Jeg skriver dette som en refleksjon – ikke fordi jeg vil syte og klage og få medfølelse. Det trenger jeg ikke, for det går helt fint!

På lørdag for en uke siden skulle jeg forte meg ut i hagen å plukke noen epler før jobb. Jeg kippet på meg treskoene, som er så kjekke for småærend, og fór ut. På det ene trinnet fra carporten og ned i gresset tråkket jeg over. Det knaste i foten og gjorde skikkelig vondt. Kunne først ikke gå på den og ble forbannet. Dette var noe tull, dette hadde jeg ikke tid til!

Vel inne igjen måtte jeg ta innover meg at jeg faktisk hadde skadet meg litt, så dans var utelukket, og etterhvert innså jeg også at jobben i verkstedet var utelukket. Så holdt det stengt uten å få gitt ordentlig beskjed før en halv time etter åpningstid. Som stresset meg. Og jeg tok meg en tur på legevakten.

Søndag dro jeg til sykehuset og fikk tatt røntgen av foten. Der sa de at det var brudd, så ble sendt videre til ortoped. Hun sa det ikke var brudd, så bare å dra hjem og bruke foten. Ta pauser om jeg trengte, og smertestillende, så ville foten være bra om 2 uker.

Etter et par dager på jobb, med noe gåavstand begge veier (selv om jeg forkortet med å ta buss) ble foten verre. Så jeg kom meg en tur til fastlegen. Som har henvist til CT på mandag.

Dette er vel og bra, foten blir undersøkt videre, og alt vil løse seg. Men, jeg ser at både tid og penger går med til dette. Jeg er ikke så effektiv på jobben, så får unna mindre jobb, og foreløpig er utgifter tilknyttet skaden rundt 1500. Det vil bli mer. Heldigvis har jeg bedre råd nå enn jeg hadde i oppstarten som selvstendig næringsdrivende.  Da hadde jeg simpelthen ikke hatt råd til dette! Hva hadde jeg gjort da, undrer jeg? Begynner å forstå de som står fram med sorte ringer under øynene og dype bekymringsrynker i pannen – de syke/ skadde med liten trygd. Det er reelt at de faktisk ikke har råd til å være syke/ skadde når de er det, at de må velge bort mat om de skal ha råd til helsehjelp. Før de når frikortgrensen. Det er litt rart at systemet er sånn.

På en måte kan en si at det er godt med likebehandling, at lavt innkom ikke gir deg fattigstempel, men hadde det kanskje vært en ide med behovsprøving her? Vet jo at egenandeler uansett ikke er mer enn en liten andel av reelle kostnader for ulike undersøkelser.

Jeg fikk mye støtte i flere år, så betaler gladelig min skatt, og tenker at jeg innen pensjonsalder helst har mer enn gjort opp for meg, slik at pensjonen jeg vil få er litt fortjent. Og videre kostnader med denne foten vil jeg også klare, både som privatperson og firma. Hadde jeg vært ansatt et sted ville jeg trolig vært sykemeldt nå. Det hadde vært mer behagelig, mindre stress, og foten i ro. I forhold til samfunnsøkonomi burde selvfølgelig alle drevet for seg selv, mye billigere for staten!

Det er så mye rikdom i dette livet, så mye mer enn det evige pengemaset. Uansett litt interessant å tenke over, synes jeg.