Se for deg at du er en strikk. Helt fra du var liten begynte du å strekke deg, og det gikk fint. Du strakk deg, og innimellom slappet du av, for så å strekke deg igjen. Ettersom livet gikk strakk du deg lenger og lenger, og det ble lenger mellom gangene du slakket på strikken, lot den være helt slapp. Du hadde erfart at du måtte være i spenn. Innimellom strakk du deg alt du kunne, slakket litt, strakk deg igjen. Og vipps, så røyk strikken. Du fikk hjelp til å knyte den sammen, og forsøkte å fortsette å strekke deg. Men, elastikken var ikke den samme, når du strammet til kjente du hvordan du møtte død motstand, og også hint om at den kunne ryke igjen. Dermed måtte du være mer forsiktig, holde deg mer i ro for å holde deg samlet. Ikke kunne du trekke deg sammen og bli deilig slapp, heller ikke strekke deg mykt videre. Du var blitt en sliten strikk, og måtte akseptere det. Ta vare på den du hadde blitt.

Hold deg for all del smidig, men husk å slakke strikken. Om du vil beholde elastikken, da.

Da var påsken unnagjort for denne gang, og med mye kvalitetstid med meg selv. Det er rart med det, kan bli for mye av det gode også.

Siden det var mulig, dro jeg til Leveldhytta, med ski og solkrem. Begge deler ble anvendt, jeg påsket meg i fjellet med mange andre. Spiste appelsin og sjokolade. Skiene var bakglatte på det isete føre, faktisk såpass at jeg måtte gå fiskebein på flata der vinden tok tak. De første timene var det uproblematisk, tok det som en tur med ekstra trim. Smilte til folk og det åpne landskapet. Men, etterhvert gjorde utrente muskler og alder seg gjeldende, og det ble en utholdenhetstest. Jeg tok feil i et kryss, og endte opp med noen ekstra kilometer, og feil kurs. Kom tilbake til hytta etter en strabasiøs avslutning, og var ferdig med skiturer.

De to påfølgende dagene hadde jeg gangsperre, måtte bruke hendene til hjelp ved selv små forflytninger av beina. Selvfølgelig var det tilfredsstillende å få bekreftet at jeg hadde så mange benyttede muskler i dem. Og det var med god samvittighet jeg satt i solveggen og leste.

Så var det denne oppdagelsen av alderen som sniker seg på. Jeg gikk altså avgårde på mine bakglatte ski, trodde jeg holdt et bra tempo, men ble forbigått av alle. Rart, når skjedde det? Selv de som var 20 år eldre gled lett forbi. Som tidligere nevnt var jeg smilende blid, men registrerte fakta. Forsto at det krever mer enn to oppvarmingsturer på ski i løpet av en vinter før lange fjellturer i påskefjellet. Siden jeg er så gammel og reflektert aner jeg muligheten for at jeg velger bort lange turer framfor å legge meg i hardtrening. For hvor skal jeg egentlig? Hva skal jeg prestere, og for hvem? Lever godt med å gå de kortere løypene og frigjøre plass for mer trengende.

Solkremen virket iallefall godt, med sin faktor 50. Med god fantasi og forkunnskaper er det mulig å se at jeg er påskebrun. For andre har jeg fått noen fregner på nesa. Jeg er takk og pris ikke solbrent!

Hørte på radioen i stad at påsken varer helt til pinse. Det var strålende nyheter, kan rekke å bli både påskebrun og solbrent før St.hans. Ellers får det gå i arkivet, alle inntrykkene fra årets gule kyllinghøytid.

Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det. Det er det jeg har vokst opp med og det jeg har levd etter. Men, det handler ikke om hvordan jeg tar det – det handler om hvordan jeg har det. Det gjelder å se forbi den flinke piken. Den som alltid tar seg sammen og gjør det som hun tror forventes av henne.

Og hvorfor er det så viktig? Rent objektivt har det ingen betydning. Og velger man å være så glatt, er det nok å se på hvordan jeg tar det. Men det holder ikke. Det holder ikke i lengden. Den holdningen kan bli fatal.

