Livet, sett gjennom Randi:

Kom nettopp hjem fra en fin skogstur nå, gikk en bra runde i marka i kveldslyset. Deilig på denne årstiden med lengre og mildere dager.

Det slo meg hvor grønt det var blitt. Fortsatt er det april, og bjørketrærne sto der med blader. Der trærne var små var det blitt helt tett, stor kontrast til forrige gang jeg var ute og gikk.

Og fuglene var aktive, mye kvitring og flørting der. Også måker holdt på med sin lokkende sang, som jeg fortsatt tenker du må være måke for å bli tiltrukket av.

Alle disse livets små gleder! Herlig!

Det blomstrer ute – skinnende gule blomster på den store busken utenfor stuevinduet. I blomsterbedet lyser det gult fra påskeliljene. Løvetennene har også begynt å titte fram, med sin blendende vakre farge.

Inne er det også gult, både påskekyllinger og tulipaner lyser mot meg i alle sine gulsjatteringer. Bananene i fruktbollen er i godt selskap.

Fargen gul symboliserer blant annet vitalitet og varme, lys og håp. Kan det være noe i det, at vi blir optimistiske av alt det gule om våren? Jeg kjenner på optimisme og glede, og liker å være omringet av gult. Med størst effekt på denne tiden, litt tidlig på våren. Om et par tre uker vil jeg erfaringsmessig ha blitt lei av fargen, og trekke mot andre farger og inspirasjon.

Det er litt interessant, synes jeg, hvordan gult påvirker. Den intense tilstedeværelsen i årets første møter, og hvordan den går fra intens glede til mer matthet. I lengden blir det for mye.

Betyr det for mye håp og varme? Er jeg egentlig mer av en nedstemt kald fisk? Jeg skriver dette med ironi, for jeg vet at fargene som kommer også representerer gode følelser som gir mye lykke og styrke. Akkurat nå er det gult som råder, og jeg holder meg i fargebadet uten grønn badehette.

Deprimert? Nei takk

Sliten? Kanskje

Ensom? Ikke egentlig

Sårbar? Ja, litt

Lykkelig? Ja, i grunn

Fri? Delvis

Optimist? Tja – på gode dager

Fornøyd? Nokså

Mett? Ja

Trøtt? Ja

Klar for sengen? Nei!

Tv-underholdning foran ovnen? Ja takk!!

På vei til jobb ble jeg stoppet av en av sirkusartistene. Hun var veldig opprørt. Hadde funnet en skjære med brukket vinge, og forsøkte å ringe veterinær. Kom til norsk svarer, så jeg hjalp henne å ringe.

Hun gråt – over skjæren. Jeg ble rørt av det, samtidig som jeg kjente på hvor kald jeg var. Hun og mannen oppbevarte den i en eske, så jeg fikk hilse på den. Den var søt, tittet på meg. Klart det var synd på den!

Veterinæren ville bare avlivet den. Forklarte at det var det beste for den. Trodde Fuglehjelpen trolig ville gjøre det samme. At slike skader er veldig belastende for fulgen.

Hadde jeg vært hjemme i Frankrike ville jeg tatt vare på den, åpnet hun med å si, og selv om sirkuset skulle dra videre ville de nå ta den med seg. Hun søkte på hva skjærer spiser, og skulle kjøpe mat til den.

Da jeg gikk videre kjente jeg på en respekt for henne – dem, og undret meg litt over hvor kynisk jeg var selv. Det var jo et lite liv som satt der helt hjelpesløs. Ville jeg tatt vare på den om det var jeg som fant den?

Jeg leser om flyktninger om dagen, om fryktelig mange mennesker som lever under uverdige forhold, og utsettes for forferdelige prøvelser. Og medmennesker som står i ekstreme dilemmaer. Mange har gode hensikter, men dessverre er mange også grusomt kalkulerte og kyniske. Av ulike årsaker ser det ut til at de slemme har et slags overtak på situasjonen. For, folk flykter fra undertrykkelse, vold, sult. Det er tragisk å tenke på at de med gode hensikter for sine land og samfunn taper, har mistet framtidshåpet og -troen, ofret alt de eier og risikerer livet sitt, for å komme bort.

