Og da tenker jeg ikke på kommune- eller stortingsvalg. Tenker generelt veldig lite på det mellom valgene som kommer systematisk og jevnt annethvert år.

Nei, med valg tenker jeg på de valgene jeg tar hver dag, de valgene jeg daglig må ta stilling til. Nå er jeg inne i en strøm hvor jeg tar mange gode valg, tenker jeg, og da er jeg med en gang mer raus ovenfor meg selv og de dårlige valgene.

Det skjer mye variert og spennende på kulturfronten i denne byen. Kanskje ikke så overraskende med tanke på at det er en av landets største byer, men i lang tid har det vært noe som ikke angår meg noe større. Nå har jeg våknet, og gleden er stor over igjen å la seg inspirere gjennom interessante boksamtaler med forfattere, konserter og utstillinger. Koronaperioden har sluppet psykisk taket på meg, jeg er fri til å ta valg igjen. Godt å la seg underholde av det ekte, ferskvarene utenfor tvskjermen og den trygge sfæren i egen stue. Til og med hyggelig å se andre mennesker og utveksle noen smil og ord.

Trond Viggo Torgersen var en av de som inspirerte en kveld, han snakket om alderdommen. Det var interessant, og godt med noen påminnelser. Det er viktig å holde seg i form, ta vare på kroppen sin. Alderdommen kommer uansett snikende med alt det innebærer, men vedlikehold er lurt. Det minsker plagene. Og dermed har jeg såvidt – bare to morgener har gått siden fredag kveld – begynt med et fast morgenritual med trening igjen. Kan virkelig anbefale figure 8, det ligger treningsøkter på YouTube. Det er øvelser som er bra for kjernemuskulaturen, og den er det viktig å trene med tanke på framtiden. I slutten av videoen sier hun at vi vil gløde sterkere, en god bieffekt om det er tilfelle.

Lese bøker er en syssel jeg liker godt. I lengre tid nå har jeg startet mange morgener med å lese. Ikke alltid like lenge, men tillate å legge inn en lesestund framfor å gjøre hus- eller hagearbeid. Det gjelder å stå i valget uten å stresse i kroppen og føle meg lat. Det blir stadig enklere å hvile i det, merker hvor god start det er. Hodet og tankene er godt skjerpet tidlig på dagen, og det jeg leser blir med meg, og er med å forme de videre tankene gjennom dagen. Opplever at det er en bra ting, oppbyggende!

I går hadde jeg både fri og besøk og gikk rundt i gamlebyen og var turist eller besøkende, eller hva jeg skal kalle det. En deilig opplevelse og gå rundt og oppleve bydelen, og blant annet ha tid på Camino bok. Der er det så hyggelig- og så mange bra bøker! Gleder meg til å lese boka med avisartikler av Gabriel García Márquez. Han tenkte på seg selv som først og fremst journalist, det var nytt for meg. Har jo ikke lest så mye av han før, men tenker det er spennende.

Dette med valg igjen, klokken går. Skal jeg rekke å lese før det går over i formiddag her må dette være nok skriblerier for nå. Og god søndag!

Jeg har virkelig begynt å lure på hva jeg leter etter når jeg søker rundt på sosiale medier. Timene flyr mens jeg scroller av gårde. Til hvilken nytte?

Det hender selvfølgelig at jeg kommer over en interessant artikkel av et eller annet slag. Leser den og reflekterer i to tre sekunder før jeg blar videre. Videre i flowen. Men, hva er det for slags flow, egentlig? Ikke den gode jeg får når jeg spikker eller danser.

Noe av det jeg finner er humor. Innslag som frembringer smil og noen gang også en spontan latter. Det må jo være bra. Det er jo så sunt å le. Men, om jeg tenker over hva jeg lo av litt senere, da har jeg som regel glemt det. Borte. Kan i alle fall ikke gjenfortelle det senere.

Sultne barn, dyr som lider, krig og annet elendighet dukker opp, vekker oppmerksomheten. Akkurat som spontan latter dukker det opp spontan gråt. Skrekk og gru og fortvilelse, som fort forsvinner ved synet av en lekker kakeoppskrift eller interiøret hjemme hos noen jeg kjenner. Så, også det forsvinner.

