Det gjelder å ikke bekymre seg, for de fleste bekymringer viser seg å være grunnløse. Gang på gang minner livet meg på dette, og til slutt vil jeg kanskje lære, og kutte ut all den unødvendige bruken av energi. For ikke å snakke om stresset i kroppen og urolig søvn. Det er forresten bare synonymer i denne sammenhengen.

Penger må jeg snart slutte å bekymre meg over, de gjør ikke annet enn å komme og gå, en evig runddans. Det utrolige er at det alltid ordner seg på et vis, i allfall så lenge tidene og samfunnet er som det er nå. Og jeg er så priviligert å bo i denne delen av verden.

Så var det det da – er det bra å bo i denne delen av verden akkurat nå? Er det trygt? Vil vi bli dratt inn i en krig vi ikke vil være med på? Tror ikke på den, men det er merkelig hvor fort situasjoner kan snu, og vipps kan det som er et fredelig hjørne av verden bli kaos og elendighet. Og dermed kjenner jeg på bekymringer. Så meningsløst. Istedenfor å forholde meg til nuet og bare registrere regnet der ute og være god og varm her inne.

For en stund siden var det mye snakk om at det var for tørt, tørke, potensiell fare for for lite vann i lagrene. I dag hørte jeg den gledelige nyheten at vannmagasinene fyller seg opp igjen. Skuldrene senkes, og de gule plenene og diverse skogbranner går inn i vage minner eller kanskje glemsel.

Det gjelder å holde troen oppe, på at det jeg ønsker skal skje vil skje. Som at min edle hjertesten blir klar for nye møter en gang, så vi får funnet ut av det med hverandre, og kan bli beriket. Og i mellomtiden får jeg roe ned bekymringene, ha tillit til at jeg gjør rett ved å holde meg mest mulig i ro og på post, i respekt for grensene.

Jeg sitter her og leser og kjenner på en akutt skrivekløe. Noen forfattere er så gode med ord, virkeliggjør dem, så noe intens blir vekket til live. Må bare skrive litt rundt det.

Det er mange forfattere jeg ikke har lest noe av, eller kanskje bare en bok, mange av disse store. Navnene er kjente, og beskrivelser av dem og bøkene er kjente, og jeg kan komme i skade for å tro jeg har lest noe av dem. Til jeg innser at jeg har tatt feil, og blir litt skamfull.

Hemingway er en sånn forfatter. Jeg tror jeg har lest noe av han, men etter nettopp å ha lest om han nå, blir jeg usikker. Det er tydeligvis noe jeg bør, skal og vil gjøre. For å la meg glede over interessante ord og vendinger han mestret i særklasse.

Vinner bøkene i kampen mot tiden? Vinner bøkene i kampen mot tvunderholdningen? Vinner bøkene i kampen mot sosiale medier? Dette er dilemmaer i meg, trekkes i mange retninger og kjenner meg som dukken jeg en gang lagde. Hun var bundet fast i et bur med armer og bein strukket i forskjellige retninger. “Kvinne anno 1992” eller noe sånt, het den. Og det er uforandret, drakampen mellom interesser og tid. Min indre valgkamp, for det dreier seg helt klart om valg. Prioriteringer. Fokus.

Det er søndag, og jeg vil lage middag med tid og kjærlighet her, så jeg får legge boken til side. Den er forresten kjøpt i Camino bok i gamlebyen, en bokhandel jeg anbefaler dere å besøke, om dere er i Fredrikstad.

Å leve er en ensom ting forsåvidt, for vi må alle leve våre egne liv. Vi kan leve tett på andre med så mange inntrykk at vi ikke merker at vi er ensomme, eller tett på andre og merke på en skrikende ensomhet.

At vi til syvende og sist bare har oss selv, at vi fødes og dør alene, er en realitet. En ren observasjon. Når følelsen dukker opp er det ikke lenger like enkelt å forholde seg til, det kan være uutholdelig, skremmende. Som å være ute på åpent hav eller en endeløs vidde.

Da barna var små, og jeg var gift, husker jeg hvordan jeg kunne lengte meg nesten syk etter en dag alene innimellom. Bare få høre på lydene i huset når det var helt stille. Ikke måtte forholde meg til et annet menneske, men bare kunne komme i kontakt med meg selv. Opplevde det som en umåtelig luksus.

