Kom hjem fra Ios i går, og sitter igjen med mange inntrykk. Først og fremst opplevelsen av å klare å skru av. Roe ned den indre motoren og bare hvile i å være. Det var helt nydelig – kunne tenkt meg å bli  i det moduset lenge. Virker som det er sunt og være så i takt med naturen/ livet rundt seg. Varm og avslappet i kroppen.

Forstår gresk folkedans bedre, tenker jeg, hvor tempoet ikke er så høyt, mens stemningen er intens. Vi hørte noen spille gresk folkemusikk et par kvelder, med tostemt sang , gitar og bouzouki. Helt nedpå, vakkert, med vers etter vers, og sikkert hele fortellinger. Magisk.

Det er litt over 2000 fastboende på øya, og folketallet har holdt seg nokså stabilt gjennom historien.  På et ysteri vi besøkte fikk vi høre en del om livet der tilbake i tiden. Og til min store overraskelse fantes det fortsatt mennesker som ikke har beveget seg utenfor øya. En av dem var en søt dame som bare var noen år eldre enn meg. Utrolig å tenke på – hun hadde det livet hun ønsket og trengte ikke å se Santorini en gang, enda hun kunne se bort på øya.

Jeg kjente på dyp respekt. Respekt for det livet de lever der. Tar vare på tradisjoner, naturen, gården, og lever et liv jeg tror er bra for kloden vår. Selvfølgelig ble livet enklere med turister, ved at de fikk økte inntekter, men samtidig tenker jeg vi tærer bort ressursene der. Som vannet. Vi så mange store lekre svømmebasseng med rent vann og dusjet gjorde jeg hver dag (og sikkert de fleste andre besøkende også). De har begynt å fjerne saltet fra havvannet og bruke det til toaletter osv, men det kan ikke brukes på plantene.

Og drikkevann, det kjøpte vi mye av. Undret meg over hvor mange plastflasker de solgte der hver dag. Nå var vi utenom høysesong, så dette har det vært betraktelig større pågang på litt tidligere i sommer, da det også var varmere.

Det var rent og ryddig nesten overalt. Lite søppel som slang rundt. På en stillferdig måte ble alt fikset, og forhåpentligvis var turistene nokså flinke selv også, til å ta med seg søpla si når de forlot solsengen for dagen.

Så mye deilig mat! Har smakt så mye godt, og opplevde også at det var sunt. Tomatene var søte og smakfulle, fetaost på ekte! Capers også på ekte! Kjøpte med et lite glass hjem. Blir nok en stund til jeg lander helt der..

Vi, fire damer, var jo på en liten øy, så for å komme dit tok vi båt fra Santorini. På vei til var det nokså mye vind, og for en landkrabbe som meg var det litt skrekkblandet fryd. Da de første store bølgene møtte båten og jeg syntes det knaket alarmerende, ble jeg nokså redd. Vi satt med redningsvest under setet, men allikevel, hadde ikke lyst på noe bad i de bølgene! Heldigvis ble jeg fort roet ned, og klarte å nyte vuggingen. Mannskapet gikk stadig gjennom båten og jeg oppfattet at de telte oss, en kom også og tørket opp vannet som ség inn, men det virket nokså kontrollert. Da vi nærmet oss land og bølgene roet seg må jeg innrømme jeg ble lettet over at vi ikke skulle videre til Paros og nye bølger.

På vei hjem var det en annen og mye bedre opplevelse. Turte å sitte på dekk og nyte sola og det vakre Middelhavet. Med lav puls.

På båtturene var det umulig å ikke ha to tanker i hodet på en gang, for det er ekkelt å vite at så mange mennesker har lagt ut på livsfarlige fluktruter over dette havet, og druknet. Tanken på alle de stakkars menneskene står i en grotesk kontrast til oss fornøyde turister. Det hjelper ingen å slutte å reise, hverken de som bor på øyene eller de som drukner på vei til bedre liv. Derfor tenker jeg det ikke er galt, rent etisk, men det er et dystert bakteppe.

Det som slår meg som galt med reising er vel heller miljøaspektet. Vi forbruker kloden på egoistisk vis. Mye av det vi reiser for er å oppleve nytelse og glede, ny inspirasjon og avbrekk, som er flott. Det store spørsmålet er hvor lenge vi kan fortsette med det. Når jeg ser folk som reiser til andre siden av kloden for å gifte seg, med skarer av gjester, blir jeg litt betenkt. Fantastisk for de som opplever det, men er dette måten å leve på? Fortsatt har vi ikke sett toppen av reiselyst, tror jeg, for når alle med økonomi til det fra Kina og India også skal se alle kriker av verden vil det nok vrimle mer. Allikevel har jeg allerede bestilt flere reiser. Jeg er så dobbelmoralsk!

For det er så deilig å være på tur. Det er så deilig å se og oppleve noe annet. Det er så befriende å drikke en kopp kaffe på en fortauskafe hvor du ikke skjønner det som blir sagt. Det er så spennende å være i andre lyder og lukter. Det er så inspirerende å få med seg hvordan andre lever sin hverdag, og bringe tilbake til egen.

Sitter her og klør litt på de nye greske myggstikkene og ser på den sommerlige løden i huden. Forbereder meg mentalt på en liten sykkeltur i høstsola, vakkert, men betraktelig kjøligere ute. Har blitt mer oppmerksom på småskadet fot igjen, og mobiliserer for ny arbeidsuke. Det store spørsmålet er vel hvordan jeg skal klare å være så intakt som jeg følte meg i skyggen utenfor hotellrommet. Satt der i timesvis og leste mens jeg hørte på kråken som sang, med frappe og vann foran meg. Eller før jeg ble litt solbrent, da jeg lå på solseng på stranden og hørte på bølgeskvulp. Helt nydelig, begge deler!