Hørte på årsoppsummering av nyheter på radioen og ble revet med, det er bare så trist å høre om alt dette forferdelige som har skjedd dette siste året. Tenker selvfølgelig på krigen i Ukraina og Gazastripen. Alle de uskyldige menneskene som lider. Og blir trist av å tenke på menneskeheten, all galskapen som herjer rundt i verden. Vi tror vi er så smarte, teknologien når stadig nye høyder, og allikevel er det så mange neandertalerfilosofer som får styre. Vil fæle voldshandlinger aldri bli historie? Vi drar fortsatt til konsentrasjonsleire for å se og lære, opptatt av at vi aldri må glemme, parallelt med dagens forbrytelser. Stor skam!

Dyrtid har det vært mye snakk om. Alt ser ut til å bli dyrere og dyrere, og noen få kan tjene seg rikere og rikere. Merkelig logikk i dette her, og mange vanlige folk forsøker å nå fram med sine meninger og skrikende behov. Politikerne sitter trygt på den frodige grønne enga og trenger ikke ta medborgeres bekymring på stort alvor. De sikrer sine egne, og synes nok det går ganske bra.

De pengesterke som har flyttet til Sveits har jeg begynt å forstå bedre. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt den helt store gleden av å bidra med masse penger til statskassa når prioriteringene var på tvers av hva jeg sto inne for jeg heller. Når begynte sosialdemokratiet å sige ut sånn? Jeg bør ikke si og mene for mye om dette siden jeg faktisk ikke engasjerer meg noe større, bortsett fra å stemme ved valg, men jeg er skuffet over tidens moral.

Da er det mer gledelig å se tilbake på litt mer personlige hendelser, på mange måter har dette vært et spennende og godt år. Bedriften går stadig bedre, jeg er mer sikker på meg selv, og får stadig nye kunder. Det er morsomt og lærerikt, både faglig og sosialt. Ved flere anledninger har folk stilt opp med markedsboder utenfor verkstedet, som er et hyggelig innslag i arbeidsåret. Utstillere likeså, deres bilder og gjenstander er med å berike hverdagen, med vernissasjer som gir lokalet liv i flere dager etterpå.

I sommer var yngstedatter og jeg på en ukes tur til Hellas. Det var en deilig uke med virkelig feriefølelse. Vi leide bil og reiste rundt på øya vi bodde på, så og opplevde mye spennende. Det var herlig å være på tur sammen, stort sett mye humor og glede, og varme.

Den eldste nevøen min giftet seg i Olden, i pinsen. Søster Ingrid og jeg kjørte sammen etter jobb fredag. Opp Gudbrandsdalen, og overnattet i prestegården i Lom før vi krysset fjell og kom fram i god tid før vielsen. Det vakre paret fikk hverandre, og var omgitt av mange glade gjester. Morsomt å få være med å feire kjærligheten. Oppdaget for alvor at jeg begynner å bli eldre, bortsett fra mor tilhørte jeg eldste generasjon, de som nesten går i ett med interiøret, konverserer tantete og har dansestil fra en svunnen tid. Alle var snille og søte, og det var en ære å bli invitert.

Neste morgen sto vi grytidlig opp, for å kjøre slagverknevøen til festspillene i Bergen. Han skulle ha urfremføring av et verk, så vi to tantene var glade for å kunne få med oss denne opplevelsen også! Det var flott. Vi var stolte, og muntre og trøtte turister i Bergen. Neste dag kjørte vi over Valdres og hjem. Fikk sett mye vakker norgesnatur i vårskrud på noen dager.

I juli var Ingrid og jeg på en ny tur til Vestlandet, denne gangen til Førdefestivalen. Vi reiste med buss fra Oslo, og fikk sett mye norsk natur igjen. Det er virkelig mye vakker natur å se på sånne reiser. Og Førde og festival var lykke. Flotte konserter med supre artister ga påfyll som skulle gi gnist til langt ut på høsten. Vi var der på presseakkreditering forresten, reisebrevet kan leses her: https://www.ifin.no/kurs-og-aktiviteter/reisebrev/

Internasjonal folkedans har en stor plass i hjertet mitt, og har nok et år gitt mye glede. I Borg, klubben vår, har vi hatt serbisk dansekurs og festival med både kurs og fester, og i tillegg har det vært en del dans i Sverige. Til og med tre låvedanser på sommeren, med knytkalas og dans.

