Nok en gang sen høst

Surt og kaldt ute

Mørket kommer snikende

Og det kan fyres i ovnen igjen

Hadde helt glemt det

Hvor deilig det er å sitte foran den

Se inn i flammene

Og kjenne varmen som brer seg rundt i kroppen og gir stive muskler hvile

Blikket vandrer mellom flammer og glør

Det varme lyset

Og overskuelig dramatikk

Gjør kvelden rolig og harmonisk

La det bare storme

La kulden komme

For den når meg ikke

Her jeg sitter i ren nytelse

Det er så rart å være med og arrangere noe, for det meste mindre arrangementeter. I forkant er det en rekke ting som skal tenkes igjennom, planlegges, forberedes og gjøres. Like før “det braker løs” oppleves det som nokså hektisk, og tar det meste av fokus.

Under selve arrangementene er det lett å være på toppen av bølgene på en måte, ri avgårde i stemningene, og være litt på utsiden eller en observatør av det som skjer. Morsomt, fint, og mye glede, uten å være helt i det.

Etterpå er det godt å roe seg ned, rydde opp og gjenskape opplevelsene. Kjenne på det gode som skjer når mennesker møtes. Noe som kan virke som tilfeldigheter kan være noe større.

I dag har det vært ny vernissasje i verkstedet. De to utstillerne kjente ikke hverandre, og ved første øyekast virket det som de hadde nokså ulike uttrykk i arbeidene sine. Det viste seg at de egentlig hadde mye felles, med ord og kalligrafi, selv om hun ene ikke hadde med slike bilder til denne utstillingen. Fargene kommuniserte med hverandre, og det vil bli nok en spennende periode med mye liv på veggene.

Det samme oppleves gang på gang, med disse utstillingene. Ren hverdagsmagi. Jeg liker det.

Nå for tiden er det mest disse vernissasjene jeg arrangerer. Da aner jeg ikke hvor mange som kommer, eller hvem, og hver gang har det blitt bra!

Tidligere elsket jeg å arrangere kvinnelige likørselskap. Det var private arrangementer i hjemmet. Da hadde jeg bra oversikt over hvem og hvor mange som kom, og kunne forholde meg til personer når jeg holdt på med planleggingen. Det som var hovedprosjektet da, var å bake kaker. Gode og gjerne fete kaker med krem. Og sikre at likørutvalget var bra, kjøpe inn ulike flasker. Ofte hadde jeg lagt inn en oppgave for kvelden, som kanskje ikke ble tatt så alvorlig for gjestene som arrangøren.

Barnebursdager har det blitt en del av med tre barn. Det har vært både gruing og gleding i forkant av disse. Det har hatt med alder å gjøre, hvordan barna har hatt det i gruppen sin på tidspunktet, tidsplanen rundt jobb/farens jobb, og litt økonomi. Hver gang har det vært en del å forberede, hektiske timers fest og rolig avslutning etterpå. Tror det stort sett var vellykket, at den som skulle feires følte seg vel etterpå. Og eldre.

Nå er ikke det så viktig lenger. Å bli feiret, for å føle seg større etterpå. Eldre. Vet jo at det fortsetter, men det er ikke målet. Om jeg feirer er det for å samle folk jeg liker og ha det hyggelig, og så er bursdagen påskuddet. Men, liker bedre å arrangere noe frittstående – uavhengig av alder og fokus på at andre skal feire meg. Liker å feire andre, så fortsett med det, dere som liker det!

Nå er det middag som er neste ut her. Middag for 2. Sen søndagsmiddag. Det blir bra det.

Det er verdensdagen for psykisk helse i dag, og derfor er redsel nå et tema på radioen. Vi lyttere kan nå sende inn svaret på hva vi er mest redd for, og jeg starter å lure.

Fra jeg var liten har jeg ofte hørt at jeg er så redd for alt mulig, engstelig. Når jeg sitter her og undrer over hva jeg er redd for, er det overraskende mye jeg ikke frykter.

