November er på hell, og for en november vi har hatt! De siste dagene har vært sjeldent vakre, med strålende sol og kald, klar luft. Det er en nytelse å se på alle bildene folk har delt på Facebook og Instagram. Vi er tydeligvis mange som setter pris på det vakre i naturen rundt oss. Rimfrosten har pyntet med krystaller, og solen har lyssatt.

At dagene er korte, og mørket dominerer, det har jeg nesten glemt. At korona fanger og begrenser, det har ikke dratt ut tiden det heller. Utrolig nok. For i år synes jeg november bare har sust avgårde, og gitt mange vakre opplevelser.

Og Black fridag, da. Det er ikke en favoritt. Selv om det er fint å få noe til redusert pris når en trenger det blir jeg litt frustrert over alle tilbudene. Det er lett å bli revet med, og plaske rundt i ting vi ikke trenger. En klar motsats til tankene jeg lever og jobber etter om dagen, om at ting kan repareres, tas vare på, så det får et lenger liv. Vi bør ikke kaste så mye. Det er bedre å kjøpe noe solid og dyrt enn noe billig og dårlig. Så lenge vi ikke kjøper mer enn vi trenger. Vi trenger jo egentlig ikke så mye.

Å bli beriket over solglitteret på elva en morgen beviser det. Eller noen rimkledde blader på en kvist, et islagt rekkverk i sola, fotspor fra sjøfugl på en strand og mye mye mer. Vi trenger ikke bekymre oss over det mest nødvendige, som klær og sko, vi er så heldige at vi har det. Selv om forskjellene er store kan alle fråtse i denne rikdommen, uten negative skyggesider.

Det er mye hendene som får fokuset mitt om dagen, og armene. Ved å jobbe som skomaker igjen tenker jeg mest praktisk. Det gjelder å finne kreative løsninger på fysiske problemer. Det er fint, jeg får relativt raske svar, og resultater.

Dagens problem..

Støvlene her begynte jeg på i går, og de venter på meg når jeg kommer til verkstedet. De trenger mye stell for å komme seg opp igjen, og hvordan jeg skal få tettet hull i strikk som ikke skal skiftes uten at den mister sin funksjon, er en av nøttene. Jeg har ideer, så det løser seg nok, selv om det kanskje tar lenger tid enn det som er økonomisk innafor.

Det er noe som står tydeligere for meg om dagen – tid er penger. Det er lett å si det, tenke det litt fjollete, men å leve etter det er noe annet. Noen dager holder jeg på i timesvis med en reparasjon som koster 100 kroner. Trekker jeg fra leie, materialer, moms og skatt sitter jeg igjen med minus 1000, kanskje. Det er vel en av de tingene jeg skal bli mye bedre på etterhvert, når erfaringer og rutiner er mer etablerte.

Det var noe helt annet å jobbe med sko den gangen jeg var ansatt i en bedrift, og bare sa ifra til formannen når jeg trengte materialer. Kunne bestille store pakker med skinn, og bare være opptatt av kvaliteten og fargen. Nå kommer vurderingen av pris før jeg kan se nøyere på skinnet. Det er ikke bra, ser at det faglig er et dilemma. Heldigvis lager jeg ikke fine nye skinnsko, så problemstillingen dukker ikke opp så hyppig. Men, materialer koster mye, det er noe annet å drive for seg selv.

De dagene jeg klarer å legge stresset til side kjenner jeg mye på glede. Det er fint å holde på med håndverket, og mye av det jeg gjør kan jeg stå inne for. Planen er selvfølgelig å bli mye bedre, drømmer om å bli så flink at skoene jeg leverer ut ikke skal se reparerte ut. Litt avhengig av utgangspunktet, da. Støvlene på bildet har levd såpass lenge at de bare kan oppnå en bra facelift. Litt som meg, kanskje, selv den beste sminkør og ansiktsbehandler hadde ikke fått meg til å se pur ung ut.

Etter en statusoppdatering ser jeg at det ikke er snakk om tankepause, men heller et annet perspektiv. Tankene flyr, og de streifer også dere jeg er glad i, dere jeg savner, og dere jeg ikke kan nå. Jeg sitter ofte trøtt og sliten på kveldene og kjenner meg hul og alene, med savn etter å skape figurer. Kjenner at jeg har mindre energi enn da jeg var tjue, men også at jeg er på et bra sted. Livet er ikke så verst. Og nå skal jeg bare rense et sluk før en ny arbeidsdag.

Det er onsdag, og av ulike praktiske grunner har jeg fått en fridag. Det er deilig. Jeg har tro på at denne dagen skal bli ekstra lang, lys og lett.

Radioen spiller jazz. Solen er på vei opp. Det er november, men varmt høstvær, så det frister å sykle en tur etterhvert. Ut i lyset og dagen.

Det er fortsatt tidlig, ny dag, med nytraktet kaffe og grønne øredobber i ørene. Det har blitt en ny greie – ingen øredobber på jobb, bare hørselvern. Når jeg sliper.

