Beklager til deg Harald, og Haakon også, forsåvidt – ut med kongen! Det er som jeg har lest i Morgenbladet på høy tid med en ny folkeavstemning om monarkiet.

Jeg må innrømme at mine holdninger har vært veldig konservative, jeg har hatt sterk tro på at landet vårt har det best med en konge, og en kongefamilien. Men, det har gått over. Det er for lav moral og for mye egoisme blant disse utvalgte, for ikke å snakke om de utvalgtes valgte.

Det er greit at vi som folk ikke skal få delta i bryllupet i dag, men hvorfor står vi rundt på utsiden og lar oss begeistre? Hvorfor hopper vi når den vordende brud ber oss hoppe? Folk stiller opp, gleder seg med dem, bare for å se de prominente passere. Og etter vielsen skal de ut og vinke til folket. Det blir for dumt!  Prinsessen på erten?

Nei, takke meg til eventyrene. Der kan konger være konger, prinser og prinsesser være prinser og prinsesser, slott være slott. Det eventyrlig vakre, kostbare og vidunderlige passer best i fortellingene. Så kan jåleri, rus og intriger ligge der mellom linjene uten at det skal være folkets investeringer.

Det kan hende det har vært det samme surret med de kongelige hele veien, nå som det er mer åpenhet kommer mer fram. Vi trenger ikke religion som vi gjorde før, vi trenger heller ikke monarki som vi gjorde før, tenker jeg. På tide å ha tiltro til verdige presidenter som velges av folket for en kortere periode enn livstid.

For min del på tide å rydde, legge monarkiet i monarkivet.

Om sommeren, når mange familier har ferie sammen, og kommer innom verkstedet, er det lett å gjøre seg noen tanker omkring barneoppdragelse.

Noen familier er superharmoniske, barna er trygge og rolige. Familier som snakker sammen, ser på hverandre, virker avslappet og glade for å være sammen.

Andre familier virker masete, hvor både voksne og barn styrer rundt, tar på alt, kommenterer masse uten å lytte til hverandre, stemningen er kaotisk, men forsåvidt positiv. Får inntrykk av at det også er familier som er fornøyde med å være sammen, men urolig.

Så er det disse som kjefter på hverandre, hvor det som regel er en unge som er i veldig dårlig humør eller skriker, om den er liten. De virker ikke spesielt glade for å være sammen, agerer som en negativ enhet.

Tror jeg reagerer mest på de familiene hvor de voksne ser ut til å ha gitt opp, barna er sjefene. Styrer og ordner, og de voksne er passive. Det virker som de voksne vil være et annet sted, og ungene er relativt glade for å være sammen, men utrygge.

Med alle disse observasjonene kverner det godt oppi hode på meg, jeg ser igjen min egen familie, hvor jeg var den slitne fjerne moren innimellom, den tilstedeværende og engasjerte andre ganger, den negative har jeg også vært. Og, dette påvirker selvfølgelig barna, deres oppvekst.

Det er lett å merke hvor det er godt å være, det er lett å se at harmoniske voksne gir trygge barn. Barn som blir sett, respektert, og har grenser.

Det er en del barn som har skremmende lite grenser. Når de voksne ikke reagerer hender det jeg må si ifra, om å være forsiktige med ting, ikke oppholde seg i verkstedet blant kniver og nåler, ikke sitte på skinnputene som er til salgs og spise is osv. Da har jeg opplevd at de voksne blir fornærmet på meg, sure. Tar barn i forsvar og går. De som skal herje uten tilsnakk synes jeg synd på, for de skal fungere med andre i et samfunn.

Når de voksne lar seg lede av barna ser det  underlig ut for meg. Det er naturstridig. De voksne må vise vei. Det er bare å se på dyrene, spesielt mødre oppdrar dem, frihet under ansvar. Når grenser nås stoppes de. Hva har skjedd – når startet man å tro at barna satt på alle svarene? De er selvfølgelig fulle av svar og kloke, men de har ikke erfaringer enda, de må ledes litt fram for å være trygge. Det blir vaklende familiestrukturer i dette grenseløse, og det er jo faktisk bare egen familie som synes at mitt barn er det beste.

