For bekymringene sniker seg på når han som vil ha fredspris ildner opp såpass at freden virker skjør. Det livet og den delen av verden hvor vi er så heldige å være født og ha levd trygt i gjennom nesten 80 år nå, virker truet. Og engstelse for krig begynner å krype mot meg, selv om jeg ikke vil. Nekter! Tror ikke på krig! Ikke litt en gang! Det er så ødeleggende, både fysisk og psykisk, økonomisk og kulturhistorisk.

Den med mest vinner ikke. Det går ikke an å ta med seg noe av det videre. Og har man karret det til seg på et eller annet umoralsk vis – som ofte er tilfelle – da er det ikke noe å skrive hjem om. Ikke noe som bør gjøre en hverken stolt eller respektert. Rikdom bør komme innenfra, og hvem vet om ikke det er noe man får med seg på veien videre?

Makt er en uting. Forstår ikke hvorfor noen ønsker å være så mektige. Det holder lenge å beherske seg selv, tenker jeg. Vise at man besitter nok makt over seg selv til å kunne endre seg, for eksempel, utvikle seg og kunne bli klokere. Elske seg selv, på en harmonisk og god måte, i stedenfor å ha behov for å trykke andre ned. Å ville dominere andre er tegn på usikkerhet eller svakhet, tenker jeg.

Jeg har villet tro at disse makthanene bare ville sende opp bråkete fyrverkeri, men begynner å innse at det er mulig de legger handlinger bak støyen. Håper noen med tyngde og sunn autoritet kan lede dem inn på rett spor. For det virker som de trenger hjelp.

Får roe meg ned med at vi ikke får gjort noe med bekymringer, men leve i øyeblikket. Nå er det stille natt her, vindstille og rolig ute, bare små huslyder inne.

Da landet stengte ned under corona for snart 5 år siden var vi ikke forberedte. På et forunderlig vis klarte vi det. Skulle det bli unntakstilstand igjen, på et eller annet vis, vil vi nok klare det også. Håper vi slipper, håper det løser seg på fredelig vis! At krigene avsluttes, både her og der.

Sitter foran vedovnen og nyter livet. Varmen. I dag skal jeg ingen steder, bare være her. Hjemme. Det føles som en enorm luksus. Ro og hvile.

Lillesøsteren min gikk nettopp, kom innom på et lite besøk i stad. Nydelig. Satt her sammen med meg foran flammene og pratet og lo litt, med kaffe og sjokolade, før hun skulle videre.

Og jeg kan bare sitte her, kjenne på varmen, høre på lydene fra vedovnen, kjøleskapet og vegguret her inne, noen trafikklyder og fuglekvitter der ute, og bare være.

Leser og lar tankene føre meg litt hit og dit, før jeg tar pauser. Titter litt på planter med grønne blader som skinner litt i lyset, støv  og bilder. Det er godt å være hjemme.

Skal jeg bli her eller skal jeg flytte? Leker litt med tanken innimellom. Ser meg rundt og kjenner at jeg bare blir her. I allefall en god stund til. Det er ikke noe som haster. Har alt jeg trenger, og trives med det. Selv om jeg kan føle meg litt lost i Østfold. Fortsatt. Etter alle de årene. Og jeg tenker at jeg kan dra tilbake dit jeg kom fra, om jeg tenker sånn. Det er ingen som har bedt meg komme hit, det er ingen som holder meg tilbake. Jeg er fri.

Fri til hva? Det er sannelig ikke så enkelt med frihet. Det gir en masse valg, og hvordan tar jeg stilling til det? Har alltid veid for og imot, og det er vanskelig når jeg vet hva jeg har og ikke hva jeg får. Det er trygt å velge det jeg har, iallefall nå. Verkstedet er en fin arbeidsplass, og det er liv laga, nå, så da har jeg valgt. Og i dag har jeg fri. Fri til å gjøre akkurat det jeg vil. Som i dag er å bli sittende inne i gyngestolen foran ovnen og bare være.

