50 år

Tenke seg til, jeg har blitt 50 år. Det var mye det før. De som rundet det jubileet var ordentlig voksne. Så nå er jeg også ordentlig voksen.

Morsomt å tenke på, og litt rart. Jeg kan jo fortsatt føle meg som en jente noen ganger, og som en ung kvinne oftere. Når jeg ikke ser meg i speilet er jeg faktisk rundt de tredve. Men de ovale tredve, naturligvis, siden barna nærmer seg.

Fantastisk. Livet er rett og slett fantastisk, tenker jeg. Her går vi omkring med grå hår og litt dissete mager, rynker og vonde knær, og kjenner oss unge. Er unge. I eldre skall. Med flere erfaringer. Og nyter at vi føler oss så levende. Er så i live. Det er kult.

Og jeg sier vi, siden jeg har snakket med mange andre som sier det samme. Alder er bare et tall. Særlig, tenkte jeg da jeg var 20, helt enig tenker jeg nå som jeg er 50. Jeg klarte det!! Gøy!

Det er ikke alle som klarte det. Tenker på Carsten i dag, for han skulle også blitt 50 – i dag. Og han døde dessverre så alt for ung, for mange år siden allerede. Vi er med i et lotteri, og premiene er temmelig ulike. Han var mye mer vellykket enn meg, gjorde seg bemerket fordi han var flink til å skrive. Vi ble sammenliknet opp gjennom, trolig av begges mødre, og jeg følte lenge at han vant, siden han studerte og ble journalist mens jeg surret rundt og lette etter meg selv. Han var en fin fyr, ser han fortsatt for meg, med den milde stemmen og øynene. Jeg unnet han virkelig all suksessen han må ha kjent på, han var flink. Synd at han ble borte. Og jeg vant på en måte. Livslotteriet. Mine 50 år.

Tenk om jeg får 50 til. Det kan skje. Selv om livet er her og nå, og spennende det også. Med vår og liv rundt meg. Er så takknemlig om dagen, etter gjentatte hyggelige markeringer av dagen. Takket være folk. Elsker at det finnes så mange bra. Og deilige kaker da, har spist kaker hver dag i over en uke nå.

Strandrydding

I forrige uke var jeg så heldig å få være med skjærgårdstjenesten på Hvaler ut på Tisler, en øy uten fergeforbindelse, på strandrydding. Det var min fridag, så jeg slapp å få tillatelse fra andre. Føltes fritt og luksuriøst å sitte på med dem utover.

Vel framme satte arbeidet igang, og det var bare å manne seg opp og hoppe i land. Det var rolig sjø, og ingen avstand, men når det kommer til å bevege seg fra båt til svaberg er jeg veldig pysete. Redd for å skli og falle i vannet. Det gikk veldig fint. Og for hver gang – det ble noen i løpet av dagen- gikk det lettere. Svabergene var varme og tørre, solen varmet, og det var bare idyll.

Under noen busker så jeg en stor snok som lå kveilet opp rett ved søppel jeg skulle plukke. Den lå bare og tittet, men jeg hadde respekt, fikk en medhjelper til å se på den. Han pirket litt borti den så den forsvant før jeg trakk fingrene fram til avfallet.

Det var mye gåing på en sånn rydderunde, klatring, bøying og bæring. Det hadde jeg helt glemt fra i fjor. Ikke bare jobbet jeg litt langsomt, for opptatt av å prøve å få med meg hver lille plastikkpartikkel, jeg var også utrent. Etter to/tre timer var jeg nokså gåen, lettet da det var tid for matpakkespising.

Vi satt i båten og spiste, med kaffe fra termokanne, og klukkende vann som traff båten. Praten gikk lett, og nye planer ble lagt, for resten av arbeidsdagen. Den mest garvede blant oss visste hvor det ville bli mest å rydde, og viste seg å ha helt rett.

Hele tiden var det fine ting å se, vakre farger og landskap. Fuglene kretset rundt oss, passet på redene sine. Vi var forsiktige. Grågåsen hadde begynt å klekke ut ungene sine allerede. Men fortsatt også egg, som dette redet.

Da dagen var over kjente jeg på takknemlighet, rikdom, plastikkbekymring og stølhet. Om du skulle ha mulighet til å bli med skjærgårdstjenesten der du bor på en arbeidsdag kan det absolutt anbefales. Tett på livet og naturen. Og vite at du gjør noe riktig.

