Om å holde seg godt

Noen får høre at de holder seg godt. Hva betyr det egentlig? De som ser yngre ut enn de er, som kanskje er nesten like slanke som de var for ti år siden, tjue år siden, de holder seg godt. Det betyr vel at de tar vare på sin egen kropp. Kanskje de spiser sunt og trener, eller at de bare er sånn naturlig. Vi er jo så ulikt bygd med ulik forbrenning, at noen bare er slanke. Og det trenger ikke å være kroppens form som avgjør om vi holder oss godt.

Når huden ikke er for rynkete og håret fortsatt har fargen, ikke har blitt grått, da holder vi oss vel godt. Men, om det betyr masse dyre kremer for å ta vare på huden, kanskje til og med litt kirurgisk hjelp, holder vi oss godt da? Og det samme med håret, de fleste godt voksne farger håret, og har gjort i mange år, så hva som er naturlig farge er ikke godt å si. Er det da å holde seg godt? Jeg slår et slag for både rynker og grå hår, gi tilskueren en ytre fortelling om et levd liv. Det handler mye om utstråling. Da kan vi si at de holder seg godt.

Å holde seg godt må vel være å holde seg oppegående, tenker jeg, være interessert i noe, ville utvikle seg, kjenne på bevegelse. Det er så godt å se og høre folk som gløder for noe, som blir ivrige. De holder seg godt.

Blomstene på bildet holder seg godt. De ble plukket i september, og har fortsatt form og farge. De ligger her og pryder stuebordet mitt, med sine vakre linjer. Det er spennende å iaktta dem. De siger sakte sammen, får tydeligere “årer” eller linjer, blekner litt, og tåler mindre. Stadig blir jeg minnet på at det var en sommer i fjor. De vokste og prydet i en hage. De innehar noe perfekt og unikt, hver og en av dem. De holder seg godt.

Om nytelse og undring.

Det var en vakker solskinnsdag i dag, og mange visste å sette pris på den. Vi var en liten gruppe som hadde avtalt å møtes på Jeløya, for å gå tur, og gå på utstilling. Det var såvidt vi fikk parkert, biler og folk overalt. Heldigvis. For det viser jo at vi setter pris på sola og naturen vår, vet å nyte.

Mange brente bål langs sjøen. Det luktet godt av bål og sjø. Og folk var glade. Mange barn med lykkelige stemmer. Smil og latter. Noen fisket. Mange tok bilder. Og der starter min lille undring. Hva er det som gjør at vi elsker å ta bilder av sol, sjø, trær, steiner? Jeg sier vi, for jeg tok flere bilder selv, hvor jeg forsøkte å fange opp lyset. Er det for at nytelsen over dette vakre skal vare?

I solskinn er det lettere å ta mange bilder, men når jeg ser på dem nå, ser jeg at de er nokså blasse. Det er vanskelig å fange opp sola i et enkelt mobilkamera. Det hadde kanskje vært mer verdifullt å være helt tilstede i øyeblikket i stad, suge det inn og lagre det i minnet.

Treet på bilde over er vakkert, synes jeg, også når jeg ser på bildet. Men, det var noen intense farger der som jeg ikke klarte å fange opp med kameraet. Stammen var full av grønne nyanser, som var det første jeg så. I tillegg til formen med grenene. Når jeg ser på bildet oppdager jeg stadig nye detaljer på treet, som jeg liker. Disse små utvekstene her og der, de er interessante.

Kan undre meg over hvor gammelt treet er, og hva det har opplevd. Morsomt å tenke at hver av disse utvekstene inneholder minner. Som at den tredje “vorta” til høyre her fikk jeg da jeg tok husbonden i å ha et forhold til han i portnerboligen, og de møttes rett nedenfor meg. Den store du ser på nedre stamme var fra tiden de bygget denne veien du står på, og jeg fanget opp alle klagene og vitsene arbeiderne lirte av seg. Eller den til venstre som du ser rett bort på var sorgen etter treet som pleide å vokse ved siden av meg. De kom og hogde det ned en gang i 1978, siden de vurderte det som råttent. Det var ikke morkent skal jeg si deg, en og annen grein kanskje, men veldig pålitelig var det, og optimist med friske skudd.

Ja, det holder kanskje, men slik kan et tre inspirere meg. Det er altså ikke helt fånyttes å ta bilde av trær en solfylt søndag i januar. Og etterpå spiste vi Alby-kringle, en sann nytelse.

Tomrom

Nå kjenner jeg på et vakuum, tiden er ikke. Oppvaskmaskinen surrer og går og lysene brenner synlig, snart bare stumper igjen, like fullt opplever jeg ikke tiden.

