Livet, sett gjennom Randi:

Jeg var 15 år da jeg opplevde det store sviket. Pappa sa han skulle overleve kreften, men døde. Jeg hadde alltid kunnet stole på han. Han var bautaen, klippen i mitt liv. Den jeg kunne lene meg mot i både sorg og glede. Gjennom hans øyne så jeg at jeg var fin. Jeg var trygg på at han elsket meg. Og så døde han. Sviket var totalt. Verden raknet.

Fordi han ikke klarte noe annet. Han var bare en mann, et menneske, far til seks han ikke ville dø fra, i tillegg til kjæresten sin han ikke ville miste. Han orket ikke å møte realitetene. Ville ikke gi opp håpet.

Det er forsåvidt godt, å ha en sterk vilje og livskraft. Men, tenk om han hadde turt å gå dit. Tenk om han kunne snakket om at han trolig kom til å dø, at han var redd, at han ikke ville forlate oss. Tenk om han kunne forberedt oss på hvordan vi kunne leve uten han. For, vi skulle jo leve videre. Uten han.

Mamma var bare i begynnelsen av førtiårene og satt igjen med fire tenåringsdøtre og to ynge sønner. Hun fikk en bør som ble for tung å bære. Og, hun trengte andre å snakke med og forholde seg til. For å holde seg oppe. Naturlig nok. Hun hadde mistet kjæresten sin og sto igjen alene, alene med alt ansvaret.

Tenk om hun hadde klart å snakke med oss. Tenk om vi kunne lent oss mot hverandre og støttet hverandre. Dessverre var det for vanskelig, så resultatet ble at vi opplevde avstand. Det som hadde vært den trygge basen ble visket ut, den var ikke sterk og solid lenger.

Samtidig vokste vi til. Begynte å flytte ut og starte på egne voksne liv. Så, oppløsningen av kjernefamilien ville uansett inntreffe. Det var bare det at vi hadde fått med oss et tungt lodd i bagasjen. Og det loddet dro vi med oss. Og håndterte på ulikt vis. Det kom an på mye, som personligheter, alder, relasjoner, men ingen dro ubemerket ut av redet. Et rede som ikke ble vedlikeholdt, men stadig ble mer trekkfullt.

Det ble bygget nye reder, gode reder etterhvert, som vi kunne samles i. Mor ble den største trekkfuglen av oss alle, og dro til sydligere strøk. Men omtrent hvert år stakk hun innom de ulike basene i festlige lag.

Pågående søken

Det er ingen å klandre, det er livet. Livet er ikke nødvendigvis enkelt å håndtere. Når vi står i store utfordringer er det uforutsigbart hvordan vi vil reagere. Noen fungerer godt når utfordringene står i kø mens andre gjør seg best når livet leker. Sorg og død er ikke like tabubelagt nå som det var på åttitallet. Den gangen alt var over etter en begravelse og livet bare skulle fungere normalt etterpå. Man snakket ikke om det vanskelige, holdt heller avstand om det føltes ubehagelig. I vårt materialistiske Norge.

Resultatet ble at det loddet i meg har blitt kapslet inn gjennom livet. Har båret det med meg, innimellom stått og veid på det og passet på at det ikke har mistet vekt. Har jo blitt sterkere, så det føltes lettere, men har vernet om det. Det har stått litt mellom meg og andre, en påminnelse om at kjærlighet og trygghet har en pris. Og det har vært en bevisstgjøring om at vi alle er alene.

Livet har heldigvis lært meg at jeg kan gi slipp. Trenger ikke knuge på den tunge sorgen, trenger ikke være i avgrunnen for å hedre min fars minne. Kan leve med glede og letthet, tillate å la det blomstre rundt og inni meg og slippe lys og farger inn. Han hadde nok neppe takket meg for alt kaoset jeg har skapt i kjølvannet av hans bortgang, selv om han muligvis ville forstått. Vi får bare en sjanse, i dette livet i alle fall, så får bare heve blikket og observere hvordan det gikk, forsøke å forstå de valgene jeg tok. Det som gjelder er jo i dag, og framtiden, det er de valgene som er mest interessante. Hva har livet lært meg? Eller deg? Blir vi noe klokere?