Jeg har tre brødre, to søte og fine småbrødre, som nesten har nådd meg igjen med årene, og en storebror i en grav og på småbarnsbilder. Begge de små er høyere enn meg, har mindre hår og større mager.

Den eldste av de to kom til verden litt før jeg fyllte tre, så minnene om han starter omtrent på den tiden den yngste kom. Da var jeg fem. Og vi var seks søsken. Jeg tegnet en tegning med påskriften “hele familien”, hvor bare babybror og jeg, mor og far var med. Var litt krevende å få nok oppmerksomhet i flokken..

Det ble litt villere når småbrødrene var med i leken kan jeg huske. Særlig den eldste av de to. Han fant seg ikke i at jeg skulle lede og bestemme over han i leken. Det tenker jeg er veldig kult! Da vi var små var det irriterende. Jeg kan fortsatt huske hvordan vi ropte navnet hans i kor og var veldig oppgitte. Stakkars fyr – han måtte da få delta aktivt i leken, med egne bidrag!

Jeg husker at den eldste av dem ikke kunne si kanel, men sa kamel. Det var litt morsomt syntes jeg, men kanskje ikke så morsomt for han. En dag vi satt rundt bordet og spiste grøt ba han om kamel på grøten, til de eldre søstrenes fryd. Vi så det sikkert for oss også, at han skulle fått et digert dyr på grøten.. Vår pedagogiske mor tok tak i problematikken, og jobbet med uttalen. Først var det ka nel, kunne han si ka nel? Jada, ikke noe problem, han sa ka mel. Nel, ikke mel. Nel. Si Nils nel, nnils nnel. Ja, det gikk. Og idet han hadde sagt Nils nel ringte det på døren. Der sto det en ukjent mann, og lillebror løp ned trappen til ytterdøren hvor faren min hadde åpnet og utbrøt at mamma hadde sagt han het Nils Mel. Vi søstrene kniste av dette, naturligvis, og syntes nok han var litt søt.

De hadde det veldig morsomt med rap og promp en stund, kanskje tre og fem eller fire og seks år. Husker hvordan de kunne tulle med det, og den yngste kunne ikke si r  enda. Han rapte og sa “dej pjakk tjollet”, noe dagmammaen ble veldig sjarmert av. De hadde lært seg noen fraser, så hørte også “beklager, men pumpen var tett”. Gjerne etterfulgt av en god latter. Eller når de laget prompelyder ved å holde en hånd i armhulen og la armen gå opp og ned. Mange fine prompelyder å glede seg over da, mens vi søstrene var litt overbærende.

Det er så rart å være liten, da er tre års aldersforskjell mye og fem år et hav. Så lenge de ikke gikk på skolen og en selv hadde gått noen år, virket de veldig mye yngre. De var hjemme med dagmammaer, som var et par eldre husmødre som byttet på å komme. Husker deilig lukt av bakst som kunne møte oss i det vi kom hjem, og glade stemmer. Disse damene frydet seg over våre søte og gode smågutter.

Det tragiske skjedde, faren vår fikk kreft og var redusert i over to år før han døde. De mistet pappaen sin da de var 10 og 12, men som sagt mye syk og sliten fra de var 8 og 10. Det var alt for tidlig! Og bortsett fra en ung voksen svoger var det ingen mann der som de kunne lene seg mot, se opp til, bryne seg på. Og de satt igjen med en flokk hormonelle storesøstre på vei ut, i tillegg til en mor som ble mer og mer fraværende.

De var fortsatt søte og morsomme, verdens beste brødre, men hvordan viste jeg det? Tror de merket lite til det i det som gradvis ble en familie i oppløsning. Jeg var mest opptatt av egne sorger og gleder, i et forsøk på å takle livet mitt.

Vi har bra kontakt når vi ses i dag, jeg er veldig glad i dem! De er de fineste brødrene jeg kunne fått, så jeg er heldig. De har mer hell i kjærligheten enn meg, bedre økonomi og mer spennende reiseerfaringer, finere biler – jeg har jo ingen, og tror de har landet stødig i livene sine. Lite raping og Nils Mel nå, men hvem vet hva som skjuler seg i krokene?

