å tro at jeg ikke er et konkurransemenneske, selv om jeg egentlig vet jeg er det. Hele tiden jobber jeg hardt for å få resultater, og sammenlikner de opp mot hverandre. Det kan være i forhold til hagen, f.eks, hvor mye fikk jeg ut av den i sommer sammenliknet med i fjor, som står i sammenheng med hvor mye tid jeg brukte på den. Der har jeg klart forbedringspotensiale, nokså stemoderlig behandling i år. Kan nesten ikke huske å ga gått barbeint i gresset en gang.

Arbeidet mitt i verkstedet er mye drevet av dette, og der er det mye som kan måles og veies. Hvor mye klarer jeg å gjøre på en dag? Hvor mye klarer jeg på en uke? Gjennomsnittet av uker opp mot hverandre, og nå også måneder, og forsåvidt år. Kvantitet er en ting, kvalitet noe annet, og det kan måles ut fra hvor mange reklamasjoner jeg får inn. Og hvor mange kunder som kommer inn og sier de har blitt anbefalt av andre å komme til meg. Hvor mye jeg får lagt ut på sosiale medier og hjemmesiden er nok en måler, hvor jeg konkurrerer med meg selv.

Å være flink til å ta gode valg med tanke på kosthold og aktivitet er også eksempler hvor jeg ser på resultater. Tar gjerne oppsummeringer på det, og gir meg selv ris eller ros. Har jeg ikke vært ute en dag, i dagslys, er det litt kritisk. Det betyr større fokus på det i dagene som kommer. Og, har jeg hoppet bukk over middag eller bare spist noe lettvint tull må jeg kompensere med rene grønnsaksmåltider for å gjenvinne balanse. Slurve med søvn og ha flere korte netter blir nok en utfordring som må rettes opp i.

Ved nærmere lupisk blikk på temaet konkurransemenneske ser jeg at det er en stor del av meg, for jeg konkurrerer med meg selv i å kaste lite søppel, ha et lavt forbruk ved å kjøpe minst mulig unødvendig (sånn sett en stor fordel med lav inntekt), fordele tid og krefter mellom ulike spennende aktiviteter som skal være utviklende (og kjenner dermed på emmen bismak hver gang jeg har sett en dårlig kjærlighetsfilm på tv når det finnes så mye som er bedre). Kunne fortsatt lenge.

Til min store glede oppdager jeg at det ikke gjør noe, egentlig er jeg ganske glad for å være et konkurransemenneske. Det holder drivet oppe, det gir meg mening, gjør at jeg fortsatt vil utvikle meg. Så kult! Jeg som startet på dette innlegget og trodde konklusjonen skulle være nokså skamfull. Ja til konkurranse dere. Bare å brette opp ermene og komme igang med en ny og ubrukt dag.

Mangler bare et verktøy å holde i her.

Noen ganger fungerer kommunikasjon elendig, og det er nærmest umulig å ikke bli litt sprø. Nå er det såpass lenge siden jeg styrte med disse flybillettene at jeg kan se på det som underholdning.

Det hadde seg slik at jeg bestilte flybilletter gjennom Travellink, siden de hadde det beste tilbudet, og jeg skulle på tur med et nærmest mikroskopisk reisebudsjett. Dermed droppet jeg å bestille bagasje og avbestillingsgebyr. Den planlagte reisen skulle skje i vinterferien, siden mitt reisefølge var skoleelev. Koronasituasjonen i Norge var optimistisk på bestillingstidspunktet, og jeg gikk ut fra at USA ville være åpent og avslappet innen februar påfølgende år. Der tok jeg feil, det var fortsatt problematisk med flyreiser og Statene noen uker før planlagt tur. Dermed bestemte vi oss for å utsette turen til høstferien.

Inne i Appen til Travellink virket det veldig greit å endre flyreiser, så jeg gikk friskt igang med prosjektet. Så at det ville bety økte utgifter, men ikke så mye at jeg ikke ville klare det. Da begynte moroa. Jeg fikk ikke avsluttet bestillingen ved endring av billettene, det stoppet opp før betaling, der jeg skulle vente på svar fra agent, som skulle ta inntil 72 timer. Det skjedde ingen ting. Jeg gjentok forsøket flere ganger de nærmeste ukene, og fikk ikke endret billettene. Dermed forsøkte jeg å komme i kontakt via chat. Det tok veldig lang tid bare å chatte med roboten før jeg kom til en agent. Og det kunne ta opp mot en halv time mellom svarene fra agent på chat. Etter noe forklaring på problemet ble jeg satt over til ny agent, som skulle høre problemet før den kunne hjelpe, og kanskje bli satt over til ny agent. Eller så ga jeg opp etter mye venting og ingen svar.