Leser om hvordan vi lever her oppe i nord, hvordan vi ligger helt oppe i tet hva gjelder forbruk. Og jeg blir flau! Veldig flau. Hvorfor er vi så enkle? Tror vi virkelig lykken er materialisme? Sitter inne en junikveld fordi det ikke frister å være ute. Fordi det er kaldt, vind og regn i luften.

Selv om verden er stor og folkerik, tror jeg vi kan takke oss selv litt, for at sommeren ikke er mye å skryte av. Det kan selvfølgelig bli mange gode sommerdager også, vi har jo mye å ta av, men tenk om alle våre grådige kjøp på Temu er med å påvirke dagen og været. Vil mye heller gå barbent i gresset i en gammel kjole enn å strutte her inne i en ny. Strutte og furte. For, når vi lengter etter sommer er det ikke dette vi tenker på. Akkurat som de i Syd-Europa ikke lengter etter de hetebølgene de utsettes for om dagen.

Ny istid var noe skummelt jeg hørte eldre folk snakket om da jeg var liten en gang på 70-tallet. Tenk om det utvikler seg til det. Et islagt ødeland hvor vi har nye kjøkken og nye bad, store tvskjermer foran flotte sofagrupper. Hvor kanskje alt av puter og tepper matcher og er en oppgradering fra i fjor. Serviset er akkurat det vi ønsket oss, bestikket likedan.

Skohyllene bugner i en vegg av walk-in klesskapet hvor det fortsatt er plass til noe mer. Noe mangler alltid, det vi har er ikke akkurat rett. Håndklær og sengetøy er også noe en aldri får nok av. Innbydende lekre tekstiler som gjør kroppsvask og søvn ekstra forlokkende. Går jeg ut fra.

Jeg drømmer visst, og dømmer, for jeg er motsatt skrudd sammen. Så lenge håndklær henger sammen gjør de nytten, så lenge sengetøyet er helt, likeså. Det er forresten enkelt å fikse når et dynetrekk blir litt hullete… Jeg ser at det ikke er lekkert, men jeg mistenker at jeg sover like godt om natten. Jeg er ikke like fri og glad hver gang jeg kler på meg fra min heller tilfeldige og velbrukte garderobe, men når dagen skrider fram har det mindre betydning. Så lenge det kjennes varmt nok og komfortabelt.

Forbruket mitt er ikke ekstremt høyt, det har gått sport i å sette små avtrykk lenge. Men, det er en kunst å unngå bruk av plast for eksempel, ser at søplesekken fylles opp av plastavfall hver måned. Og strømforbruket er nokså høyt. Bor og jobber i gamle hus, noe som ikke er optimalt for miljøet. Inneklimaet innbiller jeg meg er ok, men det gjelder å tenke utenfor boksen. Altså huset.

Nå har jeg hatt høyt nok forbruk på ord her, kjenner jeg, får ta litt oppvask og fortsette det eventyrlige livet.

Skulle jeg vurdert en togtur, kanskje…

Hverdagsfilosoferte rundt arbeidsbordet i kveld igjen, over temaet et godt liv, og med invitert innleder. Det var interessant. Han kom med gode innspill, og nyanser over temaet.

Og, vi var en bra gjeng, som spriket litt i alder og innfallsvinkler. Det gjorde det spennende, fikk litt å tenke på da jeg dro hjem.

Hjem til et hus jeg liker, en stemning jeg liker, med inventar jeg liker. Det slår meg hvor mye jeg er glad for, i det som for meg er et godt liv. Takknemlig over alt det gode livet mitt byr på.

Under kveldens samtale nevnte jeg at jeg ofte tenker at jeg har et godt liv. Jeg føler det også – opplever at jeg er heldig. Men, noen dager føler jeg ikke at livet er godt, selv om det tilsynelatende er likt. Dette interesserer meg – hvorfor kan opplevelsene svinge sånn – og hvordan?

Det er klart svaret ligger inni meg, handler om følelser i bevegelse. Kanskje et tomrom, kanskje et minne, sorg eller savn. Selv om svarene finnes der slutter det ikke å fascinere meg! Særlig når jeg sitter som nå og kjenner på dyp ro og glede over det hele virker det fjernt at jeg kan bli desperat (om jeg tar i litt) over det samme i morgen.