Med årene har jeg blitt rene luksusdyret. Stadig oftere har jeg tid alene. Både på jobb og hjemme, og blir nærmest overstimulert av kontakt med meg selv. Og da kan følelsen av ensomhet snike seg inn. Blir minnet på at livet er en ensom ting, og det kan bli litt overveldende. Det kan også være en stor frihet i det, kan kjenne på glede over at jeg kan gjøre hva jeg vil. Når jeg vil. Selv om jeg er overrasket over hvor kjedelig jeg lever. Med all frihet i verden sitter jeg ofte halvveis punktert foran tv på kveldene. Det er selvfølgelig fordi det er programmer som lokker, mye forskjellig å bli underholdt av nå for tiden, mange valg fra ulike kanaler og arkiver.

Det er ingen skam å se på tv. Jeg minner meg stadig på det, for litt skammelig tenker jeg det er. Med den indre stoppeklokken som tikker og går, og all måling og veiing av vel anvendt tid som stadig viser seg for meg, er det litt stress i avslappingen. Jeg føler meg litt lat, og likegyldig med vedlikeholdet. Jeg skulle jo smurt maskineriet med mer stimulerende aktiviteter. Strengt tatt kunne jeg både gått i kor og steppet for å gjort noe som var bra for meg.

Men, så var det dette med egentid, da, hadde mistet den ved å løpe ut på flere aktiviteter. Og tid og mennesker å forholde seg til. Sosiale normer å leve etter. Enklere å innta den ledige plassen foran skjermen, uten interessekonflikter om tvprogrammene, tekopp på bordet og noen timer før sengetid.

Ensomhet er som sagt en følelse. Å føle seg alene. Det kan være når man er alene eller sammen med andre. Som andre følelser er den ikke konstant. For min del dukker den opp innimellom og skremmer meg litt, før den forsvinner igjen, og får meg til å slappe av, i eget selskap eller med andre.

Det var en innom verkstedet som spurte om jeg badet mye nå som det er sommer og deilige temperaturer i vannet. Jeg sa nei, at jeg ikke er så glad i å bade. For, i sommer har jeg ofte syntes det har vært kaldt, fått litt kulde i kroppen, og irritert meg litt over at jeg blir våt.

Det er jo vått å bade. Ikke våtere i sjøen enn i et basseng eller badekaret, men det kan oppfattes sånn. Særlig når du har badet og fått litt kulde i deg og bare halvveis tørker deg før du forter deg å kle på deg igjen, og det er vanskelig fordi huden fortsatt er litt våt. Buksebeina krøller seg og må hales på, og du kjenner hvordan de sitter tett, litt klamt.

Flere ganger gjennom sommeren har jeg badet, og forsåvidt hatt glede av det også. Dratt ut med venner og tatt kveldsbad. Sett på solnedganger og kjent at det er deilig å være ved sjøen. En gang det var spesielt deilig var etter folkedans i Drøbak. Vi var i badeparken, nydelig å vaske bort svetten i frisk sjø. For da var det kaldt, kanskje 17 grader, det iste litt i armene.

I kveld tok jeg et bad alene. Var nok litt inspirert etter samtalen i går, og skulle kjøre i nærheten av stranden. Tok med badetøy i tilfelle jeg skulle orke. Og så var det deilig. Nå sitter jeg nokså selvtilfreds i godstolen og ser lyset ebbe ut på himmelen, merker badet i kroppen, fortsatt fuktig i håret. Kanskje det var årets siste? For ett år siden eller to tenkte jeg det kunne være en god ide å prøve å bli helårsbader, men det frister ikke nå. Får heller legge inn svømmedager i svømmehallen gjennom vinteren, om lengselen etter bad dukker opp.

Fra utsikten etter badet i stad.

Bare sitte ute på verandaen og lese mens sola varmer. Omgitt av grønne vekster som gir god avskjerming mot veiene på begge sider. Høre fugler som kvitrer og piper. Vite at det er en hel dag hvor lite skal skje.

Det er august og snart begynner et nytt skoleår, men det er fortsatt sommer. Bare bjørnebærene vokser videre mot modning, men det er fortsatt sommer. Kveldene er kortere og mørket tilbake, men fortsatt er det sommer.

Gjentar det. Godt å minne seg selv på det. Sommeren er ikke noe kortere enn de andre årstidene, og ikke noe dårligere enn norske sommere flest. Det er så lett å glemme det. Hvert år sier vi det samme, minner oss på det. Kanskje vi har forventninger om at i år har det skjedd endringer – i år vil vi få en spansk eller gresk sommer, og så kjenner vi på skuffelsen over fortsatt å befinne oss langt nord.