På en litt ubevisst kveld kan jeg sjekke mobilen x antall ganger, scrolle tomt og mye. Og sitte igjen med en emmen følelse, som når du sitter foran sjokoladeskåla og tar en bit til uten at du egentlig har lyst på mer og det ikke smaker så godt lenger. Sitter og er litt for søt i munnen. Sånn opplever jeg det er med disse mediene også. Det er lett å bli fristet til å se litt mer, sjekke en gang til.

Inni meg skriker det NEI!!! Jeg orker ikke mer, jeg vil ikke mer! Jeg får egentlig ingen ting ut av det. Og hver gang en eller annen har gjort et eller annet eller et sted jeg følger har lagt ut et eller annet får jeg et varsel. Varsel om hva da, egentlig? Og jeg må alltid rydde, så er det 10 varsler må jeg få sjekket ut hva det er, så jeg får ryddet de vekk og er på scratch. Noe som varer maks noen minutter.

Jeg forstår ikke hvordan de unge takler det, de som har vokst opp med så mye digital støy. Så mange inntrykk og så mye overfladiskhet. Overflate i høyt tempo. Og, det er ikke det jeg leter etter. Det er en slags tyngde, dybde, nærhet, det ekte, det søker jeg. Kanskje på tide å kvitte seg med alt sammen snart, eller selvfølgelig lære meg å håndtere det. Varsler er ikke noe å bry seg om, jeg går ikke glipp av noe om jeg ikke svarer på alt med en gang.

Nå må jeg uansett ta kvelden her, med denne masedingsen nede på pianoet. Dette jaget etter noe. Og oppe i sengen kan drømmene få flyte fritt og uforstyrret, nesten i det øyeblikket jeg legger hode på puta. Takk og pris at jeg har beholdt såpass respekt for ro, hvile og fantasiene. Sov godt med eller uten mobilen. 📴

Et av de store høydepunktene i livet (mitt i alle fall) er lunsjen. Særlig på jobb, da er det noe jeg gleder meg til, og det smaker alltid godt.

Da jeg startet opp her ble det veldig hurtiglunsj, hadde bare ro på meg til å sitte 5 -10 minutter. Nå er det andre tider! Pausen kan fort nærme seg halvtimen, uten indre stress.

I motsetning til stadig flere får jeg inntrykk av, holder jeg meg til et enkelt måltid. Gjerne bare en frukt og et par påsmørte knekkebrød. Sjokolade eller kake om jeg har, selv om det ikke er det lureste. Tenker at sukkerinntaket bør holdes nede. Dessverre ikke helse i hvert sukkerkorn, som hadde vært noe. Det er jo så godt.🙂

Lunsj er vel et låneord fra et land der lunsjen er et varmt måltid. Så det er kanskje en overdrivelse å kalle disse matpausene for lunsj. Ikke går jeg ut og spiller tennis eller squash før maten inntas på en kafé med en øl til. I bunn og grunn burde jeg nok kalle det matpause med formiddagsmat. Bra det også!

Får rydde opp her og gå tilbake til arbeide. Her ligger to par sko og venter på slipemaskinen, og en vedkurv skal få et nytt lag lim, før sømmer. Ingen grunn til å sitte her.

Påsken er ute.

Og hvordan var den når den var inne?

Det er ikke helt lett å bli klok på hva denne høytiden er for meg, bortsett fra en rekke ulike knagger. Alt fra salmesang og gudstjenester, kors, sorg og glede. For Jesus sto jo opp igjen, så alt ble såre vel. Og kyllinger. Mange gule kyllinger i myke og harde materialer, høyt og lavt inne i huset. Påskeegg, både de malte og de fylt med godteri. For mye godteri har jeg hatt lett for å tenke. Fordi jeg er så søt etter noen dager at det nesten sitter fast i munnen. Og enda kunne det sikkert vært mer. Og lammestek. Det er påske. Med fløtegratinerte poteter. Sol, ski eller sjø, appelsiner.

Hva så? Trenger jeg det? Savner jeg det? I år har det vært lite av mye av det, tror jeg. Men: kyllinger og egg i stua, gule tulipaner og godteri, appelsiner og sol, lammekoteletter. Jeg kan nok slappe av med å huke av for at påsken var inne i år også. Og nå er på vei ut.