Ved å tenke over året -23 har det personlig sett vært et bra år. Klarer jeg å stenge ute alt det triste og fæle, er livet helt ok. Og det er bare å glede seg over -24 som ligger nytt foran oss. Akkurat nå dekket av stadig mer snø – undrer meg på hva som vil skje. Godt nytt år dere!

Jeg må innrømme det – jeg er en helt håpløs romantiker – egentlig. De som har kjent meg en stund vet det, og har vel smilt litt bak ryggen på meg en gang eller to. Det tåler jeg. For jeg tror på den store kjærligheten, selv om den utvalgte ikke er så tydelig for meg lenger. Etter litt terapi har jeg forstått at jeg så noe av meg selv i han som jeg har lengtet veldig etter. Nå henter jeg fram de egenskapene så godt jeg kan fra eget indre, og innser at det har vært en projisering. For jeg kjenner han jo faktisk ikke.

Når det er sagt, julefilmene er en tid for romantikk. Håpløst romantisk. Og jeg lar meg rive med. Selv om det er lite overraskelser, og helt klart plott. Sitter der og engasjerer meg og nærmest fråtser, lettet når det går bra. Som det alltid gjør.

Det er mer skadelig å se en romantisk komedie enn en skrekkfilm har et av barna mine påstått, da jeg var veldig bekymret over valg av dennes filmer i tenårene. I ettertid forstår jeg at det kan ha vært noe i påstanden. Jeg tror fortsatt at livet skal være som i en romantisk komedie, drømmer fortsatt om den lykken, og klarer ikke – eller nekter å innse – at dette er et eventyr. Akkurat som skrekkfilmene. Grimm eller Asbjørnsen og Moe…

I julen brenner vi masse lys, hører på klissete julelåter og pynter huset med søte nisser og engler. Det er ukritisk lov å leve ut det søte som jeg tar litt avstand fra i hverdagen. Brenner litt lys ellers også, men er mye rausere i julen.

Det er omtrent et år til jeg skal la meg rive med av Askepott igjen. Ett år til jeg skal kjenne på alle de ungpikefølelsene som ble vekket av å se den filmen. Ett år til jeg skal lengte meg verkende etter det livet jeg trodde jeg skulle få og ikke fikk. Ikke nødvendigvis på et slott, men med en mann som elsket meg for den jeg var og som jeg kunne leve lykkelig familieliv med. Der et smil og en dans kunne rense opp i uoverensstemmelser, og vi kunne se tilbake på etterhvert mange gode år i et langt samliv. Hvor selvfølgelig alle barna var våre fellesbarn.

Livet er litt romantisk her og nå også. Ute er det snø og lys i vinduer, og kanskje noen går på skøyter når jeg passerer dem på vei hjem. Eller holder hender når de går kveldstur under gatelyktene.

Å våkne første juledag å vite at det ikke trenger å skje stort, bortsett fra å varme litt mat og organisere ett måltid, fyre i ovnen og rydde litt på kjøkkenet – det var en nytelse! Gikk faktisk ikke ut av døra en gang, enda det var nydelig vær og vakker snøvinter der ute. Det var fint å se ut på det, nyte alt lyset fra min lune hule.

I dag er det også fint vær, og en rolig morgen. Men i dag er det tid for en utflukt til Nesodden og det store juleselskapet. Det er et høydepunkt for både unge og eldre, treffe mange hos storesøster og hennes etterhvert folkerike familie. Det blir mye prat, latter og kanskje sang, og mye godt å spise.

Tilbake til øyeblikket; sitter og titter ut på det klare lyset, snøen gjør det nesten blendende, og drikker en kopp te. Kaffen er traktet, så snart er det over til den. Må ikke se på klokken, passe tiden, gå gjennom ny arbeidsdag i hode. Kan bare sitte å kjenne på at jeg er, her og nå. Litt trøtt i øynene, men forkjølelsen fra i går er nesten borte, ikke vondt noe sted, og jeg kan høre lyder fra de andre i huset. De som fortsatt ligger i sengene sine og kanskje drømmer. Sitter og kjenner på hvor godt jeg har det.