Ofte eller nærmest alltid merker jeg en motor som går inni meg. Det er litt stressende. Fordi jeg må forte meg å leve før motoren stopper. Og det er umulig å vite når den gjør det. Livet skal fylles med mest mulig. Jeg vil bruke meg selv best mulig, gjennom å ivareta alle interessene mine, som spriker i mange retninger. Det er en sann balansekunst, som jeg ikke har klart å lære meg å håndtere på en rasjonell måte – enda.

Opplevelsen av et tomrom er god. Gir mulighet til å slappe av et øyeblikk. Uten at jeg trenger å gjøre noe. I det jeg skriver dette oppdager jeg at jeg gjør noe nå også, jeg skriver jo, men det virker stille.

Tror motoren kan ha startet en gang etter at pappa døde, i mine tenår. Han døde før han fylte 50, og det føltes alt for tidlig. Han skulle jo opplevd så mye mer. Egoistisk som jeg er skulle han ha næret mange av mine opplevelser, ved å vise engasjement og glede over små og store hendelser. Han skulle stått på sidelinjen og heiet, vært en samtalepartner, en pilar. Ved at han ble borte har jeg måttet dekke opp fraværet, og også ønsket å benytte meg av så mye jeg klarer av mine ulike sider.

Det er et enerverende prosjekt. Uten klare retninger, bortsett fra formeningen om å gjøre noe riktig og bra. Det fører til utallige dilemmaer, hvor det er lett å glemme å kjenne etter. Vurdere om det er bra for meg, om jeg orker, om det er å ivareta meg selv.

Jeg beundrer min sønns evne til å holde fokus. Ser hva han skaper. Hvordan han også evner å hvile, roe helt ned. Også det med et fokus. Nå priser jeg meg lykkelig over å kjenne på et tomrom, eller en friplass. Kanskje mye mer positivt å kalle det det. En friplass hvor tanker og følelser kan hvile. Med et rom hvor jeg bare kan være.

Utvikling

Ordet utvikling har jeg mye tenkt på som spennende, optimistisk, framoverlent og erobrende. Til nå. Det går opp for meg at både syn og hørsel er i utvikling. Og mot hva?

Hjelpemiddelet for å lese det med liten skrift.

Enten har folk rundt meg begynt å mumle mye mer enn før, eller så har jeg begynt å høre dårligere. Etter mange irriterte “hæ”, har det gått opp for meg at det er min egen hørsel og ikke alle andre det er noe galt med. Det har skjedd en utvikling, om så en negativ utvikling. Det er det jo også noe som heter. Og det rammer alle med tiden.

Kropper med alle sine funksjoner fortsetter å utvikle seg også etter puberteten, og ikke mot de største erobringer er jeg redd for. Gikk en lang tur i skogen på lørdag, kan nesten ikke reise meg fra en stol på mandag, ikke mye å fryde seg over.

Synet er vel i størst utvikling for tiden, og nå må jeg snart klare å ta det inn over meg. Fikk for eksempel et takkekort for noen uker siden, med et gruppebilde av alle gjestene. Jeg så bildet, og forsto innholdet, men med briller trodde jeg det var litt uklart. Så ikke mer på det før mine barn så nærmere på det og kommenterte. Da oppdaget jeg at jeg ikke så noe av det de snakket om før jeg fant fram en lupe. Da gikk alt så meget bedre. Og jeg så for meg min gamle morfar som leste avis med tykke brilleglass og lupe under leselampe. De øynene hadde selvfølgelig vært gjennom en utvikling.

Nå trenger jeg ikke bekymre meg, skal ut og gå i dagslys. Da ser og hører jeg alt jeg trenger, og beina og resten av kroppen vil klare turen uten problemer. Ingen utfordrende terreng og flere timer lang tur ligger foran meg. Ut og kjenne på alle seiere!

Nytt år og senjul.

Det har blitt januar, og det meste av julen ligger bak oss. Godt å tenke på fridagene som har vært. Hvor dagen og lyset var framme innen jeg måtte komme meg opp av senga. Kanskje derfor jeg forsov meg i dag tidlig, våknet over en time etter jeg skulle vært ute av huset. Det gikk heldigvis bra, jobbet lenger, og hadde ingen møter eller oppgaver som veltet dagen for andre. Det skal ikke bli en vane dette året, å forsove meg.

Nå er det godt å sitte i ro i stua, se på julelysene og mørket der ute, og vite at det varer noen dager til. Noen flere dager med julemagi før den skal ryddes ut. Og vi skal bli lettet over mer plass og mindre barnåler, som vi pleier å fryde oss over hvert år i januar en gang.

