Livet, sett gjennom Randi:

Huset mitt skal snart legges ut for salg, så en del arbeid i disse dager. Arbeid, og tidsreise gjennom livet. Ungene har vært hjemme og sett gjennom sparte skatter fra deres barndom, og mye av det gamle gullet er nå trolig forvandlet gjennom forbrenningsovnen på fyllinga til noe annet. Energi på en buss, eller noe.

Noe av det jeg har størst problem med å kaste er utrolig nok diverse stoffrester. Det er mye som kanskje skal brukes en vakker dag. Noe som kan bli til noe fint, når jeg har tid og overskudd. Men, hvor mange søppelsekker med stoffrester trenger jeg egentlig? Rart.

Å se at det minker med ting er tilfredsstillende. Og tanken på at noen med mer penger og nye krefter skal komme og ivareta huset er gledelig. Det er unektelig mye som bør gjøres på det gode huset. For, det er et godt hus, atmosfæren er rolig og fredelig.  Og mye potensiale.

Når huset er solgt skal jeg flytte. Og starte på nytt. Føles på mange måter som jeg skal flytte hjemmefra. For det er så tydelig nå at det kun er jeg som skal flytte videre. Ungene har jo flyttet ut. De er voksne med egne liv og egne hjem. Følelsene er veldig sprikende, alt fra desperasjon til spennende glede. Tror det vil bli fint, når jeg har kommet meg inn et sted og flyttet inn. Forhåpentligvis vil ungene like å komme dit. Selv om det vil bli på besøk, ikke komme hjem.

Ser for meg året på Mysen, da jeg kunne sitte utover natten og spikke og høre på musikk eller radio. Kanskje det blir sånn igjen. At inspirasjonen til å sitte og skape noe vekkes til live. Mindre plass og mindre ansvar kan virke forløsende.

Uansett, endringer skjer, og noe nytt er på vei. Bare å sette seg opp på en solid flåte og flyte med, ikke ligge å kave i strømmen.

spilles på radioen, og en melankolsk bølge skyller over meg. Rart, hvor levende er ikke musikk!!

Har begynt i korps igjen, etter en pause på nesten 40 år. Gøy! Stas når grovmessing blåser ut sitt komp, eller når fløytene fargelegger lydbilde med sine lyse og sarte toner. Går stadig oftere og nynner på marsjer, og blir veldig munter av det. Så snålt, gå og nynne på etterslag med hele korpset i hodet. Eller tar meg selv i å gå i takt.

Skal på dans i kveld, vet at det er mye musikk som beveger der. Noe av musikken der gir ren lykke og eufori mens annet vekker minner om de som ikke er her lenger. En salig blanding av følelser vil bli utløst, og vel hjemme igjen vil det kjennes godt. Som om følelseslivet har vært på spa eller i bilvaskehall, alt ettersom hva du foretrekker å se for deg.

Å være en del av musikken er så deilig, enten det er å spille, synge eller danse. Håper alle har tider hvor de opplever dette, om ikke ved musikk, så kanskje på hesteryggen, fisketur, ski, med nesa ned i jorden i et blomsterbed i hagen.

Hørte noe interessant på radioen i går eller dagen før, som gikk på menneskelig utvikling. Vi er i følge en eller annen forskning voksne først rundt 30, og i ungdomsfasen fra ca 9. Neste merkbare utviklingstrinn når vi ikke før oppi 60-årene, før en eller var det to trinn kommer hyppigere de siste tiårene.

Dette fikk meg til å spisse ørene, syntes det var spennende! Ble overrasket over at overgang til ungdom skjedde så tidlig, og at vi holder oss i samme spekter fra 30 til 60. På en måte ikke veldig overraskende heller. Har stadig observert de som er noen år eldre enn meg, og vært overrasket over at de er like umodne. De har rett og slett vært for unge enda. Blir spennende å se hva de neste 20 årene vil gjøre. Med dem, og med meg. Før jeg aner det beveger jeg meg inn i neste fase selv.