Ingen skam å snu

De siste dagene har ei venninne og jeg hatt utstilling i et galleri i Gamlebyen. Det var riktig ærefullt å skulle være med på det, og iveren var stor før første dagen. Vi ordnet og styrte, var spente og forventningsfulle.

Det kom ikke mange innom, enda solen skinte, og det kokte av folk i de gamle gatene. Vi tenkte at det ville bli bedre, og mannet oss opp til neste dag. I fem dager.

Men, etter nok en stille dag fant vi ut at nå er det nok. Vi lengtet ut i solen og varmen vi også, lengtet etter friheten på fridager. Så, etter en tankevrimmel bestemte vi oss for å la samvittighet og trofasthet fare, vi ga oss to dager før planlagt tid. Det er ingen skam å snu.

Takknemlige over å være denne erfaringen rikere. Det er ikke lett å være to helt ukjente amatørkunstnere i et kaldt og bortgjemt galleri, selv i påsken.

Livet

Livet er nå. Her og nå. Ikke hva andre gjør på andre steder. Ikke hva som skjedde i går eller skal skje i morgen. Nå er det bra.

Jeg sitter her i gyngestolen og kjenner at det er godt å sitte her. Smågynge litt mens ryggen hviler. Hører musikk i hode som får meg til å gynge i takt. Det føles bra.

Fuglene kvitrer der ute, og en motorsykkel kjørte nettopp forbi. Det er vår i lydene. Vår er bra.

Dagslyset er her fortsatt. Solen skinner på trærne rett utenfor stuevinduet. Det lyser i gult fra blomstene som begynner å titte fram på grenene. Gule blomster i kveldssol, det er bra.

Pusten strømmer gjennom kroppen, litt ekstra nå som jeg tenker på det. Av en eller annen grunn er det lett å holde pusten, og når jeg husker på den, og den får strømme fritt, da er det bra.

Hånden som skriver (og sikkert den andre også) er dekket av tørr hud. Vårens hender. For huden blir alltid spesielt tørr på hendene om våren. Et jevnt drag som ikke svir eller klør, bare litt sandpapir, og har stor glede av fuktighetskrem. Og det har jeg. Det er bra.

Jeg er sulten. Det romler i magen. Jeg skal straks steke meg et egg. Og spise meg mett igjen. Så heldig er jeg. Livet- det er bra.

Om jeg bare kunne leve etter det jeg skriver. Sitter og spikker, hører på Piazzolla mens tankene flakser og flyr. Mener fortsatt ideene er gode, de om her og nå.😉

Optimisme

Det er noe med våren. Når solen begynner å varme og det er levelig med småsko og bare ullgenseren igjen, da bobler det inni meg. Gode forventninger om avslappende kaffepauser på stubber og steiner. Fregner. Undring og myggestikk. Ja, for på våren møter jeg selv myggen med et smil. En lang sommerkveld med gjentatte angrep er den ikke lenger ønsket.

I min ungdom husker jeg hvordan våren rev og slet i meg, ville bare være ute og ta den inn. Lyset og de stadig lengre kveldene lokket meg ut. Det var så fint å gå turer, se blomstene som tittet fram, og se og lytte til fuglelivet. Det er sånn fremdeles. Den samme opplevelsen, med samme intensitet. Det gjør meg så glad. Alderen og årene viskes ut i møte med våren.

Det lukter vår. Nytt liv. Grønnfargene øker fra dag til dag som en crescendo. Det finnes ikke vakrere grønnfarger enn disse blad- og gressgrønne. Iallefall ikke nå. Når de spretter fram ferske mot vårsola.Det oppleves som vårblomstene også har dette sterkt vakre over seg, fargene virker klarere og treffer oss midt i hjerte. Jeg trekker dere inn, fordi facebook og instagram er fulle av fotografier av vårblomstene om dagen. Vi lar oss begeistre. Hestehoven er aldri vakrere enn nå. Jeg kan studere den og smile over hvordan gulfargen stråler mot meg. Samtidig som tanken slår meg, når sommeren kommer har den mistet sin plass.

Nå er det vår. Nå er det bare å være ute og fryde seg over lyset, gresset og bladene, blomstene og de travle fuglene som bygger bo. Livet fortsetter med samme energi og styrke som tidligere år. Det er bare å ta det inn og la seg rive med av varm optimisme.

Verdi

Hvordan måles man i verdi? Er det ut fra hvor mange likes vi får – eller her hvor mange som leser dette innlegget? Og om min verdi måles ut fra det, hvordan skal dybden av verdien måles?

