Var på en sammenkomst lørdag kveld, hvor det kom opp at jeg kanskje er litt introvert.

Introvert? Jeg? Ja, det stemmer egentlig bedre enn mange vil tro. Det merkes så godt nå om dagen. For å lade batteriene er jeg helt avhengig av tid for meg selv. Trenger å kjenne at jeg lander og roer meg ned. Samkvem med andre kan kjennes nokså intenst, selv om jeg liker det godt.

Det ligger forsåvidt en avvisning i å være introvert. For, ved å foretrekke eget selskap utelukkes andre. I den luksuriøse alenetiden. Kaller det luksus, for jeg har vokst opp i en stor familie hvor det sjelden var tid for seg selv. Gikk små turer i skogen, skiturer, eller fant kroker ute hvor det gikk an å være alene. Dykket også inn i bøker.

Om jeg tenker introvert som innadvendt passer det ikke med meg. Jeg er etter forholdene åpen. Liker å dele og grave, for å finne ut av livet. Fortsatt oppleves det som et mysterium. Både menneskesinnet og livet generelt.  Undrer meg stadig over hvordan det henger sammen, fra de tørre kvistene på solbærbusken i mars til de tunge overfylte kvistene nå. Plukker og plukker og fortsatt er det mye bær igjen. For eksempel.

Jeg engasjerer meg lett i samtaler med andre, blir oftest oppriktig interessert, og involverer meg. Det kan være en grunn til at jeg blir sliten. Nå om dagen er det mange innom verkstedet som har noe å meddele mens de titter. Folk jeg ikke kjenner og sikkert aldri skal treffe igjen.

Det er kanskje ikke så viktig å definere hva man er, enten det er intro- eller ekstrovert. Så lenge jeg får tid alene er alt bra for meg, og om det er best for deg å være med andre håper jeg du er det.