Livet, sett gjennom Randi:

Passer søteste Selma nå, på drøye 7 måneder, og får et innblikk i et hundeliv. Det er fascinerende å oppleve! Hun er bare så fantastisk søt, til hun plutselig får noen ville innfall som setter meg helt ut. Det er bare at hun er ung hund. Løper rundt og rundt eller biter på alt. For så like plutselig å ta det med ro igjen.

Vi er ute før kl 6, fordi hun må tisse. Det er flott å få med seg tidlige sommermorgener, se lyset, høre alle lydene og se på vannet. Det er helt stille tidlig på morgenen, og himmelen speiler seg i det. Selv om dette er korte øyeblikk er det flott å få med seg. Uten hunden ville jeg neppe gått ut så tidlig. Flashback til småbarnstiden, da hendte det vi var tidlig ute.

Tro det eller ei, Selma går og lukter på rosene her i gamlebyen, og da gjør jeg det samme. De lukter så deilig! Til vanlig går jeg bare forbi og ser på dem, for de er vakre. Gjennom hundenesen blir nysgjerrigheten vekket, sansene åpnes!

Undringen over å se en fugl, entusiasmen, det er bare gøy å følge med på. Det er like spennende for hver liten eller stor fugl vi passerer.  Da var det ekstra stas da det fløy inn en spurv i verkstedet i går. I stad da vi var på en runde oppdaget jeg/ vi en ertekråke. Den fløy stadig forbi oss, landet på veien foran oss og spankulerte før den fløy opp da vi kom nærmet oss.

Hilse på andre hunder er kanskje det som skremmer eller stresser meg mest, det er voldsomt. Det bjeffes og bites, hoppes og løpes. Ser jo at det er hundespråk, men det er fremmedspråk for meg. I går fant vi et stille område hvor Selma fikk løpe med en likesinnet- og skal si de herjet. Til slutt hang tunga ute, og det var tungt å gå to kvartaler hjem.

Det er et eget mysterium for meg hvor mye hun sover, og hvor viktig det er med mye søvn. Hun ligger ofte ved føttene mine og puster tungt og drømmer. Føttene går, potene beveger seg, halen logrer. Det er godt å sitte i ro med en sovende Selma ved siden av seg. På nettene ligger hun på gulvet ved siden av sengen min og lager gode sovelyder. Sover og sover selv om hun har sovet mye på ettermiddagene.

Det eneste som trumfer søvn ser ut til å være mat. Det virker som hun aldri blir mett. Med en gang jeg beveger meg mot kjøkkenet spretter hun opp og er klar for mat. Hun spiser alt hun ser omtrent, jeg lot henne få gnage på en gammel sko på jobb i verkstedet, men måtte kaste den da jeg oppdaget at hun begynte å spise overlæret. Fikk reddet unna det meste, men oppdaget noe i avføringen. Pinner ser det ut til at hun ikke får nok av, og gåsebæsj. For noen er gåselever delikatesse, men her ser det ut til at det er en med andre preferanser! Måltider slukes på under minuttet, hun har ikke tid til å tygge omtrent. Forstår at fordøyelsessystemet fungerer ulikt hos mennesker og dyr, virker ikke som hun har vondt i magen.

Nå nærmer det seg ny arbeidsdag på oss, og i morgen blir hun hentet av sine. Dagene med henne er gode, selv om jeg stresser med om hun får nok hvile, nok utfordringer og stimuli, nyter jeg det. Det er vel sånn det er å være mormor. Gleder meg over selskapet nå, og satser på det kommer flere anledninger for passing senere.

Spurte hun

Som var ung voksen og akkurat igang med voksenlivet

Og det føltes som jeg lettet

For alder og liv, hva er vel det

Når jeg tenker etter er jeg levd liv

Erfaringer

Opplevelser

Historier

Ubesvarte lengsler

Og masse håp

Gleder og sorger i vakker tango

Og søvn

Deilige timer i drømmeland

Hvor alt kan skje og tid ikke er

Så ung føler jeg meg

Som en drøm

Hvor alt kan skje

Og tang

Og sånt.

Vasser i ting,

Rydder og roter mer

I ting.

Som er

Minnebanker,

Tidskapsler,

Verdifulle,

Meningsløse,

Sentimentale,

Uerstattelige.

