Høstrikdom

Jeg er så rik i dag. På deilige plommer som putrer i kjelen og sprer godlukt rundt i huset. Og smaken gjør meg lykkelig. Nærhet og barndom, sunnhet og søt synd, i skjønn forening.

Matlaging hvor råvarene kommer fra et sted i nærheten av deg, og bærer med seg minner om treet eller jorden de nettopp forlot, kjennes så riktig. Og minner meg på hvor rik jeg er. Og heldig. Og ett med naturen og historien. Dette har hendt så mange ganger før, gledet og næret.

Fargene i disse deilige fruktene har en intens og vakker lød. Så fantastiske sammensetninger av gult, rødt og oransje. Som jeg bare iakttar og nyter. Og vet jeg ikke får gjenskapt før neste høst og neste oppkok av syltetøyet.

Om du kommer forbi kan du få smake.

En oppdagelse

På vei hjem fra jobb ble jeg klar over følgende, jeg kjenner tunge lettvektere, lette tungvektere, tunge tungvektere og vet om lette lettvektere. Jeg tror jeg passer best sammen med tungvektere, men bør nok ikke næres av tunge tungvektere, siden jeg lett kan trekkes mot det. Burde jeg bli kjent med lette lettvektere? De provoserer meg med all sin letthet, kanskje jeg er skrekkelig misunnelig.

Nå skal jeg uansett ut og klippe gresset mens jeg filosoferer videre rundt det kompliserte spørsmålet. Og ute skinner solen.

En fugleunge til fløyet ut av redet.

Så var dagen kommet, og sønnen var klar for å flytte ut. Selv om det er studier først, og han kommer hjem i ferier, så er det en ny fase. Han er ferdig med tiden som fastboende sammen med sin mor.

Jeg er glad for det. Glad på hans vegne fordi han kom inn på den skolen han helst ville, og får gjøre det han liker best. Utvikle seg mer og lære.

Jeg er glad for at han har ambisjoner i livet. Han vet hva han vil, og har møtt hindrene på veien med pågangsmot og utholdenhet. Jeg er glad for at han ikke blir boende igjen hos meg, uselvstendig og tafatt. Det hadde ikke vært bra for noen av oss.

Men, akkurat nå kjenner jeg på avtrykkene etter han. Lytter etter lydene hans, savner sporene fra hans vaner. Jeg kjenner det i hjertet, det skriker litt etter han.

Jeg vet det blir bedre. Jeg vet dette er en overgang. Det er en naturlig del av livet. Oppdraget mitt er utført, han har forhåpentligvis lært nok til å klare seg bra i livet. Arrene jeg har påført han er forhåpentligvis ikke større enn han kan leve med, og styrken tror jeg er sterk nok.

Livet hans slutter jo ikke her, det er nå det begynner for fullt. Barndommen/ oppveksten har han lagt bak seg. Nå handler det om hvilke valg han skal ta, selvstendige valg, hvilket fokus han velger og venner han vil omgås.

Jeg vil alltid være der, når han skulle trenge meg. Noen ganger vil jeg lengte så mye at jeg må se han, høre stemmen hans, se på han og gi han en klem. Jeg er så stolt og glad i han, den fine gutten min.

Impulsiv

Jeg vet ikke hvor godt det kommer fram her, men jeg har en tendens til å veie for og imot på veldig mange områder i livet. Alle disse overveielsene kan bli nokså slitsomme, tappe meg for krefter. Jeg har det i forhold til mat for eksempel, når jeg går på butikken er det veldig mye å ta stilling til, mange valg. Pris/kvalitet/næringsinnhold/etikk/ønsker/behov. Det beste er rett og slett å la være å handle, holde seg hjemme. Sånn sett en stor lykke å være andelsbonde, mat fra gården har jeg som regel i hus.

Når denne impulsiteten slår til blir jeg ofte overrasket, siden jeg kan handle nokså ubetenksomt når det kommer til store avgjørelser. Som får langt større konsekvenser enn om jeg kjøpte Brelett istedenfor Bremykt.

Bytte av bil var en sånn impuls. Jeg hadde irritert meg over høye utgifter på verkstedet med gammel bil en stund, men så lenge bilen gikk var det sånn. Til jeg en dag med besøk av en søster kom på at det ville være lurt med en mindre og nyere bil. Kjørte til nærmeste bilbrukthandel og prøvekjørte tre biler før jeg slo til. Hun ble overrasket, jeg ble glad. Da var jeg ferdig med det. Bilen har heldigvis vært fin, uten tull, men trolig kunne jeg funnet den billigere et annet sted, eller fått en bedre bil til prisen.

