Helt fra jeg startet å jobbe i verkstedet har jeg vært så takknemlig over arbeidsveien. Det er en god spasertur på drøye 3 kilometer, hvor jeg kan velge å gå størstedelen langs Glomma. Fint der, opplyst i mørket, stort sett måket og strødd på denne tiden av året, alltid mye å se på, oppleves åpent med vannet som beveger seg, fugleliv uansett årstid. Og båtliv, også folk som bor i båter langs veien til og fra jobben. Nå er det nokså stille å passere båtene, ser lys og røyk fra piper, men ingen som sitter på dekk og prater. Misunner dem ærlig talt ikke, synes det ser veldig kaldt ut å bo i båt nå om dagen.
Til jobb går det nokså lett, jeg gleder meg stort sett til å komme hit, synes det er deilig å være ute i frisk vinterluft. Kler på meg masse ull, så fryser ikke, og liker å få igang kroppen. Kan kjenne på stress, at jeg skal rekke ferge innen en halvtime hjemmefra, men så lenge det ikke er noe som står på prøver jeg å roe meg ned. Går i greit tempo, og rekker en ferge, rekker jobb. Ser på lyset, ser på den nye dagen, og ser på vinteren. For i år har vi virkelig vinter her.
Når jeg skal hjem er det litt mer tiltak. Ute er det mørkt. Det er kaldt. Og som nå – snør det. Jeg vet at huset er kaldt når jeg kommer hjem, og tomt, så det er ikke så forlokkende. Jeg får bare lyst til å være her. Sitte og høre på varmepumpa og ellers stillheten. Kjenne på at dette er et godt sted. Kan jo bare bli. Men har middagen hjemme. Og rent tøy og dusj, medisiner og annet jeg trenger.. Vet at det blir annerledes i det jeg tar på meg yttertøyet og låser meg ut. Da går beina av seg selv, og jeg nyter turen hjemover. Titter på hvordan lysene speiler seg på isen – der det ligger is på Glomma, fryder meg over lydene fra skøytelek på skøytebanen jeg passerer, musikk fra ulike restauranter, lukter av mat – som minner meg på at jeg er sulten, lydene av skritt i snø og mye mer. Jeg får nok bare komme meg ut av dvalen og ut i lufta.
På de andre årstidene sykler jeg som regel, det er litt enklere å tenke på hjemveien da, og det tar halve tiden.