Utvikling skjer vel både passivt og aktivt, vil jeg tro. Ser jo hvordan kroppen utvikler seg eller forfaller, alt etter hvordan man ser det, uten at jeg aktivt bidrar. Da tenker jeg på ledd som blir stivere, hud som får en annen tekstur og med ulike flekker, hår som gråner osv. Dette er jo noe jeg ikke kan styre, selv om trening og mat selvfølgelig kan gjøre prosessen langsommere.

Den åndelige eller personlige veksten tenker jeg umiddelbart at vi kan påvirke i større grad. Men, ved å tenke litt lenger er det noe som bare skjer her også. Nysgjerrighet, utålmodighet, energi – det er flere ting som bare endrer seg med tiden. Og det er ikke negativt. Naturlig vil jeg mene. Ting kan ta mer tid og mindre må oppleves med årene. Det er mange erfaringer i en eldre hjerne, plass til mindre nytt rett og slett.

Det er fascinerende å tenke på, utvikling. Vi er nok den arten som grubler over disse tingene, selv om det er lett å se at vi følger andre arter nokså parallelt, men i ulikt tempo naturligvis. Vi er nok kodet til ulike tempi ut fra forventede levealdre. Blir litt lettet over å kjenne på tilhørigheten til naturen, altet.

Ordtaket om at gresset ikke er grønnere på andre siden av gjerdet liker jeg. Det er noe jeg stadig minner meg på, her jeg lever nokså fritt på min tue. Ikke fordi jeg går rundt og er misunnelig, men jeg kan lengte meg til en annen tid, for eksempel.

Før lengtet jeg mye tilbake til barndommen, det å være barn i en stor søskenflokk og bo på landet. I Vats, det var best. Der var det fritt og godt å være barn, i allefall for meg, slik jeg husker det. Mye natur, opplevelse av tilhørighet til flokken min og bygda. Jeg elsket jo den bygda!

Jeg har lengtet tilbake til de unge årene hvor jeg kjente på frihet. Den friheten jeg etterhvert satte stor pris på gjennom året i England. Følte på selvstendighet og uavhengighet til flokken jeg hadde elsket å leve sammen med. Selv om det var søkende år var de frie, hadde ikke bundet meg til ansvar for andre, eller gjeld/ jobb/ rutiner.

Jeg har lengtet tilbake til tiden med små barn. Det var fantastisk å ha de rundt seg. Holde tritt med deres ulike opplevelser, passe på at de fikk den maten og det stellet jeg tenkte var bra for dem. Livet i huset som omga dem, det har jeg lengtet etter. Smil og latter, tenåringsirritasjon og skittentøy.

Da kunne jeg lengte etter tid for meg selv. Bare et døgn helt alene, for en luksus, tenkte jeg. Ingen mann og ingen barn hjemme, bare få puste litt. Være alene. Kanskje lese en bok.

Og nå er jeg der. Jeg får være alene så mye jeg vil, bortsett fra at jeg må jobbe, og der er jeg ikke alltid alene.. Og hva lengter jeg etter da? Mer liv? Jeg orker ikke å være hverken barn, ungdom eller småbarnsmor lenger, selv om jeg kan lengte etter barna mine. Når jeg kommer hjem etter opplevelser setter jeg pris på det. Når jeg har hatt gjester og de drar igjen setter jeg pris på stillheten. Minnene får leve i meg. Jeg lengter ikke veldig etter en partner heller, for den eventuelle vet jeg ikke hvem er, og det er vanskelig å forestille seg.

Men, undrer meg over hva dette er? Hvorfor har vi mennesker disse følelsene i oss? Det er litt vanskelig å helt forstå hva de skal brukes til. Jeg kan kjenne på dyp takknemlighet for mye av det som har vært, kanskje det er noe av meningen? Det kan være overlevelse i det, men det måtte være om jeg levde i krig eller sult og lengtet etter fred eller mat. Da kunne kanskje sterk lengsel gjøre at jeg holdt ut. Det er nok viktig å leve i øyeblikket, for å holde lengselen borte. Ute blåser og snør det litt. I stedenfor å lengte etter vår får jeg kle godt på meg og kjenne på friskheten og kulden som puster mot meg. En ny dag har begynt!

