Har lagt meg på sofaen. På ettermiddagen, enda jeg er frisk. Ligger her og kjenner at kroppen er tung og slapp mot underlaget. Det prikker litt deilig i leggene og føttene etter noen timers hagearbeid.

Ryggen kjennes også litt tung og varm, nesten myk mot underlaget. Pulsen dunker forsiktig i øvre del av ryggen, små vennlige dytt ut mot vingene.

Og snart tror jeg de tar fatt, i det jeg flyr ut i drømmeland. For her jeg ligger kjenner jeg at pusten stadig blir langsommere, fingrene også, hvert ord tar lengre tid å skrive, øyelokkene er tyngre og tyngre, vil gli igjen.

Selv om jeg ikke har gått i tog eller markert på annet vis er det sannelig bra med 1.mai!

Jeg hørte på et intervju med en lege og kreftforsker fra Boston i går kveld, og det gjorde inntrykk. Han snakket om at kreftceller som ikke blir matet med det de vil ha, vil dø.  Et av hans forslag til helbred var å kun drikke vann i jeg syntes han sa en mnd, for så å sakte starte å spise igjen. Unngå glukose og en ting til, som de cellene vil ha (intervjuet var på engelsk uten oversettelse, så noen detaljer glapp🤣).

Det fikk meg til å tenke på en dame jeg kjenner litt. Hun er utdannet innen naturfag, og fikk kreft en gang. Da tenkte hun på det hun kunne og som var logisk for henne, og la om kostholdet til en helt  basisk diett, og kreften forsvant etterhvert. Jeg tenkte at det var interessant, sammenlikningen med planter som hadde det dårlig med for mye syre, fikk de basisk næring kom de seg igjen.

Da jeg hadde en kreftsyk venninne som prøvde alt mulig, tenkte jeg på dette. Hun dro på dyre opphold i Sveits blant annet, hvor kosthold var hovedfokus. Men, i tillegg fulgte hun medisineringen som helseNorge tilbyr, med den ekle cellegiften som gjør mer enn bra.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort selv, hadde jeg turt å ha tillit til rense kroppen uten medisinsk behandling, eller ville jeg fulgt anbefalinger som innebar ekle medisiner med alt for mange bivirkninger? Kjenner  jo flere med store skader på kroppen, selv om de har blitt erklært friske/ kreftfrie har de betalt dyrt. Om kosthold er nøkkelen – hvorfor settes ikke dette i system? Er det økonomi som styrer det eventuelt? Klart mindre å tjene på at folk drikker vann, bor hjemme, ikke trenger hjelp, kontra sykehusinnleggelser og dyre behandlinger.

Dette fikk meg til å tenke på psykiatrien, er det samme tankegang der, overførbart? Etter noen år i behandling sitter jeg igjen med større ambivalens enn før, tror jeg. For, jeg tror jeg har fått hjelp, samtidig med at årene har gått. Og tiden leger alle sår.

Det finnes pasienter som helt klart trenger mye psykisk hjelp, sykehusinnleggelser og behandling. Men, alle vi som sliter i perioder, opplever traumer og møter bunnen, hvordan blir vi møtt på det? Jeg tror vi kan overføre noe av det kreftforskeren snakket om, at det vi ikke vil ha der vokser, om det får næring. Der tror jeg psykiatrien gjør som kreftbehandlingen, ved å skulle fjerne det vi ikke skal ha fjerner vi også det friske vi vil beholde.

Snakker som jeg har full oversikt, men  det er bare egne erfaringer og observasjoner når jeg skriver dette her: med fullt fokus på det vanskelige, negative tanker og følelser, vonde opplevelser mm ble jeg veldig opptatt av det. Det var viktig å ikke fortrenge men åpne opp, dermed var det nærmest feil å snakke om positive minner. Jeg var et offer, og jeg gravde og gravde i det vanskelige. Jobbet hardt for å snu hver stein, huske så mye som mulig, forstå alt og ha meg i fokus. Det var meg og mitt som var i fokus. Og det gjorde meg veldig selvopptatt.