Noen ganger er det viktig å våkne opp, og se realitetene i øynene. Det svir, passer elendig sammen med idealbilde, men kan være nødvendig. Jeg er ingen ironwoman eller superwoman selv om jeg prøver alt jeg kan. De som tror de er allmektige og ser og forstår best har en vei å gå. Jeg mener det, for jeg har vært der selv.

Noen ganger må vi bare stoppe opp og akseptere realitetene, selv om de ikke passer inn med egen agenda. Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Det er ord som fortsatt har gyldighet, og noe vi bør ha med oss. Neste gang kan det være du som må gjennom en lang realitetssjekk, hvor verden frynser seg opp og du ender opp med å dingle i løse lufta mens du tviholder i noen spede halmstrå. Da kan de forbipasserende registrere hvor flink du er til å holde deg fast, og gå selvtilfredse videre. Sånn er livet.

Jeg var og tok en koronatest her om dagen, og fikk med et skriv hjem, med detaljerte regler for hvordan jeg skulle leve fram til prøvesvaret. Etter å ha hørt på radioen om alt som kan være krenkende nå for tiden, kom jeg fram til at jeg følte meg krenket. Nærkontakter sto det. Og jeg har i beste fall en nærkontakt.

En nærkontakt er ikke mye å skryte av akkurat. Og det sto -kontakter. Så på tross av all avstand og alle forbud går man altså ut fra at det er flere nærkontakter?

Og for å dra det litt lenger, er en nærkontakt en du gir en klem? Mer enn det vil vel si en intimkontakt? Og hadde det stått det i skrivet hadde jeg iallfall vært krenket! For her lever vi koronatilpasset og intimfritt for harde livet.

Oppdaget på dagens skogstur at trærne har nærkontakter. Noen mer innfløkte enn andre. Jeg gleder meg til pandemien er over og disse krenkelsene ikke er dagsaktuelle lenger. Kryper tilbake til godstolen og boka inntil videre.

De går over i hverandre, disse tre. Rart når man først begynner å tenke over det, og rart å se at de følger hverandre i ulike situasjoner. Vil ikke være for utleverende, men tenk over det selv, om det er gjenkjennelig.

Jeg har opplevd å bli bedratt/ lurt, og valgt å ignorere det/selvbedrag, som har resultert i at jeg har mistet draget.

Dette gjelder i mellommenneskelige forhold, jobb, valg, livet.

Må finne ut om andre begrep er knyttet sammen på samme måte, gjerne med positive fortegn. Tar gjerne imot tips i kommentarfeltet under.

Må bare legge ved et bilde av oppdrag.

Endelig fri en ordinær mandag, lenge siden sist. Planen om å dra på fjellet endret seg til dager hjemme, og det er deilig. Det er lite som står på, lite jeg må rekke, og godt er det! Og jeg kan kose meg med husmoroppgavene mens radioen er den perfekte lydkullissen.

Når skjedde det egentlig, denne forandringen som gjorde det til et høydepunkt å kunne sitte alene på lørdager, vite at kvelden var lang, og at ingen skulle forstyrre den nytelsen? Ikke noe stress for morgendagen, siden dagen er åpen/ planløs, og dermed unødvendig å se på klokken. Sitte oppe til langt på natt om det frister.

Tanken på før virker fjern. Den gangen det knapt nok var en lørdag uten planer. Det var forventninger til fest og moro, sosiale sammenkomster. Pynte seg var en del av det. Ta på klær jeg følte meg vel med, og kanskje også litt sminke og parfyme. Nå er tanken slitsom. Bedre å bare slappe av i eget selskap, og med hjemmeboende barn, om det ønsker å henge litt med meg.

Forventningene har endret seg, blikket mot andre også. Selv om det hadde vært fester i alle nabohusene rundt her ville jeg forholdt meg rolig. Ikke kjent på lengsel og mislykkethet. Det kunne jeg gjort da jeg var yngre. Den gangen det var stress å gå glipp av noe. Og det er ikke så lenge siden.

Så når skjedde egentlig denne forvandlingen? Kan det ha noe med overgangsalderen å gjøre? Nysgjerrigheten er der fortsatt, også appetitten på livet, men med et annet fokus og drive. Før ville jeg tenkt at det var kjedelig og satt, det livet jeg lever nå. Det er godt, rolig og behagelig.