Det er ikke noe nytt, vi har hørt om dette lenge før corona, sett bilder av folk som drukner i Middelhavet, sett bilder fra flyktningeleire, engasjert oss i innsamlinger av både utstyr og penger. Men, etter krigen i Ukraina brøt ut har vi hørt mye mindre om det. Enda situasjonen bare har blitt verre. Det er helt tragisk å lese om boforholdene i flere av landene særlig sør for havet, men også Malta er ekstremt presset.

Problemene blir for store, så vi som samfunn velger nok å legge lokk på det hele, se vekk, fordi vi mangler gode løsninger. Hvorfor vil ikke ledere i land med stor utflytting endre vilkårene, skape samfunn hvor det er plass til egen befolkning, skape gode vekstvilkår og trygghet? Jeg forstår det bare ikke! Kulturskatter og historie ødelegges, kunnskap blir borte, åndselite forsvinner, og hva er igjen? Det er ille at velfungerende samfunn blir ødelagt av ekstreme negative krefter, at det virker umulig å snu det.

Da jeg for noen år siden var temmelig sårbar, følte jeg på ansvar for disse krisene. Det gjør jeg ikke lenger. Merker at det ikke har noe med meg å gjøre. Samtidig kjenner jeg på en maktesløshet, det er veldig lite jeg kan gjøre, bortsett fra å stemme på et parti som har litt ansvarsfølelse for dette, kanskje.

Problemene bør absolutt løses lokalt, for jeg tror de aller fleste er glade i landet sitt, kulturen, og helst vil bo blant sine. Og det er traumatiserende å forlate alt og flykte. Men, så lenge det er ulevelig mange steder trenger de noen som kan ta imot dem. Folk vil leve i fred og harmoni. De vil ha mat nok til ungene sine, jobber og skole, tak over hodet og mulighet til god hygiene og helsehjelp om det trengs. Vi aner ikke hvor godt vi har det. Heldigvis. Det bør være en menneskerett. Såvidt jeg forstår er det egentlig nok til alle. Det handler om politikk og makt.

Det er interessant å lese boken, beundrer forfatteren som selv har vært veldig mye i landene som skal håndtere mye av forflytningene. Hun skriver levende og engasjert om mennesker i Tyrkia, Hellas, Malta, Libanon, Italia som lever med dilemmaer og skjebner til ekstremt mange mennesker som desperat forsøker å finne verdige livsforhold, og deres forsøk på å hjelpe. Absolutt en bok å lese!

For bekymringene sniker seg på når han som vil ha fredspris ildner opp såpass at freden virker skjør. Det livet og den delen av verden hvor vi er så heldige å være født og ha levd trygt i gjennom nesten 80 år nå, virker truet. Og engstelse for krig begynner å krype mot meg, selv om jeg ikke vil. Nekter! Tror ikke på krig! Ikke litt en gang! Det er så ødeleggende, både fysisk og psykisk, økonomisk og kulturhistorisk.

Den med mest vinner ikke. Det går ikke an å ta med seg noe av det videre. Og har man karret det til seg på et eller annet umoralsk vis – som ofte er tilfelle – da er det ikke noe å skrive hjem om. Ikke noe som bør gjøre en hverken stolt eller respektert. Rikdom bør komme innenfra, og hvem vet om ikke det er noe man får med seg på veien videre?

Makt er en uting. Forstår ikke hvorfor noen ønsker å være så mektige. Det holder lenge å beherske seg selv, tenker jeg. Vise at man besitter nok makt over seg selv til å kunne endre seg, for eksempel, utvikle seg og kunne bli klokere. Elske seg selv, på en harmonisk og god måte, i stedenfor å ha behov for å trykke andre ned. Å ville dominere andre er tegn på usikkerhet eller svakhet, tenker jeg.