Bader i ting

Med nytte.

Nødvendige,

Kjekke,

Lure og smarte.

Harde og skarpe,

Solide.

Lager en slags orden i kaoset,

Med korte veier til tingene.

Så de ikke blir en tidstyv,

Hodebry som vipper meg av pinnen.

Sitter vaglet og skuer utover en del nyttige ting.

Eller hva det egentlig er. Vi lever i et samfunn som bygger på penger. Ny tid for lønnsforhandlinger og privatøkonomi gjør at det snakkes en del om det på radioen. Og, det opptar oss, naturligvis gjør det det. Nærmest alt vi trenger her i livet koster penger, føles det som.

Blir syrlig innvendig når jeg hører at alle får økt kjøpekraft, hva er vel det for noe tull. Med prosentvis lønnsøkning vil de med mye få mye og de med lite få lite. Enkel matte for de som husker prosentregning. Det minst fantastiske med denne ordningen er at avstanden øker hvert år. Noe som vinnerene synes er en rettferdig ordning, 4,5 % hurra! Kroneøkning er mye bedre, om det skal være rettferdighet i verden. Noe det selvfølgelig ikke skal være. Noen skal stå over andre og føle seg viktigere og mer verdt.

Det er litt artig, har tenkt mye på det i det siste, for i mitt liv går lønnen ofte ned og ikke opp. Jeg føler meg rik. Jeg er rik. Rik, men fattig. Jeg er så takknemlig for det! Tenk å være fattig, men rik. Det er stadig flere som ser ut til å være der. Og jeg er glad det ikke er meg. Noen få er rike og rike, og ære være dem for det! Det kunne jo vært spennende å erfart hvordan det var. Og den siste gruppen fattig og fattig. De har ikke enkle liv, vil tro det er få som ønsker seg dit. Kan jo være en nyttig erfaring for å forstå livet det også, men glad jeg ikke er der.

Hva status angår tror jeg de rike men fattige er aller mest opptatt av å porsjonere seg. De omgir seg med de riktige statussyblene, og soler seg i glansen fra dem. De får bare holde på med sitt. Så holder jeg på med mitt. Når vi har gått over målstreken står vi ganske likt hele flokken, uten vinnertid og rekord, tror jeg.

https://open.spotify.com/track/0qRR9d89hIS0MHRkQ0ejxX?si=UFDcKAocTYiyosEuo4r_fw

Våkner til fuglesang om dagen, slumrer en time eller to til den vakre bakgrunnsmusikken før jeg står opp. Merker hvor lett det er å være klar for en ny dag, fyllt av optimisme og pågangsmot.

Titter ut i hagen, og ser gjennom alt som er bustete og ustelt, for det dukker stadig opp flere farger. Vårblomstene titter fram i kraftig gult og rosa/lilla, og sprer ren glede. Det blir varmere og lengre dager igjen – vi går mot en ny sommer! Ja😄

Etter mange år har jeg tatt skrittet og startet i korps igjen, og det gjør meg så glad! Toppen av lykke er å marsjere rundt i gater og spille, og første marsjøvelse er i kveld. Det blir stas! En time med hardtrening, for overrasket over hvor slitsomt det er å marsjere og spille (refererer til da jeg var støttespiller i barnas korps for nærmere 15 år siden).

Sola skinner fra helt blå himmel i dag, og det er meldt opp mot 20 grader. Tror nesten jeg skal koste på meg et gledeshyl eller en trillende latter! Ha en glad dag!!

Rart, huset er fotografert, og snart er det visninger. Jeg kan like godt holde det striglet og klart. Tenker jeg, og sitter nærmest ytterst på stolen med rak rygg. Det er ikke samme hyggen lenger.

Selv om tingene rundt meg er kjente har de endret seg, synes jeg. Det har blitt en avstand mellom oss. Og en kulde eller avvisning. Alt venter på en avslutning her og en endring. Det er såklart bare jeg som besjeler tingene, uansett interessant.

Kjøpehjem, det er jo det det er forvandlet til, og enda bør jeg snu meg rundt og gjøre mer. Rydde vekk og kaste mer, før visning like godt. Ut skal det jo. Men hvorfor må det være så minimalistisk for at folk vil ha det, huset? Skjønner ikke det helt. Men, respekterer at det er sånn, i forhold til megler osv. Undrer mer på at det er så viktig for oss mennesker, at jeg ikke kan gå på visning og klare å se for meg mine ting istedenfor de som bor der sine.