Eksempler på radioen var haier, insekter, høyder, og må innrømme at jeg er litt redd for høyder, men har aldri fryktet så mye som en liten hai der jeg har badet. Men høyder, det har blitt mye bedre ved å utfordre meg på det. Gikk til øverste etasje på utkikkstårnet på Sprinkelet på søndag, uten svikt i knærne og magesug. Fikk dermed en nydelig opplevelse av utsikten i klart høstvær.

De snakker om fallskjermhopping nå, og det må jeg innrømme ikke frister! Holder meg til å fly i ordinære passasjerfly.

Var redd for veps da jeg var yngre. Etter å ha hoppet over en lenestol for å flykte fra en, og forstuet en storetå i det mindre elegante jumpet, ble jeg litt kurert. Et stikk hadde vært litt ubehagelig med en gang, tåa var vond en stund.

Det jeg kanskje er mest redd for nå er vel at jeg ikke skal rekke alt jeg ønsker i livet, både ting jeg vil lage, opplevelser på ytre og indre plan jeg vil erfare, familie og venner jeg vil se og snakke mer med, steder jeg vil besøke.

Jeg hører noen si de ikke er redd for noe, det tror jeg dessverre ikke helt på. Med god kontakt med følelsene sine tror jeg alle kjenner på noe. Redd for å miste kontrollen over motet sitt, for eksempel? Men, det er ikke viktig å grave i det, det er nok å forholde seg til sitt eget.

Det er ikke for ofte jeg spiser det, men hver gang jeg gjør det blir jeg jublende glad! Det er så enkelt – og det er så godt!

Sildefileetene er ferdig renset, og kjøper jeg de i Sverige er de spiseklare, så trenger ikke å vanne dem ut heller. Potetene koker seg selv, må bare legge dem i en kjele med litt vann. Rå løk skjæres i ringer, rødbetskivene bruker jeg syltet på glass, og en dæsj rømme.

Og det er sunt. En kilde til omega3 står det på sildepakka, og grønnsakene inneholder ulike gode saker som jern og vitaminer.

Det hele toppes med vann, for det er en kjensgjerning – det er mat en blir tørst av. Først et par glass under måltidet, og senere bøttevis utover kvelden.

At våre forfedre her oppe i nord overlevde på sild og poteter er bra å vite, selv om jeg ikke er direkte misunnelig på dem. Det er greit med variasjon, og tilbehøret er med og gjør hele opplevelsen. Vil allikevel ta en vann-skål for silden og potetene, og håper andre lar seg friste, om dette er ukjent mat. Det er verdt forsøket!

Tenk, 30 år har gått siden livet mitt ble fyllt av uendelig kjærlighet. En kjærlighet jeg trodde jeg ikke hadde. Eller ikke turde å kjenne på. I det øyeblikket barnet var der var jeg solgt.

Det har ikke alltid vært like enkelt å vise kjærligheten, og sette den over andres krav, ønsker og behov har jeg ikke klart, men like sterkt har den alltid vært der. Og med flere barn har kjærligheten bare ekspandert. Jeg som trodde det var umulig for meg å elske, fordi jeg kan miste, og det gjør for vondt.

Takk og pris at jeg ble beriket med disse barna, som stadig lærer meg noe, og minner meg på hva som er viktigst i livet. Selv om hverdagen ikke nødvendigvis er fyllt av gode valg til enhver tid.

Takk!

Det er da en velsignelse, dette livet. Hver dag er jeg så heldig å få spise meg mett, og noen dager mer enn det også. I dag var det heldigvis ikke mer enn passe, så jeg er godt fornøyd.

Å spise seg for mett er litt skamfullt, synes jeg. Kjenner på grådigheten ved å ta litt mer, fordi det er godt. Eller fordi det er praktisk. Om det er lite igjen, og ikke noe å spare på, bedre å spise det opp. Da føles det ikke fullt så grådig, men kjennes like fyllt i magen.