Jeg tenker umiddelbart at det ikke er en dyp verdi å få likes, litt dypere med lesere – om de faktisk tar seg bryet med å lese. Men, hvordan transformere det til noe jeg kan forholde meg til, som vil styrke og nære meg til oppholdelse eller økt ytelse.

Ved å være i et forhold er det lett å føle seg mer verd. Det er noen som har valgt meg, vil meg, ser hva jeg er god for. Hva skjer så med egenverdet den dagen det er over? La si det er over og den en gang så nære partneren er nysgjerrig på noe nytt og annet. Da skjer det virkelig noe med verdien, det kjennes som jeg rykker mange hakk nedover rangstigen. Men jeg lover – jeg er den samme! Hallo – jeg er den samme!! Skjer utskiftningen fort er det lett å tenke at hele forholdet med alle følelsesmessige investeringer har lav verdi. Var det egentlig bra? Hadde vi egentlig noe? Var det kanskje bare nok en dagdrøm og fantasi?

Da er jeg over på noe annet, verdien av dagdrømmer og fantasier. De er uvurderlige og av høyeste verdi, vil jeg si. Hadde det ikke vært for dem ville verden vært et mye tristere sted. Det er så godt å la seg føre avsted med drømmer, for eksempel på bussen. Men, det er rart, med årene blir det vanskeligere å la seg forføre, det er så lett at konkrete tanker og bekymringer tar over. Eller mindfulnes. Det har slått meg at etter et kurs av den sorten er sansene mye mer på, ser, lytter, kjenner etter på øyeblikket mye mer enn før. Nesten litt irriterende, det blir så realistisk dette livet. Mystikkens slør er fjernet. Som om øyeblikket ikke har verdi.

Det eneste vi har er øyeblikket. Stemmer det, så er det i øyeblikket verdien ligger. Da trenger jeg ikke føle meg verdiløs. Brukt. Lurt. Eller hva denne litt uanskuelige følelsen er for noe. Jeg er som sagt den samme. Ikke mer eller mindre. Verdsatt. Av nå. Av tid. Av rom? Ja, slenger det på, så blir det liksom mer ut av det. Verdi altså.

Åpen

Rett fra levera, noen snakker rett fra levera. Hvorfor er det derfra man snakker når man er åpen. Og hvordan snakker man da?

Vi forteller åpenhjertig om noe. Det sier seg vel selv at det er åpent og ærlig. Er det mer følelser da enn når det kommer fra levera? Kan det være at det er mer poetisk og vakkert? Intimt?

Å være som en åpen bok er en annen variant. Det er ikke nødvendigvis bare positivt. Lett å lese. Betyr det at man er mindre intelligent kanskje? Jeg er ofte lett å lese, men føler meg ikke kort av den grunn… Og selv om jeg kan være åpen kan jeg også lukke igjen.

Når det er snakk om at min åpenhet kan såre andre, prøver jeg å pakke inn/ lukke igjen/ tie. Men, det funker ikke alltid så godt.

Et dilemma dukker opp: den som tier samtykker eller den kloke tier? Ofte sier jeg til meg selv at den kloke tier, og jeg kan også ta på meg skylda selv om den ikke er min, fordi jeg er så klok. Og så blir jeg tråkka på fordi jeg samtykket ved å tie. Og da går det en stund, og så tier jeg ikke lenger. Da driter jeg rett og slett i om jeg sårer, for da har jeg fått nok.

Den som da har lest meg som en åpen bok la noe annet i teksten enn det som sto. Leste mellom linjene.

Forresten så er det mange som snakker rett fra levera som har veldig brei beinføring og god selvtillit, så jeg tror ikke det er så dumt, selv om det kan føre til lite diskret kløing på ballene, og så videre.

Jeg vil satse på mer direkte tale framover. Ta mindre hensyn til andre og mer til meg selv. Hadde jo vært spennende å kjenne på hvordan det er å være buldoserkvinne. Fremad- opp og fram, brystene først og jeg etter liksom.

Søndag kveld – igjen

Vipps, så er nok en uke rundet, og det begynner å bli på tide å manne seg opp til ny mandag. For, mandagene kommer bardust på når klokka ringer 6, og ukesirkuset er i gang.

Jeg har jo barn som går på skoler, og med dem er jeg litt hard. Ingen dør av å gå på skole, ingen dør av å være trøtte om morgenen – bare å legge seg før om kvelden, ingen dør av at det er kjedelig å tenke timer og fag. Tenåringene er naturlig nok mer glad i å sove om morgenene enn å stå opp. Litt usikker på om alle ordene mine virker motiverende på dem… De ser på meg, og der merker de nok en aversjon mot jaget og maset. Hvordan har det seg at jeg forventer mer av dem?

