Ganske interessant egentlig, jo lenger jeg lever jo mer forstår jeg av både eventyr og ordtak. Mye klokskap der, en viktig grunn til å fortsette å fortelle eller lese eventyr for kommende slekter, og bruke ordtak. Bra fyllmasse i språket.

I dag er det keiserens nye klær jeg har tenkt mest på. Det er så fantastisk (og irriterende!) at arbeidstilsynet har pålagt en bedrift som min å ha godkjent bedriftshelsetjeneste. Dette var nytt for meg ved årsskiftet, og jeg er selvfølgelig så pliktoppfyllende at jeg raskt fikk kontrakt med et godkjent firma. For å være medlem, som konsulenten jeg snakket med i dag kalte det, koster det meg/ firmaet mitt over en halv månedslønn. Og i tillegg til medlemsskapet fikk jeg et teamsmøte som tok ca 10 min, det var satt av 45 min, og de vil skrive en årsrapport. Skal de komme til bedriften eller vi skal snakkes mer er det gebyrbelagt. På tusenlapper.

Og i løpet av vårt korte møte laget hun konsulenten en kontrakt jeg signerte. Der sto det at jeg skulle ta kontakt om jeg lurte på noe. De skulle skrive årsrapport. Og jeg ble anbefalt å skrive en risikovurdering og HMS-systemet for arbeidsplassen min. Hun informerte meg muntlig om at jeg kunne se eksempler på deres hjemmeside, eller andre steder på nettet. Bare å Google for å få eksempler.

I forkant av møtet hadde jeg fyllt ut et skjema om bedriften. Der hadde jeg fyllt ut at jeg ikke hadde HMS-KURS for ledere. Hun var usikker på om jeg trengte det siden min ansatte (datter som jobber i butikken ca 4 timer pr mnd) skal flytte til sommeren. Etter hennes anbefaling har jeg skrevet til arbeidstilsynet og spurt om det er nødvendig. Et sånt kurs koster nye tusenlapper, så om det er nødvendig får jeg si opp den ansatte.

Jeg har også vært med på et webinar de arrangerte i januar, uten ekstra kostnad. Der var det mye informasjon som skulle ut, om viktigheten av bedriftshelsetjeneste. Det jeg fikk med meg fra det, var at det var viktig for det psykososiale miljøet på jobben, og også tilrettelegging for å få ned sykefraværet. Det var snakk om lege- og annen helsehjelp. Mange eksempler, men ingen gjaldt en liten bedrift med en på jobb.

Her er det like psykososialt hjemme som på jobben.

Av en eller annen grunn sitter jeg og koker i slike situasjoner, jeg blir så sint. Jeg føler meg lurt, og jeg føler at det offentlige suger alt de kan ut av en liten stakkar som prøver å stå på egne ben og ikke være avhengig av hjelp fra staten. Jeg har fått mye, så ok med paybacktime, bare jeg ikke blir så ribbet at jeg ikke klarer meg. Da må jeg jo eventuelt legge ned. Hadde satt pris på litt færre krav og plikter, som momsfritak for selve arbeidet jeg gjør. Betaler gjerne for materialer og varer, men arbeidet også… De gnafser i seg relativt store biter av de som er små.

Når det er sagt har jeg ingen planer om å gi meg, så lenge hode er over vann og jeg får puste, ja, da blir jeg ved min lest. Men, jeg venter på at noen skal si ifra med klar barnestemme om hvor dumt dette systemet er, så andre kan støtte seg til det og le høyt. Hvor er vi egentlig på vei?

Få montert en vindeltrapp opp til loftet, så det blir enklere å bruke rommene der oppe. Det er mye ubrukt potensiale, og kunne vært kjekt å få ryddet litt der i samme slengen. Det blir bra – en dag!

Sette opp et drivhus i hagen og dyrke mye av sommergrønnsakene selv. Det er så godt med solmodne tomater som plukkes rett fra planten, også salathoder og reddiker rett fra jorden, agurker rett fra planten. Løk både lukter godt og frister når de tas opp av jorda. Osv, osv, listen over alt jeg skulle dyrket er lang. En dag skjer det kanskje.

Ha et lite hønsehus med noen høner. De kan gå fritt i hagen her og gi meg egg. De vil skape liv her, og gjøre hagen mer aktiv. En vakker dag. .

