Om sommeren, når mange familier har ferie sammen, og kommer innom verkstedet, er det lett å gjøre seg noen tanker omkring barneoppdragelse.

Noen familier er superharmoniske, barna er trygge og rolige. Familier som snakker sammen, ser på hverandre, virker avslappet og glade for å være sammen.

Andre familier virker masete, hvor både voksne og barn styrer rundt, tar på alt, kommenterer masse uten å lytte til hverandre, stemningen er kaotisk, men forsåvidt positiv. Får inntrykk av at det også er familier som er fornøyde med å være sammen, men urolig.

Så er det disse som kjefter på hverandre, hvor det som regel er en unge som er i veldig dårlig humør eller skriker, om den er liten. De virker ikke spesielt glade for å være sammen, agerer som en negativ enhet.

Tror jeg reagerer mest på de familiene hvor de voksne ser ut til å ha gitt opp, barna er sjefene. Styrer og ordner, og de voksne er passive. Det virker som de voksne vil være et annet sted, og ungene er relativt glade for å være sammen, men utrygge.

Med alle disse observasjonene kverner det godt oppi hode på meg, jeg ser igjen min egen familie, hvor jeg var den slitne fjerne moren innimellom, den tilstedeværende og engasjerte andre ganger, den negative har jeg også vært. Og, dette påvirker selvfølgelig barna, deres oppvekst.

Det er lett å merke hvor det er godt å være, det er lett å se at harmoniske voksne gir trygge barn. Barn som blir sett, respektert, og har grenser.

Det er en del barn som har skremmende lite grenser. Når de voksne ikke reagerer hender det jeg må si ifra, om å være forsiktige med ting, ikke oppholde seg i verkstedet blant kniver og nåler, ikke sitte på skinnputene som er til salgs og spise is osv. Da har jeg opplevd at de voksne blir fornærmet på meg, sure. Tar barn i forsvar og går. De som skal herje uten tilsnakk synes jeg synd på, for de skal fungere med andre i et samfunn.

Når de voksne lar seg lede av barna ser det  underlig ut for meg. Det er naturstridig. De voksne må vise vei. Det er bare å se på dyrene, spesielt mødre oppdrar dem, frihet under ansvar. Når grenser nås stoppes de. Hva har skjedd – når startet man å tro at barna satt på alle svarene? De er selvfølgelig fulle av svar og kloke, men de har ikke erfaringer enda, de må ledes litt fram for å være trygge. Det blir vaklende familiestrukturer i dette grenseløse, og det er jo faktisk bare egen familie som synes at mitt barn er det beste.

Digitale barn er også en greie, som først og fremst gjør meg gammel. Barn i 10-12årsalderen som er bleke og slappe midt på sommeren, knapt ser opp fra skjermen de går ute med, det gjør meg trist. Hvorfor har de ikke mobilfrie pauser, hvor de ser seg rundt, oppdager og opplever ting der de er på ferie? Det er klart at barn bak skjerm er mindre krevende enn barn uten skjerm der og da, men barndommen går fort, og den gullalderen får vi ikke tilbake!

Jeg har jo selv oppdratt barn, og prøvet og feilet, mer stolt av noe enn annet når jeg tenker på det. Jeg har ikke vært det mest harmoniske voksenforbilde, men jeg har virkelig tatt oppgaven på alvor. I ettertid kan jeg tenke på mye som kunne vært bedre, men der og da var det det jeg fikk til. Og håpet og troen er at de opplever at de er verdifulle mennesker i samfunnet, at de har trygge plasser i seg selv som de kan søke inn til, at de føler seg elsket og respektert, at de evner å elske og respektere andre, og at de har et hjem og en favn de kan vende tilbake til de gangene de trenger det.