Det er verdensdagen for psykisk helse i dag, og derfor er redsel nå et tema på radioen. Vi lyttere kan nå sende inn svaret på hva vi er mest redd for, og jeg starter å lure.

Fra jeg var liten har jeg ofte hørt at jeg er så redd for alt mulig, engstelig. Når jeg sitter her og undrer over hva jeg er redd for, er det overraskende mye jeg ikke frykter.

Eksempler på radioen var haier, insekter, høyder, og må innrømme at jeg er litt redd for høyder, men har aldri fryktet så mye som en liten hai der jeg har badet. Men høyder, det har blitt mye bedre ved å utfordre meg på det. Gikk til øverste etasje på utkikkstårnet på Sprinkelet på søndag, uten svikt i knærne og magesug. Fikk dermed en nydelig opplevelse av utsikten i klart høstvær.

De snakker om fallskjermhopping nå, og det må jeg innrømme ikke frister! Holder meg til å fly i ordinære passasjerfly.

Var redd for veps da jeg var yngre. Etter å ha hoppet over en lenestol for å flykte fra en, og forstuet en storetå i det mindre elegante jumpet, ble jeg litt kurert. Et stikk hadde vært litt ubehagelig med en gang, tåa var vond en stund.

Det jeg kanskje er mest redd for nå er vel at jeg ikke skal rekke alt jeg ønsker i livet, både ting jeg vil lage, opplevelser på ytre og indre plan jeg vil erfare, familie og venner jeg vil se og snakke mer med, steder jeg vil besøke.

Jeg hører noen si de ikke er redd for noe, det tror jeg dessverre ikke helt på. Med god kontakt med følelsene sine tror jeg alle kjenner på noe. Redd for å miste kontrollen over motet sitt, for eksempel? Men, det er ikke viktig å grave i det, det er nok å forholde seg til sitt eget.