Lage mange nye hokuspokusdukker. Har mange avokadostener som ligger klare til spikking og har masse fine stoffrester i ulike farger og materialer som vil gjøre seg. Ser for meg mange artige typer som kan glede meg og sikkert andre. En dag skjer det.

Spille klarinett igjen. Drømme meg bort til tonene, være i kontakt med musikken. Ved å spille mer er det mulig å utvikle videre det jeg en gang kunne. Skulle spille jiddish musikk med Siv på trekkspill. Kult. En dag!

Isolere og kle om huset, og skifte ut de store vinduene i stua. Det blir bra for hele boopplevelsen her. Ikke fullt så varmt om sommeren og ikke fullt så kaldt om vinteren. Nok en vakker dag, da skjer det.

Ta med ungene – som har rukket å bli voksne – til Praha, Paris, København. Reise med dem, se mer av verden sammen. Oppleve det som finnes der ute, sammen med de kjæreste jeg vet om, og nyte gode opplevelser sammen. Forhåpentligvis kommer de dagene også.

I motsetning til før gjør det ikke vondt å ha denne listen over ugjorte ting, den gjør meg ikke superstresset. Livet går og er nå, jeg får gjort det jeg får gjort, og det er bra. Bra nok.

Litt sånn er det, livet. Nye ting dukker opp og vokser fram, utgangspunktene er der, bare åpner opp for det nye, og tar det litt med ro. Vokser sakte videre.

Lag en liste over fem ting du gjør for å ha det morsomt, lød en “oppgave” her. Det første jeg tenkte var at jeg har det da ikke gøy, i allfall ikke med vilje, noe jeg bevisst velger. Men, så kom jeg på at det er klart jeg gjør det.

1. Danser internasjonal folkedans.
2. Treffer folk jeg kan le sammen med.
3. Ser hverdagskomikk i det meste.
4. Vrir og vrenger på ord.
5. Drømmer

Det som er morsomt for meg kan fortone seg veldig forskjellig, det kommer blant annet an på hvordan formen er. Når jeg er fokusert på arbeid er det noe helt annet enn når jeg sitter trøtt foran tv på kvelden. Ofte er kropp involvert, som små og store bevegelser, mimikk eller gestikulering med armer og bein.

Det er som toner som treffer meg, det kiler litt inni magen et sted. Tror det er nært knyttet til hjerte og hjernen. Morsomt med humor som bevisst involverer tankene. Tenke ting i en annen rekkefølge, eller i et annet mønster, kanskje.

Å beskrive hva som er morsomt var mye vanskeligere enn jeg trodde, og rett og slett ikke så morsomt. Ordene blir litt tamme og små. Oppdager at mye er morsomst sammen med andre, men at jeg har det gøy når jeg lager figurer også. Eller sliper på en sko. Eller går og ser rundt meg og lar meg underholde av måker, for eksempel. Når jeg menneskeliggjør dem kan det det bli ganske komisk.

Tar gjerne innspill på hva som er morsomt for deg, om du vil skrive litt under her!





Sitter og leser i denne boka, og kan vel ikke si at den er direkte morsom, selv om den er god, og jeg kan anbefale den.

Da jeg var ung leste jeg mye poesi, og mye skrev jeg ned i dagbøker, fordi det var så bra og måtte leses flere ganger. En periode abbonerte jeg på poesibøker, og ble kjent med nye diktere. Det ga meg mye å lese, gjerne mange ganger, fant mye mellom ordene og linjene som var interessant. Vakkert. Mystisk. Opplevelsen av at noe var perfekt og presist beskrevet.

På kunstakademiet var det en kafé som hadde poesiopplesninger. Det var fint å gå dit å høre diktere lese opp egne tekster. Var også andre steder innimellom. Nøt å lytte, kom inn i en annen verden.

Denne helgen feirer Litteraturhuset her i byen 10 år, og i den anledning er det mye aktivitet på huset og mange arrangementer. Jeg kom over at Ulf Karl Olov Nilsson – UKON – skulle framføre poesi, og det etter stengetid på jobb, så jeg kunne rekke det. Det ble en opplevelse! Han var virkelig like god som omtalen tilsa, jeg fikk godt påfyll. Gikk smilende og beriket derifra, og må begynne å lese poesi igjen.

