Før var jeg en ordentlig dagdrømmer. Det var noe fantastisk med det. Leve i en parallell verden som bare var min.

Den verdenen var så full av muligheter. Lys og lett var den, vakker. Hva som skjedde i disse drømmene kan jeg ikke beskrive lenger, sitter bare igjen med følelsen av hvordan det var å bare være der.

En dag hadde jeg sluttet med det, å forsvinne inn i dagdrømmene. Når det skjedde, og hvordan det skjedde, aner jeg ikke. Husker at jeg kom inn i tilstanden bare når jeg hadde lagt meg rett før jeg sovnet en periode. Det var rett før det opphørte. Når jeg forsøker å komme inn i den modusen i dag klarer jeg det ikke.

Men, drømmer kommer til meg om natten, og det er jeg glad for. Våkner ofte av morsomme og rare drømmer som gir et tilskudd til den nye dagen. Fint å oppleve rare ting selv om livet tilsynelatende er nokså trivielt og rutinepreget.

Drømmer for framtiden har jeg vel fortsatt, til en viss grad. Kan drømme om at hagen her skal utvikle seg til en frodig oase, for eksempel, noe som i tilfelle vil kreve at jeg bidrar litt mer. Samtidig kan jeg drømme om en liten leilighet på Nesodden eller i Oslo etterhvert, og leve tettere på/med folka mine og kulturlivet der. Eller, kanskje en liten fjellgård i Vats, med tømmerhus og et helt enkelt liv i naturen.

Jeg har hørt om kokebanan, forestilt meg hvordan det smaker, men tror fortsatt jeg har det til gode. I dag fikk jeg en, så snart skal den drømmen realiseres. Og som med andre erfarte ting, forsvinner snart magien og mystikken rundt kokebanan. Og jeg kan krype til køys og la nattens drømmer underholde meg.