Kokt egg var forbeholdt søndager. Det var en varm luksus, helst med 7 minutters koking for min del. Da var plommen litt bløt og hvitten stiv. Det var litt høytid over det, eget egg i eggeglass.

Jeg har tatt med meg dette langt inn i voksenlivet, med egne småbarn var det i allefall helg eller ferie om det kom egg på frokostbordet. Da gjenopplevde jeg barndom ved å se utfordringene med å hakke egget, få av eggeskall uten å få små eggeskallbiter med inn i munnen. I tillegg hadde barna personlige eggeglass, og ulike farger på eggeskjeer. Det ble stor seremoni ut av det.

Nå kan jeg spise kokt egg hver dag om jeg vil, men det andektige henger litt i. Med frokostbesøk hører kokt egg til, ellers er det heller sjelden jeg spiser det. Det føles litt for luksuriøst på en måte. Lett å tenke på de som ikke har noe særlig mat i det hele tatt, og så skal jeg fråtse i alle de næringsstoffene bare fordi jeg har lyst!

Min mor har påpekt at jeg er for streng mot meg selv, og jeg forstår at hun har rett. Helt uten grunn har jeg vært så heldig å bli født i et land hvor det er mat nok til alle, og hvor det stort sett også er egg nok til alle. Det går an å kjenne på takknemligheten over det privilegiet og rett og slett nyte et kokt egg til frokost, alene og på en onsdag.