Takknemlig for at kroppen tåler mat, og at apetitten er bra. Det er ikke en selvfølge for alle. Å sitte ned etter jobb, og matlagingen, og nyte middag – det er luksus hver eneste dag. Det er ikke like mye å nyte hver dag, siden jeg stort sett improviserer, og ikke er like heldig hver gang naturlig nok, men glad for maten. Det er et av høydepunktene.

Og ettervirkningene er tilfredsstillende, det lave blodsukkeret er stabilisert, humøret roer seg samtidig med at energien kommer tilbake. Smakene sitter igjen i munnen, og nå litt chilliprikking på tungen. Rett og slett fornøyd.

Tenker på ordet initiativ, enten er du initiativrik eller initiativløs. Finnes ordet initiativfattig? Det er stor forskjell på å være initiativløs og -fattig.

Initiativtaker er i mange sammenhenger et positivt ladet ord, brukes når noen framsnakkes i forhold til nye bedriftsideer, endringer i lokalmiljø osv. Men, det kan også være negativt ladet, om det dreier seg om mobbing, ran, vold osv.

Vi snakker om godt initiativ, hører det bli brukt: “det var et godt initiativ”, men, brukes dårlig initiativ? Jeg innbiller meg at det er vanligere å si dårlig ide enn dårlig initiativ? Og meningen er grovt sett nokså lik.

Initiativ er et låneord, vi ville vel skrevet initsjativ om det var vårt eget. Selv om ordet er lånt tror jeg betydningen av ordet har vært gyldig her før vi hadde ord for det. Så lenge det er liv vil det være mulig å se initiativ i mennesker. Jeg nekter å tro at noen er helt uten. Selvfølgelig er det situasjoner hvor enkelte er helt initiativløse, men det blir feil å eie det: “Hei, jeg heter Per eller Pål og er initiativløs. Se heller på broren vår, Espen, han er den initiativrike.”

Det ble jo litt mer sant i det jeg slang på setningen om Espen, siden han var den av de tre med mest initiativ.

Initiativ betyr å få noe til å skje. Og ulike varianter/ spesifikasjoner av det. I dag har jeg f.eks ringt bilverkstedet for å sjekke det bråkete eksosanlegget. Klesvasken står og jobber. Og straks er frokosten fortært. Her er det moderat initiativ på morgenen, ikke rikt men heller ikke løst.

Ha en innholdsrik dag der ute!

Hva skjer egentlig når lufta siver ut, jevnt og sakte, antakeligvis fordi knuten er for løst knytt uten at en merker det? Når er det fare på ferde?

Skulle hatt litt frisk luft inn i ballongen nå, kjenner jeg. Skal riktignok snart spise middag, så det lave blodsukkeret er vel med og snakker. Kjenner på lite energi, og det passer litt dårlig nå.

Lite energi passer forresten dårlig bestandig omtrent, tenker jeg. Det er et viktig poeng at kroppen må trenes, og når energien er lav er det tiltak å komme seg opp og ut etter middag. Det blir en slapp knute av det der. Ser for meg den daffe ballongen et par uker etter barnebursdagene, den som bare ligger igjen i et hjørne og ikke blir med på leken, knapt nok beveger seg når den blir sparket borti. Eller ikke holder seg i lufta om den blir kastet.

Så slapp er jeg heldigvis ikke enda, og har ingen ambisjoner om å bli heller. Må dra meg selv opp og i aktivitet. Først litt laks og grønnsaker, skal se det gjør susen.:)

Innimellom på jobb kan jeg bli grepet av prestasjonsangst, eller i alle fall engstelse, om ikke helt angst. Blir det bra nok? Er jeg flink nok?