Vi elsker den klare og rene luften, det gode drikkevannet, den frodige naturen som omgir oss. Når det ikke har regnet på noen dager og skogbrannfaren øker blir vi bekymret, og lettet over neste regnskyll. Kanskje vi egentlig er glade i sommeren slik den er her oppe, selv om det er kaldt å sitte ute en sommerkveld med nordlig bris og 14 grader.

Uansett, i dag er det nydelig vær og søndag. Stille og fredelig fridag og sommer. Uforpliktende nytelse under grønne blader. Fortsatt god søndag!

Har nettopp oppdaget en tyrkisk serie på Netflix – Another self – gjennom ei venninne. Den var utrolig spennende å se, slukte de første episodene på noen kvelder. Det som gjorde den så interessant var det psykologiske aspektet. Andre problemstillinger, nye ansikter, tyrkisk musikk. Opplever at det gir nye måter å forstå livet på, nye innfallsvinkler.

Serien er selvfølgelig overflatisk på mange måter, med vakre mennesker og en rekke happy endings, men det tåler jeg helt fint. Slukte det alt sammen, og venter på nye episoder.

I mellomtiden er det tyrkiske filmer det går an å se på, som den jeg nettopp så og ikke husker navnet på. Også der traff det meg hvordan det psykologiske – og åndelige var bakt inn på en fascinerende måte. Sitter igjen og føler meg beriket, med tyrkisk sang i hode. Der var det også med nye vakre mennesker som kan nytes istedenfor sjokolade.

Oppleves som jeg har vært på en reise nå. Har opplevd noe jeg vil ha mer av. Variert og vakkert Tyrkia, noe litt annet enn jeg har forestilt meg gjennom media. Jeg har tenkt at folk der er undertrykte og gammeldagse i forhold til oss nisser i nord, og ser noe helt annet. Dette må utforskes videre, og tipser andre om å gjøre det samme.

Godt å se noe annet enn amerikanske serier og filmer – lett krydret underholdning, ja takk!

Mens jeg henger med, som best jeg kan. Jobber med tanke på å gjøre det bra, forsøker å styrke bedriften så den blir mer solid. Det skal gå. Beveger meg i riktig retning.

Og på fritiden nyter jeg å se hvordan nye bringebær modnes i hagen hver dag, og har gjort det i uker nå. Først var det jordbærene som holdt det gående – selv om den avlingen var betydelig mindre og dårligere, innom morellene som fuglene klarte å snappe rett foran øynene på meg i det de var modne i år også – må skaffe et nett neste sommer, og solbær – ny rekord, nok til en solbærpai og litt bær på grøten. Helt på egenhånd vokser disse bærene i hagen, og jeg fryder meg. Kjenner på rikdom og glede over dette livet.

Og så danser jeg. Hver uke blir det minimum en kveldsøkt med folkedans. Det er befriende glede. Leve seg inn i de fine melodiene, rytmene og klangene. Godt å kjenne på bevegelsene og samhørigheten med de andre, smilene vi veksler.

Lånt bilde fra dansen i Drøbak i går kveld.

Har også vært på noen piknikker i det siste, sittet på Vollene og hørt musikk fra konserter i bakgrunnen. Sittet sammen med venner på tepper og pratet, ledd og drukket. Det er en god markør på at det er sommer i byen. Sitte ute sånn til sene kvelder. Må innrømme at det har vært litt friskt i år, og at jeg har kjent på sterkere trang til å komme meg hjem og under dyna, til huset med lydene av ungene mine rundt meg. Takknemlig for disse hyggelige utfluktene.

……hva vil du den skal gjøre, var strofe i en sang vi sang på søndagsskolen eller barnemisjon som vi gikk på i barndommen. Det høres kanskje ille ut, men der var det både gullfisker og gullstjerner, og noen ganger rullekake. Og vi sang.

Våkner til en ny dag, og blir sittende å se på hånda mi, og undrer meg over hva arbeidsdagen vil gi, hva vil denne hånda gjøre i dag? Er takknemlig for at jeg har to hender som fungerer bra, selv med små forandringer i noen ledd. Tenker at det er lenge til fingrene eventuelt blir for stive til at de klarer å gjøre så mye.

Og reflekterer over hvor avhengig jeg er av hendene, ikke bare denne høyrehånda. Ser at det er mye levd liv i en hånd, sikkert lett om det bare hadde vært hender på et foto å anslå folks alder. Huden har blitt eldre, innsiden også. Ser tydelig at jeg ikke er 38😄.