Hvorfor må det fortsatt være sånn, at ledere går for krig? Løser konflikter ved å drepe hverandre og ødelegge så mye. Viser at de har makt ved å bruke x antall millioner på krigsmateriell.

Blir trist av det. Trist av å se eller høre nyheter, hvor virkeligheten er så lite oppløftende. Det kan virke som de store krigene vi mer eller mindre er en del av fører til at moralen daler. Volden sprer seg blant oss fotfolk også. Det er ikke så nøye. Ett liv til eller fra når blodet likevel renner. Eller kanskje det er håpet som svinner?

Jeg forstår det ikke. Kan ikke forstå det. Vil ikke heller. For hva er meningen med alt det kaoset? Kan vi ikke bygge opp samfunnet/ verden i stedenfor å rive den fra hverandre? De som vil krige kan heller krige mot forurensning og sult og nød, mener jeg. Være best i verden på å finne gode løsninger. Det er mye makt i det også. Og, det er mulig å sette dype spor, som kan gjøre deg relativt udødelig.

Har sagt det før og sier det igjen, trodde den konfliktløsningen var neandertalsk, den hvor vi slår hverandre ihjel istedenfor å snakke sammen. Det er ikke mulig å bli enige i alle konflikter, men det er mulig å finne kompromiss. For eksempel vil Grønland ha seg selv og ikke selges. Dermed får vi håpe Donald kan godta å være en venn som kan besøke og ikke må ta med makt for å eie.

Blant småbarn jobbes det mye med utfordringer som går på å dele, låne, vente. Og de må tåle et nei. At de ikke kan få alt de vil. Utrolig at de som regnes blant de mektigste i verden får gjøre som de vil. Når justisen ikke gjelder, og ingen rundt får stoppet dem, da skjer det mye rart. Som blir farlig. For alle. Ikke bare vi vanlig dødelige. Det fører ikke til et varmt og åpent samfunn. Om de nærmeste rundt deg smisker med deg for å være inne i varmen, eller frykter deg, da er det ikke ekte og solid kjærlighet.

Når skal de sterke damene komme på banen tro, med sin feminine kraft og verdier? Det er antydet fra flere alternative hold at det nærmer seg, og jeg gleder meg. Jeg liker menn, og menns krefter, men ikke den maskuline konkurransementaliteten eller hva det er, som er så destruktiv.

Nok mat, nok klær, varm seng og tak over hodet, vi burde være fornøyde med det. Og vi burde ikke være helt fornøyde før alle hadde det. Med fredelig og respektfull adferd mot hverandre.

Det nærmer seg veldig nytt år, hører det her jeg sitter, og det sendes opp raketter i vinterkvelden. Om bare noen dager bryter det løs, det buldrende og vakre kaoset som markere overgangen til det nye året.

Og med disse lydene, og årskavalkade på radioen i stad, begynner jeg å gruble, føre litt regnskap over året som har gått. Fikk jeg gjennomført det jeg hadde sett for meg? Jeg har jo visjonskart på kjøleskapet, med ambisjoner for året, og ser at en mangel peker seg ut. Har ikke kommet i gang med pardans. Har riktignok prøvd noen ganger, men ikke fått noe svung på det. 

Men, året har inneholdt flere fester, det var også en visjon. Har savnet mer fest i livet, og 2024 har vært et år med bra fester. Med mye jobb, og uten kollegaer, tror jeg sosiale opplevelser er viktige for å være i en slags balanse.

Naturopplevelsene har ikke vært så mange dette året. Fikk heldigvis en nydelig fjelltur på sensommeren, og til og med sanket multene til årets julekveld. Det var stas. Og en og annen skogstur har det blitt. Men, mest har jeg gått til og fra jobb, og ikke giddet noe mer. Har fulgt med på fuglelivet, planter, elva, det er jo natur det også…

Har vært på flere fine utenlandsreiser dette året, det er jeg veldig takknemlig for! Fantastisk å få oppleve – en vårtur til venner i Spania, damebiltur i Sverige i sommer og med sønnen til Belgia i høst. Det er utrolig hvor priviligert jeg er når jeg tenker over det!