Takknemlighet, tillit, mestring, tilgivelse var ute av bildet, og når jeg tenker på hvordan en bør bygge seg opp tror jeg det er god næring. Når jeg fokuserer mye på takknemlighet i dag, kjenner jeg på glede, og rikdom. Jeg har så mye å være takknemlig for! Tillit likeså, ved å ha tillit til livet ser jeg at det er mye som går veldig bra! Og jeg mestrer livet, med noen viktige endringer fant jeg noe jeg fint klarer, og det gir meg gode opplevelser av mening. Tilgivelse er kanskje viktigst, eller jeg vet ikke, men å tilgi opplever jeg som oljesmøring av harde maskindeler. Det gjør meg mykere, det kjennes mer behagelig der inne.

Det å ha et positivt fokus og være løsningsorientert og framtidsrettet tror jeg på. Det er ikke synd på meg lenger, jeg er ute av offerrollen. Vel, delvis, kan jo litt for ofte minne folk på at livet som skomaker ikke gir mest penger. Men, jeg mener ikke å være et offer ved å si det, mer en deling av skyggesiden ved livet, fordi det tidvis bekymrer meg. Og, de som kjenner meg vet jo hvordan tankene renner ut, ikke nødvendigvis gjennomtenkte.

Så, beklager til dere som får klagingen, det er virkelig ikke meningen! Husk å sette opp det fiktive speilet og send det tilbake til meg, der det hører hjemme. Forhåpentligvis vil mer levd liv gjøre meg litt klokere. Den kloke kan tie.

Her trengs det nok mer enn sol og vann..

I mange år nå har jeg ført et miljøregnskap for meg selv, kun hoderegning. Til tider har det tatt mye plass der oppe, i det jeg har veid for og imot, på så mange områder. Innimellom har jeg forsøkt å distrahere meg fra det ved ironi eller nedsnakk. Jeg mener, i den store sammenhengen er jeg helt mikroskopisk, så hva jeg gjør og ikke gjør har ingen betydning.

Det begynte tidlig med kritisk blikk på all søpla jeg produserte, og, ved å velge mat med lite emballasje gjorde jeg en god gjerning. For miljøet. Å velge papp/papir framfor plastikk, glass framfor plastikk, lite plastikk framfor mye. Det var stadig valg som skulle tas i matbutikken. Da jeg jobbet i matbutikk fikk jeg se hvor mye ekstra søppel det ble av mat, både all emballasjen den var pakket i, og all maten som ble kastet. Mitt bidrag i forhold til å kaste mat startet tidlig med å spise opp maten min, forsøke å unngå at noe ble dårlig før jeg rakk å spise det.

Mat en lager fra bunnen gir mindre søppel enn halvfabrikata og ferdigmat, i tillegg er det godt, så dermed var det spikret. Mat lager jeg fra bunnen. Bortsett fra noen ting jeg tillater meg innimellom – som fiskepinner og pølser.

Til min store glede oppdaget jeg at kommunen her hadde kurs i hjemmekompostering da barna var små. Dermed fikk vi oss kompostbinge og kunne utnytte matavfallet. For, uansett hvor mye som lages fra bunnen blir det skrell og skrotter, skinn og bein, og andre ting, som er supre til kompost. Denne gikk tilbake til hageplanter, som gir meg riktig god samvittighet og glede fortsatt. Må innrømme at det tidvis er veldig langt til kompostbingen, særlig når det er kaldt ruskevær. Men, tre minutter er alt det tar, og for en lettelse når det er gjort!

Med småbarn var det særlig ett vanskelig miljøetisk dilemma som gnagde i meg: bleier. Bleier gir mye søppel, og inneholder en del plastikk og andre ulumskheter – eller gjorde det iallefall. Det var frustrerende. Jeg forsøkte med tøybleier på den eldste, men det var slitsomt å styre med det, og tanken på vannforbruket med all skylling og vasking gjorde det enklere å kapitulere til engangsbleier. Slapp en småfuktig  bleiebak på fanget, og tror det føltes bedre for barnet også. Men, nettopp det førte til at alle barna mine brukte bleier nokså lenge, som de fleste småbarn nå for tiden. .