Bildet er lånt fra en nettside om vedkommende.

År som går og alder er noe som tidvis opptar meg i samtaler. Definitivt mye oftere nå enn i gamledager. Da en var 22 og var invitert i et 30 -årslag husker jeg det var tema som opptok meg. Kanskje mest fordi det var spennende å dra på fest med så voksne folk, og observere hvordan de var, med karrierer og mer etablerte liv. Få et nærbilde av hva som kunne vente meg.

Nå er ikke bilde like lystbetont må jeg innrømme. Jeg omgåes en del folk som ligger foran meg i løypa, og kjenner på en spenning for framtiden blandet med en uro. Det er jo ikke til å komme forbi at en kropp på 65 har vært i bruk lenger enn en på 53. Og slitasjene jeg kjenner på nå, de vil trolig bli tydeligere i framtiden. Det er litt skummelt. Jeg elsker å danse, og vil helst kunne fortsette med det lenge! Jeg jobber med hendene og armene, det er også noe jeg ønsker å kunne gjøre lenge!

Hvordan optimisme og nysgjerrighet ikke trenger å endre seg, hvordan en kan beholde naivitet og samtidig være modnet, det er heller frydefullt. Den mentale biten er mye mer å glede seg over enn den fysiske, tenker jeg. Etter som årene går og mer og mer levd liv ligger bak meg vil jeg ha et stort skattkammer, bli stadig rikere. Det er jo morsomt å tenke på, alt det spennende som ligger foran oss.

Og så var det denne kroppen da, må bare ta den med på kjøpet. Forsøke å holde meg frisk og glede meg over alt som er bra med den. Jeg skal og kan ikke klage, jeg feiler ingenting. At det stikker og knirker litt i knærne, at ryggen verker etter et løft, at fingrene begynner å få stive ledd osv, det er bare tegn på at årene går, og alderen er adekvat.

Måling i år, markering av nye og oppsummering av gamle, det setter i gang en storm av blanda følelser. På en måte blir jeg veldig provosert, nesten sint, både av opptrappingen mot jul, og nyttår. Det skal feires og jubles. Jeg liker det også, er veldig ambivalent. Men, noe av det som gjør meg sint er at det er så mye fokus på det materialistiske rundt det. Vi skal fryde oss over alt fyrverkeriet, de nye antrekkene, dyre kule lys og servietter, vakre blomster, lekre retter og dyr champagne. Selve festbildene i sosiale medier etterpå er viktige, for å vise fram hvor flott det hele ble. Klarte det! Det er så viktig å være med på det, det er viktig å kjenne på forventninger og ha gode lyse tanker om det nye året. Gjerne lage seg forsetter med stor ståhei og liten gjennomføringskraft, for da er man positiv.

Jeg hører hvor sur og gammel og grinete jeg høres ut, og kanskje ikke så rart. Denne gangen misset jeg det, var i dårlig form og tok det helt med ro hjemme alene. De unge dro ut på fester, det var godt å glede seg over dem, og vite at jeg kunne ha god samvittighet for å melde meg ut. De jeg var invitert til var mange, så mitt fravær gikk fint. Det hadde vært superhyggelig å være der, det vet jeg, men ikke med vondt i hode og mo i kroppen. Dermed satt jeg her alene og reflekterte over livet, og hvorfor noen dager gjøres så mye viktigere enn andre. Jeg klarer ikke helt å henge med, blir ikke lei meg av å sitte alene slike dager. Får heller en ro, kjenner at jeg kan hvile uten forventninger.

Men, litt før kl.24, da jeg var på vei i seng, og gikk og slukket lys halvt i svime, da så jeg en hel gjeng festglade par på min alder stå rett utenfor kjøkkenvinduet. De klemte og jublet og bruste, og jeg ble stresset. At de trolig så meg, alene her inne, og skulle synes synd på meg, den tanken ble ubehagelig. Og jeg fortet meg å komme meg vekk og i seng. Jeg aner ikke om de brydde seg, men følelsen av det freaket meg litt ut. Med hode på puten sovnet jeg, så traumatisert var jeg ikke.