Jeg forsøkte også å ringe. Da opplevde jeg samme styret med å vente, bli sendt fra agent til agent og forklare problemstillingen, uten å få svar. En gang var jeg virkelig optimistisk inntil nye billetter var funnet, detaljer ble skissert opp – og jeg ble satt over til ny agent. Jeg ble så forbannet- følte meg direkte lurt. Det hjalp ikke å ringe et såkalt norsk kontor heller, møtte bare nye folk på gebrokkent engelsk, med rikt ordforråd, som var forvirrende.

Jeg forsøkte å kontakte flyselskapet direkte like før planlagt avgang, for selv om jeg hadde gitt uttrykk for at jeg ikke skulle dra på planlagt tidspunkt ble ikke dette endret, og jeg fikk innsjekkingsvarsel. Dermed klarte jeg til slutt å få avregistrert oss gjennom flyselskapet, men de kunne ikke hjelpe meg med nye billetter eller refusjon. Dette måtte gå gjennom reiseselskapet.

Mitt ønske var fortsatt å besøke sønnen min, og klare å få til reisen. Pengene jeg hadde brukt på billetter var borte, og situasjonen føltes håpløs. Jeg kontaktet forsikringsselskapet mitt, siden jeg har reiseforsikring, men de sa de ikke hadde noe med billettkjøp å gjøre, det måtte jeg ta med reiseselskapet. Dermed kontaktet jeg forbrukerrådet, som ga meg noen tips, men som heller ikke kunne hjelpe meg å ta saken videre. Et av tipsene var å kontakte Mastercard, siden jeg hadde betalt reisen med det. De kunne ikke trekke pengene tilbake, husker ikke lenger hvorfor.

Som dere forstår, dette ble etterhvert en innviklet ringdans, hvor ord møtte ord som viklet seg inni andre ord. Påstander som gikk forbi hverandre. Ord mot og fra hverandre som inn og ut av ringen. Det hele føles absurd, jeg bestilte en reise som skulle endres, ikke noe vanskelige enn det. Takk og pris kom jeg meg på turen, men beklageligvis ble det uten skoleeleven. Pengene er tapt og det useriøse reiseselskapet holder sikkert på som før og tjener penger på sånne som meg. Ugreit, synes jeg! I tillegg mistenker jeg at mange av agentene i firmaet er fra fattige land og med lave lønninger. Dette er selvfølgelig en hypotese ut fra dialoger med sterke aksenter på engelsken. Legger ved en smakebit av chatten. Har masse skjermdump av den, som jeg ikke vet hva jeg skal bruke til annet enn denne type utlevering.

Hørte aldri noe mer om refund.

I bunn og grunn er det to sider samme sak, men leser du gormet med norsk aksent blir det litt ironisk, på samme måte som jeg ser på egne kokkekunster.

Jeg elsker god mat, jeg elsker utsøkte råvarer og lekre tallerkener med maten nydelig dandert. De gangene jeg er så heldig å oppleve denne luksusen fryder jeg meg. Har opplevd virkelig gode opplevelser både i private sammenhenger og på restauranter. Blir imponert over matkunstnere.

Mitt kjøkken bærer preg av mer enkelt stell. Jeg liker å lage mat fra bunnen, gjerne både kortreist og økologisk, selv om det blir mye mindre av det nå som jeg ikke er andelsbonde. Har i det hele tatt mat lenger nede på prioriteringslisten om dagen, men lager oftest mat, som helst er nokså sunn. Og variert. Tenker at det er viktig å ha ulike retter gjennom uken.

Ikke for å skryte, men i dag følte jeg meg nærmest litt sprelsk, og hadde det gøy da jeg danderte fiskekakene på en seng av erter. Fiskekaker fra Kiwi – altså ikke hjemmelaget – det har jeg knapt nok gjort, og hermetiske erter. Da er jeg litt norsk gormet (gjerne med innlandsaksent), og smiler og spiser solo.

Nok om det. Nå står kveldens kopp te for tur. Urtete som skal nytes i ro og mak før natten.