Ikke for å skremme deg, men jeg ble nesten tatt av tanketrollet her. Rett etter ferien i januar. Da alt virket helt håpløst. Nesten. Iallefall økonomisk. Trollet fikk meg til å tro at jeg hadde dyttet meg til ytterste grense. Og så var det bare trollskap. Ikke noe å ta på alvor.

For livet det ruller og går videre, og det går fint. Nok mat på bordet, nok arbeid som gir nok inntekt. Det blir ingen snarlig nedleggelse av bedriften, for det går rundt! Jeg ble så blendet av de trolske tankene at jeg et øyeblikk trodde håpet var ute, enden var nær.  Og så gjelder det bare å tenke nye muligheter og løsninger, med blikket langt fram. Ikke rett ned i januargropa. Den virker egentlig for dyp hver januar. Til det nærmer seg slutten av måneden, og alt flater ut. Heldigvis.

Det er jo ikke noen hemmelighet at livet som skomaker står et stykke fra læreryrket, også økonomisk, men da jeg gikk til jobb i dag kom jeg på hvor mange ferier og reiser jeg faktisk har hatt etter at jeg begynte å jobbe i verkstedet. Til og med en tur til Boston har det vært de siste 5 årene. Og med det peker jeg nese til trollet og gidder ikke skremme meg opp mer. Det går fint dette her, og gir livet nok mening.

Det er rart med det, jeg liker godt å være selvstendig, ta egne avgjørelser og kjenne på mestring. Og så sitter jeg på et hotell i Sirmione i Italia, og er litt usikker på om jeg egentlig liker det så godt.

Da jeg var 18 dro jeg på interrail alene. Skulle på besøk til en au-pairvenninne i Wien, men ble rastløs og reiste videre på egenhånd etter noen dager. Hadde jo interrailbillett, og uendelige muligheter foran meg. Og det var spennende!  Jeg var litt sjenert, men kom i kontakt med folk, så og opplevde mye på noen intense dager.

Jeg innså nylig at jeg ikke har reist alene siden. Når jeg har reist kan det ha vært alene, men på besøk til noen eller for å delta på et kurs med et opplegg. Det har jeg også gjort denne gangen, men med åpne luker på døgn. Døgn hvor jeg skal finne fram på nye steder, overnatte, spise, reise kollektivt og kose meg! Det er litt mange ting på en gang! Jeg er tross alt vant til å stå opp til faste morgenrutiner, gå til jobb, jobbe, gå hjem, faste rutiner før leggetid.

Jeg underdriver selvfølgelig litt i beskrivelsen av det vanlige livet mitt, men mye eventyr er det ikke. Og, i det store er jeg veldig fornøyd med livet som det er.

Dansekurset jeg nettopp har vært på var som forventet veldig berikende. Den ene instruktøren har jeg vært nysgjerrig på å få oppleve i årevis, og han var flink. Ble kanskje ikke helt henført av dansene han underviste, men absolutt bra! Og de andre to underviste også mange fine danser, til mye god musikk. Hyggelige meddansere og bra dansefester på kveldene. Det føles som å treffe den store nonverbale familien min. For, jeg er ikke den som snakker mest rundt! Føler likevel vi hører sammen, blir kjente, det er bra.

Og nå sitter jeg altså her i et småkjølig hotelloppholdsrom og reflekterer over hvordan det er å være på egenhånd i den store verden (les Italia). Forstår ikke hva folk sier, kjenner ingen, tar ikke kontakt med noen heller. Innser at jeg fortsatt er sjenert, i tillegg til nokså mentalt trøtt. På kurset sov jeg på rom med to ukjente jeg førte engelske samtaler med, i tillegg til å lære 27 nye danser.

