Livet, sett gjennom Randi:

Jeg skriver dette som en refleksjon – ikke fordi jeg vil syte og klage og få medfølelse. Det trenger jeg ikke, for det går helt fint!

På lørdag for en uke siden skulle jeg forte meg ut i hagen å plukke noen epler før jobb. Jeg kippet på meg treskoene, som er så kjekke for småærend, og fór ut. På det ene trinnet fra carporten og ned i gresset tråkket jeg over. Det knaste i foten og gjorde skikkelig vondt. Kunne først ikke gå på den og ble forbannet. Dette var noe tull, dette hadde jeg ikke tid til!

Vel inne igjen måtte jeg ta innover meg at jeg faktisk hadde skadet meg litt, så dans var utelukket, og etterhvert innså jeg også at jobben i verkstedet var utelukket. Så holdt det stengt uten å få gitt ordentlig beskjed før en halv time etter åpningstid. Som stresset meg. Og jeg tok meg en tur på legevakten.

Søndag dro jeg til sykehuset og fikk tatt røntgen av foten. Der sa de at det var brudd, så ble sendt videre til ortoped. Hun sa det ikke var brudd, så bare å dra hjem og bruke foten. Ta pauser om jeg trengte, og smertestillende, så ville foten være bra om 2 uker.

Etter et par dager på jobb, med noe gåavstand begge veier (selv om jeg forkortet med å ta buss) ble foten verre. Så jeg kom meg en tur til fastlegen. Som har henvist til CT på mandag.

Dette er vel og bra, foten blir undersøkt videre, og alt vil løse seg. Men, jeg ser at både tid og penger går med til dette. Jeg er ikke så effektiv på jobben, så får unna mindre jobb, og foreløpig er utgifter tilknyttet skaden rundt 1500. Det vil bli mer. Heldigvis har jeg bedre råd nå enn jeg hadde i oppstarten som selvstendig næringsdrivende.  Da hadde jeg simpelthen ikke hatt råd til dette! Hva hadde jeg gjort da, undrer jeg? Begynner å forstå de som står fram med sorte ringer under øynene og dype bekymringsrynker i pannen – de syke/ skadde med liten trygd. Det er reelt at de faktisk ikke har råd til å være syke/ skadde når de er det, at de må velge bort mat om de skal ha råd til helsehjelp. Før de når frikortgrensen. Det er litt rart at systemet er sånn.

På en måte kan en si at det er godt med likebehandling, at lavt innkom ikke gir deg fattigstempel, men hadde det kanskje vært en ide med behovsprøving her? Vet jo at egenandeler uansett ikke er mer enn en liten andel av reelle kostnader for ulike undersøkelser.

Jeg fikk mye støtte i flere år, så betaler gladelig min skatt, og tenker at jeg innen pensjonsalder helst har mer enn gjort opp for meg, slik at pensjonen jeg vil få er litt fortjent. Og videre kostnader med denne foten vil jeg også klare, både som privatperson og firma. Hadde jeg vært ansatt et sted ville jeg trolig vært sykemeldt nå. Det hadde vært mer behagelig, mindre stress, og foten i ro. I forhold til samfunnsøkonomi burde selvfølgelig alle drevet for seg selv, mye billigere for staten!

Det er så mye rikdom i dette livet, så mye mer enn det evige pengemaset. Uansett litt interessant å tenke over, synes jeg.

Kjøpte en pose gulerøtter i stad, og kom på at det ikke var så lenge siden de kostet under 10 kroner, nå 36. Da slo det meg at jeg nok har blitt veldig gammel😁 Jeg husker jo at melken kostet 10 kroner også.

Da jeg var barn snakket de gamle om at de husket da kroneisen kostet 1 krone, og da kostet den 5. På 70-tallet da kroneis var et høydepunkt for meg. 

Men, prisøkningen har gått fort de siste årene! Jeg snakker ikke økning i et langt tidsperspektiv her. Og, det er fordi vi har vært heldige lenge, med lave matpriser. Ut fra inntekt. Ser vi bakover i historien var maten mye dyrere, vi brukte mesteparten av inntektene våre på mat. Og dengangen var det ikke så stort utvalg heller, med matvarer fra hele verden. Ikke var det noen få som hadde så stor kontroll på hele industrien heller, med så mye makt.