Takeaway er deilig noen ganger, etter en lang dag hvor det kanskje er lite tid før ny aktivitet, eller bare en litt lat kveld. Da lar jeg meg friste, nyter det, og står igjen med mye plastemballasje. Mett og fornøyd sniker det seg gjerne inn en liten kritisk påminnelse om at det var unødvendig. Kunne jo spist ute i stedet, eller laget maten selv. Forsøker å ta vare på en del til gjenbruk – plastbokser altså, og forsøker å stoppe den strenge moralisten. Det er fint å støtte de som driver restauranter også, det er fint å skjemme seg litt bort innimellom.

Og reiser – hjelp så mange dilemmaer! Bare en biltur er i grenseland, fly er noe som er skamfullt, enda flyet ville fløyet om jeg unnlot å reise. På reiser er det lett å få lyst på noe, og om jeg ikke er alt for nøye forberedt har jeg ikke med kaffe på termos, vannflaske og matpakke. Dermed frister det å kjøpe pappkrus med kaffe, en plastflaske vann, og et eller annet innpakket å spise. Som regel ignorerer jeg lyster om jeg kjører bil, men er jeg på en flyplass gir jeg etter. Og registrerer at de fleste reisende gjør som meg, kjøper dette og hint, og kaster. Søplekassene blir fort fulle, tømmes og klare for mer. Men, hva skjer egentlig? Vi overforbruker jo. Hele tiden. Hver dag skjer dette! 

Jeg får roe meg ned, plante noen flere trær, gå eller sykle dit jeg skal i hverdagen, vaske klær når jeg har en full vask, osv osv. Og minne meg på at jeg er liten, bare en dråpe i havet, og at det går fint å puste rolig med senkede skuldre. Kanskje slutte å føre regnskap for meg selv? Tror vanene er satt, og at det vil gå bra i tilfelle..

Bare en dråpe i middelhavet  – i mars.

Det nærmer seg en friuke for min del, og dermed er jeg ekstra på i forhold til jobb. Lett å bare gjøre litt mer og litt til før jeg tar pause. I dag var klokken over 15 før jeg fikk spist. Og det gikk helt fint. Ingen tarmer som skrek høyt, ingen skjelving i hendene heller. Og jeg har blodappelsiner i et nett her, gledet meg.

Nå er den fortært, og både fargene og smaken levde opp til forventningene. Det var et lite blaff fra et barndomsminne. Den gangen jeg først husker å ha fått en blodappelsin. Så merkelig å holde den i hånden, se på det flekkete skallet, starte og skrelle for å oppdage at saften fra den var rød, og etterhvert dele opp båtene med rødspettet appelsin. Det var magisk! Husker det som den smakte helt spesielt. Vi bodde på den gamle skolen i Vats, så jeg var kanskje 5 – 6 år.

Lunsj er et av høydepunktene i dagen, så godt å sitte her og kjenne på lykken og takknemligheten over å være mett. I dag igjen.

En av avbrytelsene i det jeg skulle spise i stad var en kunde som kom innom og hentet noe som var fikset. Han skulle på en lang seiltur på andre siden av jorden. Snakket om at noe av det han gledet seg til var å skulle stå ved roret på nettene, bare holde en stø kurs, være i ett med elementene. Og jeg tenkte at den lykken kan være nokså parallell med tilfredsheten etter endt lunsj en mandag i skomakerverkstedet i gamlebyen.

Det snør det snør

Tiddelibom

Eller

Se nå snør det

Ja det gjør det

Og sånn kan vi sulle i glede

Sinne

Eller sorg

For det snør

Mer enn før

Iallefall så lenge jeg har bodd i denne byen

Tiddelibom

Og

huttemegtu

For, snart tar bekymringen over

Blir det en ny istid

Skal det ikke snart ta slutt

Må jeg ut å måke igjen i morgen tidlig

Og

Hva gjør jeg når veden tar slutt?

Krype under dyna og holde seg varm

I morgen er det en ny dag

Da jeg var ung lærte jeg en lekse, jeg bedro min første kjæreste som jeg var veldig begeistret for, og den påfølgende smerten jeg påførte oss begge var nedrig. Fra da av har trofasthet i parforhold helt klart vært en dyd – for meg.