Korona er helt klart med på å holde meg nede, temme uroen min. Det setter jeg pris på. Når det åpner opp igjen vil nok planene eskalere, men samtidig har erfaringene med rolige lørdagskvelder etablert seg, så jeg ser for meg det vil bli mange av dem også. Og jeg antar dette forklarer meg noe om hvordan det er å bli eldre.

Mgp delfinale på TV og fyr i ovnen bak meg, en bra stereoopplevelse.

Her får Petter Hepsø det virkelig fram, den følelsen jeg har om dagen. “Jo, takk , det går bra. Full kontroll. Livet er i balanse.”

Spørsmålet som lurer er hvor lenge, hvor lenge klarer denne apen å stå sånn? Egentlig ikke så mye å lure på kanskje, siden det er en solid skulptur, men om det overføres..

Hvor lenge kan livet oppleves som det gjør nå? Hvor opplevelsen av å styre egen tid dominerer, og morgenene ikke er stressende selv om det er hverdager og arbeidsdager. Tyngdepunktet er flyttet, og mye svever. Men det er ikke et fritt svev, det er et svev i stram giv akt, hvor svevet er med og balanserer.

Det er en balanse mellom tid og penger, av og på, intro- og ekstrovert. Lek og alvor vil jeg si, vil jeg mene, men der er jeg ikke. Det er blodig alvor. Jeg tør ikke å slippe til leken, da tror jeg det tipper. Men, skal jeg holde balansen må leken slippes til. Så der svever jeg. Kanskje på tide å bytte arm snart, eller stå litt på hode?

Uansett er det bra. Ja, det er bra nå.

I perioder har jeg så mange tanker jeg bare må skrive ned, her, notater på telefonen eller i notatbøker. Ordene må skrives, de bare presser på og vil ut. Ut av hode. Formes i bokstaver. Leve sitt liv.

Nå er det rolig. Ordene og tankene presser ikke på. De er kanskje i vinterdvale. Merker at de svever rundt, men i saktere tempo og intensitet. Kan sitte og glo uten en tydelig tanke.

Ser på stolen jeg har stående ute, og gjenkjenner følelsen. Kanskje ikke fullt så kald, men mye det samme.

Fikk forresten denne stolen av Vibeke, som mente jeg kunne ha den stående ute hele året. Derfor står den ute nå, fordi hun er borte og det er fint å se på den og tenke på henne. Da hører jeg stemmen hennes og kjenner på energien. Kjenner på savnet etter henne, lyset og varmen hun spredte rundt seg.

En ny dag ligger foran meg, en kald vinterdag hvor skiene og kunstsnøløypa skal testes. Og tankene kan få henge med i sakte dempet tempo om de vil. God søndag!

Eller mangel på matlyst, kunne jeg heller skrevet. Hva er det for et overskuddsfenomen eller luksusproblem jeg står ovenfor? Vi spiser stort sett middag hver dag, og ofte har jeg glede av å variere. Men nå er det vanskelig. Inspirasjonen er borte, alt virker litt kjedelig, bare noe vi må. Spise altså.

På vei hjem fra jobb går jeg forbi mange restauranter, og selv nå er mange åpne, og det sitter gjester der og spiser. Jeg ser hvordan de koser seg med fylte tallerkener, men lite frister. Og jeg undrer meg, hva er det som gjør at maten ikke vekker begjær?

Det er mye dårlige nyheter om dagen, om korona og restriksjoner, vaksiner og sykdomsstatistikker, i tillegg til de dystre forholdene i Gjerdrum. Selv om jeg ikke tror det, kan det være det påvirker matlysten. Lysten på mat er glede, vitalitet, sansebegjær. Ubevisst kan det hende samvittigheten tar kontrollen, for hvem er jeg til å leve et lettsindig liv i disse dystre tider..

Her i huset lider vi ingen nød, det er varm mat på bordet hver dag – om vi ikke spiser sushi eller liknende, og vi er mette. Selv med laber matlyst kaster vi ikke mat heller, så rett som det er tar jeg to porsjoner. Neste prosjekt blir vel nok en gang å klare å ta av et par kilo. I koronaens og matleihetens tid. Dette forunderlige livet.

Fra fruktbollen i kveldslyset.