Det er en flott gammel borg her, som delvis er inngangen til den gamle bydelen. Borgen er flott bevart, og var absolutt verdt et besøk. Da jeg gikk rundt der og klatret opp trappene til tårn ble jeg minnet på høydeskrekken som fortsatt er der. Klamret meg til gelender og undret over hva jeg drev med. Selvfølgelig flott når jeg var vel oppe og kunne se utover. Dvelte litt over tiden og koste meg, før klatringen ned igjen.

Får god kontakt med motoren som surrer og går inni meg også, den går nokså i ett.  Jobber på for å se mest mulig. Sånn var det også det snaue døgnet først på turen, i Verona. Over bruer, inn i smug, oppdage severdigheter, inn i kirker, parker, elver, strender. Leste om at det kan være veldig fint å gå sakte. Stoppe. Får se om jeg klarer å roe meg ned litt i morgen. Har tid! På morgenen.

Gleder meg – skal møte eldstedatteren i Milano. Blir veldig hyggelig med reisefølge igjen. Innrømmer det – jeg er ikke så glad i å reise alene! Og jeg er stolt av det!

Jeg blir så oppgitt. Nei sint! Hvorfor lærer vi ikke av historien? Hvorfor ser vi ikke mot de smarteste når vi skal avgjøre viktige saker? Hvorfor lar vi alltid de med penger ture fram?

Nå har de fått vinne fram i Førdefjorden og skal fortsette å dumpe avfall. “Hurra for en lettelse og glede” – er det det de tenker når de slår seg på sikkert store bryst. Mens de som har stått imot dem må betale. Penger. På lang sikt må alle betale – for mer skader i naturen. Og jeg lurer på hvem Tingretten egentlig er. Hva tror de at de er? Tar de ansvar for å rydde opp i skadene etterpå?

For en tragedie, og for en skuffelse!  Når skal hopen ta inn over seg at vi ikke kan drive rovdrift på naturen? Skal vi vente til det er for sent? Det hjelper ikke med penger da. Det hjelper ikke med de rette kontakter. Det hjelper ikke med store hus og fete biler, status og autoritet.

Rent vann, ren mat, ren luft og ren jord. Det trenger vi faktisk alle sammen, og det er mye viktigere enn å drive bedrifter med destruktive konsekvenser.

De føler seg kanskje som vinnere – men de er noen store tapere! Hele sammensvergelsen! Ære være de som har stått på barrikadene i en årrekke – håper de aldri gir seg! Jeg heier definitivt på dere! Tror alt jeg kan at det fortsatt er håp!!

Leste nettopp en artikkel om intensivt foreldreskap, som får tankene til å flakse omkring. Først til egen dyst – hvor intensiv forelder er/ var jeg? Det er lett å ønske at barna våre ikke skal oppleve noe ubehagelig, ønske å skåne dem, selv om det er naturstridig. Livet er ikke sånn, alle må møte ubehag innimellom, og det er lurt å erfare det fra man er ung. Tror jeg. Erfare at noe er ubehagelig, men det går bra. Ekstra godt å være tilbake i det behagelige etterpå.

Hvorfor er det mange foreldre som ikke slipper ungene i dag, til tross for egen oppvekst med stor frihet? Det var spørsmålet, og jeg tenker svaret er logisk. Vi som vokste opp på 70-/80-tallet følte oss sikkert ikke sett nok. Har nok savnet mer engasjement fra foreldrene og overkompenserer i dag. At mange foreldre i dag ikke gir de unge frihet til selvstendighet gjennom videregående skole og senere studier virker litt skremmende. Et tett engasjement rundt alt av pensum, vennskap, følelser mm, det blir nesten så de eier avkommet.

Merker i det jeg skriver at jeg har gått fra vi foreldre til de, for jeg er med på en del av denne næromsorgen, men ikke all. Jeg vet jeg skulle sluppet de mer, latt de utfolde seg mer fysisk og slått seg litt for eksempel. Samtidig kunne jeg med fordel vært litt mer på i andre sammenhenger når de var litt eldre. Særlig den eldste kunne jeg passet bedre på i “storbarn”-fasen. At jeg ikke har daglig kontakt med dem i dag er jeg stolt av. Det hadde vært slitsomt for dem om jeg ringte hver dag, for de er voksne og har sine egne liv.

