Har nettopp lest ferdig en bok. Slutten var litt overraskende eller annerledes enn jeg hadde sett for meg. Vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg egentlig, men det var noe annet. Boken jeg leste var forresten frøken Smillas fornemmelse for snø av Peter Høeg. Jeg har hørt om den og sett omslaget i bokhandler opp gjennom tiden, men ikke brydd meg med å lese den. Ble fengslet, så det var på høy tid.

Følelsen jeg sitter igjen med er tomhet. Når siste ord var lest ble jeg forlatt. Historien fortsetter utenfor boken, og jeg står igjen. Oppleves sånn. Den samme opplevelsen kan jeg få etter å ha sett en film. Sitter igjen fyllt av en tomhet over at det er over. Slutt. Ferdig. Jeg var så i det, ville ha mer, grådig.

Det kan skje i det virkelige livet også det, særlig når noe er veldig bra. Da er tiden nesten oppløst, og etterpå kjenner jeg på tomheten, i tillegg til gode minner. Ut fra tomheten, og det etterlatte kan jeg bli veldig rastløs, kjenne på grådigheten. Vil bare ha Mer – Mer! Dette er merkbart etter dansekurs, for eksempel, da hadde det vært morsomt å bare fortsette! Gode konsertopplevelser eller teaterforestillinger likeså. Fester går nesten alltid for fort!

Begjær på livet. Livsapetitt. Tror det er mange positive ord for å beskrive tilstanden. Det er i allfall en positivt ladet tomhet. Og bare fordi boken var god! Hun rare Smilla ville jeg hengt lenger med, blitt bedre kjent med. Selv om hun hadde noen merkelige sider fikk jeg sansen for henne etterhvert som vi ble kjent. Eller, det er vel å ta i, hun ble ikke noe kjent med meg, men jeg fikk snylte meg innpå henne. Det er morsomt med bøker, du kommer veldig tett på karakterer, kan være langt innenfor de private sfærene vi møter i livet. Spennende å komme så nær.

Nå er klesvasken ferdig her, så pliktene kaller, og magien som omsluttet meg løser seg opp. Følelsen av tomheten etterpå forsvinner. Jeg er ikke på grønnlandsisen i mørket og kulda, men i en varm stue foran vedovnen.