Årsaken til at det opptar meg nå er at jeg har gjort det igjen. Vært impulsiv uten å tenke konsekvenser. Denne gangen har den et navn – Rufus. Verdens søteste lille katt. Jeg liker katter, ideen om en katt i huset og hagen, men har sagt nei lenge. Tåler ikke katter. Hadde katter før, og oppdaget allergien da. En kveld så jeg på kattunger på FINN, og vips hadde jeg bestemt meg for en. Borte var all fornuft, og bare en barnlig begeistring drev meg. Fikk avtalt hentetidspunkt der og da. Etter noen dager ble jeg minnet på allergien, med katten i hus, og skuffelsen ble større. Verre å ikke kunne ha katt når du har begynt å knytte deg til en super liten type.

Jeg har måttet krype til korset, og har funnet et verdig hjem som han skal flytte til. Er takknemlig for at det løste seg, selv om jeg er skamfull over at jeg fortsatt gjør sånt. Hodet kobler ut og følelsene styrer. Ingen konsekvensutredninger da. Og ordtaket etter den søte kløe kommer den sure svie kan vel passe.

Får jeg 50 år til på meg satser jeg på at jeg har lært. Akkurat nå får jeg glede meg over at det fantes en løsning på det skapte problemet, som jeg kan leve godt med.

Er jeg en reisende?

Jeg kan umiddelbart tenke at jeg reiser lite. At jeg har reist lite. Men, så begynner tankene å bevege seg, og jeg undrer meg over dette.

Helt fra jeg var veldig liten har jeg reist mye i fantasien. Jeg har vært i en parallell verden, mitt drømmested. Og det stedet har ingen grenser. Det er vidt og bredt, høyt og lavt, langt og smalt. Det føltes uendelig. Jeg var flittig der fram til for et par år siden, nå streifer jeg mer innom en sjelden gang.

I drømmene om natten reiser jeg også mye, er stadig på ukjente og nye trakter. Treffer folk og andre liv jeg ikke visste om. Det er spennende, beriker meg, så dagene kan få en annen glød.

Jeg reiser i musikken, liker å høre musikk fra ulike land, og også danse folkedanser fra mange land. Er veldig glad i tyrkiske og roma danser. Rytmene og klangene tar meg med på eksotiske turer.

Og så spiser jeg pizza. Taco av og til. Gresk salat også. Og hamburger, sushi. Drikker vin fra fjern og nær. Av og til litt eksotisk brennevin også.

Jeg er visst en reisende, må jo være det, når jeg tenker etter. At jeg i tillegg ser på filmer og leser bøker fra alle verdenshjørner gjør meg til en miljøbevisst og flyskamspart globetrotter. Må innrømme at jeg forflytter meg noe fysisk også, men det er disse andre reisene som dominerer mitt liv.

Byen min.

Det har vært fest her nå i flere dager. Jeg bare elsket det. Mennesker, musikk, mat, lukter, liv og røre. Nå er det over, og byen har gått i dvale igjen. Det er små pust av liv her og der nå også, som brølene fra fotballstadion nå, men det syder ikke. Litt trist, synes jeg.

Det var altså fest, med mange tilreisende gjester. Vi hadde de store skutene ankret opp langs brygga, fulle av mannskap fra fjerne land, og i tillegg mange turister som kom for å oppleve dette. Det var spennende å bevege seg gatelangs og høre på ulike dialekter og språk. Gå i kø, stå i kø, vente lenge på ferga fra Gamlebyen. Det var mer vrimling enn på 17.mai, og det sier litt. For det er den begivenheten som ellers trekker nok folk ut i gatene til at jeg kan tro vi er en av de mest folkerike byene i landet.

Byen min, jeg kan tillate meg å kalle den det nå, etter drøye 20 år, den har et godt utgangspunkt. Den ligger flott til ved Glommas utløp, med mange historiske spor og vakker natur. Å bo sentralt gjør det enkelt å komme seg rundt på sykkel eller føttene, byen er ikke så stor. Det skjer mye her, selv om ikke alt er like enkelt å oppdage, det er et mangfold av små samfunn. Å være innflytter kan være litt krevende når en skal fomle seg rundt på oppdagelsesferd. Nå begynner jeg å få en ok oversikt over ting og miljøer jeg er interessert i, og det er jeg glad for. Jeg kjenner ikke så sterkt på at jeg må flytte videre. Kan like godt bli. Når jeg klarer å like meg her, da må jeg vel regnes som en verdig innbygger?

Jeg vil bare dele en liten hemmelighet til slutt – jeg gleder meg alt til neste gang det er tall ship races her, for da er byen så levende. Men allerede neste uke er det Månefestival, så jeg klager ikke.