Det er litt morsomt å leke seg med det – sette seg nye steder, dandere noe jeg ellers ikke gjør, endre på gamle vaner og late som jeg er på en form for ferie. Synge eller snakke med seg selv høres annerledes ut med litt ekko her. Dansegulvet er større.

Huset mitt skal snart legges ut for salg, så en del arbeid i disse dager. Arbeid, og tidsreise gjennom livet. Ungene har vært hjemme og sett gjennom sparte skatter fra deres barndom, og mye av det gamle gullet er nå trolig forvandlet gjennom forbrenningsovnen på fyllinga til noe annet. Energi på en buss, eller noe.

Noe av det jeg har størst problem med å kaste er utrolig nok diverse stoffrester. Det er mye som kanskje skal brukes en vakker dag. Noe som kan bli til noe fint, når jeg har tid og overskudd. Men, hvor mange søppelsekker med stoffrester trenger jeg egentlig? Rart.

Å se at det minker med ting er tilfredsstillende. Og tanken på at noen med mer penger og nye krefter skal komme og ivareta huset er gledelig. Det er unektelig mye som bør gjøres på det gode huset. For, det er et godt hus, atmosfæren er rolig og fredelig.  Og mye potensiale.

Når huset er solgt skal jeg flytte. Og starte på nytt. Føles på mange måter som jeg skal flytte hjemmefra. For det er så tydelig nå at det kun er jeg som skal flytte videre. Ungene har jo flyttet ut. De er voksne med egne liv og egne hjem. Følelsene er veldig sprikende, alt fra desperasjon til spennende glede. Tror det vil bli fint, når jeg har kommet meg inn et sted og flyttet inn. Forhåpentligvis vil ungene like å komme dit. Selv om det vil bli på besøk, ikke komme hjem.

Ser for meg året på Mysen, da jeg kunne sitte utover natten og spikke og høre på musikk eller radio. Kanskje det blir sånn igjen. At inspirasjonen til å sitte og skape noe vekkes til live. Mindre plass og mindre ansvar kan virke forløsende.

Uansett, endringer skjer, og noe nytt er på vei. Bare å sette seg opp på en solid flåte og flyte med, ikke ligge å kave i strømmen.

spilles på radioen, og en melankolsk bølge skyller over meg. Rart, hvor levende er ikke musikk!!

Har begynt i korps igjen, etter en pause på nesten 40 år. Gøy! Stas når grovmessing blåser ut sitt komp, eller når fløytene fargelegger lydbilde med sine lyse og sarte toner. Går stadig oftere og nynner på marsjer, og blir veldig munter av det. Så snålt, gå og nynne på etterslag med hele korpset i hodet. Eller tar meg selv i å gå i takt.

Skal på dans i kveld, vet at det er mye musikk som beveger der. Noe av musikken der gir ren lykke og eufori mens annet vekker minner om de som ikke er her lenger. En salig blanding av følelser vil bli utløst, og vel hjemme igjen vil det kjennes godt. Som om følelseslivet har vært på spa eller i bilvaskehall, alt ettersom hva du foretrekker å se for deg.

Å være en del av musikken er så deilig, enten det er å spille, synge eller danse. Håper alle har tider hvor de opplever dette, om ikke ved musikk, så kanskje på hesteryggen, fisketur, ski, med nesa ned i jorden i et blomsterbed i hagen.

Hørte noe interessant på radioen i går eller dagen før, som gikk på menneskelig utvikling. Vi er i følge en eller annen forskning voksne først rundt 30, og i ungdomsfasen fra ca 9. Neste merkbare utviklingstrinn når vi ikke før oppi 60-årene, før en eller var det to trinn kommer hyppigere de siste tiårene.

Dette fikk meg til å spisse ørene, syntes det var spennende! Ble overrasket over at overgang til ungdom skjedde så tidlig, og at vi holder oss i samme spekter fra 30 til 60. På en måte ikke veldig overraskende heller. Har stadig observert de som er noen år eldre enn meg, og vært overrasket over at de er like umodne. De har rett og slett vært for unge enda. Blir spennende å se hva de neste 20 årene vil gjøre. Med dem, og med meg. Før jeg aner det beveger jeg meg inn i neste fase selv.