Siste fridag på lenge, og gråvær da jeg tittet ut. Min første innskytelse var å bli inne, sitte i en godstol og lese, bare la timene gå. Men, da jeg forsto at datteren skulle på trening ble jeg påvirket, og fant ut at det var lurt å gå seg en tur.

Kontaktet turfølge og tok på godt med vannavstøtende klær før jeg gikk ut. Og til min overraskelse var det deilig. Luften var mild, og det var fuktig og ikke vått. Plantene var pyntet med dråpeperler, og høstfargene ble forsterket mot det grå.

Vi gikk stier og veier på kryss og tvers mens vi så oss rundt og fikk en god prat. Det var en bra opplevelse, ble minnet på hvor vakker november er. Trolsk stemning i naturen i dag. Om det var tåke eller skyer som skapte magien er ikke godt å si.

Jeg kom syklende til fergen, med noen minutters klaring på avgang. Synet bedro meg, jeg så klart en sperre foran nedgang til båten, så sto under tak og ventet. Sjekket om det kom noen ferge snart, ventet videre. Og så kjørte fergen.

Heldigvis har jeg tid nok, vil ikke komme for sent. Det går bra. Undrer meg bare over hvordan sånt skjer, hva skjer i hjernen? Jeg så at det hang en kjettingsperre mellom portene, som ikke var der. Neppe synsk, og det hadde ikke med at lesebriller lå i vesken heller, er jo langsynt. Og sperren var synlig fra langt hold, trodde jeg.

Kvalitetstid med den gamle postsykkelen min.

Sitter her og scroller på nyhetsoppdateringer på Facebook når jeg skulle vært i seng og sovet. Er så trøtt at scrollefingeren går av seg selv, og jeg ikke orker å ta inn mer støy. Sitter og lurer på om det er noe vits.

Er det noe vits i å sikre seg tre dagers rasjon av mat og drikke, i tilfelle katastrofe? Er det noe vits i å bekymre seg over om det blir krise? Skal jeg frykte innvasjon eller bare roe ned og ta det som kommer?

Korona er en annen ting jeg kan velge å bli veldig redd for, eller la det være. Leste nettopp om hvor svekket vi kan være etter covid at hjertet lett kan svikte. Er det noe vits i å ligge våken i natt og kjenne etter, eller skal jeg la det være?

Da er det bedre i å lytte til den BBC-snutten hvor barn forteller vitser. Det er med å lette på stemningen, roe ned tanker og følelser og gi positiv næring til drømmene som snart kommer. Som denne:

Hva er gult og går rundt og rundt? En banan i vaskemaskinen.

Eller: Hva er gult og ligger i ro? Bananer på fruktfatet.

Jeg var inne på YouTube i dag tidlig, for å finne musikken til en gresk dans. Jeg fant ikke den rette musikken og dansen, men kom over mange viktige uttalelser fra Einstein. Det var en fin start på dagen.

En klok mann, denne Einstein. Et av sitatene har jeg på kjøleskapet : ” Livet er som å sykle. Du må bevege deg for å holde balansen”. Han uttalte fine ting om kreativitet som jeg trykket til mitt bryst, og bare husker skyggene av nå. Lite viktig, det var nærende, og det betyr noe.

Vel inne på YouTube ble jeg ledet til nye fristelser, så fikk med meg en oppbyggende video fra en Kenneth, som jeg har fulgt gjennom flere meditasjoner. Han sa noe fint om å være bra nok, noe om hvordan det som har skjedd har skjedd, og det får vi ikke gjort noe med. Gi mer faen. Livet er her og nå.

Dro til jobb med et beriket indre, og i godt humør. De var viktige for meg disse ordene jeg fylte opp med. Følte på en tilfredshet, og takknemlighet. Livet er bra det, med alle sine små finesser.

Startet arbeidsdagen med kaffe og radio. Fikk laget et par tøfler og reparert datterens sko før oppdragene tok over. Kanskje ikke den mest produktive dagen i verkstedet, men absolutt innafor. Hun som snart kommer inn og starter med showrom var innom og så på rommet, ivret rundt, og jeg fortsatte på omorganiseringen av lageret. Det blir bra dette her. Noe nytt. Verkstedet kommer liksom litt nærmere meg og fyller meg mer. Ved denne endringen blir jeg mer bevisst og tar mer eierskap til det som faktisk er mitt. Etter jeg ble alene i verkstedet har jeg fortsatt å forholde meg til det som Roy sitt, som det var da jeg startet opp.

