Innimellom på jobb kan jeg bli grepet av prestasjonsangst, eller i alle fall engstelse, om ikke helt angst. Blir det bra nok? Er jeg flink nok?

Det er en god ting, på sett og vis, det er iallefall det jeg sier til meg selv. For, det holder meg skjerpet og fokusert. Jeg vil gjøre det bra. Jeg vil få det til. Og noen ganger er det vanskelig!

I løpet av en arbeidsdag møter jeg mange ulike oppgaver og utfordringer. Det kan se/ høres likt ut å flikke et par sko, for eksempel, men så er det ikke så enkelt. Det er mange ulike materialer som reagerer ulikt på limet, slipebåndet, varmen, og formen er ulik. En del ganger er det veldig enkelt, og går som en drøm, mens andre ganger byr det på problemer. Da gjelder det å tenke på ulike løsninger, høre på råd jeg har fått fra ulike hold, i tillegg til erfaringer. Det begynner heldigvis å bli en del erfaringer, som oftest gjør jobben enklere. Men, noen ganger er det tvert imot. Da kjenner jeg på prestasjonsangsten, og om den setter inn gjør det utførelsen verre. Har oppdaget at jeg kan tenke at det og det kan bli vanskelig, gjør jobben, og oppdager at problemene oppstår der jeg tenkte. Undrer litt på om det er fordi jeg har tenkt problemet at det oppstår, eller om det er ren logikk.

Mange oppgaver jeg får inn har jeg ikke gjort før. Da gjelder det å fylle seg med Pippi-power og tenke at det klarer jeg helt sikkert. Ofte går det, men ofte har det også tatt tid og kostet meg mye å få det til. Selv om alt er praktisk problemløsning betyr det ikke at det er enkelt. Det kan være nokså komplisert. Og ting jeg ikke har gjort før er jeg ikke ekspert på. Samtidig kommer kunder og leverer oppgavene til meg, og jeg må ta betalt. Er det rart om jeg svetter litt?

Planen er å jobbe i verkstedet til minst fyllte 70, som betyr at jeg vil få en solid erfaringsbank med tiden. Det er det jeg opplever at de som har vært lenge i faget har. De er rike på kunnskap. Så mange flinke folk der ute.

Da jeg startet i verkstedet var Roy der, og hadde drevet verksted i flere år. Det føltes trygt. Jeg kunne lene meg godt mot han, og få tips, eller diskutere løsninger med han. Uten han hadde jeg nok ikke turt å starte. Hadde jo vært borte fra faget en stund, og vært fordypet i søm da jeg jobbet med sko. Det morsomme var å kjenne at det kom tilbake, det jeg hadde lært og gjort på skolen i sin tid.

Nå er det Adam som kommer og viser meg noen triks innimellom. Det er lærerikt og spennende. Han har vært i faget i 36 år. Dermed kan jeg legge til side vanskelige tilfeller og spørre han, som villig deler av sin kunnskap. Det finnes teknikker jeg ikke har peiling på, og finesser på slipemaskinen jeg ikke har kjennskap til. Jeg lærer noe nytt, og tror jeg vil bli riktig god på det etterhvert. Men, selvfølgelig må det trenes for å bli en mester.

Cowboystøvler trenger jeg å mengdetrene på, særlig nå med flere slipe-/fresevalg. Ambisjonen er å gjøre jobben perfekt, ser at jeg har vært i verkstedet i 3 år, og har mange år til perfeksjonering.

Jeg skal og bør ikke snakke meg selv ned, for jeg gjør en bra jobb – mange kunder er godt fornøyde og kommer igjen, anbefaler meg for andre. Men, kritikeren inni meg pusher på, nærmest som om hver jobb jeg gjør er en svenneprøve. Bedømmer arbeidet oftere til bestått en meget godt bestått. Presterer så godt jeg kan i en hektisk hverdag, hvor det er nødvendig å få jobbene utført og penger i kassa. De dagene jeg klapper meg selv på skulderen og muntrer meg selv opp med et “så bra” eller “bra jobba!” er helt klart bedre enn “dette må bli bedre” eller “dette kunne vært bedre”, selv om det selvfølgelig er sant. Men, tar prestasjonsjaget overhånd blir ikke jobben bedre utført, bare nakken og skuldrene som får det.

Så “pust ut – pust inn” er mantraet jeg bør innprente og med høyere volum enn alle andre mantraer som svever rundt der inne i skallen eller hvor de herjer.