I det siste har jeg opplevd å få mye omsorg, og det er så deilig. Noe i meg mykner opp og smelter av det. Opplevelsen av å få omsorg, klare å ta det imot, det er noe jeg ubevisst har lengtet etter.

Omsorgen jeg gir kan ofte sammenstilles med mat, selv om det kan være ulike ord og handlinger også, naturligvis. Dette er tydeligst med barna mine, opptatt av å gi de noe de liker å spise. Og, når de ikke er klare for det jeg vil gi – som naturligvis hender, kan jeg føle meg avvist, om jeg ikke tenker meg om.

Det er ikke alltid jeg klarer å ta den imot heller, omsorgen, noen ganger bare stenger jeg den ute, kjenner at jeg er skarp og kantete. Sønnen min har blitt avfeid sånn flere ganger i det siste, enten han viser omsorg i ord eller handlinger kan jeg bite det av i stede for å åpne opp. Har blitt flinkere, men har mye å gå på. Skal bli bedre, jeg avviser han ved å takke nei. Glemmer hvor viktig det er for han å få gi – og hvor godt det er for meg å få fra han. Det handler nok om noe usikkerhet i forhold til morsrollen. Han lytter til mye av det jeg er opptatt av – mye omsorg der!

Innimellom har jeg dansekurs etter jobben, og da rekker jeg ikke å legge inn noen god matpause. I det siste har jeg fått mat og drikke av deltakere. De har ordnet i stand noe godt til meg. Dette blir jeg så takknemlig og glad for, kjenner hvor godt det er å bli ivaretatt. Tusen takk til de!

På jobben blir jeg også vist omsorg på ulike vis, ved at en nabo kommer innom og sier hei og gir noen gode smil og oppmuntrende ord, eller andre som legger til rette for at arbeidsdagene skal være bra med utstyr eller engasjement. Oppdager at det er mye mat involvert, opplever besøk kommer innom med kaker. To ganger i det siste har det kommet noen innom med varm hjemmelaget lunsj. Det oppleves overveldende og veldig hyggelig.

Det er komplekst med følelser, og det er lett å bli et lite barn igjen i mange situasjoner. Hodet og tankene kan tidvis være godt voksne, holdningene kan være gamle, men følelsene er fortsatt veldig unge. Det er fascinerende å oppdage, og det er viktig for meg å ikke ta følelsesmessige reaksjoner som ukritiske sannheter i enhver situasjon. Tror det er viktig å stoppe opp og se litt på det, kjenne etter på hva som skjedde, og se om det er autopiloten som slo inn, ta seg tid til en analyse. Det er mange ulike måter å vise omsorg på, som mottaker er det viktig å åpne opp for å ta den imot. Det viktigste er kanskje hvordan en selv vil ha det?

Dette har jeg hørt på ulike selvhjelpskurs og foredrag, også hørt venner si, men jeg har ikke klart å forstå det. Ikke før nå. Bedre sent enn aldri! Nå har jeg endelig klart å ta det inn, og kan kjenne på en stor takknemlighet. Som sagt har jeg fortsatt en lang vei å gå, og håper jeg har rundt 40 år på meg. Liker ikke å løpe..