Fleksnes og moder’n ble nevnt i artikkelen, og det er ikke dit vi  vil. I allefall ikke så mange av oss. Å påføre barna så mange bjørnetjenester at de ikke har stort å bidra med i samfunnet. Skape hjelpeløse voksne.   Evner til å tenke og handle selvstendig og ut fra indre motivasjon må da være en suksess for en forelder.  Der tror jeg den litt mer robuste oppdragelsen fra 70-/80-tallet var bedre, selv om mange savnet å bli sett mer av de voksne.

Det har visst aldri vært så mye informasjon om oppdragelse og foreldrerollen som i dag. Det går an å lese mange bøker, høre podkaster og gå på kurs. Artikkelforfatteren oppfordret til å lytte til magefølelsen, og forhåpentligvis er det mye å hente der!

Nok en gang blir jeg minnet på at jeg er takknemlig for de barna jeg har fått, og for den alderen jeg er i. De fadesene jeg har begått er nok, mine oppgaver med barneoppdragelse er i det store over. Jeg heier og tror på de neste som er iferd med eller skal i gang med oppdragelsen av våre etterkommere. Det er fortsatt mye godt håp for menneskeheten!

Jeg har hørt om uføre men hva med rådføre? Kan kjøpe en eldre bil nå. Til en bra pris. Og på avbetaling. Da kommer de sigende – alle disse tankene og spørsmålene for og imot..

Trenger jeg bil? Nei, men ja. Jeg savner friheten ved å ha en bil, større mobilitet, mer bevegelse. Tenker at det til og med er enklere å dra på fine skogsturer. Kanskje bare i jakten på fordeler.. Jeg husker hvor fri og lettet jeg følte meg da jeg kvittet meg med forrige bil, og har bare snyltet litt på eksmann i løpet av året uten bil.

Spør jeg ekkoet må jeg passe meg vel. “Skal jeg kjøpe bil eller ikke? Ikke. Ikke.” “Skal jeg ikke kjøpe bil eller kjøpe? Kjøpe. Kjøpe.”

Det er en eldre bil. Nettopp EU-godkjent for 2 nye år. Men, ut fra erfaring er jeg jo litt redd for at det kan bety noen dyre verkstedbesøk i denne perioden. Som vil bety en dyrere bil. Og penger som må gå til bil istedenfor morsommere formål. Eller nyttigere. Huset hadde trengt stell. Men det stellet koster uansett for mye til at jeg bare kan betale det uansett, så det overser jeg til jeg har vunnet den millionen eller to.

Så, hva gjør jeg? Dette tilbudet står ikke lenge. Flere som er interesserte i en Saab stasjonsvogn med hengerfeste og takgrind. Den ser pen ut og er god å kjøre. Kanskje det ikke er noe å lure på? Kan fortsatt ta tog og buss og være miljøvennlig når det passer. Så var det det da, vil det passe om jeg har bil? Det er lett å være egoistisk, tenke på det enkle livet bilen gir. Komme helt til døra etter en sen utflukt for eksempel, i stedet for å gå i nesten 20 minutter i mørket. Og kanskje kulde og regn. For det er det som ligger foran oss, og ikke akkurat lokker. 

Mens jeg drodler ned her nærmer denne rådføringen uten andres innslag seg ferdig. Tror avgjørelsen er tatt, og at det blir nye kilometer bak rattet.

Strålende smil

God latter

Lek og alvor

Nærhet og berøring

Forståelse og respekt

Fortrolighet

Likhet og samkjørte

Intelligens og fornuft

Aktivitet og avslapping

Varm forelskelse

Omtanke og omsorg

En fornøyelse å kunne observere, og glede seg over at kjærligheten lever!