Nå skal jeg virkelig kose meg med å male noen figurer. Ha en fin dag – der du er. Valgresultatet i USA er fortsatt ikke klart, så lever i litt spenning fortsatt.

Fast plass på kveldene nå.

Forrige torsdag dro jeg til svømmehallen på kvelden, både svømte og gikk i badstu, for så å sykle lykkelig hjem i mørket. Dermed var jeg fast bestemt på at dette skulle bli en fast vane hver torsdag.

I dag er det torsdag, og jeg syklet tidlig hjemmefra med badetøy i sekken fast bestemt på å dra til svømmehallen etter jobben. Men, det var så mørkt ute, vått, så deilig å være inne, at jeg jobbet litt lengre, og mistet helt lysten på klorvann og alt det andre. Lengtet bare hjem og fulgte lysten.

Hjem til en annen vane, som også er litt ny, der jeg siger sammen i lenestolen og ser på TV. Akkurat nå har jeg ikke skrudd den på, men har satt meg til rette – for snart skal jeg se hva resten av kvelden kan tilby. Før jeg tusler meg i seng, lykkelig over en ny natt.

Og i morgen skal jeg svømme. Før jobben. Tror det blir enda bedre. Sikkert en ny vane. Eller en fin enkelt- opplevelse.

I kveld skulle min yngste og jeg ut og handle, siden hun har vokst ut av jakken sin, og skoene mine er utgåtte, og ikke en modell jeg vil reparere. Oppgaven virket grei, varm jakke og nye joggesko.

Vi var innom mange steder og kikket rundt, prøvde litt. Men, nei, ikke noe fristet/ ble rett. Nesten skamfulle innså vi at vi ikke klarte det, og jeg begynte å tenke på hvor bortskjemt jeg var. Helt sikkert noe som kunne vært bra nok.

På vei til bilen fikk vi i det minste kjøpt med oss boller – så det ikke var helt forgjeves. Gode med en gang, før magens ublide mottakelse.

Sitter igjen og er litt oppgitt over det stadig tilbakevendende faktum at jeg ikke er handlingens kvinne. Bra for miljøet og økonomien, men problemet er ikke løst. Jakken er for kort på armene, og joggeskoene er ubehagelig slitte. Får satse friskt en annen dag, og forhåpentligvis klare oppdraget. I morgen blir det ikke, da er det dans. Som bare er så mye bedre. Glede og lykke.

De utgåtte skoene, med flere dager på seg.

Rart, nå har jeg virkelig byttet fokus, bort fra psyke, bort fra kontorarbeid, figurer, naturen, nå er det sko som gjelder. Og ting som har med sko å gjøre.

Leser med interesse innleggene i skomakergruppe på Facebook, hvordan de ulike oppgavene kan løses. Folk gir hverandre gode tips, og forstår at et problem kan løses på mange måter. Lim er spennende, lærfarge er spennende. For ikke å snakke om skinn og lær!

Var på skinntur med to venner med skinninteresse forrige uke. Det var gøy. Vi fikk se og kjenne på ulike skinn, og kjøpte noe. Sto og tok inn lukten og stemningen, og merket at jeg nok har savnet det. Å være en lærarbeider.

Oppgavene er varierte, det er gøy. Får virkelig brukt kreativiteten. De siste dagene har oppgavene variert mellom sko, vesker, jakker og nakkestøtter til bil, i tillegg til å lage noen egne ting. Bare elsker å være i verkstedet å jobbe, så nå må jeg komme meg avgårde.

Ps: jeg har ikke sviktet dukkene og figurene helt, de er bare litt ute av fokuset nå.

Nå har hverdagen forandret seg radikalt for meg, med lange arbeidsdager igjen, 5 og 6 dager i uken. Det er godt, jeg nyter det, gleder meg til en ny arbeidsdag. Og det å sette seg ned på kvelden, foran TV, gjerne med et håndarbeid i hendene, det føles godt. Kan til og med lengte etter det.

I kveld skulle jeg riktignok vært på dansen, gledet meg, men har vondt i halsen. De klarer seg utmerket uten meg, og jeg får sikkert dratt neste uke, så kan tillate meg å bare slappe av. Se et par episoder av en serie, kanskje. Oppdaget nylig den britiske serien Shakespeare & Hathaway, underholdende. Så, nå er det bare å krype sammen og nyte en time eller to, med kroppen og tankene i ro, slappe av. 🙂

Det var så deilig å dra til dans igjen i går. Vi møttes ute på plassen foran lokalet vi danser i, og mange hadde møtt opp. Det var så godt å ses igjen, og selv om vi ikke kunne klemme kunne vi se og smile til hverandre.

Kvelden startet med et felles møte, eller ting (som jeg så for meg der vi sto i en stor ring), hvor vi fant fram til hvordan vi skal gjøre det framover. Det er naturligvis ikke greit å holde hverandre i hendene, og pausene kan ikke fortsette som før. Vi fant gode løsninger for hvordan vi kan gjøre det, og framtidsgnisten var tent på nytt.