Det er en god ting, på sett og vis, det er iallefall det jeg sier til meg selv. For, det holder meg skjerpet og fokusert. Jeg vil gjøre det bra. Jeg vil få det til. Og noen ganger er det vanskelig!

I løpet av en arbeidsdag møter jeg mange ulike oppgaver og utfordringer. Det kan se/ høres likt ut å flikke et par sko, for eksempel, men så er det ikke så enkelt. Det er mange ulike materialer som reagerer ulikt på limet, slipebåndet, varmen, og formen er ulik. En del ganger er det veldig enkelt, og går som en drøm, mens andre ganger byr det på problemer. Da gjelder det å tenke på ulike løsninger, høre på råd jeg har fått fra ulike hold, i tillegg til erfaringer. Det begynner heldigvis å bli en del erfaringer, som oftest gjør jobben enklere. Men, noen ganger er det tvert imot. Da kjenner jeg på prestasjonsangsten, og om den setter inn gjør det utførelsen verre. Har oppdaget at jeg kan tenke at det og det kan bli vanskelig, gjør jobben, og oppdager at problemene oppstår der jeg tenkte. Undrer litt på om det er fordi jeg har tenkt problemet at det oppstår, eller om det er ren logikk.

Mange oppgaver jeg får inn har jeg ikke gjort før. Da gjelder det å fylle seg med Pippi-power og tenke at det klarer jeg helt sikkert. Ofte går det, men ofte har det også tatt tid og kostet meg mye å få det til. Selv om alt er praktisk problemløsning betyr det ikke at det er enkelt. Det kan være nokså komplisert. Og ting jeg ikke har gjort før er jeg ikke ekspert på. Samtidig kommer kunder og leverer oppgavene til meg, og jeg må ta betalt. Er det rart om jeg svetter litt?

Planen er å jobbe i verkstedet til minst fyllte 70, som betyr at jeg vil få en solid erfaringsbank med tiden. Det er det jeg opplever at de som har vært lenge i faget har. De er rike på kunnskap. Så mange flinke folk der ute.

Da jeg startet i verkstedet var Roy der, og hadde drevet verksted i flere år. Det føltes trygt. Jeg kunne lene meg godt mot han, og få tips, eller diskutere løsninger med han. Uten han hadde jeg nok ikke turt å starte. Hadde jo vært borte fra faget en stund, og vært fordypet i søm da jeg jobbet med sko. Det morsomme var å kjenne at det kom tilbake, det jeg hadde lært og gjort på skolen i sin tid.

Nå er det Adam som kommer og viser meg noen triks innimellom. Det er lærerikt og spennende. Han har vært i faget i 36 år. Dermed kan jeg legge til side vanskelige tilfeller og spørre han, som villig deler av sin kunnskap. Det finnes teknikker jeg ikke har peiling på, og finesser på slipemaskinen jeg ikke har kjennskap til. Jeg lærer noe nytt, og tror jeg vil bli riktig god på det etterhvert. Men, selvfølgelig må det trenes for å bli en mester.

Cowboystøvler trenger jeg å mengdetrene på, særlig nå med flere slipe-/fresevalg. Ambisjonen er å gjøre jobben perfekt, ser at jeg har vært i verkstedet i 3 år, og har mange år til perfeksjonering.

Jeg skal og bør ikke snakke meg selv ned, for jeg gjør en bra jobb – mange kunder er godt fornøyde og kommer igjen, anbefaler meg for andre. Men, kritikeren inni meg pusher på, nærmest som om hver jobb jeg gjør er en svenneprøve. Bedømmer arbeidet oftere til bestått en meget godt bestått. Presterer så godt jeg kan i en hektisk hverdag, hvor det er nødvendig å få jobbene utført og penger i kassa. De dagene jeg klapper meg selv på skulderen og muntrer meg selv opp med et “så bra” eller “bra jobba!” er helt klart bedre enn “dette må bli bedre” eller “dette kunne vært bedre”, selv om det selvfølgelig er sant. Men, tar prestasjonsjaget overhånd blir ikke jobben bedre utført, bare nakken og skuldrene som får det.