Digitale barn er også en greie, som først og fremst gjør meg gammel. Barn i 10-12årsalderen som er bleke og slappe midt på sommeren, knapt ser opp fra skjermen de går ute med, det gjør meg trist. Hvorfor har de ikke mobilfrie pauser, hvor de ser seg rundt, oppdager og opplever ting der de er på ferie? Det er klart at barn bak skjerm er mindre krevende enn barn uten skjerm der og da, men barndommen går fort, og den gullalderen får vi ikke tilbake!

Jeg har jo selv oppdratt barn, og prøvet og feilet, mer stolt av noe enn annet når jeg tenker på det. Jeg har ikke vært det mest harmoniske voksenforbilde, men jeg har virkelig tatt oppgaven på alvor. I ettertid kan jeg tenke på mye som kunne vært bedre, men der og da var det det jeg fikk til. Og håpet og troen er at de opplever at de er verdifulle mennesker i samfunnet, at de har trygge plasser i seg selv som de kan søke inn til, at de føler seg elsket og respektert, at de evner å elske og respektere andre, og at de har et hjem og en favn de kan vende tilbake til de gangene de trenger det.

Hvor stor er en tabbekvote? Hvem har tilgang til en? For ikke å glemme – hvem bestemmer hvem og hva som inngår i kvotene?

Jeg bor jo nokså nær grensen til Sverige, og har kvoter å forholde meg til der. De er relativt oversiktlige, noe konkret å forholde seg til. Staten tar ansvar. Når det gjelder tabbekvotene er det straks verre.

I noen situasjoner og med noen mennesker virker tabbekvoten uendelig. Det virker beroligende/ betryggende samtidig som det kan by på etiske dilemmaer. Jeg snakker her om nære familierelasjoner, hvor nærmest uansett hva man sier og gjør blir det akseptert, eller i det minste er det ikke så avgjørende at man mister hverandre. Det kan gå på respekten løs, og dermed bli nokså umoralsk, tenker jeg. De nærmeste fortjener absolutt respekt, selv om de elsker oss med alle feil og mangler og vice versa.

Da er det noe ganske annet i en jobbsituasjon, der er det lettere å nå kvoten. Om du for eksempel liker å slappe av en del, ta ting i ditt tempo, kan dette bli en prøve. For, hvor mange ganger kan du forsove deg, ta for lange pauser, komme for sent på møter før tabbekvoten er brukt opp? Igjen kommer det an på relasjonen til de andre på arbeidsplassen, jo nærere relasjon jo lettere å møte forståelse og få tilgivelse og større kvote.

I min jobb, hvor tabbene kan bli tydelig fysiske, undrer jeg over det samme – hvor mye tåler de? I verste fall har jeg erstattet sko – og klarte å beholde kunde. Å komme for sent, som jeg gjør sjelden, er merkbart uakseptert. Tror det har skjedd 3 eller 4 ganger, og typisk nok har jeg fått klager, noen har kommet til stengt dør, selv om jeg kom med neste ferge et kvarter etter var det for mye. Usikker på om jeg har mistet kunder på det, men det er sårbart, og mulig noen har gitt meg opp.

I alle mulige forhold vil det dukke opp, på dans, med naboer, venner, kjærester. Tror det er viktig å forsøke å oppføre seg ok, behandle folk med respekt, be om unnskyldning om det trengs, ikke ta andres greier for personlig å la seg krenke, være raus! Å være trygt forankret i seg selv er det beste utgangspunktet for tabbekvotehåndtering, tror jeg.

En nabo var uheldig og kjørte på søppel-/ kompostopplegget mitt for et par dager siden. Han har vært her og snakket om uhellet med sønnen min, sagt han skal rydde opp. Dermed gikk jeg fra oppskaket da jeg så det, til rolig. Dette er en nabo jeg setter pris på. Hadde det vært en av de andre, ville han nok ligget dårligere an. Han som kun har kommet med irettesettelser over gressklipping og sosialt samvær, den samme naboen som måker snøen over til min hekk istedenfor å holde den i sin hage. Hadde det vært han, ja da tror jeg tabbekvoten hadde vært brukt opp!