I morgen er en ny dag hvor jeg kan fortsette der jeg slapp, gleder meg. Før jobb kan jeg hente fram noen bra ord igjen, fóre sjel og ånd og møte dagen med fornøyelse. Leve livet! Livet ruler! Selv om det blir en dag til ettertanke også, min eldste kusine skal begraves. Dessverre har jeg knapt møtt henne i voksenlivet, enda hun var en herlig dame. Minner om latteren og humoren hennes, stemmen, de vil nok være der i morgen, som de har vært de siste dagene. Liv som leves, liv som ender, det fortsetter å være noe høytidelig og litt dramatisk. Unaturlig i det naturlige. Det gjelder å sette pris på nå.

Og natten sniker seg fram som det tydelige nå. Søvnen og drømmene lokker på meg. Ingen grunn til å stå imot. Mørkt ute og i krokene inne, så godt å falle til ro.

Jeg kan være så ussel, eller feig, om du vil. I møte med andre hender det jeg opplever urett – det gjør vi nok alle – og det interessante er hvordan vi takler det. Jeg klare sjelden å si ifra til den det gjelder. Jeg reagerer med å bli såret, gå og bære på det. Etterhvert blir jeg sliten, det tynger, og jeg snakker med noen om det.

Der har jeg mye å gå på, for jeg tar det som regel ikke opp med den det gjelder. Jeg sier det til en eller annen betrodd person som orker å høre. Da klager jeg min nød over uretten jeg opplever, trolig har jeg også blitt en martyr. Jeg lider fordi den andre gjør urett mot meg.

Det er så usselt. Jeg kjenner jeg skammer meg over det. Hvorfor sier jeg ikke bare ifra? Står opp for meg selv og markerer meg? Jeg tør ikke, men tror mye av grunnen til det er at jeg ikke vil såre den andre. Når jeg ikke sier ifra tillater jeg at andre sårer meg. Jeg tror ikke noen vil meg noe vondt i utgangspunktet, eller svært få iallefall. Jeg tror det er ubevisst fra den andre, at fokuset bare ikke er på meg. Den andre tenker på seg selv, opptatt av å dekke egne behov.

Da gjelder det å stramme seg opp, klare å si ifra, stå opp for seg selv. Det er jo kun jeg som vet hva som foregår inni meg. Jeg er den eneste som kan ivareta meg, når det kommer til stykke. Og akkurat sånn er det for alle andre også. Vi som er noen usle typer, vi går rundt og snakker med andre om hvordan vi har det, kanskje særlig når vi føler oss overkjørte, og kan bli nærmest fiendtlig innstilt ovenfor den vi skulle sagt ifra til. Noen ganger holder det å si: nei, jeg er ikke enig, hva tenker du der, hvorfor sier eller gjør du sånn, stopp, drit i det. Osv.

Etter nokså mange år her nede har jeg forstått at dette angår meg også. Jeg tråkker over andre uten å være klar over det. Jeg vil ikke såre andre, men det skjer ubevisst. De som ikke tør å si ifra kjenner på uro eller misnøye i mitt nærvær, og jeg kan merke at noe skurrer. Så lenge jeg ikke er klar over at det er på grunn av meg fortsetter jeg som før. Tilsynelatende like blid.

For det er en ting. Når jeg kjenner på disse vonde følelsene ovenfor en annen, da mobiliserer jeg fram en positiv holdning, selv om det butter imot inni meg. Og jeg fornemmer at den andre merker at det er et eller annet, uten at jeg sier det. Ikke alltid selvfølgelig, men oftest er motstanden litt merkbar. Det kan jeg også kjenne fra andre, kommer der like blid og uvitende i møte med noen, og blir møtt av et nyoppslått gjerde. Spør jeg om det er noe vil som regel svaret være nei, men bak svaret merker jeg på noe. Starter å grave i eget arkiv for å se om jeg kan huske om det har vært noen episoder, med ulikt utfall. Som regel vil jeg komme på når jeg oppdaget et væromslag, men ikke alltid hva som forårsaket det. Det er ytterst sjelden jeg tar det opp, den type samtaler opplever jeg som veldig krevende. I det jeg gjør det pleier også den andre å nekte for at det var noe, og gi meg det i retur, så jeg sitter igjen med Svarteper.

