I snart 30 år har jeg vært mor, og selv om jeg har en nokså klar formening om hvem jeg er etterhvert, identifiserer jeg meg mye med morsrollen, liker å vise mine kjære barn omsorg. Selv om de gradvis har blitt voksne selvstendige mennesker, har jeg fugleperspektiv, ser for meg de gapende ungene som må mates.

Men, de må ikke det lenger. De klarer seg helt fint selv. Den mellomste er riktignok innom på en mellomlanding nå, men har bra kontroll på seg selv, trenger ikke at jeg løper hjem for å passe på han.

Ved at ungene blir store, voksne, blir jeg realitetsorientert om egen alder og posisjon i livet. Den indre subjektive opplevelsen av alder stemmer ikke helt. I det siste har jeg begynt å realitetsoppdateres, som bryllupet til nevøen min i sommer. Han og mange med han var i midten av 30-årene, og jeg så jo at de var ordentlig voksne, ikke unge voksne lenger, selv om jeg har en tendens til å tenke på han som ungdom, nesten. I settingen så jeg også at vi søsknene og de andre tantene og onklene, og foreldrene, var eldre. Og mamma, hun var den gamle. Det var rart. Og selvfølgelig helt naturlig.

Tilbake til utflyttingen, jeg blir altså minnet på at jeg er eldre. De barna jeg var så heldig å få følge fra første spire av liv og opp gjennom oppveksten, har blitt voksne. Og hvordan er man mor til voksne? Det lurer jeg på, selv om jeg har vært det i en del år nå. Det er lett å glemme rollene, at jeg fortsatt er moren.

Og der vet jeg at jeg har feilet. Selv om de er voksne skal jeg ikke snakke med dem om alt. Det skal være private rom vi ikke deler. Det er kanskje enda viktigere i relasjon til dem. Det er ingen som kjenner meg bedre, tror jeg, samtidig skal de spares for det mest intime. For jeg er fortsatt mor.

Å skrive dette innlegget har tatt meg flere dager, det er utfordrende å sette ord på denne overgangen. Forandringen er både spennende og skremmende. Det vil bli bra etterhvert, men jeg vil fortsette å fomle litt i tussmørke. Håper inderlig ungene vil gi meg tilbakemeldingene jeg trenger for å være passe mye til stede for dem. Og, i og med at de er ulike vil passe være ulikt.

De vil alltid ha en stor plass inni meg, og være i tankene og følelsene mine. Når de stikker innom skal de få det de ønsker seg, jeg vil fortsette å mate dem innimellom.