I det siste har jeg blitt minnet på hvor heldig jeg er. En dag kom det en kunde innom med en kransekake – og ønske om god jul. Det var utrolig hyggelig, og den første kransekaken jeg har fått tror jeg – så stas! Har også fått sjokoladehjerter og juleønsker, med mer.

Stadig oftere har jeg opplevd hyggelige komplimenter her på jobben, og andre steder. I tillegg til mange spennende samtaler, som gir rom for ettertanke. Da føler jeg meg så heldig, som får ha denne arbeidsplassen! Blant annet takket være moren min, som hjelper meg når det kniper økonomisk.

Etter legesjekken nå nylig kan jeg smile, for takk og pris er helsen god. Det er ikke noe å ta for gitt, nok en gang blir jeg minnet på hvor heldig jeg er. Litt slitasjegikt riktignok, men det lever jeg fint med. Blir forbundet med de eldre konene jeg kjente i Hallingdal som barn, de som snakket om gikta. Det var det eksotisk å høre om som barn, litt morsomt å være der selv. (Mange i slekta har og hadde også dette, og som legen sa : alle får det).

Med opplevelser av å være heldig kjenner jeg også på dyp takknemlighet og glede. Det er mye å være takknemlig og glad for i dette livet. Ting jeg kan ta for gitt, ting jeg kan overse. Når jeg rir på en positiv bølge, som jeg gjør nå, da ser jeg mye av dette gode. Det er deilig å merke seg, ikke gå med mantraer som at livet er en evig lang motbakke fremst i pannen. Det er selvfølgelig motbakker også, men kupert terreng. Nå tror jeg faktisk jeg svever ned en passelig bratt bakke med nysmørte ski, medvind i håret og vintersol i fjeset. Og snart er det jul igjen fridager!

Det er kaldt og vinterlig, vakkert, akkurat som vi lengter etter og sutrer over at vi skulle hatt, de årene vi ikke har hvit desember. Nå klages det litt over at det er for kaldt..

Radioen er min nærmeste følgesvenn gjennom arbeidsdagene, de i Nitimen og Landsmøtet føles nesten som kollegaer. De snakker om mye rart, som jeg kan tenke på. Som dagene før jul. Jeg undrer meg over hvorfor det opptar så mange, og på et så dypt og fundamentalt vis.

Det er mye snakk om å komme i god julestemning og å kose seg. Når ble det standarden for så mange? At hele desember er en kosejulemåned? Huset er pyntet og gavene kjøpt inn, sånn at vi kan kose oss i hele desember, kose og glede oss.

Men, hva er det egentlig å glede seg til, hva er igjen, når all julematen og julegodtet er prøvesmakt i ukesvis? Julefilmene er sett, julemusikken er spilt så mange ganger at den har mistet magien. Og det er julebord i fleng, med kollegaer, venner, familie, fritidsaktiviteter. Hva er igjen?

Det er selvfølgelig fridager å se fram til. Og for mange er det de to – tre helligdagene, og ferdig med det. Vil vi da oppleve julefreden? Og hva er egentlig det? Jeg tror jeg forstår noe av hva det var før, men mer usikker på nå. Er julefest med de samme folka som vi møtte på julebord noen uker før mer julete, fredelige eller magiske? Jeg lurer.

Lurer, og føler meg avleggs. Jeg kjenner meg ikke igjen i mye av det de snakker om. Jeg tviholder på gamle tradisjoner som å pynte rett før jul, vente med det meste av julemat /-drikke/ -godt til juledagene. Noen dager da, og så får det være bra. For meg handler det om fet og søt fråtsing, som er merkbart tøff for kroppen og kanskje sjelen også.

Ute er det så nært det ideelle postkortet vi kan komme i våre trakter, det er et nydelig dagslys. Og kulda biter godt i kinn og tær, mens snøen knitrer når vi går. Og om kvelden er det en stjerneklar nattehimmelen over oss. I de lange og mørke vinternettene. Tiden før jul, det som ikke er så ulikt november, jeg liker det. Selv om det er ekstra stas å sitte inne foran vedovnen på kveldene er det godt å gå turer også, både i lys og mørke.