Ut i våren og fuglesangen, spirene som gror og den deilige våren. Nå kommer varmen tilbake, lyset og de lange kveldene. Ingen grunn til å engste seg. Når et eventyr slutter starter alltid et nytt.

Årets påske var mye innenfor disse veggene.

Det er fortsatt mye korona i samfunnet, mye pågående smitte. Som vi har begynt å ignorere etter som mange av oss, kanskje de fleste, har vært syke, og samfunnet har åpnet opp igjen. Det ligger der som en skygge over eller under oss, men stopper oss ikke lenger. Og det kjennes godt.

Krigen i Ukraina, Europa, den opptar oss. Overalt i sosiale medier og nyheter holdes vi oppdaterte. Det er selvfølgelig en fryktelig situasjon, hvor så mange uskyldige mennesker drepes, eller mister alt, arkitekturhistorie forsvinner, meningsløs utarming på ulike vis. Og oppi dette skal vi leve uten frykt, tilsynelatende våre vanlige liv, som vi har gjort det med andre ulike tragedier, som Syria, Afghanistan, Rwanda.

At mennesker utsettes for krig og konflikter er forferdelig. Det er ikke til å leve med om en fordyper seg i det, lever seg inn i hvordan alle menneskene vi eksponeres for gjennom mediene har det. Sorgen og fortvilelsen blir for mye å bære. Å bidra med pengedonasjoner blir som musetiss i havet, men det stopper der. For meg. Jeg kan ikke dra ned til grenseområder å rydde opp, fysisk hjelpe. Og jeg kan ikke åpne huset mitt for en flyktningfamilie. Dessverre har jeg ikke overskuddet til det, ikke til så mye som et barn. Selv om mange trenger det.

Så, jeg velger å leve i nuet, ha fokus på de nære ting, la meg glede over småting selv om mange har det fælt. Vårsolen stråler, de første blomstene titter fram, fuglene kvitrer i hagen, og det er søndag. Som betyr en rolig morgen og snart en lengre frokost og en kopp te. Jeg lever rett og slett i et avgrenset territorium, hvor jeg har bestemt meg for å ikke eie andres elendighet, men egen lykke. Og ulykke, når den skulle inntreffe. Et nødvendig vakuum for å klare livet.

Da jeg var ung hadde jeg en lei tendens til å leve mye i fortiden, sugde på minner. Særlig savn etter pappa holdt jeg et godt grep om. Tror jeg var redd for at han skulle forsvinne for meg om jeg ikke tenkte mye på han, manet fram fornemmelsen av han, stemmen, smilet, bevegelsene og ordene. Jeg reflekterte ikke over at jeg med årene formet mitt bilde av han, en subjektiv kopi. Nå ville han ikke vært i 40-årene, men en gammel mann på 84. Og hvem vet hva han ville snakket om i dag, det har skjedd mye siden 1985.

Det var mange som snakket med meg om å leve i nuet, at det var viktig å tenke på de nære ting, her og nå. Jeg lyttet til det, men forsto ikke da hvor kloke råd jeg fikk, dybden i det. Jeg oppfattet det delvis som en unnamanøver, om jeg skulle lagt fortid og minner mer bak meg. Var nok ikke moden for det.

Det har endret seg. I dag er det mye enklere å la fortiden ligge der som et bakteppe, og ha fokus på nå. Det er så spennende å oppdage hva øyeblikket har, og det er utvilsomt enklere å være positiv. Å sykle eller gå til jobben blir en oppdagelsesreise, hvor jeg legger merke til mange små ting å glede meg over. Nå passerer jeg flere fuglekor på veien, det begynner å spire her og der, sola er oppe før meg og lyset er tilbake, godlydene av å sykle over kumlokk, luktene fra fabrikkene når vinden står riktig, lydene fra båter i elva, smil fra forbipasserende. Det er mye å oppdage og tenke over her og nå.

Og jobben min, den er bra for meg. Der er det oppgaver som venter. Ulike oppgaver med ulike utfordringer som holder meg skjerpet og på. Jeg vil hele tiden gjøre det bedre, så oppmerksomheten er skjerpet. Det er lite dagdrømmeri, kjenner at fokuset er her og nå. Og det er deilig. Da er det lett å la seg glede over små ting, og kjenne på takknemlighet over livet som det er, akkurat nå.