Det er utrolig hvor heldige vi er som har så lange og lyse kvelder her i nord. Sommerkvelder. De er ikke nødvendigvis så varme, men godt å sitte inne og titte ut også. Se på alle fargene der ute- mange nyanser av grønt, rosafarger, blålillatoner, gule og røde variasjoner. For, det er frodig ute nå, masse blomster, blader og gress.

Det er noe godt med å sykle ute på kveldene nå, synes jeg. Det gjør ikke noe om arbeidsdagene blir lange når det fortsatt er lyst på vei hjem. Folk er avslappet, koser seg ute på benker eller restauranter.  Mange som ferdes ute og er blide og glade. Fuglene er travle med sine liv, mye lyder og aktivitet å følge med på der også. Og båtlivet. Jeg liker å sykle langs elva og ta det inn.

Huset er ikke kaldt å komme hjem til på sommeren. Det er en behagelig temperatur her som gjør at jeg bare kan sose rundt, ikke stresse med å fyre opp i ovnen eller kle på meg en ekstra ullgenser. Ren luksus! Som det bare er å nyte.

Hvert år på denne tiden føles det som kveldene er nærmest uendelig lange, og om bare noen uker vil det være over for denne gang. Bare suger det grådig inn nå, er mest mulig i nuet. Sommerkveldslykken!

Har lagt meg på sofaen. På ettermiddagen, enda jeg er frisk. Ligger her og kjenner at kroppen er tung og slapp mot underlaget. Det prikker litt deilig i leggene og føttene etter noen timers hagearbeid.

Ryggen kjennes også litt tung og varm, nesten myk mot underlaget. Pulsen dunker forsiktig i øvre del av ryggen, små vennlige dytt ut mot vingene.

Og snart tror jeg de tar fatt, i det jeg flyr ut i drømmeland. For her jeg ligger kjenner jeg at pusten stadig blir langsommere, fingrene også, hvert ord tar lengre tid å skrive, øyelokkene er tyngre og tyngre, vil gli igjen.

Selv om jeg ikke har gått i tog eller markert på annet vis er det sannelig bra med 1.mai!

Jeg hørte på et intervju med en lege og kreftforsker fra Boston i går kveld, og det gjorde inntrykk. Han snakket om at kreftceller som ikke blir matet med det de vil ha, vil dø.  Et av hans forslag til helbred var å kun drikke vann i jeg syntes han sa en mnd, for så å sakte starte å spise igjen. Unngå glukose og en ting til, som de cellene vil ha (intervjuet var på engelsk uten oversettelse, så noen detaljer glapp🤣).

Det fikk meg til å tenke på en dame jeg kjenner litt. Hun er utdannet innen naturfag, og fikk kreft en gang. Da tenkte hun på det hun kunne og som var logisk for henne, og la om kostholdet til en helt  basisk diett, og kreften forsvant etterhvert. Jeg tenkte at det var interessant, sammenlikningen med planter som hadde det dårlig med for mye syre, fikk de basisk næring kom de seg igjen.

Da jeg hadde en kreftsyk venninne som prøvde alt mulig, tenkte jeg på dette. Hun dro på dyre opphold i Sveits blant annet, hvor kosthold var hovedfokus. Men, i tillegg fulgte hun medisineringen som helseNorge tilbyr, med den ekle cellegiften som gjør mer enn bra.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort selv, hadde jeg turt å ha tillit til rense kroppen uten medisinsk behandling, eller ville jeg fulgt anbefalinger som innebar ekle medisiner med alt for mange bivirkninger? Kjenner  jo flere med store skader på kroppen, selv om de har blitt erklært friske/ kreftfrie har de betalt dyrt. Om kosthold er nøkkelen – hvorfor settes ikke dette i system? Er det økonomi som styrer det eventuelt? Klart mindre å tjene på at folk drikker vann, bor hjemme, ikke trenger hjelp, kontra sykehusinnleggelser og dyre behandlinger.