Har nettopp lest ferdig en bok. Slutten var litt overraskende eller annerledes enn jeg hadde sett for meg. Vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg egentlig, men det var noe annet. Boken jeg leste var forresten frøken Smillas fornemmelse for snø av Peter Høeg. Jeg har hørt om den og sett omslaget i bokhandler opp gjennom tiden, men ikke brydd meg med å lese den. Ble fengslet, så det var på høy tid.

Følelsen jeg sitter igjen med er tomhet. Når siste ord var lest ble jeg forlatt. Historien fortsetter utenfor boken, og jeg står igjen. Oppleves sånn. Den samme opplevelsen kan jeg få etter å ha sett en film. Sitter igjen fyllt av en tomhet over at det er over. Slutt. Ferdig. Jeg var så i det, ville ha mer, grådig.

Det kan skje i det virkelige livet også det, særlig når noe er veldig bra. Da er tiden nesten oppløst, og etterpå kjenner jeg på tomheten, i tillegg til gode minner. Ut fra tomheten, og det etterlatte kan jeg bli veldig rastløs, kjenne på grådigheten. Vil bare ha Mer – Mer! Dette er merkbart etter dansekurs, for eksempel, da hadde det vært morsomt å bare fortsette! Gode konsertopplevelser eller teaterforestillinger likeså. Fester går nesten alltid for fort!

Begjær på livet. Livsapetitt. Tror det er mange positive ord for å beskrive tilstanden. Det er i allfall en positivt ladet tomhet. Og bare fordi boken var god! Hun rare Smilla ville jeg hengt lenger med, blitt bedre kjent med. Selv om hun hadde noen merkelige sider fikk jeg sansen for henne etterhvert som vi ble kjent. Eller, det er vel å ta i, hun ble ikke noe kjent med meg, men jeg fikk snylte meg innpå henne. Det er morsomt med bøker, du kommer veldig tett på karakterer, kan være langt innenfor de private sfærene vi møter i livet. Spennende å komme så nær.

Nå er klesvasken ferdig her, så pliktene kaller, og magien som omsluttet meg løser seg opp. Følelsen av tomheten etterpå forsvinner. Jeg er ikke på grønnlandsisen i mørket og kulda, men i en varm stue foran vedovnen.

I det siste har jeg opplevd å få mye omsorg, og det er så deilig. Noe i meg mykner opp og smelter av det. Opplevelsen av å få omsorg, klare å ta det imot, det er noe jeg ubevisst har lengtet etter.

Omsorgen jeg gir kan ofte sammenstilles med mat, selv om det kan være ulike ord og handlinger også, naturligvis. Dette er tydeligst med barna mine, opptatt av å gi de noe de liker å spise. Og, når de ikke er klare for det jeg vil gi – som naturligvis hender, kan jeg føle meg avvist, om jeg ikke tenker meg om.

Det er ikke alltid jeg klarer å ta den imot heller, omsorgen, noen ganger bare stenger jeg den ute, kjenner at jeg er skarp og kantete. Sønnen min har blitt avfeid sånn flere ganger i det siste, enten han viser omsorg i ord eller handlinger kan jeg bite det av i stede for å åpne opp. Har blitt flinkere, men har mye å gå på. Skal bli bedre, jeg avviser han ved å takke nei. Glemmer hvor viktig det er for han å få gi – og hvor godt det er for meg å få fra han. Det handler nok om noe usikkerhet i forhold til morsrollen. Han lytter til mye av det jeg er opptatt av – mye omsorg der!

Innimellom har jeg dansekurs etter jobben, og da rekker jeg ikke å legge inn noen god matpause. I det siste har jeg fått mat og drikke av deltakere. De har ordnet i stand noe godt til meg. Dette blir jeg så takknemlig og glad for, kjenner hvor godt det er å bli ivaretatt. Tusen takk til de!

På jobben blir jeg også vist omsorg på ulike vis, ved at en nabo kommer innom og sier hei og gir noen gode smil og oppmuntrende ord, eller andre som legger til rette for at arbeidsdagene skal være bra med utstyr eller engasjement. Oppdager at det er mye mat involvert, opplever besøk kommer innom med kaker. To ganger i det siste har det kommet noen innom med varm hjemmelaget lunsj. Det oppleves overveldende og veldig hyggelig.