Det var bare økologiske agurker som var norske i butikken i dag, de andre var fra Spania. Ikke noe galt med spanske, men nå? I det som må være norsk sesong for den slags? Jeg forstår det ikke!

Det jeg forstår er at grønnsaker på reisefot sikkert må koste bortimot 30 kroner, siden det koster å reise, og sikkert mange har vært involvert i en behagelig reise. Bønder i nærmiljøet, som Råde, er muligens like opptatte med å organisere sine grønnsaker dit de skal fraktes. For de skal tydeligvis ikke korteste vei ut til en forbruker. Fordi noen bestemmer det, styrer og ordner og tjener penger.

Mat produsert her i landet er ikke billigere, men det vet vi er fordi bøndene er så grådige og stadig vil ha mer. De reagerer jo når de får en liten sum per agurk. Det kan virke som prisene de får krymper parallelt med at vi betaler mer. Er det rart det sitter noen forretningsmenn på toppen og økonomisk galopperer fra oss andre?

Mitt engasjement for å spise enkelt øker. Jeg blir ikke motivert av å tenke på at jeg er med å bidra til at Reitan kan strø økologisk jomfrumineralsk salt fra de reneste saltreservater i Tibet over sine blå langtidsvoksende urpoteter.

Fridag i dag, og tid til å sitte på trappa og drikke kaffe på formiddagen. Deilig! Og med det la blikket streife rundt i hagen, og se hvordan det spirer og gror. Lever! Oppdager at det er mange humler og bier på urter i blomst, og blir glad.

Ved nærmere gransking ser jeg at det som var en fin hellelagt krok begynner å bli overgrodd med gress og uønskede blomster. Så jeg luker det bort. 

Og ser en maurtue. En maurbolig for små og søte maur. Den er ikke særlig stor – en liten jordhaug bare, så jeg tenker å fjerne den med en spade. Men, oppdager at det er mange hvite egg i haugen, som hele samfunnet jobber med å frakte i sikkerhet. De er super effektive, og i løpet av noen minutter er alle eggene båret inn. Gjennom små åpninger, perfekte ganger, som jeg ikke kan ødelegge. Blir imponert over disse små skapningene, og tenker de kan få være i fred. Jeg er sjelden der ute, de plager meg ikke, og får bli.

Men, jeg har jo ødelagt tuen deres, for gresset jeg dro opp har nok fungert som søyler eller vegger. Litt dårlig samvittighet for det, men ingen ting jeg kan gjøre noe med. Har ingen kunnskap om maurtuekonstruksjon. Tittet ut igjen etter et regnskyll, og ser at tilstanden ikke er den beste, men at noen små arbeidere så ut til å holde på med tettingsarbeid. Det er nok håp! Og jeg er begeistret over undrene i naturen.

Var på en sammenkomst lørdag kveld, hvor det kom opp at jeg kanskje er litt introvert.

Introvert? Jeg? Ja, det stemmer egentlig bedre enn mange vil tro. Det merkes så godt nå om dagen. For å lade batteriene er jeg helt avhengig av tid for meg selv. Trenger å kjenne at jeg lander og roer meg ned. Samkvem med andre kan kjennes nokså intenst, selv om jeg liker det godt.

Det ligger forsåvidt en avvisning i å være introvert. For, ved å foretrekke eget selskap utelukkes andre. I den luksuriøse alenetiden. Kaller det luksus, for jeg har vokst opp i en stor familie hvor det sjelden var tid for seg selv. Gikk små turer i skogen, skiturer, eller fant kroker ute hvor det gikk an å være alene. Dykket også inn i bøker.

Om jeg tenker introvert som innadvendt passer det ikke med meg. Jeg er etter forholdene åpen. Liker å dele og grave, for å finne ut av livet. Fortsatt oppleves det som et mysterium. Både menneskesinnet og livet generelt.  Undrer meg stadig over hvordan det henger sammen, fra de tørre kvistene på solbærbusken i mars til de tunge overfylte kvistene nå. Plukker og plukker og fortsatt er det mye bær igjen. For eksempel.

Jeg engasjerer meg lett i samtaler med andre, blir oftest oppriktig interessert, og involverer meg. Det kan være en grunn til at jeg blir sliten. Nå om dagen er det mange innom verkstedet som har noe å meddele mens de titter. Folk jeg ikke kjenner og sikkert aldri skal treffe igjen.

