Jeg leser om flyktninger om dagen, om fryktelig mange mennesker som lever under uverdige forhold, og utsettes for forferdelige prøvelser. Og medmennesker som står i ekstreme dilemmaer. Mange har gode hensikter, men dessverre er mange også grusomt kalkulerte og kyniske. Av ulike årsaker ser det ut til at de slemme har et slags overtak på situasjonen. For, folk flykter fra undertrykkelse, vold, sult. Det er tragisk å tenke på at de med gode hensikter for sine land og samfunn taper, har mistet framtidshåpet og -troen, ofret alt de eier og risikerer livet sitt, for å komme bort.

Det er ikke noe nytt, vi har hørt om dette lenge før corona, sett bilder av folk som drukner i Middelhavet, sett bilder fra flyktningeleire, engasjert oss i innsamlinger av både utstyr og penger. Men, etter krigen i Ukraina brøt ut har vi hørt mye mindre om det. Enda situasjonen bare har blitt verre. Det er helt tragisk å lese om boforholdene i flere av landene særlig sør for havet, men også Malta er ekstremt presset.

Problemene blir for store, så vi som samfunn velger nok å legge lokk på det hele, se vekk, fordi vi mangler gode løsninger. Hvorfor vil ikke ledere i land med stor utflytting endre vilkårene, skape samfunn hvor det er plass til egen befolkning, skape gode vekstvilkår og trygghet? Jeg forstår det bare ikke! Kulturskatter og historie ødelegges, kunnskap blir borte, åndselite forsvinner, og hva er igjen? Det er ille at velfungerende samfunn blir ødelagt av ekstreme negative krefter, at det virker umulig å snu det.

Da jeg for noen år siden var temmelig sårbar, følte jeg på ansvar for disse krisene. Det gjør jeg ikke lenger. Merker at det ikke har noe med meg å gjøre. Samtidig kjenner jeg på en maktesløshet, det er veldig lite jeg kan gjøre, bortsett fra å stemme på et parti som har litt ansvarsfølelse for dette, kanskje.

Problemene bør absolutt løses lokalt, for jeg tror de aller fleste er glade i landet sitt, kulturen, og helst vil bo blant sine. Og det er traumatiserende å forlate alt og flykte. Men, så lenge det er ulevelig mange steder trenger de noen som kan ta imot dem. Folk vil leve i fred og harmoni. De vil ha mat nok til ungene sine, jobber og skole, tak over hodet og mulighet til  god hygiene og helsehjelp om det trengs. Vi aner ikke hvor godt vi har det. Heldigvis. Det bør være en menneskerett. Såvidt jeg forstår er det egentlig nok til alle. Det handler om politikk og makt.

Det er interessant å lese boken, beundrer forfatteren som selv har vært veldig mye i landene som skal håndtere mye av forflytningene. Hun skriver levende og engasjert om mennesker i Tyrkia, Hellas, Malta, Libanon, Italia som lever med dilemmaer og skjebner til ekstremt mange mennesker som desperat forsøker å finne verdige livsforhold, og deres forsøk på å hjelpe. Absolutt en bok å lese!