Det er komplekst med følelser, og det er lett å bli et lite barn igjen i mange situasjoner. Hodet og tankene kan tidvis være godt voksne, holdningene kan være gamle, men følelsene er fortsatt veldig unge. Det er fascinerende å oppdage, og det er viktig for meg å ikke ta følelsesmessige reaksjoner som ukritiske sannheter i enhver situasjon. Tror det er viktig å stoppe opp og se litt på det, kjenne etter på hva som skjedde, og se om det er autopiloten som slo inn, ta seg tid til en analyse. Det er mange ulike måter å vise omsorg på, som mottaker er det viktig å åpne opp for å ta den imot. Det viktigste er kanskje hvordan en selv vil ha det?

Dette har jeg hørt på ulike selvhjelpskurs og foredrag, også hørt venner si, men jeg har ikke klart å forstå det. Ikke før nå. Bedre sent enn aldri! Nå har jeg endelig klart å ta det inn, og kan kjenne på en stor takknemlighet. Som sagt har jeg fortsatt en lang vei å gå, og håper jeg har rundt 40 år på meg. Liker ikke å løpe..

Det er en forunderlig ting å være mor til voksne barn. Jeg ser at de er voksne. De er høyere enn meg, og de bruker større sko. Men, allikevel ser jeg barna i dem. Og når de er i nærheten kan jeg bekymre meg over om de sover nok, spiser nok – får i seg nok grønnsaker, får nok frisk luft og så videre.

Når de er på avstand bekymrer jeg meg ikke over de samme tingene. Da slapper jeg av med at de er fornuftige voksne som klarer å ta vare på seg selv. Da stresser jeg ikke med at de kanskje er ute på natten og at det kan skje dem noe. På avstand har jeg tillit til at det vil gå bra. At de klarer å ta gode avgjørelser.

Men, oppholder de seg her kan jeg ligge våken og bli engstelig for nettopp det. Da vil jeg gjerne stå opp om natten og hente dem, så de kommer seg trygt hjem. Jeg må passe på dem. Enda de ikke ønsker det. De vil klare seg selv, ha sin selvstendighet, vite at jeg stoler på dem.

Og jeg har også en mamma, som har sine voksne barn. Halvgamle barn til og med. Har hun det på samme måten, tro? Vil det være sånn når jeg er i 80-årene og de i 50-årene også? Rart å tenke på det, at jeg skal lure på om de spiser variert nok og får nok søvn da også. At jeg skal bli urolig for dem om de er på besøk hos meg, på samme måten som da de var små og trengte meg. At jeg skal spørre om de har nok ulltøy om vinteren så de ikke fryser, bekymre meg over for tynne vintersko og manglende luer.

Vi vil klare oss, enten det blir sånn eller slik, det er bare så merkelig å reflektere over det. Disse årene som løper ifra en, og følelsene som henger etter.

Livet handler om mange valg, eller for å si det på en annen måte, vi står ovenfor så mange valg i livet. Hele tiden. Og hver gang vi velger noe velger vi bort noe annet. Ved hvert valg velger vi bort mye mer føles det som.

Da jeg var ung og i ferd med å skulle avslutte på videregående skole var første gangen det virkelig slo mot meg, at jeg måtte ta valg. Heldigvis var det en venninne som hjalp meg veldig ved å invitere meg med på sitt valg. Møbelsnekker grunnkurs ble det. Kunne like godt gjøre det som noe annet, siden livet fløt forbi. Har ofte sett for meg at jeg satt i en liten robåt uten årer på et åpent hav. Ingen retning – ingen mål, bare bli drevet rundt.

Det stoppet jo selvfølgelig ikke med møbelsnekringen, det var bare en liten havn. Et år går fort, og valgene begynte å lure rundt alt etter et halvt år. Valgene for veien videre. Og det var viktig, selv om det var for mange valg. Jeg husker jeg tenkte at jeg ville bli husmor. Finne en mann og gå opp i han og familielivet. Fortsette der det slapp en gang, da pappa døde og familielivet gradvis løste seg opp. Kanskje det ville skjedd uansett, på en måte, ettersom vi vokste til og flyttet ut, men det opplevdes så drastisk, og etterlot savn og tomhet.