I vennskap har jeg det på samme måten, å være trofast mot en venn er en dyd. Jeg strekker meg mot det, men det er ikke alltid jeg strekker meg langt nok. Noen vennskap trenger pauser, noen vennskap avsluttes, det er også noe å akseptere og tåle. Følelsesmessig henger jeg fast, jeg vil ikke gi slipp, vil ikke svikte. Kanskje har vennen følt seg sviktet lenge, så det er en tapt sak. Da er ikke trofasthet en dyd, kanskje.

I arbeidslivet er jeg ikke så sikker på at trofasthet er en dyd, lenger. I gamle dager var det beundringsverdig å være på samme arbeidsplass i alle år, og få en gullklokke var en ære. I dag er du kanskje mer interessant om du har byttet arbeidsplasser og oppgaver gjennom yrkeslivet. Det er nok fortsatt bra å være lojal mot arbeidsplassen du er på, men ikke nødvendig å føle deg forpliktet, trofast mot jobben. Jeg har tenkt mye på dette, fordi det skaper en splittelse i meg å slappe av på det. Når jeg har vært ansatt har jeg følt mye på at jeg må gjøre mitt beste, stå på for verdien det koster å ha meg ansatt. En gammeldags dydig oppfatning, som jeg forsåvidt ikke vil slippe. Ved å være min egen sjef får jeg naturlig nok litt ro rundt det.

De siste dagene har Google ringt meg, eller, det er hva jeg har trodd. Nå har jeg imidlertid forstått at det er ulike mediebedrifter som selger bedrifters synlighet på Google, for å bruke egne ord på det. Jeg har hatt et kundeforhold til en bedrift, og har blitt snakket inn i en annen, og kanskje ender jeg opp med to forhold nå, uten at jeg kan se det store behovet. Jeg kom i en veldig skvis, følte at jeg måtte være trofast mot de jeg allerede hadde et forhold til, selv om det virker som de andre har mer å tilby. Dermed dukker ordene er trofasthet en dyd opp i meg, både med undring og sarkasme. I slike situasjoner skulle jeg absolutt hatt en ansatt som kunne forholde seg til markedsføring, jeg var mest opptatt av sømmer i en båtkalesje mens selgerne drev og ringte og mailet.

Trofast/ moralsk/ gammeldags – de går litt over i hverandre, de begrepene, selv om det nok er viktig å lære seg å henge med i tiden tror jeg det er bra med slike verdier. Ta ansvar for sine handlinger, også sine feil, og forhåpentligvis bli litt klokere. Om enn litt fattigere. Snart en ny arbeidsdag med sine utfordringer, valg og avgjørelser.

Ambivalensen bobler inni meg, det er deilig med varmegrader, snøsmelting, fuglekvitter og sol som varmer samtidig som det er for tidlig på året. Januar er en vintermåned, og flere ligger foran oss. Skal plantene ha ro på seg kan ikke denne varmeperioden vare for lenge, ellers frykter jeg at de misforstår, setter igang med spiring, og skaper kaos. I systemet. Ikke bare sitt men helheten i naturen.

Det er kuldegrader på nettene, det er enda godt. Og vinterkaldt i huset, kanskje ikke fullt så godt. Stilongsen og ullsokkene er på, det er godt, og klart bevis på vinter. Som en kunde sa i dag, dette er kanskje kakelinna, som oftest kommer i desember og nå drøyde til januar. Da er det plutselig ikke så naturkatastrofisk allikevel. Tror jeg holder fast i den teorien, og beholder troen på at det vil bli levelig her på jorda en god stund til.

Fuglene får gjerne kvitre litt ekstra mot sola som varmer, skal prøve å registrere det med letthet de nærmeste dagene. Ser jo på langtidsvarselet at det er en stund til bikinisesongen fortsatt.

Med dette pianostykket minner jeg om at vi må gå forsiktig på islagte veier.

Helt fra jeg startet å jobbe i verkstedet har jeg vært så takknemlig over arbeidsveien. Det er en god spasertur på drøye 3 kilometer, hvor jeg kan velge å gå størstedelen langs Glomma. Fint der, opplyst i mørket, stort sett måket og strødd på denne tiden av året, alltid mye å se på, oppleves åpent med vannet som beveger seg, fugleliv uansett årstid. Og båtliv, også folk som bor i båter langs veien til og fra jobben. Nå er det nokså stille å passere båtene, ser lys og røyk fra piper, men ingen som sitter på dekk og prater. Misunner dem ærlig talt ikke, synes det ser veldig kaldt ut å bo i båt nå om dagen.