Jeg har stått på i mange år, levd litt som på en tredemølle, ikke kjent etter, bare gått på. Nå orker jeg det ikke på samme måten lenger. Jeg blir urolig av det. Litt uvel. Kjenner meg dypt sliten. Sånn margbeinsliten. Jobben er ikke uutholdelig slitsom, men tanken på å dra dit, være der, henge med, den er slitsom.

Tror jeg hadde vært mer harmonisk på et småbruk for 100 år siden. Uten alt jag og mas. Et realt slit med naturlige oppgaver, tett forbundet med det å overleve. Med lyset og dagen som klokke. Færre valg og folk, dermed mindre å ta stilling til og gruble over.

Men, jeg vet jo ikke. Det er her og nå som gjelder. Først skal søndagskvelden leves ferdig. Og den ligger behagelig foran meg. Først spise litt, og så se en film med strikketøyet i fanget. Puste rolig ut og inn, være i øyeblikket. Ikke tenke på de beskjedne timene som ligger mellom her og der.

Solveig

Fra jeg var ung, i tenårene, ble jeg bevisst Solveig i Peer Gynt. Det var lenge før jeg hadde lest hele stykket og forstått særlig mye av innholdet. At Solveig elsket Peer, og var villig til å vente, det var i hovedsak det jeg var opptatt av. Hennes rene og hele kjærlighet til han. Hun sto som et forbilde for meg, hun var edel.

Husker jeg valgte Solveigs sang da jeg bodde i England og tok sangtimer. Jeg skulle delta på en sangkonkurranse med en au-pairvenninne, vi gikk og tok sangtimer sammen. I klassen utenlandsk språk skulle jeg synge norsk, og valget var enkelt. Solveigs sang. Melodien var vakker, teksten nydelig. Det jeg oppdaget var at det var en teknisk krevende sang, særlig på slutten, med trillene.

På den store dagen kjørte min venninne, og vi var begge temmelig nervøse. Vi lirte av oss en duett som gikk nogenlunde, litt småfeil i starten av ren nervøsitet, men vi reddet oss greit i land. Og mange deltakere og sanger ble levert foran klaveret før det var min tur igjen.

Sto der og følte meg så liten. Håret hang løst, ikke helt nygredd, og ikke hadde jeg på meg samme utspjåkede kjole som de engelske unge damene (min au-pairvenninne var også Engelsk, og flere år eldre enn meg). Jeg husker også at jeg hadde på meg lilla tøysko, og var usminket. Pianoet begynte å spille, og jeg sang. Litt forsiktig i starten, ble heldigvis modigere etter hvert. Og alt gikk nokså bra, bortsett fra den siste delen. Stresset meg gjennom trillene usikker på om jeg skulle treffe siste tonen.

Det var min Peer jeg så for meg, det var han jeg sang for. Det var som jeg trodde han merket det, selv om han var langt borte. Og jeg ikke kjente han. Og det hele egentlig var bygget på en fantasi, en dagdrøm. Som har fortsatt å leve i meg i mange, mange år. Jeg er jo ikke så naiv lenger, og for likestilling, så har ikke blitt sittende på en tue å kvede. Når han har hatt damer og flirtet rundt har jeg vært i opposisjon til Solveig, så har hatt menn og flirtet. Men, i hjertet har han vært. Og i lengselen. Drømmene.

I sangen synger hun at en dag skal du komme, for det lovte du sist. Det er et litt usikkert punkt i mine fantasier, for lovte han egentlig noen gang å komme, og har det vært noe sist? Hva mener hun egentlig med det? Jeg har jo tenkt sist som med at jeg tilfeldig støtte på han, men hun kan jo ha ment noe annet. Noe mer personlig og direkte, kanskje? Må det bety å ha blitt kysset av han, for eksempel, da sliter jeg. Jeg har da ikke kysset han, det ville vært alt for mye. Jeg tror jeg hadde sprengt av det, gått i stykker. Kunne kanskje klare å se for meg å holde han i hånden, på en veldig modig dag.

Når jeg ser på situasjonen med mitt nå så utrolig modne blikk, vet jeg ikke om Solveig og jeg har så mye felles allikevel. Bortsett fra trofast venting og lengting da. Det kan ingen ta fra meg.