Utvikling skjer vel både passivt og aktivt, vil jeg tro. Ser jo hvordan kroppen utvikler seg eller forfaller, alt etter hvordan man ser det, uten at jeg aktivt bidrar. Da tenker jeg på ledd som blir stivere, hud som får en annen tekstur og med ulike flekker, hår som gråner osv. Dette er jo noe jeg ikke kan styre, selv om trening og mat selvfølgelig kan gjøre prosessen langsommere.

Den åndelige eller personlige veksten tenker jeg umiddelbart at vi kan påvirke i større grad. Men, ved å tenke litt lenger er det noe som bare skjer her også. Nysgjerrighet, utålmodighet, energi – det er flere ting som bare endrer seg med tiden. Og det er ikke negativt. Naturlig vil jeg mene. Ting kan ta mer tid og mindre må oppleves med årene. Det er mange erfaringer i en eldre hjerne, plass til mindre nytt rett og slett.

Det er fascinerende å tenke på, utvikling. Vi er nok den arten som grubler over disse tingene, selv om det er lett å se at vi følger andre arter nokså parallelt, men i ulikt tempo naturligvis. Vi er nok kodet til ulike tempi ut fra forventede levealdre. Blir litt lettet over å kjenne på tilhørigheten til naturen, altet.

Ordtaket om at gresset ikke er grønnere på andre siden av gjerdet liker jeg. Det er noe jeg stadig minner meg på, her jeg lever nokså fritt på min tue. Ikke fordi jeg går rundt og er misunnelig, men jeg kan lengte meg til en annen tid, for eksempel.

Før lengtet jeg mye tilbake til barndommen, det å være barn i en stor søskenflokk og bo på landet. I Vats, det var best. Der var det fritt og godt å være barn, i allefall for meg, slik jeg husker det. Mye natur, opplevelse av tilhørighet til flokken min og bygda. Jeg elsket jo den bygda!

Jeg har lengtet tilbake til de unge årene hvor jeg kjente på frihet. Den friheten jeg etterhvert satte stor pris på gjennom året i England. Følte på selvstendighet og uavhengighet til flokken jeg hadde elsket å leve sammen med. Selv om det var søkende år var de frie, hadde ikke bundet meg til ansvar for andre, eller gjeld/ jobb/ rutiner.

Jeg har lengtet tilbake til tiden med små barn. Det var fantastisk å ha de rundt seg. Holde tritt med deres ulike opplevelser, passe på at de fikk den maten og det stellet jeg tenkte var bra for dem. Livet i huset som omga dem, det har jeg lengtet etter. Smil og latter, tenåringsirritasjon og skittentøy.

Da kunne jeg lengte etter tid for meg selv. Bare et døgn helt alene, for en luksus, tenkte jeg. Ingen mann og ingen barn hjemme, bare få puste litt. Være alene. Kanskje lese en bok.

Og nå er jeg der. Jeg får være alene så mye jeg vil, bortsett fra at jeg må jobbe, og der er jeg ikke alltid alene.. Og hva lengter jeg etter da? Mer liv? Jeg orker ikke å være hverken barn, ungdom eller småbarnsmor lenger, selv om jeg kan lengte etter barna mine. Når jeg kommer hjem etter opplevelser setter jeg pris på det. Når jeg har hatt gjester og de drar igjen setter jeg pris på stillheten. Minnene får leve i meg. Jeg lengter ikke veldig etter en partner heller, for den eventuelle vet jeg ikke hvem er, og det er vanskelig å forestille seg.

Men, undrer meg over hva dette er? Hvorfor har vi mennesker disse følelsene i oss? Det er litt vanskelig å helt forstå hva de skal brukes til. Jeg kan kjenne på dyp takknemlighet for mye av det som har vært, kanskje det er noe av meningen? Det kan være overlevelse i det, men det måtte være om jeg levde i krig eller sult og lengtet etter fred eller mat. Da kunne kanskje sterk lengsel gjøre at jeg holdt ut. Det er nok viktig å leve i øyeblikket, for å holde lengselen borte. Ute blåser og snør det litt. I stedenfor å lengte etter vår får jeg kle godt på meg og kjenne på friskheten og kulden som puster mot meg. En ny dag har begynt!