Jeg må innrømme det – jeg er en helt håpløs romantiker – egentlig. De som har kjent meg en stund vet det, og har vel smilt litt bak ryggen på meg en gang eller to. Det tåler jeg. For jeg tror på den store kjærligheten, selv om den utvalgte ikke er så tydelig for meg lenger. Etter litt terapi har jeg forstått at jeg så noe av meg selv i han som jeg har lengtet veldig etter. Nå henter jeg fram de egenskapene så godt jeg kan fra eget indre, og innser at det har vært en projisering. For jeg kjenner han jo faktisk ikke.

Når det er sagt, julefilmene er en tid for romantikk. Håpløst romantisk. Og jeg lar meg rive med. Selv om det er lite overraskelser, og helt klart plott. Sitter der og engasjerer meg og nærmest fråtser, lettet når det går bra. Som det alltid gjør.

Det er mer skadelig å se en romantisk komedie enn en skrekkfilm har et av barna mine påstått, da jeg var veldig bekymret over valg av dennes filmer i tenårene. I ettertid forstår jeg at det kan ha vært noe i påstanden. Jeg tror fortsatt at livet skal være som i en romantisk komedie, drømmer fortsatt om den lykken, og klarer ikke – eller nekter å innse – at dette er et eventyr. Akkurat som skrekkfilmene. Grimm eller Asbjørnsen og Moe…

I julen brenner vi masse lys, hører på klissete julelåter og pynter huset med søte nisser og engler. Det er ukritisk lov å leve ut det søte som jeg tar litt avstand fra i hverdagen. Brenner litt lys ellers også, men er mye rausere i julen.

Det er omtrent et år til jeg skal la meg rive med av Askepott igjen. Ett år til jeg skal kjenne på alle de ungpikefølelsene som ble vekket av å se den filmen. Ett år til jeg skal lengte meg verkende etter det livet jeg trodde jeg skulle få og ikke fikk. Ikke nødvendigvis på et slott, men med en mann som elsket meg for den jeg var og som jeg kunne leve lykkelig familieliv med. Der et smil og en dans kunne rense opp i uoverensstemmelser, og vi kunne se tilbake på etterhvert mange gode år i et langt samliv. Hvor selvfølgelig alle barna var våre fellesbarn.

Livet er litt romantisk her og nå også. Ute er det snø og lys i vinduer, og kanskje noen går på skøyter når jeg passerer dem på vei hjem. Eller holder hender når de går kveldstur under gatelyktene.