Det er kanskje ikke så viktig å definere hva man er, enten det er intro- eller ekstrovert. Så lenge jeg får tid alene er alt bra for meg, og om det er best for deg å være med andre håper jeg du er det.

Jeg var 15 år da jeg opplevde det store sviket. Pappa sa han skulle overleve kreften, men døde. Jeg hadde alltid kunnet stole på han. Han var bautaen, klippen i mitt liv. Den jeg kunne lene meg mot i både sorg og glede. Gjennom hans øyne så jeg at jeg var fin. Jeg var trygg på at han elsket meg. Og så døde han. Sviket var totalt. Verden raknet.

Fordi han ikke klarte noe annet. Han var bare en mann, et menneske, far til seks han ikke ville dø fra, i tillegg til kjæresten sin han ikke ville miste. Han orket ikke å møte realitetene. Ville ikke gi opp håpet.

Det er forsåvidt godt, å ha en sterk vilje og livskraft. Men, tenk om han hadde turt å gå dit. Tenk om han kunne snakket om at han trolig kom til å dø, at han var redd, at han ikke ville forlate oss. Tenk om han kunne forberedt oss på hvordan vi kunne leve uten han. For, vi skulle jo leve videre. Uten han.

Mamma var bare i begynnelsen av førtiårene og satt igjen med fire tenåringsdøtre og to ynge sønner. Hun fikk en bør som ble for tung å bære. Og, hun trengte andre å snakke med og forholde seg til. For å holde seg oppe. Naturlig nok. Hun hadde mistet kjæresten sin og sto igjen alene, alene med alt ansvaret.

Tenk om hun hadde klart å snakke med oss. Tenk om vi kunne lent oss mot hverandre og støttet hverandre. Dessverre var det for vanskelig, så resultatet ble at vi opplevde avstand. Det som hadde vært den trygge basen ble visket ut, den var ikke sterk og solid lenger.

Samtidig vokste vi til. Begynte å flytte ut og starte på egne voksne liv. Så, oppløsningen av kjernefamilien ville uansett inntreffe. Det var bare det at vi hadde fått med oss et tungt lodd i bagasjen. Og det loddet dro vi med oss. Og håndterte på ulikt vis. Det kom an på mye, som personligheter, alder, relasjoner, men ingen dro ubemerket ut av redet. Et rede som ikke ble vedlikeholdt, men stadig ble mer trekkfullt.

Det ble bygget nye reder, gode reder etterhvert, som vi kunne samles i. Mor ble den største trekkfuglen av oss alle, og dro til sydligere strøk. Men omtrent hvert år stakk hun innom de ulike basene i festlige lag.

Det er ingen å klandre, det er livet. Livet er ikke nødvendigvis enkelt å håndtere. Når vi står i store utfordringer er det uforutsigbart hvordan vi vil reagere. Noen fungerer godt når utfordringene står i kø mens andre gjør seg best når livet leker. Sorg og død er ikke like tabubelagt nå som det var på åttitallet. Den gangen alt var over etter en begravelse og livet bare skulle fungere normalt etterpå. Man snakket ikke om det vanskelige, holdt heller avstand om det føltes ubehagelig. I vårt materialistiske Norge.

Resultatet ble at det loddet i meg har blitt kapslet inn gjennom livet. Har båret det med meg, innimellom stått og veid på det og passet på at det ikke har mistet vekt. Har jo blitt sterkere, så det føltes lettere, men har vernet om det. Det har stått litt mellom meg og andre, en påminnelse om at kjærlighet og trygghet har en pris. Og det har vært en bevisstgjøring om at vi alle er alene.

Livet har heldigvis lært meg at jeg kan gi slipp. Trenger ikke knuge på den tunge sorgen, trenger ikke være i avgrunnen for å hedre min fars minne. Kan leve med glede og letthet, tillate å la det blomstre rundt og inni meg og slippe lys og farger inn. Han hadde nok neppe takket meg for alt kaoset jeg har skapt i kjølvannet av hans bortgang, selv om han muligvis ville forstått. Vi får bare en sjanse, i dette livet i alle fall, så får bare heve blikket og observere hvordan det gikk, forsøke å forstå de valgene jeg tok. Det som gjelder er jo i dag, og framtiden, det er de valgene som er mest interessante. Hva har livet lært meg? Eller deg? Blir vi noe klokere?