Nytt år gir forventninger om framtiden. Det er spennende å skrive 02.01.20. Så nytt, liksom, bare en bitteliten smule tatt. Og hva ligger ikke spredt utover tidslinjen og venter? Overraskelser og gleder vi ikke aner noe om enda.

Gitte Jørgensen, Pippi-power, skrev om en fin øvelse jeg vil anbefale flere. Sette seg ned og tenke over året som har gått, og merke seg ved 3 ting hver måned som en kan være takknemlig for. Nå føler jeg meg så glad og rik, det var lett å finne 36 gode opplevelser fra året som gikk, og faktisk mange flere. For å strukturere meg litt så jeg på en kalender, og vipps begynte bilder og minner å strømme på. Mange smil, mye latter, kjærlighet, vakker natur, rike opplevelser på ulike måter. Livet er fylt av gaver, og jeg er takknemlig over å få være en del av det.

Nå er det tid for litt husarbeid her før det blir sen kveld og for stort tiltak. Ha en strålende senjulstid dere, og husk på de fine tingene i livet.

Om mat.

Nå braker det snart løs, det er bare en uke igjen til de mest fettrike dagene i året, her i huset. Da fråtser vi i både mat og kaker, og tenker ikke før julen er over, og kroppen tilbakestilles.

Dagens måltid er nettopp fortært, og det besto av naturris og en stor andel rødbet. Det er godt og sunt, tror jeg, og ikke spesielt populært her. Siden jeg er alene i dag passet det fint, og jeg kan ha god samvittighet.

Det er rart med mat nå for tiden, jeg stresser nok alt for mye med det. Hva er egentlig sunt og bra? Spiser jeg riktig? Ikke for mye, og ikke for lite av noe jeg bør spise mye av? Spiser jeg variert nok? Ofte nok? Listen av spørsmål rundt mat er lang, og jeg gir media litt av skylda. Det er så mye skriverier om oppskrifter og dietter, og det forskes så mye på det. Resultater blir delt på facebook, med skjult reklame for et mattilskudd ofte, som setter igang tanker. Vi blir jo syke, så det er naturlig å ville finne årsaker, men noen av oss pådrar oss kanskje sykdommer av å bli stresset av det.

Spise mer fisk er et mål, på en måte, men når jeg hører om alt det gale fisken inneholder etterhvert, blir jeg usikker. Grønnsaker er fulle av sprøytemidler- mindre i økologiske, men sur nedbør og luftforurensning er de ikke skånet for. Kjøtt er antibiotika, som gjør oss resistente, med unntak av viltkjøtt. Men, de dyrene har jo spist forurenset skog. Det er sannelig ikke så enkelt dette her.

Jeg får ta det rolig, så langt det går, og glede meg til julemat og småkaker i år også. Spise sakte, fylle sansene med barndom og uvitenhet, og nyte smakene i øyeblikket.

Satt på pause

Litt overraskende og uventet slo en forkjølelse inn. Naivt igrunn, at det var så uventet. Det er november med skiftende temperaturer både ute og inne i det historiske huset vårt. Uansett, jeg er satt ut av spill.

Har sovet i mange timer de siste døgnene, flere enn jeg har vært våken. Dette har vært uvanlig, jeg har alltid så mye å utrette at jeg ikke har ro på meg, men nå har det gått helt fint. Nødvendig. Og drømmene tok over for mye av den normale tankevirksomheten. Spennende, gir meg andre perspektiv på livet. Åpner opp for litt mindre realistiske opplevelser.

Jeg skulle så mye den uka her, ting jeg måtte og ting jeg gledet meg til. Nå har alt blitt skrinlagt. Og det går bra. Både at jeg ikke har fått forberedt meg bedre til julemarkedet til helgen, gårdens årsmøte, spennende dansekveld og ikke minst jobb. Ingen er uunnværlige. Jeg minner meg selv på det, mens jeg ligger her og er slapp. Ikke mer enn litt vondt i halsen nå, småkvalm, mest sliten. Å hente ved var en bragd, kom inn med kraftig hjertebank og måtte hvile. Ryddet oppvask og måtte sove et par timer.

Det nærmer seg mørket igjen, og en ny natt. Gleder meg. Det er lettest å akseptere trøttheten om natta. Og for hver dag nærmer dette seg slutten. Foretrekker å ha energi og være i gang. Skal ikke klage, vet jo at dette er en bagatell, og nødvendig for å produsere antistoffer. Rett og slett kroppen som er satt på pause.