Dette fikk meg til å tenke på psykiatrien, er det samme tankegang der, overførbart? Etter noen år i behandling sitter jeg igjen med større ambivalens enn før, tror jeg. For, jeg tror jeg har fått hjelp, samtidig med at årene har gått. Og tiden leger alle sår.

Det finnes pasienter som helt klart trenger mye psykisk hjelp, sykehusinnleggelser og behandling. Men, alle vi som sliter i perioder, opplever traumer og møter bunnen, hvordan blir vi møtt på det? Jeg tror vi kan overføre noe av det kreftforskeren snakket om, at det vi ikke vil ha der vokser, om det får næring. Der tror jeg psykiatrien gjør som kreftbehandlingen, ved å skulle fjerne det vi ikke skal ha fjerner vi også det friske vi vil beholde.

Snakker som jeg har full oversikt, men  det er bare egne erfaringer og observasjoner når jeg skriver dette her: med fullt fokus på det vanskelige, negative tanker og følelser, vonde opplevelser mm ble jeg veldig opptatt av det. Det var viktig å ikke fortrenge men åpne opp, dermed var det nærmest feil å snakke om positive minner. Jeg var et offer, og jeg gravde og gravde i det vanskelige. Jobbet hardt for å snu hver stein, huske så mye som mulig, forstå alt og ha meg i fokus. Det var meg og mitt som var i fokus. Og det gjorde meg veldig selvopptatt.

Takknemlighet, tillit, mestring, tilgivelse var ute av bildet, og når jeg tenker på hvordan en bør bygge seg opp tror jeg det er god næring. Når jeg fokuserer mye på takknemlighet i dag, kjenner jeg på glede, og rikdom. Jeg har så mye å være takknemlig for! Tillit likeså, ved å ha tillit til livet ser jeg at det er mye som går veldig bra! Og jeg mestrer livet, med noen viktige endringer fant jeg noe jeg fint klarer, og det gir meg gode opplevelser av mening. Tilgivelse er kanskje viktigst, eller jeg vet ikke, men å tilgi opplever jeg som oljesmøring av harde maskindeler. Det gjør meg mykere, det kjennes mer behagelig der inne.

Det å ha et positivt fokus og være løsningsorientert og framtidsrettet tror jeg på. Det er ikke synd på meg lenger, jeg er ute av offerrollen. Vel, delvis, kan jo litt for ofte minne folk på at livet som skomaker ikke gir mest penger. Men, jeg mener ikke å være et offer ved å si det, mer en deling av skyggesiden ved livet, fordi det tidvis bekymrer meg. Og, de som kjenner meg vet jo hvordan tankene renner ut, ikke nødvendigvis gjennomtenkte.

Så, beklager til dere som får klagingen, det er virkelig ikke meningen! Husk å sette opp det fiktive speilet og send det tilbake til meg, der det hører hjemme. Forhåpentligvis vil mer levd liv gjøre meg litt klokere. Den kloke kan tie.

I mange år nå har jeg ført et miljøregnskap for meg selv, kun hoderegning. Til tider har det tatt mye plass der oppe, i det jeg har veid for og imot, på så mange områder. Innimellom har jeg forsøkt å distrahere meg fra det ved ironi eller nedsnakk. Jeg mener, i den store sammenhengen er jeg helt mikroskopisk, så hva jeg gjør og ikke gjør har ingen betydning.

Det begynte tidlig med kritisk blikk på all søpla jeg produserte, og, ved å velge mat med lite emballasje gjorde jeg en god gjerning. For miljøet. Å velge papp/papir framfor plastikk, glass framfor plastikk, lite plastikk framfor mye. Det var stadig valg som skulle tas i matbutikken. Da jeg jobbet i matbutikk fikk jeg se hvor mye ekstra søppel det ble av mat, både all emballasjen den var pakket i, og all maten som ble kastet. Mitt bidrag i forhold til å kaste mat startet tidlig med å spise opp maten min, forsøke å unngå at noe ble dårlig før jeg rakk å spise det.

Mat en lager fra bunnen gir mindre søppel enn halvfabrikata og ferdigmat, i tillegg er det godt, så dermed var det spikret. Mat lager jeg fra bunnen. Bortsett fra noen ting jeg tillater meg innimellom – som fiskepinner og pølser.

