Fant igjen talen til Høvding Seattle i bokhyllen, og igjen ble jeg veldig berørt av å lese den. For – hvordan kunne han i 1854 holde en tale som dessverre er enda mer aktuell nå?

Vi mennesker er en del av jorden, vi er avhengige av naturen. Rent vann og ren luft, å leve i pakt med dyrene og alt det andre livet vi omgis av. Og hva gjør vi? Dominerer og ødelegger, hvorfor er vi så skrekkelig dumme og føler oss så smarte?

Ekstremvær er skremmende, men utrolig nok stopper det oss ikke. Vi lever på for harde livet. Higer hele tiden etter mer. Rart! At vi fortsatt løser konflikter med krig har undret meg mye, at vi kjøper oss lykke ved stadig å eie mer også. Jo flere med penger jo flere skal ha mye. Over stort sett hele verden er vi drevet av dette begjæret.

Og, som han sa i talen, Høvdingen, kan vi ikke eie jorden, vi er her bare i en begrenset tid. Del av et kretsløp. Jeg kjenner på en dyp lengsel etter å leve mer i takt med naturen/ livet, samtidig som jeg har fyllt opp livet med masse greier. Da er det godt å sitte ved ovnen og kjenne varmen fra ilden på kveldene, selv om det ikke er rundt et leirbål i skogen er det i kontakt med flammene. Og flokken min er med meg, inni meg.