Til jobb går det nokså lett, jeg gleder meg stort sett til å komme hit, synes det er deilig å være ute i frisk vinterluft. Kler på meg masse ull, så fryser ikke, og liker å få igang kroppen. Kan kjenne på stress, at jeg skal rekke ferge innen en halvtime hjemmefra, men så lenge det ikke er noe som står på prøver jeg å roe meg ned. Går i greit tempo, og rekker en ferge, rekker jobb. Ser på lyset, ser på den nye dagen, og ser på vinteren. For i år har vi virkelig vinter her.

Når jeg skal hjem er det litt mer tiltak. Ute er det mørkt. Det er kaldt. Og som nå – snør det. Jeg vet at huset er kaldt når jeg kommer hjem, og tomt, så det er ikke så forlokkende. Jeg får bare lyst til å være her. Sitte og høre på varmepumpa og ellers stillheten. Kjenne på at dette er et godt sted. Kan jo bare bli. Men har middagen hjemme. Og rent tøy og dusj, medisiner og annet jeg trenger.. Vet at det blir annerledes i det jeg tar på meg yttertøyet og låser meg ut. Da går beina av seg selv, og jeg nyter turen hjemover. Titter på hvordan lysene speiler seg på isen – der det ligger is på Glomma, fryder meg over lydene fra skøytelek på skøytebanen jeg passerer, musikk fra ulike restauranter, lukter av mat – som minner meg på at jeg er sulten, lydene av skritt i snø og mye mer. Jeg får nok bare komme meg ut av dvalen og ut i lufta.

På de andre årstidene sykler jeg som regel, det er litt enklere å tenke på hjemveien da, og det tar halve tiden.

Fra et magisk lys en morgen på vei til jobb.

Hører teksten til denne poplåten ( https://open.spotify.com/track/4j2non7vSAI1dZwsBIdGLz?si=rsKgZfs0Q1Wo0wy08hbe8Q ) i hodet mens jeg sitter på kjøkkenet med døren lukket og stråleovnen på. Rommet er 4 – 5 kvadratmeter stort, så ingen stor boltreplass direkte, men varmt og deilig. Liker meg godt på kjøkkenet mitt. Særlig med et tent stearinlys foran meg.

Har vært på skitur i dag, kjenner på et velvære. Det var nydelig skiføre, og ikke kø i løypene der jeg gikk, selv om det var søndag. Fikk med meg en vakker solnedgang på vei hjem, og fikk den gode bølgen i kroppen etter yttertøy var skrelt av. Denne velværen er faktisk helt gratis, om man har skiutstyr og ikke trenger å kjøre til skiløypene. Akkurat nå er det bare å gå opp i skogen – fantastisk!

Jeg trakk meg raskt inn i boksen, lukket skyvedøren, satte på varmeovnen og tente lyset. Perfekt! Og ringte en kjær søster. Snakket om løst og fast fra et lite perspektiv. Hun var ute og gikk, var nede ved en brygge på Nesodden, labbet i snøvær, mens jeg satt her i stillongs på et sitteunderlag i ull og tittet ut. På snøvær etterhvert – så det kom hit også, men mest snødekte tak og lys fra naboers vinduer.

Der sitter naboene mine i sine liv eller bokser om du vil, og aner lite om at jeg skriver om at det lyser i deres vinduer. Der lever de sine liv med sine sorger og gleder. Undrer meg litt over hva de holder på med før jeg trekker fokus tilbake. Tilbake til bordet foran meg, flammen i lyset, lydene fra kjøleskapet, og dermed opplevelsen av at jeg er sulten. Jeg må lage meg noe mat snart.

I dag blir det naturris og grønnsaker. Gleder meg. Til å lage maten, kjenne luktene, lydene av tilberedningen, og til å spise den. Ved å skrive dette blir jeg mer sulten, så får komme meg over i handling.