Ord som gir ekko

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Det er ord fra Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove, som klinger rundt i hodet mitt om dagen. Det er så alt for lett å ha fokus på seg og sitt, og glemme å løfte blikket, se på urett som omgir oss. Det er vondt å se hvordan penger og makt styrer oss, og lager stadig større forskjeller på oss vanlige mennesker. Og, med det forsvinner grenser for respekt, moral og ære. Det er trist å se hvor grådige og stygge vi er, egentlig.

I alt for lang tid har jeg tenkt at alle mennesker er like mye verdt, og at det er en grunnleggende holdning i vårt samfunn. Vi her oppe i nord har gode og sosialistiske grunnvurderinger, som gjør oss til ganske bra folk. Det var kanskje sånn en gang, men nå ser det ut til at det er nokså innafor å føle seg hevet over andre. De som ikke har så mye, de som må slite for lite, de som ikke har muligheter til å ha spennende fritid og ferier, som ikke makter å følge opp barna like mye med skole og utdanning, de kan takke seg selv. De kunne gjort det bedre om de hadde skjerpa seg.

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Det er litt frekt å trekke ut deler av et dikt på denne måten, men det er samtidig interessant, særlig med tanke på at ordene er skrevet for over 70 år siden, og er aktuelle i dag. Hva er det med oss mennesker, hvorfor bruker vi så lang tid på å lære og bli bedre, for det er vel det vi ønsker oss, det er vel målet? Være flokkdyr med oss selv i sentrum, ha nok med egen vinning, styrke oss på at “alle andre” gjør det samme, det er kanskje ikke mer å forvente seg av det gjengse menneske? Så skal vi vel bare sette oss tilbakelent å se på at alle vil ha mer, at gapene mellom yrker og folk skal bli større, forbruket fortsetter å øke og naturen utarmes ytterligere. For en skummel tilværelse å være en del av, jeg som foretrekker romantiske komedier..

Teateropplevelse

I går kveld var jeg i lykkerus, i ett med minner og drømmer, i noen timer. Var på forestillingen på Folketeateret, og så denne fantastiske Maria i Sound og music. Ikke før jeg satt der og forestillingen var i gang gikk det opp for meg hvor godt forankret musikken er i meg, og hvor gode følelser konseptet frambringer. En barnepike som synger og danser med barneflokken, gjør livet lekende lett. At det er en happy ending er også godt, tilpasset en romantisk drømmer. Eller et barn.

Da jeg var au- pair så jeg filmen mange ganger. Barna i huset var så glade i den, særlig den yngste, en jente på 3. Vi kunne sitteligge i en saccosekk eller en sofa, ungene og jeg, med de små på fanget eller hengende i sidene på meg mens vi koste oss. Sang med på sangene og frydet oss over marsjerende sang på rekke, eller sang og dans ute i fjellene. Smil, varme, glede, det var en god opplevelse.

Sånn var det også i går, hun Lena som Maria strålte av varme, og gjenskapte magien i meg, fra opplevelsene på -80tallet. Og jeg var ikke alene. Salen var helt full, og vi var mange damer, definitivt flest av oss, og mange godt voksne. To rader foran meg satt det en slik venninnegjeng, og de lot armene danse litt med til pausemusikken, mens de smilte og sang.

Applausen brøt løs når stykket var slutt, voldsom og positiv respons. Mange ropte, og hele salen reiste seg og klappet. Det riktig kokte. De unge jeg var der sammen med var også tydelig begeistret, og vi reiste glade og lette hjem.

Ønskemor

Min mor fikk ikke den moren hun kunne ønsket seg. Hennes mor var selvopptatt. Kald og streng, og nokså uinteressert i min mor.

Jeg fikk ikke den moren jeg kunne ønsket meg. Min mor var alt for opptatt til å bry seg om meg. Hun så meg bare når jeg bråket, jeg skrek på oppmerksomhet, og ble møtt av en streng og kald mor.

Mine barn fikk ikke den moren de kunne ønske seg. De fikk meg. Og jeg jobbet intenst for å være en god mor for dem, uten å lykkes med det. Jeg tror jeg ga dem mye oppmerksomhet, men ikke nødvendigvis rett. Jeg var en utrygg mor.

Så hvordan skulle en ønskemor være? Jeg kan bare svare for meg. Hun skulle vist meg at hun elsket meg. Hun skulle fortalt meg at hun syntes jeg var skjønn. Hun skulle stilt opp for meg når jeg trengte trøst, så jeg kunne følt meg trygg. Trygg på at hun var der når jeg trengte det.

Bare så dere vet det, jeg elsker barna mine. De er så skjønne og unike. Snart er alle voksne, og i frie svev på egenhånd. Jeg er her om de trenger meg. Prøver å finne det ideelle skjæringspunktet hvor de skal vite at jeg er her uten at jeg maser og bekymrer meg for mye.