Husker godt da jeg som barn likte å snakke med gamle mennesker, tror alle jeg tenkte på som gamle var noen år eldre enn jeg er nå, og hvordan jeg pleide å observere dem. Det var fascinerende å se inn i rynkete ansikter, se på de spennende mønstrene de hadde rundt øynene og leppene. Neser kunne være veldig store eller lange, også ørene. Ofte hørte de ikke så godt, selv om ørene var store. Det var rart. Og så var det hendene. Jeg har vage minner om at jeg holdt i gamle hender med mine små barnehender, og gransket dem. Minnes at jeg kjente forsiktig på huden oppå en gammel damehånd, undersøkte den tynne skrukkete huden og kjente på tydelige sener som gikk over håndbaken. Og hendene til gamle arbeidskarer, der det til og med kunne mangle fingre. Store grove og sterke hender.

Noen av disse gamle hendene var nesten alltid i bevegelse. Ser for meg gamle damehender som konstant tok borti noe, flyttet på ting, endret på noe, kanskje nesten klådde, hendene ville ikke være i ro. Eller kunne ikke. De hadde vært fyllt opp med gjøremål gjennom et langt og flittig liv. Undrer meg på om det vil være sånn i framtiden også, eller om hender er mindre aktive i dag, sånn at det blir enklere å holde dem i ro i alderdommen. Når den skulle komme. Vet ikke det heller lenger, når er man egentlig gammel? Det ser ut som mange ikke rekker å bli gamle i dag, bare rike på år.

Nok funderinger for nå, må komme i gang med dagen her og gi denne hånda noe skinn å jobbe med. Kjøpte elgskinn i går, så noe å boltre seg i.

I går hadde vi bakgårdsfest for alle som ville komme, vi som holder til i vår krok av Gamlebyen. Det var et hyggelig arrangement med god stemning, og deilig sommervær. Selv om jeg syntes det var for få der, var det fint med de som kom, og de som stekte burgere var kanskje lettet over at ikke køen var lenger.

Det definitive høydepunktet syntes jeg var å høre Åsmund Moen og Nanna Ikutomi Sørli spille. De er utrolig dyktige, og de skapte magi. Det siste stykke, som Åsmund hadde skrevet, skulle gjerne vart lenger for min del. Eller så kan jeg håpe å høre det igjen.

I forkant av arrangementet har det vært en prosess, begynte som en liten spire, som fikk vokse seg mye større enn i fjor. I fjor ble det en konsert og salg med husflidslaget. Vi var tre som samarbeidet, og vi sto for regningen. I år fikk jeg først med tre om samarbeidet om å ha bakgårdskonsert – som vi fant ut kunne være mer. Fikk med flere til å stå og selge sine håndverksprodukter, mer salg av mat/ drikke, aktiviteter for barn, to konserter, forfattertreff – og sponsorer. Dermed var ideen min om å gi noe til kundene ikke lenger et økonomisk utlegg, men mer en investering i tid.

Markedsføringen var mye mer aktiv i år, flere plakater, flere innlegg på sosiale medier, og flere til å dele. Og arrangementet varte lenger. En konsert på 40 – 45 min er noe annet enn noe som varer i 5 timer.

Nå gjenstår opprydding. Ikke så mye, utvendig ble det ryddet bra i går, alle tok sitt. Men i verkstedet venter mye på å komme tilbake i system. Jeg gleder meg til å fikse det, det er som å rydde opp etter fest; gå omkring og mimre over det som var. Få ryddet litt i samme slengen.

Til slutt gjenstår evalueringen. I fellesskap på et møte. Da kan vi tenke sammen, og starte å planlegge neste arrangement, kanskje?

Det er sommer. Slappe av og kose seg er sentrale begreper. Og for de fleste mer enn det. Det merkes i kropp og sjel, og skal lade oss opp før en ny høst og vinter.

Nå sitter jeg her og slapper av og nyter å sitte med beina høyt i noen minutter. Hva passer vel bedre enn å ta et bilde av det, få det dokumentert? Det er jo sånt vi driver med for tiden, deler det gode vi opplever og inspirerer hverandre.

Dette er for eksempel etter inspirasjon fra en venninne som hadde lagt ut bilde av beina sine i går. De var riktignok på en strand i solen, så ikke helt copycat her. Frokosten i solen er overstått, og snart skal jeg sykle til jobben.

Gleder meg. Sykle langs Glomma gjennom byen og se solen glitre på vannet, da koser jeg meg. Og i dag blåser det nesten ikke heller, så det vil bli en varm fornøyelse.

Det er sol. Det er sommer. Lyse lange netter og lett å stå opp selv etter bustete søvn i flere netter. Selv om jeg klarte å forsove meg i går, og kavet meg opp. I dag er en ny dag som skal nytes og leves.