Det nærmer seg en friuke for min del, og dermed er jeg ekstra på i forhold til jobb. Lett å bare gjøre litt mer og litt til før jeg tar pause. I dag var klokken over 15 før jeg fikk spist. Og det gikk helt fint. Ingen tarmer som skrek høyt, ingen skjelving i hendene heller. Og jeg har blodappelsiner i et nett her, gledet meg.

Nå er den fortært, og både fargene og smaken levde opp til forventningene. Det var et lite blaff fra et barndomsminne. Den gangen jeg først husker å ha fått en blodappelsin. Så merkelig å holde den i hånden, se på det flekkete skallet, starte og skrelle for å oppdage at saften fra den var rød, og etterhvert dele opp båtene med rødspettet appelsin. Det var magisk! Husker det som den smakte helt spesielt. Vi bodde på den gamle skolen i Vats, så jeg var kanskje 5 – 6 år.

Lunsj er et av høydepunktene i dagen, så godt å sitte her og kjenne på lykken og takknemligheten over å være mett. I dag igjen.

En av avbrytelsene i det jeg skulle spise i stad var en kunde som kom innom og hentet noe som var fikset. Han skulle på en lang seiltur på andre siden av jorden. Snakket om at noe av det han gledet seg til var å skulle stå ved roret på nettene, bare holde en stø kurs, være i ett med elementene. Og jeg tenkte at den lykken kan være nokså parallell med tilfredsheten etter endt lunsj en mandag i skomakerverkstedet i gamlebyen.