Neste dag var det en ny tid for refleksjon, et helt nytt og ferskt år som ligger foran oss. Igjen provosert, for hvorfor er det så stort egentlig? Så lenge vi lever vil det alltid være nye dager å leve, uker, måneder og år. Hva så? Jeg tenkte først at det var noe jeg ikke brydde meg om, men oppdaget jo at det var feil, jeg bryr meg absolutt om det. Det påvirker meg, det vekker til live mye rart. Både sorg, lengsel, håp og glede. Hva med å favne det? I steden for å bli sur og grinete.

Jeg har jo som tidligere nevnt gått på Pippi-kurs før i tiden, og har siden tatt med meg elementer fra det i livet. Nå var det nyttig å bli minnet på at det er fint med disse årsregnskapene, tenke tilbake på året som har gått, og kjenne på mange ting jeg er glad for, samle på gode minner. Trikset var å ta fram en kalender og finne 3 fine ting fra hver måned i året som gikk. Det var lett, gode opplevelser bare strømmet på. Fikk opp mange gode indre bilder og humøret steg. Satt etterhvert med et stort smil og kjente på takknemlighet.

Jeg er glad i de fine menneskene jeg kjenner som gjør meg glad, å møte dem fyller meg med rikdom. Jeg er glad for gode samtaler og interessante diskusjoner, jeg er glad for dans, turer, reiser, teaterforestillinger og konserter. Året har vært så flott på så mange måter! Tenk, jeg kom meg til og med til Boston! De dårlige nyhetene og elendigheten i verden ligger der som en mørk bakgrunnsfarge, kanskje de gode opplevelsene kommer ekstra godt fram når det blir sterkere kontraster?

Og hva nå? Hva skal jeg med det nye året som ligger der ubrukt foran meg? Jeg skal sette opp et budsjett, er i ferd med å gjøre nettopp det. Jeg har lokalisert hva som ga meg den beste følelsen i året som gikk, og skal ha mer av det. Siden livet går fort er det bare å være litt grådig på de gode opplevelsene tenker jeg, fylle på og tillate meg å føle mye på rikdommen. Så lenge jeg ikke tråkker på andre (i allfall ikke bevisst), og jeg ikke sløser med naturens ressurser, så skal jeg fråtse. Mer konserter, foredrag, teater, reiser! Og selvfølgelig dans, når jeg ikke står ved min lest.

Litt bling for det nye året

Det var den jenta som lo

Det var den gangen livet var laga

Laga til spenning og gøy

Og mulighetsporten var høy

Langt inn mot evigheten

Nesten

Og savnet og sorgen bet

Mer enn hun nesten vet

Holdt henne i en hard omfavnelse

Tanker var låst

Ønsker var låst

Bare drømmene kunne flyte fritt

Nesten

Det hjertet sluttet å slå

Den jenta ble helt blå

Grunnen ble revet bort under henne

Tilliten forsvant

Uskylden forsvant

Med den stygge skamløse virkeligheten

Nesten

Det er det hjertet som banker på nytt

Det er den jenta som sier lytt

Til livet sånn det er laga

Det går opp og ned

Det er både krig og fred

Ikke alt og alle skal favnes

Faktisk

Og gjerdet er satt opp

Porten lukket igjen

De rette er ønsket velkommen inn

Nye vil komme

Og noen vil gå

Det er livet og syklusens sinn

Faktisk

Til helvete med de usle små

Som ikke evner å passe på

Å behandle andre med verdighet

Hadde de bare vært løvetann

Skulle de aldri fått noe vann

Men vært fjernet med alle røtter

Faktisk

I dag snur det igjen, lyset skal sakte dominere mørket. Igjen. Jeg liker det. Liker tanken på at morgenlyset slipper til, for klokka nærmer seg 8 og det er nattemørke ute.

Som alle andre år har jeg begynt å like å gå ute i mørket på vei hjem fra jobb. Vanen med å finne fram refleksen og ta den på er inne igjen, og det er noe fint med å se på alt lyset gjennom mørket.

Turene hjem gir rom for å puste inn den mørke lufta, selv om jeg tror den er lik den lyse. Den gjør noe med meg, eller kanskje det er i kombinasjon med at den er kald. Jeg føler iallefall at jeg blir renset, kommer hjem med fornybar energi, og er klar for kveldene inne i det lune hjemmet – selv når det er frisk temperatur her og det må fyres godt før lun er riktig beskrivelse.