Leser om hvordan vi lever her oppe i nord, hvordan vi ligger helt oppe i tet hva gjelder forbruk. Og jeg blir flau! Veldig flau. Hvorfor er vi så enkle? Tror vi virkelig lykken er materialisme? Sitter inne en junikveld fordi det ikke frister å være ute. Fordi det er kaldt, vind og regn i luften.

Selv om verden er stor og folkerik, tror jeg vi kan takke oss selv litt, for at sommeren ikke er mye å skryte av. Det kan selvfølgelig bli mange gode sommerdager også, vi har jo mye å ta av, men tenk om alle våre grådige kjøp på Temu er med å påvirke dagen og været. Vil mye heller gå barbent i gresset i en gammel kjole enn å strutte her inne i en ny. Strutte og furte. For, når vi lengter etter sommer er det ikke dette vi tenker på. Akkurat som de i Syd-Europa ikke lengter etter de hetebølgene de utsettes for om dagen.

Ny istid var noe skummelt jeg hørte eldre folk snakket om da jeg var liten en gang på 70-tallet. Tenk om det utvikler seg til det. Et islagt ødeland hvor vi har nye kjøkken og nye bad, store tvskjermer foran flotte sofagrupper.  Hvor kanskje alt av puter og tepper matcher og er en oppgradering fra i fjor. Serviset er akkurat det vi ønsket oss, bestikket likedan.

Skohyllene bugner i en vegg av walk-in klesskapet hvor det fortsatt er plass til noe mer. Noe mangler alltid, det vi har er ikke akkurat rett. Håndklær og sengetøy er også noe en aldri får nok av. Innbydende lekre tekstiler som gjør kroppsvask og søvn ekstra forlokkende. Går jeg ut fra.

Jeg drømmer visst, og dømmer, for jeg er motsatt skrudd sammen. Så lenge håndklær henger sammen gjør de nytten, så lenge sengetøyet er helt, likeså. Det er forresten enkelt å fikse når et dynetrekk blir litt hullete… Jeg ser at det ikke er lekkert, men jeg mistenker at jeg sover like godt om natten. Jeg er ikke like fri og glad hver gang jeg kler på meg fra min heller tilfeldige og velbrukte garderobe, men når dagen skrider fram har det mindre betydning. Så lenge det kjennes varmt nok og komfortabelt.

Forbruket mitt er ikke ekstremt høyt, det har gått sport i å sette små avtrykk lenge. Men, det er en kunst å unngå bruk av plast for eksempel, ser at søplesekken fylles opp av plastavfall hver måned. Og strømforbruket er nokså høyt. Bor og jobber i gamle hus, noe som ikke er optimalt for miljøet. Inneklimaet innbiller jeg meg er ok, men det gjelder å tenke utenfor boksen. Altså huset.

Nå har jeg hatt høyt nok forbruk på ord her, kjenner jeg, får ta litt oppvask og fortsette det eventyrlige livet.

Hverdagsfilosoferte rundt arbeidsbordet i kveld igjen, over temaet et godt liv, og med invitert innleder. Det var interessant. Han kom med gode innspill, og nyanser over temaet.

Og, vi var en bra gjeng, som spriket litt i alder og innfallsvinkler. Det gjorde det spennende, fikk litt å tenke på da jeg dro hjem.

Hjem til et hus jeg liker, en stemning jeg liker, med inventar jeg liker. Det slår meg hvor mye jeg er glad for, i det som for meg er et godt liv. Takknemlig over alt det gode livet mitt byr på.

Under kveldens samtale nevnte jeg at jeg ofte tenker at jeg har et godt liv. Jeg føler det også – opplever at jeg er heldig. Men, noen dager føler jeg ikke at livet er godt, selv om det tilsynelatende er likt. Dette interesserer meg – hvorfor kan opplevelsene svinge sånn – og hvordan?

Det er klart svaret ligger inni meg, handler om følelser i bevegelse. Kanskje et tomrom, kanskje et minne, sorg eller savn. Selv om svarene finnes der slutter det ikke å fascinere meg! Særlig når jeg sitter som nå og kjenner på dyp ro og glede over det hele virker det fjernt at jeg kan bli desperat (om jeg tar i litt) over det samme i morgen.

