Fridag i dag, og tid til å sitte på trappa og drikke kaffe på formiddagen. Deilig! Og med det la blikket streife rundt i hagen, og se hvordan det spirer og gror. Lever! Oppdager at det er mange humler og bier på urter i blomst, og blir glad.

Ved nærmere gransking ser jeg at det som var en fin hellelagt krok begynner å bli overgrodd med gress og uønskede blomster. Så jeg luker det bort. 

Og ser en maurtue. En maurbolig for små og søte maur. Den er ikke særlig stor – en liten jordhaug bare, så jeg tenker å fjerne den med en spade. Men, oppdager at det er mange hvite egg i haugen, som hele samfunnet jobber med å frakte i sikkerhet. De er super effektive, og i løpet av noen minutter er alle eggene båret inn. Gjennom små åpninger, perfekte ganger, som jeg ikke kan ødelegge. Blir imponert over disse små skapningene, og tenker de kan få være i fred. Jeg er sjelden der ute, de plager meg ikke, og får bli.

Men, jeg har jo ødelagt tuen deres, for gresset jeg dro opp har nok fungert som søyler eller vegger. Litt dårlig samvittighet for det, men ingen ting jeg kan gjøre noe med. Har ingen kunnskap om maurtuekonstruksjon. Tittet ut igjen etter et regnskyll, og ser at tilstanden ikke er den beste, men at noen små arbeidere så ut til å holde på med tettingsarbeid. Det er nok håp! Og jeg er begeistret over undrene i naturen.