Fortsatt er det mange og lange kvelder foran oss, lyset kommer sterkere tilbake, men bare i minutters hastighet, og det er god tid til å favne mørket enda. Det er noe med å være med det når det ikke har noe for seg å kjempe mot det, mørket. Og kontrastene er sterke, bare en liten flamme sprer tydelig lys i disse tider. Setter mye mer pris på et lys som står ute og brenner i en lykt nå enn i juni.

Mørket er ikke farlig, selv om mange ting blir borte og det er lett å gjemme seg i det. Det er vanlig å være mørkredd, men kanskje større grunn til å være redd i lyset. Det er da alt kommer fram, og blir synlig. Nå kan jeg for eksempel nyte adventstjerna her, som speiler seg i vinduet, uten å tenke på at vinduet ikke er pusset. Når lyset kommer derimot… Ha en fin solsnudag!

Og kveld.

Er det endelig?

Eller bare ja ja.

Tacofredag eller gullrekke?

For gjelder det enda?

Fyre i ovnen og nyte en vinterkveld uansett ukedag

Tror jeg.

Etter stengetid – straks hjem.

Eller, det er vel ikke helt sant. Jeg kjenner deg ikke, men stiller meg undrende til deg for tiden. Hørte deg holde en juletale på radioen her om dagen, med masse takking til oss landsmenn, i disse tunge tider.

Vi lever i samme land, men samtidig i ulike univers. Det er vanskelig for meg å forestille meg hvordan det rammer deg og dine likesinnede å ha forhøyet boliglån og økte strøm- og matutgifter, men det virker som det er krevende for deg å sette deg inn i meg og mines situasjon også. Vi skal selvfølgelig ikke klage vi som bor i et så priviligert land, og delvis mener jeg det også, men det må være tøffere for enkeltinntektshusholdninger kontra doble. Og høyinntekt kontra lavinntekt. En lavinntekt mot to høyinntekter – ja ja.

Strømprisen skulle jeg ikke gå inn på, skulle heve meg over diskusjonen, men klarer ikke la være. Da vi var så godt forsynte med regn i ukesvis at vannlagrene ble fyllt opp gikk prisene ned, lett å forstå, enkel logikk. Nå som hele landet er godt forsynte med kulde og alle bruker mer strøm går selvfølgelig prisene opp til nye rekorder. Det er det også lett å forstå, nå skal noen tjene grovt med penger på kulda, men det er ikke logisk. Det er fortsatt gode forhold for strømproduksjon. Det er kvalmt å se hvor kyniske og grådige noen er, og at de får lov til det. Hvor er du Jonas? Du smører vel ikke de som allerede er oljeglatte og tykt innsmurte? Hva med å ha en makspris og smøre oss andre, et tynt lag til de som nesten er pergamenttørre?

Det er mange som ringer inn til krisetelefoner om dagen, hørte det også på radioen. Det er mange som vil gi opp. Som ikke ser noen løsninger, ikke håp. Det høres ut som det er rekordmange som vurderer å ta sitt eget liv. Det var en trist nyhet, syntes jeg, og et klart tegn på at noe styres i feil retning nå. Jonas, du må se på det, lete etter andre løsninger. Slik du og dine styrer nå er ikke optimalt.

Jeg styrer på selv, kanskje heller ikke optimalt, men er innstilt på å holde det gående. Det er vel du også. Rent personlig skulle jeg ønske du kunne fjerne momsen på verneverdige håndverk. Selvfølgelig er jeg for å betale moms på materialer og varer, men hadde satt stor pris på om flikke- og syjobben jeg gjorde kunne deles på litt færre. Huseier, strøm, materialer, drift og lønn, det hadde igrunn holdt. For ambisjonen er å jobbe til 70, som er pensjonsalderen for min årgang, om det kan være mulig. Det er lett å forstå at det beste for samfunnet er at folk jobber, og da vil jeg tro det er interessant å legge til rette for at folk skal klare å holde liv i små bedrifter også. Jonas, jeg frir til deg igjen, kan du se litt nærmere på dette?

Vi små er også viktige. Vi små er med og beriker samfunnet. Vi skaper nyanser og mangfold. Og holder liv i kunnskap. Det er verdt mye det.

Foto: Beate Oma Dahle/ NTB