Selv om det er naturlig og menneskelig at vi tar det vi har for gitt, må jeg si jeg har blitt mye bedre på å stoppe opp, og se på det jeg har. Og takke. Livet. For, det er utrolig å tenke på at det i alle disse 56 årene har vært mat på bordet, en tørr og varm seng og krype ned i, varmt vann i dusjen, hele klær og sko. I tillegg til relativt bra sosial moral i samfunnet, frihet, valg, likestilling. Har både familie og venner jeg kan og vil være sammen med, i tillegg til kvalitetstid alene. Har skaperglede og er nysgjerrig, har humor og musikalitet.

Nok om det. Har blitt kortere, krympet 2 cm i det nye passet, og er spent på hvordan det vil se ut om 10 år og neste pass. Til slutt blir nok det gode livet her komprimert til en lykkepille.

Og jeg innrømmer det glatt, sitter inne og fyrer med ulljakke og tøfler, småfryser. Det vil snart ta seg opp, varmen her inne, heldigvis. For, det er friskt. Et stykke under 20 grader.

Folk markerer dagen, ser det på alle flaggstengene rundt her, og folk i gatene på vei til og også fra tog med palestinaflagg, pyntet, forventningsfulle. Eller bare glade for å være sammen og ha fri.

Har vært med på markeringer tidligere, men har ikke det helt store samfunnsengasjementet. Ser på Facebook, og reflekterer litt over det. Hvorfor jeg så glatt overlater det til andre? Mange saker engasjerer meg jo, men jeg velger allikevel å bli sittende og observere. Folks kamper fører frem, de er viktige for å skape endringer, til det bedre, i et godt demokrati. Modige mennesker som hever stemmen er samfunnet vårt helt avhengige av.

Her sitter jeg kun opptatt av egne behov og fyrbøteri. Og må innrømme at jeg ikke trives best i folkemengder, har en tendens til å skygge unna. Vil ikke være midt i der det skjer. Og kanskje er det derfor jeg ikke gikk under noen parole i dag, for å vise min støtte til folk i konflikt, avstand til krig, holdninger til forskning, lønnsforskjeller, bønder eller andre aktuelle saker.

Leser videre i denne spennende boken, og markerer dagen via tanken, med mindre frost i kroppen. Gratulerer med dagen!

Kom nettopp hjem fra en fin skogstur nå, gikk en bra runde i marka i kveldslyset. Deilig på denne årstiden med lengre og mildere dager.

Det slo meg hvor grønt det var blitt. Fortsatt er det april, og bjørketrærne sto der med blader. Der trærne var små var det blitt helt tett, stor kontrast til forrige gang jeg var ute og gikk.

Og fuglene var aktive, mye kvitring og flørting der. Også måker holdt på med sin lokkende sang, som jeg fortsatt tenker du må være måke for å bli tiltrukket av.

Alle disse livets små gleder! Herlig!

Det blomstrer ute – skinnende gule blomster på den store busken utenfor stuevinduet. I blomsterbedet lyser det gult fra påskeliljene. Løvetennene har også begynt å titte fram, med sin blendende vakre farge.

Inne er det også gult, både påskekyllinger og tulipaner lyser mot meg i alle sine gulsjatteringer. Bananene i fruktbollen er i godt selskap.

Fargen gul symboliserer blant annet vitalitet og varme, lys og håp. Kan det være noe i det, at vi blir optimistiske av alt det gule om våren? Jeg kjenner på optimisme og glede, og liker å være omringet av gult. Med størst effekt på denne tiden, litt tidlig på våren. Om et par tre uker vil jeg erfaringsmessig ha blitt lei av fargen, og trekke mot andre farger og inspirasjon.

Det er litt interessant, synes jeg, hvordan gult påvirker. Den intense tilstedeværelsen i årets første møter, og hvordan den går fra intens glede til mer matthet. I lengden blir det for mye.

Betyr det for mye håp og varme? Er jeg egentlig mer av en nedstemt kald fisk? Jeg skriver dette med ironi, for jeg vet at fargene som kommer også representerer gode følelser som gir mye lykke og styrke. Akkurat nå er det gult som råder, og jeg holder meg i fargebadet uten grønn badehette.