Torghandel

Jeg solgte på torget i Gamlebyen i dag. Eller – gjorde jeg egentlig det? Jeg satt i drøye 4 timer og solgte 1 figur. Det ble et lite underskudd, siden jeg naturlig nok betalte for torgplassen.

Det jeg kjenner på er først og fremst glede. Hun som kjøpte figuren var en tysk turist. Å se ansiktsuttrykkene hennes mens hun lette etter den rette figuren var kostelig. Og hun valgte bra, syntes jeg, en med samme ansiktsform som henne, liknet på henne.

Det var andre opplevelser som også gledet meg, som en eldre mann som kom bort og kjapt grep tak i en bitteliten søt mann. Den skal jeg ha sa han, mens kona sa strengt nei og den setter du tilbake. At han med en gang så hvilken figur han ville ha, og at han tydeligvis ble styrt av damen, der han hadde valgt en av de minste typene, det moret meg litt.

En mann satte seg ned på huk og tittet og tittet, saumfor alle sammen, med et stadig større smil om munnen før han reiste seg opp og smilte takk og gikk. Han fikk unektelig noe ut av møte med dem.

Et dansk par hadde nesten samme energiske entusiasme for dem, syntes de var så morsomme og fine. De mente figurene på bildet hadde passet så godt på børnerommet.

At jeg ikke fikk solgt dem kan jeg leve med. At noen kanskje drømmer om en av figurene en natt, eller kan huske på dem når de ser foto fra ferieturen til Gamlebyen, det er fint. Da motiveres jeg til å lage flere, for å dele gledene. For- det er gøy å lage figurer😁

Beklagelse

Har lest om beklagelse, at det faktisk er nødvendig noen ganger. Ved å beklage seg over noe som kjennes ugreit unngår vi å kapsle inn det vi reagerer på. Lar vi være å si noe vil det lagres på ulikt vis, som undertrykt og innestengt sinne, som fortrengning, som bitterhet, som skam.

Ved å lese dette så jeg forklaringer på flere enn meg. Det er mange av oss som helst ikke vil klage på ting som kjennes feil, urett som blir begått mot oss. Vi kan være lært opp til at det er svakt å bli såret over kommentarer eller lite fine handlinger begått mot oss , at det er svakt å klage over motstand i livet, at det er våre egne dårlige valg som fører til negative opplevelser som vi kan takke oss selv for. Osv, osv.

Jeg kan bruke all min tid på å sutre og klage over vonde tap i livet, være i følelsene jeg bærer på. Klarer jeg å roe meg ned, og gå dypere inn i det, eller bak følelsesgrøten, og sette ord på det jeg beklager meg over, tror jeg det vil gi ro. Det er en treningssak som jeg vil vie oppmerksomhet. Ikke strande i følelsene. De hemmer meg. Jeg vil bare komme meg videre, og da må jeg komme gjennom og inn. Få tak i kjernen. Tror ikke det er umulig med fokus.

Hvem skal jeg så beklage meg til? Det er ikke smalltalk på fest, og ikke egnet samtale i lunsjen heller. Må nok tenke igjennom dette litt, finne fortrolige blant venner. Uten å slite dem ut. Forhåpentligvis kan de også beklage seg til meg. Vi vil videre, bli frie, mange av oss.

Mens prosessen pågår skal jeg gjøre mye av det som gjør meg fri og glad, og være bevisst på hva som skjer/ hvor jeg er i egen kropp når det er bra. Hva dominerer da? Er det hode, hjerte, mage, hender eller føtter? Lykke til i egne prosesser og liv. Så heldige vi er som lever og kan være på oppdagelsesferder.

Å gjøre alle til lags

Da jeg var liten husker jeg voksne si at man ikke kunne gjøre alle til lags. Det var en sang om det. Dikt også. Det var noe alle visste, på lik linje med at det var noen for enhver, vi skulle ikke tro vi var noe, dåren skriver sitt navn alle steder. Det var noe fint med disse utsagnene, de inneholdt livsvisdom og moral. De ga oss en kurs vi manøvrerte etter, eller lot være.

Jeg prøvde å gjøre alle til lags. For alle har like rett, ingen eier sannheten, alle har sine grunner til å mene som de gjør. Det var noen ganger vanskelig å se det fra to eller flere sider samtidig, særlig når jeg skulle støtte dem i sitt syn. Jeg jobbet hardt for å klare det, ville ikke såre noen.

