I store deler av livet har jeg sett meg tilbake. Tenkt over ting jeg har sagt og gjort, valg jeg har tatt, eller gitt fra meg.. Og jeg har kjent på anger. Hvorfor gjorde jeg ikke det i stedet? Hvorfor sa jeg det? Hvordan kunne jeg handle sånn? Med mer, mye mer. Og hva fikk jeg ut av det, hva løste det?

En klok dame jeg kjenner sa noe jeg har bitt meg merke i, hun gjorde så godt hun kunne der og da. Hun tok de valgene hun gjorde ut fra hvor hun var i livet da. Hun var yngre, og hadde naturligvis mindre erfaring.

Det er fint å tenke sånn, synes jeg. Det gjør børen litt lettere å bære. Alle feilene jeg har gjort, mot meg selv og andre. Jeg kan angre meg syk, jeg kan forgå av dårlig samvittighet, rope meg hes med alle unnskyldningene. Men, ingen ting endrer seg av den grunn. Gjort er gjort og spist er spist, det er best å favne fortiden. Være raus og tåle feilskjærene. Det er en del av livet, det å være menneske. Ses vi på i luper består alle av de samme mikrobene. Noe vi vil ramme inn og henge opp på veggen og noe vi helst ville kastet i flammene så de forsvinner sammen med vedkubbene.

Hadde jeg startet opp igjen nå, med dagens perspektiv og erfaringer, ville trolig mye vært annerledes i livet mitt. Men ville jeg klart å være en bedre mor? Uvisst. Min personlighet ville preget relasjonen selv om noen ting trolig ville vært bedre.

Kan jeg konkludere med å si at jeg ikke angrer på noe? Nei, men jeg klamrer meg ikke til angeren, for den hjelper meg ikke. Den er et blylodd jeg har valgt å legge fra meg. Trenger ikke å gå rundt å bære på det. Bedre å fokusere på her og nå, og glede seg over det gode. Nyhetene på radioen går sin gang, så blir hele tiden minnet på en kaotisk tid. Men, akkurat her, på i min lille flekk er det godt. Solen skinner – så skal ut å gå i høstlyset.