Folkedansen fyller en god del av fritiden, og har gitt mye glede og bevegelse. Og morsomme opplevelser, med fine menneskemøter. Livet hadde vært fattigere uten dansen!

Kjærlighet har jeg også opplevd dette året, om enn ikke den romantiske tosomme som jeg innimellom har lengtet etter. Det er lett å ta for gitt det man har, tenker jeg, men er takknemlig for at jeg både får og kan gi kjærlighet til gode mennesker i livet mitt. Og egenkjærligheten er bedre forankret, det er godt å kjenne på. Står ikke så ustødig som før, klarer motvind bedre. For, selvfølgelig er det noe sur vind innimellom, som bare får passere.

Litt morsomt å sitte og memorere over året, synes jeg. Håper du som leser det lar deg inspirere til å dykke inn i ditt eget. Her er det bare litt overflate, det er jo inni meg alle bildene og detaljene dukker opp. Så, lykke til med regnskapet ditt!

Og, det ekte årsregnskapet er jeg lykkelig over at regnskapsføreren tar seg av!

Du vet du er din egen sjef når du aldri er syk

Du vet du er din egen sjef når du foretrekker og bør gjøre alt selv

Du vet du er din egen sjef når det nærmest er stress å ta halv times matpause

Du vet du er din egen sjef når hver minste lille skinnbit kan komme til nytte en dag

Du vet du er din egen sjef når du går en ekstra kilometer på vei hjem for å poste en pakke

Du vet du er din egen sjef når du sjekker tallene i kassasystemet med interesse hver dag

Du vet du er din egen sjef når

Når

Egentlig ikke noe å bry seg med

Det får være min egen business

Igjen

Tiden hvor det er konstant indre trekk

En salig miks av glede

Varme

Savn

Sorg

Og ønske om å være sosial konkurrerer med behovet for å være alene

Redsel – kan gå glipp av noe

Nytelse – foran vedovnen, og tv

Planer om:

Kakebaking

Julebrevskriving

Ulike matretter å smake igjen, helst i selskap med noen av de kjære menneskene jeg ser for sjelden

Skogen

Strandkanten

Lyset og stjernehimmelen i mørket

Får bare stå i det, som vanlig, og vite at det bare er drøye to uker til det er over for denne gang. De sterkeste følelsene av sorg og savn får bare komme, det roer seg alltid igjen. Og, for å tenke positivt, det er godt å være mentalt nær de som er borte. Og savnet over tiden som gikk, det er fint å ha gode minner å bla i. Gledene krydrer hver dag, så beksvart er det ikke. Det er som med julelysene, lyser og blinker, og fôrer meg med forventninger. Får avslutte dette, og litt jobb, før jeg trasker ut i desembermørket og hjem til mitt kjære hjem.

Fant igjen talen til Høvding Seattle i bokhyllen, og igjen ble jeg veldig berørt av å lese den. For – hvordan kunne han i 1854 holde en tale som dessverre er enda mer aktuell nå?

Vi mennesker er en del av jorden, vi er avhengige av naturen. Rent vann og ren luft, å leve i pakt med dyrene og alt det andre livet vi omgis av. Og hva gjør vi? Dominerer og ødelegger, hvorfor er vi så skrekkelig dumme og føler oss så smarte?

Ekstremvær er skremmende, men utrolig nok stopper det oss ikke. Vi lever på for harde livet. Higer hele tiden etter mer. Rart! At vi fortsatt løser konflikter med krig har undret meg mye, at vi kjøper oss lykke ved stadig å eie mer også. Jo flere med penger jo flere skal ha mye. Over stort sett hele verden er vi drevet av dette begjæret.

