Det er da en velsignelse, dette livet. Hver dag er jeg så heldig å få spise meg mett, og noen dager mer enn det også. I dag var det heldigvis ikke mer enn passe, så jeg er godt fornøyd.

Å spise seg for mett er litt skamfullt, synes jeg. Kjenner på grådigheten ved å ta litt mer, fordi det er godt. Eller fordi det er praktisk. Om det er lite igjen, og ikke noe å spare på, bedre å spise det opp. Da føles det ikke fullt så grådig, men kjennes like fyllt i magen.

Takknemlig for at kroppen tåler mat, og at apetitten er bra. Det er ikke en selvfølge for alle. Å sitte ned etter jobb, og matlagingen, og nyte middag – det er luksus hver eneste dag. Det er ikke like mye å nyte hver dag, siden jeg stort sett improviserer, og ikke er like heldig hver gang naturlig nok, men glad for maten. Det er et av høydepunktene.

Og ettervirkningene er tilfredsstillende, det lave blodsukkeret er stabilisert, humøret roer seg samtidig med at energien kommer tilbake. Smakene sitter igjen i munnen, og nå litt chilliprikking på tungen. Rett og slett fornøyd.