Og jeg innrømmer det glatt, sitter inne og fyrer med ulljakke og tøfler, småfryser. Det vil snart ta seg opp, varmen her inne, heldigvis. For, det er friskt. Et stykke under 20 grader.

Folk markerer dagen, ser det på alle flaggstengene rundt her, og folk i gatene på vei til og også fra tog med palestinaflagg, pyntet, forventningsfulle. Eller bare glade for å være sammen og ha fri.

Har vært med på markeringer tidligere, men har ikke det helt store samfunnsengasjementet. Ser på Facebook, og reflekterer litt over det. Hvorfor jeg så glatt overlater det til andre? Mange saker engasjerer meg jo, men jeg velger allikevel å bli sittende og observere. Folks kamper fører frem, de er viktige for å skape endringer, til det bedre, i et godt demokrati. Modige mennesker som hever stemmen er samfunnet vårt helt avhengige av.

Her sitter jeg kun opptatt av egne behov og fyrbøteri. Og må innrømme at jeg ikke trives best i folkemengder, har en tendens til å skygge unna. Vil ikke være midt i der det skjer. Og kanskje er det derfor jeg ikke gikk under noen parole i dag, for å vise min støtte til folk i konflikt, avstand til krig, holdninger til forskning, lønnsforskjeller, bønder eller andre aktuelle saker.

Leser videre i denne spennende boken, og markerer dagen via tanken, med mindre frost i kroppen. Gratulerer med dagen!