For å si det rett ut er jeg ganske smakløs. Har kanskje vært det lenge, vil noen hevde, i og med at klesstilen har vært nokså tilfeldig sammensatt til tider. Styrt av hva jeg har arvet mer enn hva jeg har kjøpt. Jeg har kjøpt veldig lite klær veldig lenge, både av økonomiske og miljømessige hensyn, og det har gått sport i det. Bruker lite tid på å tenke på hva jeg liker/ mote. Fokuset er på hvor lite kan jeg klare meg med? Hvor lett kan fotavtrykket mitt være, i moderne verdens forbrukssamfunn? Jeg vil egentlig ikke være med på dette tullet, hadde vært godt fornøyd med å ha utstyrskiste med 20 stakker fra ungdomstiden, tror jeg, selv om det også var litt av en overflod.

Det er ikke bare klærne smakløsheten kan vises gjennom, det er mye av det materielle som bærer preg av det samme. Om jeg blir vurdert ut fra hva du ser. Jeg liker en klassisk Jaguar mye bedre enn en sliten Honda Jazz, men det er en godt skjult hemmelighet. Akkurat som jeg liker nydelige designmøbler bedre enn mye av det jeg er omgitt av i huset mitt. Men jeg kan fint leve med det. Møblene, huset, bilen. Jeg er utrolig heldig, utrolig priviligert som har det jeg har i livet, som kan leve som jeg gjør, smakløst eller ikke.

Situasjonen for mange mennesker i verden i dag er smakløs. Smakløs på et dypere plan. Har nettopp lest siste utgave av Redd Barnas magasin og følger delvis med på konflikten i Ukraina, og ser og opplever hvor ille det kan være. Både for ukrainer og russer, somalier og afghaner. Hvor uforståelig og tragisk livet kan være. Hvor smakløst det hele er. De rike sadistene som regjerer på de utroligste måter, sikkert omgitt av god smak i sine borger. Sitter på samfunnets øverste trinn og bruker blender på de der nede. Helt ufattelig! Det er smakløst!

Og så det nære igjen- er i ferd med å bli frisk fra korona. Ble ikke veldig syk, men satt ut i noen dager. Må innrømme at jeg har vært litt nysgjerrig på dette her, siden det meste har dreid seg om denne pandemien så lenge, og nå er jeg en av de innvidde. Har fått erfaringen, og mistet smaken. Det har jeg lurt veldig på, hvordan oppleves det? Nå opplever jeg det med utforskende engasjement; hvordan kan rå løk og agurk smake det samme? Hvordan kan kylling og ost smake omtrent ingenting og det samme, med bare ulik konsistens? Kaffe og te er to sider av samme sak, varm drikke med bitte små nyanseforskjeller. Jeg håper det varer en kortere periode, godt å ha smak. Og for å si det rett ut synes jeg egentlig at jeg har god smak. Absolutt ikke smakløs!





Fritt for ikke å bli med på blindtesten i dag, vil bare vite at jeg spiser grønnsaker.

Det forrige innlegget mitt ble tydeligvis litt for voldsomt i valg av ord og bilder. Det går helt fint med meg, ingen traumatiske hendelser som har fått meg til å miste troen på alt.

Tanker og følelser gjennomgikk en sentrifuge, og dermed skrev jeg ut mine frustrasjoner i dramatiske vendinger. Det er hyggelig å bli møtt med omtanke, samtidig som jeg blir litt flau.

Jeg sammenliknet meg med restemat, og forstår at det kanskje ikke var det mest flatterende selvportrettet. Ved å endre det til restekjærring blir det kanskje ikke noe bedre, men jeg velger å bruke det ordet, for å linke det opp til forrige post.

I virkeligheten har livet gitt meg mange erfaringer, og jeg oppdager stadig at mye følger i gamle mønster. Om jeg tenker at jeg var hel og fullkommen da jeg kom, og at hendelser gjennom livet gjør at jeg mister mer og mer av det hele, er det rester igjen. Og da vil alt være oppløst og borte den dagen livet ebber ut. Det er vel mer optimistisk å snu det, tenke at en startet som et lite frø og vokser seg til et større og større tre. Jo flere erfaringer jo flere greiner og kvister. Da vil hvert døde løp ende opp med kongler/blader/frukt i enden av den kvisten, stammen strekker seg videre og nye greiner og kvister vokser fram.

