Leste nettopp en artikkel om intensivt foreldreskap, som får tankene til å flakse omkring. Først til egen dyst – hvor intensiv forelder er/ var jeg? Det er lett å ønske at barna våre ikke skal oppleve noe ubehagelig, ønske å skåne dem, selv om det er naturstridig. Livet er ikke sånn, alle må møte ubehag innimellom, og det er lurt å erfare det fra man er ung. Tror jeg. Erfare at noe er ubehagelig, men det går bra. Ekstra godt å være tilbake i det behagelige etterpå.

Hvorfor er det mange foreldre som ikke slipper ungene i dag, til tross for egen oppvekst med stor frihet? Det var spørsmålet, og jeg tenker svaret er logisk. Vi som vokste opp på 70-/80-tallet følte oss sikkert ikke sett nok. Har nok savnet mer engasjement fra foreldrene og overkompenserer i dag. At mange foreldre i dag ikke gir de unge frihet til selvstendighet gjennom videregående skole og senere studier virker litt skremmende. Et tett engasjement rundt alt av pensum, vennskap, følelser mm, det blir nesten så de eier avkommet.

Merker i det jeg skriver at jeg har gått fra vi foreldre til de, for jeg er med på en del av denne næromsorgen, men ikke all. Jeg vet jeg skulle sluppet de mer, latt de utfolde seg mer fysisk og slått seg litt for eksempel. Samtidig kunne jeg med fordel vært litt mer på i andre sammenhenger når de var litt eldre. Særlig den eldste kunne jeg passet bedre på i “storbarn”-fasen. At jeg ikke har daglig kontakt med dem i dag er jeg stolt av. Det hadde vært slitsomt for dem om jeg ringte hver dag, for de er voksne og har sine egne liv.

Fleksnes og moder’n ble nevnt i artikkelen, og det er ikke dit vi  vil. I allefall ikke så mange av oss. Å påføre barna så mange bjørnetjenester at de ikke har stort å bidra med i samfunnet. Skape hjelpeløse voksne.   Evner til å tenke og handle selvstendig og ut fra indre motivasjon må da være en suksess for en forelder.  Der tror jeg den litt mer robuste oppdragelsen fra 70-/80-tallet var bedre, selv om mange savnet å bli sett mer av de voksne.

Det har visst aldri vært så mye informasjon om oppdragelse og foreldrerollen som i dag. Det går an å lese mange bøker, høre podkaster og gå på kurs. Artikkelforfatteren oppfordret til å lytte til magefølelsen, og forhåpentligvis er det mye å hente der!

Nok en gang blir jeg minnet på at jeg er takknemlig for de barna jeg har fått, og for den alderen jeg er i. De fadesene jeg har begått er nok, mine oppgaver med barneoppdragelse er i det store over. Jeg heier og tror på de neste som er iferd med eller skal i gang med oppdragelsen av våre etterkommere. Det er fortsatt mye godt håp for menneskeheten!