I mange år nå har jeg ført et miljøregnskap for meg selv, kun hoderegning. Til tider har det tatt mye plass der oppe, i det jeg har veid for og imot, på så mange områder. Innimellom har jeg forsøkt å distrahere meg fra det ved ironi eller nedsnakk. Jeg mener, i den store sammenhengen er jeg helt mikroskopisk, så hva jeg gjør og ikke gjør har ingen betydning.

Det begynte tidlig med kritisk blikk på all søpla jeg produserte, og, ved å velge mat med lite emballasje gjorde jeg en god gjerning. For miljøet. Å velge papp/papir framfor plastikk, glass framfor plastikk, lite plastikk framfor mye. Det var stadig valg som skulle tas i matbutikken. Da jeg jobbet i matbutikk fikk jeg se hvor mye ekstra søppel det ble av mat, både all emballasjen den var pakket i, og all maten som ble kastet. Mitt bidrag i forhold til å kaste mat startet tidlig med å spise opp maten min, forsøke å unngå at noe ble dårlig før jeg rakk å spise det.

Mat en lager fra bunnen gir mindre søppel enn halvfabrikata og ferdigmat, i tillegg er det godt, så dermed var det spikret. Mat lager jeg fra bunnen. Bortsett fra noen ting jeg tillater meg innimellom – som fiskepinner og pølser.

Til min store glede oppdaget jeg at kommunen her hadde kurs i hjemmekompostering da barna var små. Dermed fikk vi oss kompostbinge og kunne utnytte matavfallet. For, uansett hvor mye som lages fra bunnen blir det skrell og skrotter, skinn og bein, og andre ting, som er supre til kompost. Denne gikk tilbake til hageplanter, som gir meg riktig god samvittighet og glede fortsatt. Må innrømme at det tidvis er veldig langt til kompostbingen, særlig når det er kaldt ruskevær. Men, tre minutter er alt det tar, og for en lettelse når det er gjort!

Med småbarn var det særlig ett vanskelig miljøetisk dilemma som gnagde i meg: bleier. Bleier gir mye søppel, og inneholder en del plastikk og andre ulumskheter – eller gjorde det iallefall. Det var frustrerende. Jeg forsøkte med tøybleier på den eldste, men det var slitsomt å styre med det, og tanken på vannforbruket med all skylling og vasking gjorde det enklere å kapitulere til engangsbleier. Slapp en småfuktig  bleiebak på fanget, og tror det føltes bedre for barnet også. Men, nettopp det førte til at alle barna mine brukte bleier nokså lenge, som de fleste småbarn nå for tiden. .

Takeaway er deilig noen ganger, etter en lang dag hvor det kanskje er lite tid før ny aktivitet, eller bare en litt lat kveld. Da lar jeg meg friste, nyter det, og står igjen med mye plastemballasje. Mett og fornøyd sniker det seg gjerne inn en liten kritisk påminnelse om at det var unødvendig. Kunne jo spist ute i stedet, eller laget maten selv. Forsøker å ta vare på en del til gjenbruk – plastbokser altså, og forsøker å stoppe den strenge moralisten. Det er fint å støtte de som driver restauranter også, det er fint å skjemme seg litt bort innimellom.

Og reiser – hjelp så mange dilemmaer! Bare en biltur er i grenseland, fly er noe som er skamfullt, enda flyet ville fløyet om jeg unnlot å reise. På reiser er det lett å få lyst på noe, og om jeg ikke er alt for nøye forberedt har jeg ikke med kaffe på termos, vannflaske og matpakke. Dermed frister det å kjøpe pappkrus med kaffe, en plastflaske vann, og et eller annet innpakket å spise. Som regel ignorerer jeg lyster om jeg kjører bil, men er jeg på en flyplass gir jeg etter. Og registrerer at de fleste reisende gjør som meg, kjøper dette og hint, og kaster. Søplekassene blir fort fulle, tømmes og klare for mer. Men, hva skjer egentlig? Vi overforbruker jo. Hele tiden. Hver dag skjer dette! 

Jeg får roe meg ned, plante noen flere trær, gå eller sykle dit jeg skal i hverdagen, vaske klær når jeg har en full vask, osv osv. Og minne meg på at jeg er liten, bare en dråpe i havet, og at det går fint å puste rolig med senkede skuldre. Kanskje slutte å føre regnskap for meg selv? Tror vanene er satt, og at det vil gå bra i tilfelle..