Ordtaket om at gresset ikke er grønnere på andre siden av gjerdet liker jeg. Det er noe jeg stadig minner meg på, her jeg lever nokså fritt på min tue. Ikke fordi jeg går rundt og er misunnelig, men jeg kan lengte meg til en annen tid, for eksempel.

Før lengtet jeg mye tilbake til barndommen, det å være barn i en stor søskenflokk og bo på landet. I Vats, det var best. Der var det fritt og godt å være barn, i allefall for meg, slik jeg husker det. Mye natur, opplevelse av tilhørighet til flokken min og bygda. Jeg elsket jo den bygda!

Jeg har lengtet tilbake til de unge årene hvor jeg kjente på frihet. Den friheten jeg etterhvert satte stor pris på gjennom året i England. Følte på selvstendighet og uavhengighet til flokken jeg hadde elsket å leve sammen med. Selv om det var søkende år var de frie, hadde ikke bundet meg til ansvar for andre, eller gjeld/ jobb/ rutiner.

Jeg har lengtet tilbake til tiden med små barn. Det var fantastisk å ha de rundt seg. Holde tritt med deres ulike opplevelser, passe på at de fikk den maten og det stellet jeg tenkte var bra for dem. Livet i huset som omga dem, det har jeg lengtet etter. Smil og latter, tenåringsirritasjon og skittentøy.

Da kunne jeg lengte etter tid for meg selv. Bare et døgn helt alene, for en luksus, tenkte jeg. Ingen mann og ingen barn hjemme, bare få puste litt. Være alene. Kanskje lese en bok.

Og nå er jeg der. Jeg får være alene så mye jeg vil, bortsett fra at jeg må jobbe, og der er jeg ikke alltid alene.. Og hva lengter jeg etter da? Mer liv? Jeg orker ikke å være hverken barn, ungdom eller småbarnsmor lenger, selv om jeg kan lengte etter barna mine. Når jeg kommer hjem etter opplevelser setter jeg pris på det. Når jeg har hatt gjester og de drar igjen setter jeg pris på stillheten. Minnene får leve i meg. Jeg lengter ikke veldig etter en partner heller, for den eventuelle vet jeg ikke hvem er, og det er vanskelig å forestille seg.

Men, undrer meg over hva dette er? Hvorfor har vi mennesker disse følelsene i oss? Det er litt vanskelig å helt forstå hva de skal brukes til. Jeg kan kjenne på dyp takknemlighet for mye av det som har vært, kanskje det er noe av meningen? Det kan være overlevelse i det, men det måtte være om jeg levde i krig eller sult og lengtet etter fred eller mat. Da kunne kanskje sterk lengsel gjøre at jeg holdt ut. Det er nok viktig å leve i øyeblikket, for å holde lengselen borte. Ute blåser og snør det litt. I stedenfor å lengte etter vår får jeg kle godt på meg og kjenne på friskheten og kulden som puster mot meg. En ny dag har begynt!