Så “pust ut – pust inn” er mantraet jeg bør innprente og med høyere volum enn alle andre mantraer som svever rundt der inne i skallen eller hvor de herjer.

I dag kjenner jeg på en stor takknemlighet og glede, over gode opplevelser gjennom helgen.

Den startet med forventninger og spenning over å arrangere håndverksmarked utenfor verkstedet på lørdag. Været ble helt strålende, og det kom en del folk, så det ble vellykket. God stemning og morsomme samtaler. Og de fleste var fornøyde med salget.

Marianne som stiller ut foto kom med en hel gjeng. Det var flott! De var ivrige tittere av utstillingen, og Erika som jeg også har møtt på dans i Drøbak, kjøpte en hel gjeng av figurene mine. Det var et stort øyeblikk, å se og høre hennes opplevelser av mine små typer. Jeg ble rørt over engasjementet, og snakket meg litt bort når jeg skulle forklare hvordan arbeidsprosessen foregår.

Da jeg startet å lage figurer brukte jeg bare fingrene i utformingen. På detaljer brukte jeg neglene. Trengte jeg å lage dype øyehuler brukte jeg en strikkepinne. Men, jeg har jo funnet noe gammelt verktøy på bruktbutikk som jeg har brukt på de siste. Det hadde jeg helt glemt da jeg sto der og pratet i går, og må rette det opp – vil jo ikke juge.

Og, siden responsen var så bra i går våknet jeg tidlig i dag, motivert til å skape noen nye små vesener. Det gir meg en ubeskrivelig god følelse å se hvem som dukker opp fra leiren, blir glad i dem med det samme. Hørte på psykolog podkast om følelser mens jeg holdt på, og blir obs på at det er mye enklere å lage triste, melankolske, redde, forsiktige, sjenerte enn gira, glade , euforiske figurer. Og kom på at det går igjen i bilder og skulpturer i kunsthistorien, det er nærmest mer troverdig med tyngde enn letthet. Vi har visst mange flere følelser på den tunge enn den lette siden av skalaen, så da gir det god mening. Vi vil kanskje ikke snakke så mye om det, men merker gjenkjennelse.

Gårsdagen avsluttet med konserter. Først jazz med Leif Simensens minnesquartet, hvor sønnen var gjestegitarist på to låter. Det var en fornøyelse, vi foreldrene satt der og strålte av stolthet. Den andre konserten var Ask Carol, en spennende duo fra Østerdalen som jeg bare må oppleve igjen.

I dag fikk jeg endelig sett forestillingen “Et klovneliv” av tbteater, på Salt og Oslo fringe. Det var en flott forestilling med dyktige klovner. Overraskende og morsom start med en klovnefødsel! Fulgte livet til denne klovnen, som traff en annen klovn og levde sitt liv gjennom ulike faser og opplevelser.

På Tegnerforbundet var det siste dag av Tove Janssons utstilling- heldigvis fikk jeg sett den! Nok en inspirerende opplevelse denne helgen, i godt selskap med en søster. Hyggelig å møtes, dele gode opplevelser og rekke et kafebesøk. Med bilen i et sentralt parkeringshus ble samværet litt begrenset, siden takstameteret holder et høyere tempo enn min lommebok.

Den store fordelen med å kjøre fra Oslo på tidlig ettermiddag var at jeg fikk mulighet til å besøke min tante i Ås. Hun var hjemme, uten planer, så jeg ble skjemt bort med både middag, dessert og kaffe med tilbehør, i tillegg til hyggelig prat og mimring over svunnen tid og slektninger. Det er fint å snakke med henne. Godt å blåse litt liv i både min lenge døde far og bestefar, som har vært viktige personer for meg.

Den nye uken nærmer seg, og den kan bare komme, jeg er klar.