Selv om det er naturlig og menneskelig at vi tar det vi har for gitt, må jeg si jeg har blitt mye bedre på å stoppe opp, og se på det jeg har. Og takke. Livet. For, det er utrolig å tenke på at det i alle disse 56 årene har vært mat på bordet, en tørr og varm seng og krype ned i, varmt vann i dusjen, hele klær og sko. I tillegg til relativt bra sosial moral i samfunnet, frihet, valg, likestilling. Har både familie og venner jeg kan og vil være sammen med, i tillegg til kvalitetstid alene. Har skaperglede og er nysgjerrig, har humor og musikalitet.

Nok om det. Har blitt kortere, krympet 2 cm i det nye passet, og er spent på hvordan det vil se ut om 10 år og neste pass. Til slutt blir nok det gode livet her komprimert til en lykkepille.

Og jeg innrømmer det glatt, sitter inne og fyrer med ulljakke og tøfler, småfryser. Det vil snart ta seg opp, varmen her inne, heldigvis. For, det er friskt. Et stykke under 20 grader.

Folk markerer dagen, ser det på alle flaggstengene rundt her, og folk i gatene på vei til og også fra tog med palestinaflagg, pyntet, forventningsfulle. Eller bare glade for å være sammen og ha fri.

Har vært med på markeringer tidligere, men har ikke det helt store samfunnsengasjementet. Ser på Facebook, og reflekterer litt over det. Hvorfor jeg så glatt overlater det til andre? Mange saker engasjerer meg jo, men jeg velger allikevel å bli sittende og observere. Folks kamper fører frem, de er viktige for å skape endringer, til det bedre, i et godt demokrati. Modige mennesker som hever stemmen er samfunnet vårt helt avhengige av.

Her sitter jeg kun opptatt av egne behov og fyrbøteri. Og må innrømme at jeg ikke trives best i folkemengder, har en tendens til å skygge unna. Vil ikke være midt i der det skjer. Og kanskje er det derfor jeg ikke gikk under noen parole i dag, for å vise min støtte til folk i konflikt, avstand til krig, holdninger til forskning, lønnsforskjeller, bønder eller andre aktuelle saker.

Leser videre i denne spennende boken, og markerer dagen via tanken, med mindre frost i kroppen. Gratulerer med dagen!

Kom nettopp hjem fra en fin skogstur nå, gikk en bra runde i marka i kveldslyset. Deilig på denne årstiden med lengre og mildere dager.

Det slo meg hvor grønt det var blitt. Fortsatt er det april, og bjørketrærne sto der med blader. Der trærne var små var det blitt helt tett, stor kontrast til forrige gang jeg var ute og gikk.

Og fuglene var aktive, mye kvitring og flørting der. Også måker holdt på med sin lokkende sang, som jeg fortsatt tenker du må være måke for å bli tiltrukket av.

Alle disse livets små gleder! Herlig!

Det blomstrer ute – skinnende gule blomster på den store busken utenfor stuevinduet. I blomsterbedet lyser det gult fra påskeliljene. Løvetennene har også begynt å titte fram, med sin blendende vakre farge.

Inne er det også gult, både påskekyllinger og tulipaner lyser mot meg i alle sine gulsjatteringer. Bananene i fruktbollen er i godt selskap.

Fargen gul symboliserer blant annet vitalitet og varme, lys og håp. Kan det være noe i det, at vi blir optimistiske av alt det gule om våren? Jeg kjenner på optimisme og glede, og liker å være omringet av gult. Med størst effekt på denne tiden, litt tidlig på våren. Om et par tre uker vil jeg erfaringsmessig ha blitt lei av fargen, og trekke mot andre farger og inspirasjon.

Det er litt interessant, synes jeg, hvordan gult påvirker. Den intense tilstedeværelsen i årets første møter, og hvordan den går fra intens glede til mer matthet. I lengden blir det for mye.

Betyr det for mye håp og varme? Er jeg egentlig mer av en nedstemt kald fisk? Jeg skriver dette med ironi, for jeg vet at fargene som kommer også representerer gode følelser som gir mye lykke og styrke. Akkurat nå er det gult som råder, og jeg holder meg i fargebadet uten grønn badehette.

Deprimert? Nei takk

Sliten? Kanskje

Ensom? Ikke egentlig

Sårbar? Ja, litt

Lykkelig? Ja, i grunn

Fri? Delvis

Optimist? Tja – på gode dager

Fornøyd? Nokså

Mett? Ja

Trøtt? Ja

Klar for sengen? Nei!