Husmor ble ikke et realistisk valg, mannen dukket ikke opp. Eller, om han gjorde det tok vi ikke det rette valget. Og livet som rev eller sporhund var igang. Beveget meg litt i den ene retningen og litt i den andre. Luktet på noe før noe annet virket bedre. Det var en tid med mye uro, siden mye virket spennende en stund, men ikke spennende nok. Klarte ikke å fordype meg i det jeg holdt på med. Det vanskeligste var kanskje å lytte innover, og velge for meg. Ha tro på meg selv.

Og valgene har bare fortsatt, uansett hva vi holder på med innebærer det konsekvenser. Store og mindre valg, som kan ha store ringvirkninger. Det er lett å tenke tilbake og være selvkritisk til en del, selv om det ikke er noe poeng i det. Fortiden går det ikke an å gjøre noe med, bare her og nå.

Og det er akkurat det som er dagens dilemma. Valget jeg tok med å starte eget firma, som innebar mye mer enn jeg tenkte på – og kunne forutse, på godt og vondt. Igjen kommer vektskålen opp, den evige vurderingen for og imot, som tar mye tid i mitt liv. For, på en måte har jeg tatt et veldig klønete valg ved å jobbe full tid som skomaker, masse jobb og lite penger. Samtidig har jeg full kontroll på arbeidet mitt, er min egen sjef og styrer dagene selv. Friheten i det er mye verdt, både i forhold til tid og penger. Barna mine er store og klarer seg, så det går ikke så veldig utover dem at jeg ikke har mer å gi dem.

De får jo huset mye for seg selv når de er her, siden jeg er mye borte. Det er en frihet for dem også. Om det er det de ønsker. De har jo ikke valgt, så igjen et dilemma.

Og jeg vet at det er høst. Mørket og kulden kryper mer og mer innpå meg. Det er en tid jeg fort kan kjenne på behov for å krype inn i en lun hule. Energien daler, både ute og inne, og det er tyngre å motivere seg til jobben. Holde tempo oppe, og få de evige resultatene. Det holder ikke å være, det må hele tiden produseres. Fridagen er snart over, får hurtiglade før ny arbeidsuke med nye valg.

Før var jeg en ordentlig dagdrømmer. Det var noe fantastisk med det. Leve i en parallell verden som bare var min.

Den verdenen var så full av muligheter. Lys og lett var den, vakker. Hva som skjedde i disse drømmene kan jeg ikke beskrive lenger, sitter bare igjen med følelsen av hvordan det var å bare være der.

En dag hadde jeg sluttet med det, å forsvinne inn i dagdrømmene. Når det skjedde, og hvordan det skjedde, aner jeg ikke. Husker at jeg kom inn i tilstanden bare når jeg hadde lagt meg rett før jeg sovnet en periode. Det var rett før det opphørte. Når jeg forsøker å komme inn i den modusen i dag klarer jeg det ikke.

Men, drømmer kommer til meg om natten, og det er jeg glad for. Våkner ofte av morsomme og rare drømmer som gir et tilskudd til den nye dagen. Fint å oppleve rare ting selv om livet tilsynelatende er nokså trivielt og rutinepreget.

Drømmer for framtiden har jeg vel fortsatt, til en viss grad. Kan drømme om at hagen her skal utvikle seg til en frodig oase, for eksempel, noe som i tilfelle vil kreve at jeg bidrar litt mer. Samtidig kan jeg drømme om en liten leilighet på Nesodden eller i Oslo etterhvert, og leve tettere på/med folka mine og kulturlivet der. Eller, kanskje en liten fjellgård i Vats, med tømmerhus og et helt enkelt liv i naturen.

Jeg har hørt om kokebanan, forestilt meg hvordan det smaker, men tror fortsatt jeg har det til gode. I dag fikk jeg en, så snart skal den drømmen realiseres. Og som med andre erfarte ting, forsvinner snart magien og mystikken rundt kokebanan. Og jeg kan krype til køys og la nattens drømmer underholde meg.