Jeg gjør det enda. Når det blir mange folk og meninger blir jeg nærmest splittet, ved å lytte til den ene kan jeg forstå og holde med den ene for i neste øyeblikk lytte til, forstå og holde med den andre. Og den tredje. Osv. Det jeg glemmer, om jeg ikke stopper opp og tenker, er å lytte til meg. For hva mener jeg egentlig? I mange situasjoner orker jeg ikke å mene så mye, mens jeg i andre situasjoner gjør det. Ved å tydelig si min mening risikerer jeg å såre eller fornærme noen. Dette må jeg trene meg på å våge. Det er lov å være uenig med noen og fortsatt like dem. Og om andre tar det personlig er det ikke mitt. Det er viktig å klare å være uenige. Det er helt greit å ikke forstå alt og alle. Det har vært en umulig oppgave mange ganger. Naturlig nok. Jeg har prøvd hardt uten å lykkes. Takk og pris.

Å gjøre alle til lags går ikke. Så enkelt og så vanskelig er det. Jeg liker sukker bedre enn salt, kaffe bedre enn te, og gå bedre enn løpe. Sånn er det bare. Frihet bedre enn tvang også. Og stillhet bedre enn støy.

Legger ved et måkebæsjbilde, siden det er noe jeg synes er gøy.

Ansiennitetsberegning

Jeg jobber på HR-avdeling nå, og der jobber jeg blant annet med å regne ut ansiennitet. Det er forsåvidt interessant. Skal du i en jobb som ikke krever utdannelse skal alle tidligere arbeidsforhold regnes med. Og selvfølgelig verneplikt og barnefødsler/adopsjon. Det regnes med i alle stillinger. Som vanlig får det tankene til å fly, kan det overføres?

Relasjoner opptar meg mye, og særlig interessant synes jeg det er å fundere over parforhold. Å se hvordan noen lykkes og andre ikke. Noen synes det er lett og andre ikke. Et brudd er for noen en ny mulighet, hvor veien inn i noe nytt er lek. Mens andre blir værende alene resten av livet, det var bare den ene. Kan jeg ansiennitetsberegne kjærlighet tro? Vil gi det et forsøk.

Først må jeg definere hva som er viktigst og de sentrale egenskapene jeg søker. Jeg tror hengivenhet og åpenhet må stå sentralt. Tillit og trofasthet er også egenskaper jeg tror er sentrale. Et godt selvbilde og raushet til seg selv og partner må med. Og tilgivelse. Evnen til å tilgi og å kunne si unnskyld.

Det får holde. Ser allerede at det kan være komplisert å regne ansiennitet her. Så er også spørsmålet om det er et pluss eller minus med lang ansiennitet. Et langt og godt forhold som ble avsluttet ved dødsfall, ingen som ville bryte ut, må definitivt trone over skilsmisse. Selv om det er to eller flere i alle par, og en kan være mer interessert i å være i det enn den andre.

Mange kjærester viser jo til mye erfaring, men ser vi på kriteriene over er det kanskje ikke noe som øker ansienniteten. Noe må ha gått galt på veien. Gjentatte ganger. Det kan være selvverd, det kan være evne til å åpne opp og gi seg hen, tilgi eller angre på noe. Noen vil tenke uflaks. Men, valg av partner speiler en selv, så det gir ikke kred.

Er verneplikt et pluss? Litt vanskelig å si, siden det innebærer lange avstander og adskillelse fra mulig partner i ung alder. Klarer paret seg gjennom dette året må det gi ansiennitet, men der det har ført til brudd vil jeg vel nesten trekke fra..

Barnefødsler likeså. Treffer du et menneske med 4 barn med 5 forskjellige mødre for å dra det litt for langt, da gir det ikke ansiennitet. Det er litt vanskelig å regne på det med barn, om vi tar utgangspunkt i at barn er et resultat av kjærlighet, da må det gi ansiennitet. Men bare på en måte. I møte med en ny partner vil barna være godt bebodd i forelderens hjerte, og selv om det er plass til flere vil hengivenheten også fordeles. En del av deg er forbeholdt barna dine.

Sexuelle erfaringer kan til en viss grad gi ansiennitet. To veldig sjenerte jomfruer som møtes sent i 40 – årene har nok mindre utbytte av den delen av forholdet enn de som har erfart litt. Men, her er det ikke antall partnere eller stillinger som gir mest uttelling, det er evnen til å vie seg til sin partner. Åpne opp for sin utvalgte og være eksklusiv. Kun den ene for å bli rik.

Ut fra disse beregningene kan det vise seg at hele ansiennitetskalkulatoren får en omvendt proposjonalitet, at jeg ville gått for de unge, de med troen på at de kan elskes, de som våger å åpne opp og satse helhjertet på en likesinnet. Jeg ville selvfølgelig også gitt oss andre en sjanse, men med litt færre kort på hånden.