Jeg har tre brødre, to søte og fine småbrødre, som nesten har nådd meg igjen med årene, og en storebror i en grav og på småbarnsbilder. Begge de små er høyere enn meg, har mindre hår og større mager.

Den eldste av de to kom til verden litt før jeg fyllte tre, så minnene om han starter omtrent på den tiden den yngste kom. Da var jeg fem. Og vi var seks søsken. Jeg tegnet en tegning med påskriften “hele familien”, hvor bare babybror og jeg, mor og far var med. Var litt krevende å få nok oppmerksomhet i flokken..

Det ble litt villere når småbrødrene var med i leken kan jeg huske. Særlig den eldste av de to. Han fant seg ikke i at jeg skulle lede og bestemme over han i leken. Det tenker jeg er veldig kult! Da vi var små var det irriterende. Jeg kan fortsatt huske hvordan vi ropte navnet hans i kor og var veldig oppgitte. Stakkars fyr – han måtte da få delta aktivt i leken, med egne bidrag!

Jeg husker at den eldste av dem ikke kunne si kanel, men sa kamel. Det var litt morsomt syntes jeg, men kanskje ikke så morsomt for han. En dag vi satt rundt bordet og spiste grøt ba han om kamel på grøten, til de eldre søstrenes fryd. Vi så det sikkert for oss også, at han skulle fått et digert dyr på grøten.. Vår pedagogiske mor tok tak i problematikken, og jobbet med uttalen. Først var det ka nel, kunne han si ka nel? Jada, ikke noe problem, han sa ka mel. Nel, ikke mel. Nel. Si Nils nel, nnils nnel. Ja, det gikk. Og idet han hadde sagt Nils nel ringte det på døren. Der sto det en ukjent mann, og lillebror løp ned trappen til ytterdøren hvor faren min hadde åpnet og utbrøt at mamma hadde sagt han het Nils Mel. Vi søstrene kniste av dette, naturligvis, og syntes nok han var litt søt.

De hadde det veldig morsomt med rap og promp en stund, kanskje tre og fem eller fire og seks år. Husker hvordan de kunne tulle med det, og den yngste kunne ikke si r  enda. Han rapte og sa “dej pjakk tjollet”, noe dagmammaen ble veldig sjarmert av. De hadde lært seg noen fraser, så hørte også “beklager, men pumpen var tett”. Gjerne etterfulgt av en god latter. Eller når de laget prompelyder ved å holde en hånd i armhulen og la armen gå opp og ned. Mange fine prompelyder å glede seg over da, mens vi søstrene var litt overbærende.

Det er så rart å være liten, da er tre års aldersforskjell mye og fem år et hav. Så lenge de ikke gikk på skolen og en selv hadde gått noen år, virket de veldig mye yngre. De var hjemme med dagmammaer, som var et par eldre husmødre som byttet på å komme. Husker deilig lukt av bakst som kunne møte oss i det vi kom hjem, og glade stemmer. Disse damene frydet seg over våre søte og gode smågutter.

Det tragiske skjedde, faren vår fikk kreft og var redusert i over to år før han døde. De mistet pappaen sin da de var 10 og 12, men som sagt mye syk og sliten fra de var 8 og 10. Det var alt for tidlig! Og bortsett fra en ung voksen svoger var det ingen mann der som de kunne lene seg mot, se opp til, bryne seg på. Og de satt igjen med en flokk hormonelle storesøstre på vei ut, i tillegg til en mor som ble mer og mer fraværende.

De var fortsatt søte og morsomme, verdens beste brødre, men hvordan viste jeg det? Tror de merket lite til det i det som gradvis ble en familie i oppløsning. Jeg var mest opptatt av egne sorger og gleder, i et forsøk på å takle livet mitt.

Vi har bra kontakt når vi ses i dag, jeg er veldig glad i dem! De er de fineste brødrene jeg kunne fått, så jeg er heldig. De har mer hell i kjærligheten enn meg, bedre økonomi og mer spennende reiseerfaringer, finere biler – jeg har jo ingen, og tror de har landet stødig i livene sine. Lite raping og Nils Mel nå, men hvem vet hva som skjuler seg i krokene?