Til min store glede oppdaget jeg at kommunen her hadde kurs i hjemmekompostering da barna var små. Dermed fikk vi oss kompostbinge og kunne utnytte matavfallet. For, uansett hvor mye som lages fra bunnen blir det skrell og skrotter, skinn og bein, og andre ting, som er supre til kompost. Denne gikk tilbake til hageplanter, som gir meg riktig god samvittighet og glede fortsatt. Må innrømme at det tidvis er veldig langt til kompostbingen, særlig når det er kaldt ruskevær. Men, tre minutter er alt det tar, og for en lettelse når det er gjort!

Med småbarn var det særlig ett vanskelig miljøetisk dilemma som gnagde i meg: bleier. Bleier gir mye søppel, og inneholder en del plastikk og andre ulumskheter – eller gjorde det iallefall. Det var frustrerende. Jeg forsøkte med tøybleier på den eldste, men det var slitsomt å styre med det, og tanken på vannforbruket med all skylling og vasking gjorde det enklere å kapitulere til engangsbleier. Slapp en småfuktig  bleiebak på fanget, og tror det føltes bedre for barnet også. Men, nettopp det førte til at alle barna mine brukte bleier nokså lenge, som de fleste småbarn nå for tiden. .

Takeaway er deilig noen ganger, etter en lang dag hvor det kanskje er lite tid før ny aktivitet, eller bare en litt lat kveld. Da lar jeg meg friste, nyter det, og står igjen med mye plastemballasje. Mett og fornøyd sniker det seg gjerne inn en liten kritisk påminnelse om at det var unødvendig. Kunne jo spist ute i stedet, eller laget maten selv. Forsøker å ta vare på en del til gjenbruk – plastbokser altså, og forsøker å stoppe den strenge moralisten. Det er fint å støtte de som driver restauranter også, det er fint å skjemme seg litt bort innimellom.

Og reiser – hjelp så mange dilemmaer! Bare en biltur er i grenseland, fly er noe som er skamfullt, enda flyet ville fløyet om jeg unnlot å reise. På reiser er det lett å få lyst på noe, og om jeg ikke er alt for nøye forberedt har jeg ikke med kaffe på termos, vannflaske og matpakke. Dermed frister det å kjøpe pappkrus med kaffe, en plastflaske vann, og et eller annet innpakket å spise. Som regel ignorerer jeg lyster om jeg kjører bil, men er jeg på en flyplass gir jeg etter. Og registrerer at de fleste reisende gjør som meg, kjøper dette og hint, og kaster. Søplekassene blir fort fulle, tømmes og klare for mer. Men, hva skjer egentlig? Vi overforbruker jo. Hele tiden. Hver dag skjer dette! 

Jeg får roe meg ned, plante noen flere trær, gå eller sykle dit jeg skal i hverdagen, vaske klær når jeg har en full vask, osv osv. Og minne meg på at jeg er liten, bare en dråpe i havet, og at det går fint å puste rolig med senkede skuldre. Kanskje slutte å føre regnskap for meg selv? Tror vanene er satt, og at det vil gå bra i tilfelle..

Det nærmer seg en friuke for min del, og dermed er jeg ekstra på i forhold til jobb. Lett å bare gjøre litt mer og litt til før jeg tar pause. I dag var klokken over 15 før jeg fikk spist. Og det gikk helt fint. Ingen tarmer som skrek høyt, ingen skjelving i hendene heller. Og jeg har blodappelsiner i et nett her, gledet meg.

Nå er den fortært, og både fargene og smaken levde opp til forventningene. Det var et lite blaff fra et barndomsminne. Den gangen jeg først husker å ha fått en blodappelsin. Så merkelig å holde den i hånden, se på det flekkete skallet, starte og skrelle for å oppdage at saften fra den var rød, og etterhvert dele opp båtene med rødspettet appelsin. Det var magisk! Husker det som den smakte helt spesielt. Vi bodde på den gamle skolen i Vats, så jeg var kanskje 5 – 6 år.

