Jeg hørte på et intervju med en lege og kreftforsker fra Boston i går kveld, og det gjorde inntrykk. Han snakket om at kreftceller som ikke blir matet med det de vil ha, vil dø.  Et av hans forslag til helbred var å kun drikke vann i jeg syntes han sa en mnd, for så å sakte starte å spise igjen. Unngå glukose og en ting til, som de cellene vil ha (intervjuet var på engelsk uten oversettelse, så noen detaljer glapp🤣).

Det fikk meg til å tenke på en dame jeg kjenner litt. Hun er utdannet innen naturfag, og fikk kreft en gang. Da tenkte hun på det hun kunne og som var logisk for henne, og la om kostholdet til en helt  basisk diett, og kreften forsvant etterhvert. Jeg tenkte at det var interessant, sammenlikningen med planter som hadde det dårlig med for mye syre, fikk de basisk næring kom de seg igjen.

Da jeg hadde en kreftsyk venninne som prøvde alt mulig, tenkte jeg på dette. Hun dro på dyre opphold i Sveits blant annet, hvor kosthold var hovedfokus. Men, i tillegg fulgte hun medisineringen som helseNorge tilbyr, med den ekle cellegiften som gjør mer enn bra.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort selv, hadde jeg turt å ha tillit til rense kroppen uten medisinsk behandling, eller ville jeg fulgt anbefalinger som innebar ekle medisiner med alt for mange bivirkninger? Kjenner  jo flere med store skader på kroppen, selv om de har blitt erklært friske/ kreftfrie har de betalt dyrt. Om kosthold er nøkkelen – hvorfor settes ikke dette i system? Er det økonomi som styrer det eventuelt? Klart mindre å tjene på at folk drikker vann, bor hjemme, ikke trenger hjelp, kontra sykehusinnleggelser og dyre behandlinger.

Dette fikk meg til å tenke på psykiatrien, er det samme tankegang der, overførbart? Etter noen år i behandling sitter jeg igjen med større ambivalens enn før, tror jeg. For, jeg tror jeg har fått hjelp, samtidig med at årene har gått. Og tiden leger alle sår.

Det finnes pasienter som helt klart trenger mye psykisk hjelp, sykehusinnleggelser og behandling. Men, alle vi som sliter i perioder, opplever traumer og møter bunnen, hvordan blir vi møtt på det? Jeg tror vi kan overføre noe av det kreftforskeren snakket om, at det vi ikke vil ha der vokser, om det får næring. Der tror jeg psykiatrien gjør som kreftbehandlingen, ved å skulle fjerne det vi ikke skal ha fjerner vi også det friske vi vil beholde.

Snakker som jeg har full oversikt, men  det er bare egne erfaringer og observasjoner når jeg skriver dette her: med fullt fokus på det vanskelige, negative tanker og følelser, vonde opplevelser mm ble jeg veldig opptatt av det. Det var viktig å ikke fortrenge men åpne opp, dermed var det nærmest feil å snakke om positive minner. Jeg var et offer, og jeg gravde og gravde i det vanskelige. Jobbet hardt for å snu hver stein, huske så mye som mulig, forstå alt og ha meg i fokus. Det var meg og mitt som var i fokus. Og det gjorde meg veldig selvopptatt.

Takknemlighet, tillit, mestring, tilgivelse var ute av bildet, og når jeg tenker på hvordan en bør bygge seg opp tror jeg det er god næring. Når jeg fokuserer mye på takknemlighet i dag, kjenner jeg på glede, og rikdom. Jeg har så mye å være takknemlig for! Tillit likeså, ved å ha tillit til livet ser jeg at det er mye som går veldig bra! Og jeg mestrer livet, med noen viktige endringer fant jeg noe jeg fint klarer, og det gir meg gode opplevelser av mening. Tilgivelse er kanskje viktigst, eller jeg vet ikke, men å tilgi opplever jeg som oljesmøring av harde maskindeler. Det gjør meg mykere, det kjennes mer behagelig der inne.

Det å ha et positivt fokus og være løsningsorientert og framtidsrettet tror jeg på. Det er ikke synd på meg lenger, jeg er ute av offerrollen. Vel, delvis, kan jo litt for ofte minne folk på at livet som skomaker ikke gir mest penger. Men, jeg mener ikke å være et offer ved å si det, mer en deling av skyggesiden ved livet, fordi det tidvis bekymrer meg. Og, de som kjenner meg vet jo hvordan tankene renner ut, ikke nødvendigvis gjennomtenkte.

Så, beklager til dere som får klagingen, det er virkelig ikke meningen! Husk å sette opp det fiktive speilet og send det tilbake til meg, der det hører hjemme. Forhåpentligvis vil mer levd liv gjøre meg litt klokere. Den kloke kan tie.