Tv-underholdning foran ovnen? Ja takk!!

På vei til jobb ble jeg stoppet av en av sirkusartistene. Hun var veldig opprørt. Hadde funnet en skjære med brukket vinge, og forsøkte å ringe veterinær. Kom til norsk svarer, så jeg hjalp henne å ringe.

Hun gråt – over skjæren. Jeg ble rørt av det, samtidig som jeg kjente på hvor kald jeg var. Hun og mannen oppbevarte den i en eske, så jeg fikk hilse på den. Den var søt, tittet på meg. Klart det var synd på den!

Veterinæren ville bare avlivet den. Forklarte at det var det beste for den. Trodde Fuglehjelpen trolig ville gjøre det samme. At slike skader er veldig belastende for fulgen.

Hadde jeg vært hjemme i Frankrike ville jeg tatt vare på den, åpnet hun med å si, og selv om sirkuset skulle dra videre ville de nå ta den med seg. Hun søkte på hva skjærer spiser, og skulle kjøpe mat til den.

Da jeg gikk videre kjente jeg på en respekt for henne – dem, og undret meg litt over hvor kynisk jeg var selv. Det var jo et lite liv som satt der helt hjelpesløs. Ville jeg tatt vare på den om det var jeg som fant den?

Jeg leser om flyktninger om dagen, om fryktelig mange mennesker som lever under uverdige forhold, og utsettes for forferdelige prøvelser. Og medmennesker som står i ekstreme dilemmaer. Mange har gode hensikter, men dessverre er mange også grusomt kalkulerte og kyniske. Av ulike årsaker ser det ut til at de slemme har et slags overtak på situasjonen. For, folk flykter fra undertrykkelse, vold, sult. Det er tragisk å tenke på at de med gode hensikter for sine land og samfunn taper, har mistet framtidshåpet og -troen, ofret alt de eier og risikerer livet sitt, for å komme bort.

Det er ikke noe nytt, vi har hørt om dette lenge før corona, sett bilder av folk som drukner i Middelhavet, sett bilder fra flyktningeleire, engasjert oss i innsamlinger av både utstyr og penger. Men, etter krigen i Ukraina brøt ut har vi hørt mye mindre om det. Enda situasjonen bare har blitt verre. Det er helt tragisk å lese om boforholdene i flere av landene særlig sør for havet, men også Malta er ekstremt presset.

Problemene blir for store, så vi som samfunn velger nok å legge lokk på det hele, se vekk, fordi vi mangler gode løsninger. Hvorfor vil ikke ledere i land med stor utflytting endre vilkårene, skape samfunn hvor det er plass til egen befolkning, skape gode vekstvilkår og trygghet? Jeg forstår det bare ikke! Kulturskatter og historie ødelegges, kunnskap blir borte, åndselite forsvinner, og hva er igjen? Det er ille at velfungerende samfunn blir ødelagt av ekstreme negative krefter, at det virker umulig å snu det.

Da jeg for noen år siden var temmelig sårbar, følte jeg på ansvar for disse krisene. Det gjør jeg ikke lenger. Merker at det ikke har noe med meg å gjøre. Samtidig kjenner jeg på en maktesløshet, det er veldig lite jeg kan gjøre, bortsett fra å stemme på et parti som har litt ansvarsfølelse for dette, kanskje.

Problemene bør absolutt løses lokalt, for jeg tror de aller fleste er glade i landet sitt, kulturen, og helst vil bo blant sine. Og det er traumatiserende å forlate alt og flykte. Men, så lenge det er ulevelig mange steder trenger de noen som kan ta imot dem. Folk vil leve i fred og harmoni. De vil ha mat nok til ungene sine, jobber og skole, tak over hodet og mulighet til god hygiene og helsehjelp om det trengs. Vi aner ikke hvor godt vi har det. Heldigvis. Det bør være en menneskerett. Såvidt jeg forstår er det egentlig nok til alle. Det handler om politikk og makt.

Det er interessant å lese boken, beundrer forfatteren som selv har vært veldig mye i landene som skal håndtere mye av forflytningene. Hun skriver levende og engasjert om mennesker i Tyrkia, Hellas, Malta, Libanon, Italia som lever med dilemmaer og skjebner til ekstremt mange mennesker som desperat forsøker å finne verdige livsforhold, og deres forsøk på å hjelpe. Absolutt en bok å lese!