Lunsj er et av høydepunktene i dagen, så godt å sitte her og kjenne på lykken og takknemligheten over å være mett. I dag igjen.

En av avbrytelsene i det jeg skulle spise i stad var en kunde som kom innom og hentet noe som var fikset. Han skulle på en lang seiltur på andre siden av jorden. Snakket om at noe av det han gledet seg til var å skulle stå ved roret på nettene, bare holde en stø kurs, være i ett med elementene. Og jeg tenkte at den lykken kan være nokså parallell med tilfredsheten etter endt lunsj en mandag i skomakerverkstedet i gamlebyen.

Det snør det snør

Tiddelibom

Eller

Se nå snør det

Ja det gjør det

Og sånn kan vi sulle i glede

Sinne

Eller sorg

For det snør

Mer enn før

Iallefall så lenge jeg har bodd i denne byen

Tiddelibom

Og

huttemegtu

For, snart tar bekymringen over

Blir det en ny istid

Skal det ikke snart ta slutt

Må jeg ut å måke igjen i morgen tidlig

Og

Hva gjør jeg når veden tar slutt?

Krype under dyna og holde seg varm

I morgen er det en ny dag

Da jeg var ung lærte jeg en lekse, jeg bedro min første kjæreste som jeg var veldig begeistret for, og den påfølgende smerten jeg påførte oss begge var nedrig. Fra da av har trofasthet i parforhold helt klart vært en dyd – for meg.

I vennskap har jeg det på samme måten, å være trofast mot en venn er en dyd. Jeg strekker meg mot det, men det er ikke alltid jeg strekker meg langt nok. Noen vennskap trenger pauser, noen vennskap avsluttes, det er også noe å akseptere og tåle. Følelsesmessig henger jeg fast, jeg vil ikke gi slipp, vil ikke svikte. Kanskje har vennen følt seg sviktet lenge, så det er en tapt sak. Da er ikke trofasthet en dyd, kanskje.

I arbeidslivet er jeg ikke så sikker på at trofasthet er en dyd, lenger. I gamle dager var det beundringsverdig å være på samme arbeidsplass i alle år, og få en gullklokke var en ære. I dag er du kanskje mer interessant om du har byttet arbeidsplasser og oppgaver gjennom yrkeslivet. Det er nok fortsatt bra å være lojal mot arbeidsplassen du er på, men ikke nødvendig å føle deg forpliktet, trofast mot jobben. Jeg har tenkt mye på dette, fordi det skaper en splittelse i meg å slappe av på det. Når jeg har vært ansatt har jeg følt mye på at jeg må gjøre mitt beste, stå på for verdien det koster å ha meg ansatt. En gammeldags dydig oppfatning, som jeg forsåvidt ikke vil slippe. Ved å være min egen sjef får jeg naturlig nok litt ro rundt det.

De siste dagene har Google ringt meg, eller, det er hva jeg har trodd. Nå har jeg imidlertid forstått at det er ulike mediebedrifter som selger bedrifters synlighet på Google, for å bruke egne ord på det. Jeg har hatt et kundeforhold til en bedrift, og har blitt snakket inn i en annen, og kanskje ender jeg opp med to forhold nå, uten at jeg kan se det store behovet. Jeg kom i en veldig skvis, følte at jeg måtte være trofast mot de jeg allerede hadde et forhold til, selv om det virker som de andre har mer å tilby. Dermed dukker ordene er trofasthet en dyd opp i meg, både med undring og sarkasme. I slike situasjoner skulle jeg absolutt hatt en ansatt som kunne forholde seg til markedsføring, jeg var mest opptatt av sømmer i en båtkalesje mens selgerne drev og ringte og mailet.

Trofast/ moralsk/ gammeldags – de går litt over i hverandre, de begrepene, selv om det nok er viktig å lære seg å henge med i tiden tror jeg det er bra med slike verdier. Ta ansvar for sine handlinger, også sine feil, og forhåpentligvis bli litt klokere. Om enn litt fattigere. Snart en ny arbeidsdag med sine utfordringer, valg og avgjørelser.