Rart, huset er fotografert, og snart er det visninger. Jeg kan like godt holde det striglet og klart. Tenker jeg, og sitter nærmest ytterst på stolen med rak rygg. Det er ikke samme hyggen lenger.

Selv om tingene rundt meg er kjente har de endret seg, synes jeg. Det har blitt en avstand mellom oss. Og en kulde eller avvisning. Alt venter på en avslutning her og en endring. Det er såklart bare jeg som besjeler tingene, uansett interessant.

Kjøpehjem, det er jo det det er forvandlet til, og enda bør jeg snu meg rundt og gjøre mer. Rydde vekk og kaste mer, før visning like godt. Ut skal det jo. Men hvorfor må det være så minimalistisk for at folk vil ha det, huset? Skjønner ikke det helt. Men, respekterer at det er sånn, i forhold til megler osv. Undrer mer på at det er så viktig for oss mennesker, at jeg ikke kan gå på visning og klare å se for meg mine ting istedenfor de som bor der sine.

Det er litt morsomt å leke seg med det – sette seg nye steder, dandere noe jeg ellers ikke gjør, endre på gamle vaner og late som jeg er på en form for ferie. Synge eller snakke med seg selv høres annerledes ut med litt ekko her. Dansegulvet er større.