Tenker at den som har reagert i en situasjon og sitter igjen såret er den som har ansvaret for å ta det opp. Beskytte seg selv. Når det ikke går kan en naturligvis be om hjelp av noen. Det tenker jeg er noe helt annet enn å gå å klage sin nød til de som vil høre. Med tid og stunder ønsker jeg å ha vokst så mye at jeg ikke trenger å fortsette dette melodramaet. Jeg ønsker at følelsene mine skal bli litt glatte og sleipe, sånn at alt bare sklir av og ikke får feste seg. Det som kan bli utfordringen er å beholde de gode følelsene, den intense kjærligheten jeg kjenner på i møte med andre. Vil ikke at de følelsene skal forsvinne. Kanskje like godt å godta de mer krevende når de kommer, og jobbe med å si ifra, ufarliggjøre det. Den ekle smaken av klagende ord som fyller hele munnhulen når de slippes ut, den vil jeg fjerne i alle fall. Skal se for meg en frisk dusj munnspray som bare tar rotta på de ordene når de kommer, og stoppe det.

Ja, du leser riktig. Etter en uke i Boston kan jeg med en stor porsjon ironi si at jeg kjenner USA. I allfall har jeg økt kunnskapene om landet med mange prosent siden forrige gang jeg var der – noen timer i New York på mellomlanding i -99. Og det var en koselig opplevelse, Boston, denne høstturen. Folk var så vennlig innstilt der de hilste, vinket, sendte varme smil.

Frihetens land, jeg har tenkt på det med stor skepsis, men forstår litt mer nå. For, hva var amerikansk mote, for eksempel? Det var vanskelig å se en bestemt mote, folk kledde seg som de ville så det ut til, ingen merkbart dominerende fargeskala eller snitt. Det virket ikke som folk brydde seg heller. Fikk inntrykk av at det var litt sånn gjør som du vil, who cares? Det var godt, lett å slappe av i.

Spiste uvanlig mye fet mat i store porsjoner. Det var godt. Kunne gjerne spist mer av det. Spennende – samtidig med veldig sunn profil i de matbutikken vi var inne i var det lite sunnhet å se på kafeene vi spiste på. Lite økologisk grønn profil der, bortsett fra på en veganrestaurant vi besøkte. Jeg kaster ikke mat, så jeg spiste opp maten min selv om det ble å fråtse opp maten. Det beste var vel hamburgeren “the king”. Den var dekorert med bacon, peanøttsmør, banan, sukker og kanel, smakte overraskende nok fortreffelig. Vel hjemme i moderlandet hørte jeg at det var Elvis sin spesial, dermed navnet the king. Og jeg forstår at jeg ikke er utlært på USA enda.

Kontrastene mellom det kalde og det varme, det harde og det myke, fascinerte meg. Det var en salig blanding av sjarmerende byhus og skyskrapere, grå asfalt og grønne parker. Noen parker var virkelig oaser, og gjess og ender trivdes veldig godt. Gjess hadde egne skilt og ble respektfullt behandlet i trafikken, i motsetning til ambulanser. Merkelig å se hvordan ambulanser med sirener måtte vente på fotgjengere som bare gikk over på grønn mann, og biler som ignorerte dem og skapte litt kaos.

I min drøm om Amerika er det nesten en diger van også, de hadde virkelig store kjøretøy i bytrafikken. Så ikke en elbil, men mange spennende og store doninger. Til egen overraskelse ble jeg veldig opptatt av lastebiler, og tok bilder av flere. Lastebiler og brannbiler skåret høyt hos meg. Og jeg innser at jeg kanskje er mer maskulin enn min rosaperiode skulle tilsi. Jeg elsket å se de digre rare kjøretøyene med store hjul og garantert høyt drivstoffutslipp. Og det må jeg bare understreke – drivstoffutslippet var ikke det jeg kicket på, men en del av pakken.

Min eneste sønn bor og lever i dette landet, og etter besøket forstår jeg han bedre. Det er flere med våpen, og det er et samfunn jeg i teorien tar litt avstand fra, men jeg tar det. Jeg kjøper det, og kunne tenke meg mer av det. Må spare til en ny tur om han velger å bli. Skulle gjerne vært der en gang med døtrene mine. Gitt de opplevelsene, både museer og frokoststeder som Busy Bee. Morsomt i grunn, vi trodde nesten vi var med i en film, min søster og jeg.

Hverdagen er tilbake. Den er ikke grå, men den er noe annet. Her sitter jeg på mitt blåmalte kjøkken og hører regnet mot ruten. Da er det godt å tenke tilbake på et solfylt Boston, som det var den siste dagen vi var der og folk løp i bar overkropp, og drømme meg tilbake til mitt Amerika.