For bekymringene sniker seg på når han som vil ha fredspris ildner opp såpass at freden virker skjør. Det livet og den delen av verden hvor vi er så heldige å være født og ha levd trygt i gjennom nesten 80 år nå, virker truet. Og engstelse for krig begynner å krype mot meg, selv om jeg ikke vil. Nekter! Tror ikke på krig! Ikke litt en gang! Det er så ødeleggende, både fysisk og psykisk, økonomisk og kulturhistorisk.

Den med mest vinner ikke. Det går ikke an å ta med seg noe av det videre. Og har man karret det til seg på et eller annet umoralsk vis – som ofte er tilfelle – da er det ikke noe å skrive hjem om. Ikke noe som bør gjøre en hverken stolt eller respektert. Rikdom bør komme innenfra, og hvem vet om ikke det er noe man får med seg på veien videre?

Makt er en uting. Forstår ikke hvorfor noen ønsker å være så mektige. Det holder lenge å beherske seg selv, tenker jeg. Vise at man besitter nok makt over seg selv til å kunne endre seg, for eksempel, utvikle seg og kunne bli klokere. Elske seg selv, på en harmonisk og god måte, i stedenfor å ha behov for å trykke andre ned. Å ville dominere andre er tegn på usikkerhet eller svakhet, tenker jeg.

Jeg har villet tro at disse makthanene bare ville sende opp bråkete fyrverkeri, men begynner å innse at det er mulig de legger handlinger bak støyen. Håper noen med tyngde og sunn autoritet kan lede dem inn på rett spor. For det virker som de trenger hjelp.

Får roe meg ned med at vi ikke får gjort noe med bekymringer, men leve i øyeblikket. Nå er det stille natt her, vindstille og rolig ute, bare små huslyder inne.

Da landet stengte ned under corona for snart 5 år siden var vi ikke forberedte. På et forunderlig vis klarte vi det. Skulle det bli unntakstilstand igjen, på et eller annet vis, vil vi nok klare det også. Håper vi slipper, håper det løser seg på fredelig vis! At krigene avsluttes, både her og der.