Det er en forunderlig ting å være mor til voksne barn. Jeg ser at de er voksne. De er høyere enn meg, og de bruker større sko. Men, allikevel ser jeg barna i dem. Og når de er i nærheten kan jeg bekymre meg over om de sover nok, spiser nok – får i seg nok grønnsaker, får nok frisk luft og så videre.

Når de er på avstand bekymrer jeg meg ikke over de samme tingene. Da slapper jeg av med at de er fornuftige voksne som klarer å ta vare på seg selv. Da stresser jeg ikke med at de kanskje er ute på natten og at det kan skje dem noe. På avstand har jeg tillit til at det vil gå bra. At de klarer å ta gode avgjørelser.

Men, oppholder de seg her kan jeg ligge våken og bli engstelig for nettopp det. Da vil jeg gjerne stå opp om natten og hente dem, så de kommer seg trygt hjem. Jeg må passe på dem. Enda de ikke ønsker det. De vil klare seg selv, ha sin selvstendighet, vite at jeg stoler på dem.

Og jeg har også en mamma, som har sine voksne barn. Halvgamle barn til og med. Har hun det på samme måten, tro? Vil det være sånn når jeg er i 80-årene og de i 50-årene også? Rart å tenke på det, at jeg skal lure på om de spiser variert nok og får nok søvn da også. At jeg skal bli urolig for dem om de er på besøk hos meg, på samme måten som da de var små og trengte meg. At jeg skal spørre om de har nok ulltøy om vinteren så de ikke fryser, bekymre meg over for tynne vintersko og manglende luer.

Vi vil klare oss, enten det blir sånn eller slik, det er bare så merkelig å reflektere over det. Disse årene som løper ifra en, og følelsene som henger etter.