Høydepunktet var å danse sammen. Og vi kan mange danser hvor vi ikke holder hverandre i hendene. Vi danset i en stor og åpen ring med avstandsmeter, og klarte oss fint. Smilene kom fram, gleden var stor! Endelig er vi igang igjen! Og internasjonal folkedans lever!!

Jeg er skomaker. Igjen. Og jeg forstår at jeg har savnet det. Arbeidet med hendene. Luktene. Lydene. Det kjennes som jeg har kommet hjem. Og kan få hvile nå. Deilig.

Forhåpentligvis vil dette bli en suksess, på den måten at jobbene strømmer inn, så det går an å leve av det. At det kan bety mye arbeid er ikke skremmende, mer befriende. Da kan jeg holde meg sysselsatt gjennom arbeidsdagen, og være klar for å slappe av når det går mot kveld/ natt.

Min nye arbeidsplass.

Det er i oppstartsfasen nå, jeg er helt på startstreken. Det er gøy. Blir sånn gira som bare nye utfordringer gir, nye begynnelser. Arbeidsbordet skal etablere og sette seg, verktøy skal få en plass, personlige kjennemerker skal etableres. Dette blir forhåpentligvis en langvarig affære.

Håndverket sitter overraskende lett i hendene, det kommer naturlig tilbake. Håper dere ivrer til Skomakerne i Gamlebyen for å fikse sko og vesker, båtkalesjer eller bilseter. Jeg er klar for jobbene, og har god støtte i min kollega.

Jeg må skryte litt, for i det siste har jeg klart å ta det mer med ro. Kjenner at jeg har tro på at ting vil ordne seg, og forteller meg selv stadig vekk at jeg senker skuldrene og har tillit til livet. Det hjelper! Prøv selv. Godsnakk med deg selv, og kjenn at det gjør noe med deg.

Fra multetur i fjellet litt tidligere i sommer.

Det som ikke er fullt så kult er at jeg har blitt småsyk, til tross for daglige bad i sjøen, mosjon og grønnsaker fra gården. Det er underlig å kjenne på det, at det er blitt så ille å være forkjølet. Tør ikke gå på butikken en gang, av respekt for mine medmennesker. Det er ikke sosialt akseptert å være forkjølet i koronatiden.

Da får jeg tid til å sitte hjemme og kjenne ekstra godt etter. Kjenner etter om det er slik en forkjølelse pleier å kjennes ut. Tungt hode, tett nese, sår i halsen, og magen. Jo, det er som det pleier, selv om det kanskje er et år siden sist. Slitsomt og intenst når det står på, over om noen dager. Det begynte med noe som minnet om migrene/ omgangssyke, ikke noe uvanlig ved det heller. Jeg får bare være litt tålmodig, og akseptere at noen dager blir ineffektive.

I dag skulle jeg vært på en konsert som jeg gledet meg til. Henrik spiller gitar, og jeg tror det blir en opplevelse. Får leve med at jeg får et referat etterpå. Og kanskje en filmsnutt eller to. Etter planen skal jeg på en annen konsert i morgen, som kroppen forhåpentligvis er klar for. Da spiller også Henrik, i et helt annet band og konsept, som også har vært noe jeg har sett fram til.

Alle disse skuffelsene som livet byr på, større og mindre, det er rart hvordan vi takler dem. Da jeg var liten kunne jeg gråte av sånt, livet var nærmest over om jeg gikk glipp av noe jeg skulle. Da jeg var yngre var det smertefullt å gå glipp av noe, jeg kunne banne og stresse over at jeg var syk. Nå er jeg mer “ja-ja” resignert over det. Får ikke gjort noe med det. Synd, men livet går videre. Undrer over om det vil føles som en lettelse å gå glipp av noe når jeg blir gammel. Kanskje jeg føler meg trøtt, og at det oppleves befriende å gå glipp av noe jeg har gledet meg til?

Mett av dage sier man om de som dør gamle, de som har levd et langt liv og virker ferdige med det. Kanskje det er den ytterste graden av det. Som barn er vi sultne, så sultne at det nesten er en desperasjon å få oppleve noe spennende og gøy. Som unge er vi fortsatt sultne, selv om det gnager litt mindre. Etter som årene går stagges sulten mer og mer, og går over til småspising, som til slutt forsvinner ut i metthet. Rart, men samtidig ikke. Vi har jo sett og hørt mer og mer, det skal mer og mer til å oppleve noe som virker nytt, samtidig er det mindre som fester seg. Kan gå på en kinofilm en dag, og ha glemt hvilken film jeg så dagen etter. Uten at det gjør noe. Lenger.

Jeg får bare sitte i gyngestolen denne augustkvelden, titte ut av vinduet og se på regnet, tenke litt på Rita jeg skulle besøkt før konserten, og konsert der ute et sted. Forhåpentligvis til et stort publikum, som lar seg glede og begeistre. Uten min hoste og nysing. Sitte her med lave skuldre og tillit til livet.