Og, som han sa i talen, Høvdingen, kan vi ikke eie jorden, vi er her bare i en begrenset tid. Del av et kretsløp. Jeg kjenner på en dyp lengsel etter å leve mer i takt med naturen/ livet, samtidig som jeg har fyllt opp livet med masse greier. Da er det godt å sitte ved ovnen og kjenne varmen fra ilden på kveldene, selv om det ikke er rundt et leirbål i skogen er det i kontakt med flammene. Og flokken min er med meg, inni meg.

Og lykkelig? Fortsatt litt usikker. Var vant til å ha bil og nøt friheten ved å kjøre innimellom. Når jeg skulle gjøre praktiske ærend, besøke noen, dra på dans,kjøre små bilturer og få ny inspirasjon, eller ferie.

Og ung igjen. Fikk umiddelbart følelsen av frihet og letthet da jeg gikk fra bilopphuggingen. En ting mindre å eie og forholde meg til! Tar buss og kommer inn i gammelt dagdrømmermønster, nyter det!

Og avhengig. Heldigvis kan jeg låne bil om jeg trenger det, og det passer. Har en raus eksmann som villig låner meg bilen sin. Takknemlig for det! Og kan ellers leie bil om det skulle være behov for det. Må bare sette meg inn i hvordan det fungerer, komme meg til utleiested, og merker at jeg blir avhengig av andre. Også fordi jeg får sitte på til ting, blir hentet hjemme. Det er litt flaut, selv om jeg blir glad for det. Kunne gått dem i møte, så de ikke måtte kjøre ekstra!

Og miljøvennlig. Ved å droppe bil kommer de gamle tankene sterkere tilbake, ser tydeligere hvor mye biltrafikk det egentlig er i denne byen. Føler meg nærmere idealene om å være en bevisst samfunnsborger som tar vare på miljøet når jeg reiser kollektivt.

Og tålmodig. Det er mange forsinkelser på bussene. Det har jeg ikke forholdt meg mye til med bil, nå får jeg ufrivillige pauser ved å vente på bussen. Og dermed styrket tålmodigheten, for det er nok lurt å hvile i det, sånn er realitetene. Lærte meg forresten noen ganske innviklete dansetrinn da jeg ventet på bussen på Nesodden i min ungdom, og de sitter enda.

Og nostalgisk. Min farfar hadde aldri bil, men han kom seg rundt. Tok buss og tog og besøkte barn og barnebarn der de bodde. Han bodde ganske langt fra butikken, tok bussen når han handlet. Det gikk helt fint det. Og Guri, vår gamle nabo i Vats, hadde heller ikke bil. Hun fikk maten levert på døra, det gikk an før også. Mange hadde ikke bil i min barndom, det gikk bra. Folk levde mer lokale liv, kanskje, hadde muligvis ikke samme behov for større radius. Og de var uredde for å gå.

Og sosial. Du må forholde deg til folk på en annen måte når du reiser kollektivt enn når du kjører egen bil, i din egen boble. På fellesreiser er det mye å engasjere seg i av andres utseender, lyder, lukter. Nokså spennende egentlig!

Fikk ikke ordentlig fyr i ovnen i går kveld, og det går litt trått i kveld også. Det er friskt her! Men, vindstille. Og stearinlysene brenner rolig. Høres ut som vedovnen tar seg opp også, så innen jeg legger meg er det kanskje oppe i 14 grader.

Ull er deilig nødvendig her i huset. Nyter å ta på meg en stor tykk ullgenser når jeg kommer inn. Den er nesten som et teppe og holder meg varm. Har ikke neglsprett, bare kald på nesetippen.

Dette er ikke ment som en klagesang, bare observasjoner. Jeg tenker på hvordan folk levde her oppe i nord i gamledager, det var betraktelig kaldere enn her inne. Her er det varmt på badet, og relativt moderne med strøm og vann og langt fra jordgulv. Er lykkelig over slottet mitt, og setter meg bare litt nærmere vedovnen, mens jeg nyter en varm kopp te. Og om bare noen måneder er det over for denne gang:))

Målet er å oppgradere litt her, få isolert litt i veggene og skifte ut de store vinduene til trelags glass. Enn så lenge er det bare å glede seg over vinterlige kvelder med frisk luft.