Kan forestille meg hvor vakker kronen på treet en dag vil stå der. Strekke grenene opp og ut mot lyset. Ser jeg sånn på det er det bare en fordel at det har blitt noen døde løp, treet blir mye mer spennende med alle greinene og kvistene. Hadde jeg startet et løp, og det var det, ja, da hadde jeg endt opp som en lyktestolpe. Får bare fryde meg over alt livet har å by på og ta det rolig, se når neste grein vokser fram og hvordan den vil forme seg.

Bildet er hentet fra en gratis billedbank, fotograf Sunil Patel.

Fortsatt kjenner jeg blodsmaken i munnen etter intens innsats i dødt løp. Igjen. Jeg har gjort det før, flere ganger. Gir alt, for sakte å forstå at noe ikke stemmer. Lytter ikke til meg selv, så står på videre, klemmer ut det jeg har, til det ikke er tvil. Det var ikke noe å satse på. Det var en illusjon. Som jeg virkelig trodde på. Og det tar år å komme til krefter igjen, gjøre seg klar for en ny startstrek.

Jeg er så sint. Sint og lei meg. Hvorfor gjør noen sånt mot meg? Lar meg tro jeg er med i et ekte ritt, mens de gradvis bryter meg ned. Eller indirekte er med på det, siden de lar meg leve i troen. Dyrker kanskje egoet sitt i samme åndedrag. Mens jeg naivt står på. Legger hodet på huggestabben og lar andre hugge.

Ikke greit! Jeg er så mye mer verdt enn det. Og det viser hvor dum jeg er, hvor dumme noen andre også er. Hva de lar gå fra seg, hva de sløser bort. Det blir bare tapere av det. De også. Det ligger i sakens natur at ingen går seirende ut av døde løp.

Og imens løper livet avgårde. Stopper ikke opp så det går an å ta det igjen og holde tritt. Livet ligger lenger og lenger foran meg, jeg kjenner hvor sliten jeg er. Hvor maktesløs jeg kjenner meg. Det blir snart for stor avstand. Nytter snart ikke å forsøke å ta det igjen. Livet.

Jeg lever som en rest. Det høres selvfølgelig mye tristere ut enn det reelt sett er. Jeg elsker rester. Noen ganger blir smakene mye bedre når de får godgjort seg. Og sånn er det med meg også. Jeg har ikke blitt et dårligere menneske. Kanskje jeg bør skifte til treningstøy og starte å varme opp snart, gjøre meg klar til ny innsats. Får tenke litt på det. Kanskje velge en annen taktikk, vente til startskuddet har gått, og den andre er i gang..

En smaksrik rest.

Før, altså på sent -80 tall, da var det kanskje litt mer schvung over hjemmealenefestene. For det første var det gjerne flere deltakere enn 1, det var definitivt mer musikk, øl og spenning.

Nå er denne bokstavelig talt hjemmeALENEfesten med kun 1 deltaker, og musikken er lydene fra kjøleskapet. Det er lite øl, og kun indre spenning. Det er ikke å forakte, kan faktisk anbefales for oss over 50. Det å lage spenningen og moroa selv, det å fjerne seg fra nyhetenes snakk om krig og uroligheter, bare drømme seg bort i minner, det kan anbefales. Så lenge jeg er alene er det ingen som kommer med innspill, så fantasien får fri flyt.

Det høres selvfølgelig mye morsommere og mer spennende ut enn det er, jeg er faktisk nokså trøtt og sløv her jeg sitter. Kjenner at fingrene er kalde, så skal snart vaske opp for å få varmet dem opp, og gleder meg.

Hadde noen fortalt meg at jeg skulle fryde meg over dette en fredagskveld, da jeg var ung, ja, da vet jeg ikke hva jeg hadde tenkt og gjort. Utrolig hvordan tidene og fokuset endrer seg gjennom livet. Gleder meg stort over at jeg ikke vet hva 80-årene vil by på, om jeg skal få oppleve dem.