Det er rart med det, jeg liker godt å være selvstendig, ta egne avgjørelser og kjenne på mestring. Og så sitter jeg på et hotell i Sirmione i Italia, og er litt usikker på om jeg egentlig liker det så godt.

Da jeg var 18 dro jeg på interrail alene. Skulle på besøk til en au-pairvenninne i Wien, men ble rastløs og reiste videre på egenhånd etter noen dager. Hadde jo interrailbillett, og uendelige muligheter foran meg. Og det var spennende!  Jeg var litt sjenert, men kom i kontakt med folk, så og opplevde mye på noen intense dager.

Jeg innså nylig at jeg ikke har reist alene siden. Når jeg har reist kan det ha vært alene, men på besøk til noen eller for å delta på et kurs med et opplegg. Det har jeg også gjort denne gangen, men med åpne luker på døgn. Døgn hvor jeg skal finne fram på nye steder, overnatte, spise, reise kollektivt og kose meg! Det er litt mange ting på en gang! Jeg er tross alt vant til å stå opp til faste morgenrutiner, gå til jobb, jobbe, gå hjem, faste rutiner før leggetid.

Jeg underdriver selvfølgelig litt i beskrivelsen av det vanlige livet mitt, men mye eventyr er det ikke. Og, i det store er jeg veldig fornøyd med livet som det er.

Dansekurset jeg nettopp har vært på var som forventet veldig berikende. Den ene instruktøren har jeg vært nysgjerrig på å få oppleve i årevis, og han var flink. Ble kanskje ikke helt henført av dansene han underviste, men absolutt bra! Og de andre to underviste også mange fine danser, til mye god musikk. Hyggelige meddansere og bra dansefester på kveldene. Det føles som å treffe den store nonverbale familien min. For, jeg er ikke den som snakker mest rundt! Føler likevel vi hører sammen, blir kjente, det er bra.

Og nå sitter jeg altså her i et småkjølig hotelloppholdsrom og reflekterer over hvordan det er å være på egenhånd i den store verden (les Italia). Forstår ikke hva folk sier, kjenner ingen, tar ikke kontakt med noen heller. Innser at jeg fortsatt er sjenert, i tillegg til nokså mentalt trøtt. På kurset sov jeg på rom med to ukjente jeg førte engelske samtaler med, i tillegg til å lære 27 nye danser.

Det er en flott gammel borg her, som delvis er inngangen til den gamle bydelen. Borgen er flott bevart, og var absolutt verdt et besøk. Da jeg gikk rundt der og klatret opp trappene til tårn ble jeg minnet på høydeskrekken som fortsatt er der. Klamret meg til gelender og undret over hva jeg drev med. Selvfølgelig flott når jeg var vel oppe og kunne se utover. Dvelte litt over tiden og koste meg, før klatringen ned igjen.

Får god kontakt med motoren som surrer og går inni meg også, den går nokså i ett.  Jobber på for å se mest mulig. Sånn var det også det snaue døgnet først på turen, i Verona. Over bruer, inn i smug, oppdage severdigheter, inn i kirker, parker, elver, strender. Leste om at det kan være veldig fint å gå sakte. Stoppe. Får se om jeg klarer å roe meg ned litt i morgen. Har tid! På morgenen.

Gleder meg – skal møte eldstedatteren i Milano. Blir veldig hyggelig med reisefølge igjen. Innrømmer det – jeg er ikke så glad i å reise alene! Og jeg er stolt av det!