Jeg har villet tro at disse makthanene bare ville sende opp bråkete fyrverkeri, men begynner å innse at det er mulig de legger handlinger bak støyen. Håper noen med tyngde og sunn autoritet kan lede dem inn på rett spor. For det virker som de trenger hjelp.

Får roe meg ned med at vi ikke får gjort noe med bekymringer, men leve i øyeblikket. Nå er det stille natt her, vindstille og rolig ute, bare små huslyder inne.

Da landet stengte ned under corona for snart 5 år siden var vi ikke forberedte. På et forunderlig vis klarte vi det. Skulle det bli unntakstilstand igjen, på et eller annet vis, vil vi nok klare det også. Håper vi slipper, håper det løser seg på fredelig vis! At krigene avsluttes, både her og der.

Sitter foran vedovnen og nyter livet. Varmen. I dag skal jeg ingen steder, bare være her. Hjemme. Det føles som en enorm luksus. Ro og hvile.

Lillesøsteren min gikk nettopp, kom innom på et lite besøk i stad. Nydelig. Satt her sammen med meg foran flammene og pratet og lo litt, med kaffe og sjokolade, før hun skulle videre.

Og jeg kan bare sitte her, kjenne på varmen, høre på lydene fra vedovnen, kjøleskapet og vegguret her inne, noen trafikklyder og fuglekvitter der ute, og bare være.

Leser og lar tankene føre meg litt hit og dit, før jeg tar pauser. Titter litt på planter med grønne blader som skinner litt i lyset, støv og bilder. Det er godt å være hjemme.

Skal jeg bli her eller skal jeg flytte? Leker litt med tanken innimellom. Ser meg rundt og kjenner at jeg bare blir her. I allefall en god stund til. Det er ikke noe som haster. Har alt jeg trenger, og trives med det. Selv om jeg kan føle meg litt lost i Østfold. Fortsatt. Etter alle de årene. Og jeg tenker at jeg kan dra tilbake dit jeg kom fra, om jeg tenker sånn. Det er ingen som har bedt meg komme hit, det er ingen som holder meg tilbake. Jeg er fri.

Fri til hva? Det er sannelig ikke så enkelt med frihet. Det gir en masse valg, og hvordan tar jeg stilling til det? Har alltid veid for og imot, og det er vanskelig når jeg vet hva jeg har og ikke hva jeg får. Det er trygt å velge det jeg har, iallefall nå. Verkstedet er en fin arbeidsplass, og det er liv laga, nå, så da har jeg valgt. Og i dag har jeg fri. Fri til å gjøre akkurat det jeg vil. Som i dag er å bli sittende inne i gyngestolen foran ovnen og bare være.

Jeg har tre brødre, to søte og fine småbrødre, som nesten har nådd meg igjen med årene, og en storebror i en grav og på småbarnsbilder. Begge de små er høyere enn meg, har mindre hår og større mager.

Den eldste av de to kom til verden litt før jeg fyllte tre, så minnene om han starter omtrent på den tiden den yngste kom. Da var jeg fem. Og vi var seks søsken. Jeg tegnet en tegning med påskriften “hele familien”, hvor bare babybror og jeg, mor og far var med. Var litt krevende å få nok oppmerksomhet i flokken..

Det ble litt villere når småbrødrene var med i leken kan jeg huske. Særlig den eldste av de to. Han fant seg ikke i at jeg skulle lede og bestemme over han i leken. Det tenker jeg er veldig kult! Da vi var små var det irriterende. Jeg kan fortsatt huske hvordan vi ropte navnet hans i kor og var veldig oppgitte. Stakkars fyr – han måtte da få delta aktivt i leken, med egne bidrag!

Jeg husker at den eldste av dem ikke kunne si kanel, men sa kamel. Det var litt morsomt syntes jeg, men kanskje ikke så morsomt for han. En dag vi satt rundt bordet og spiste grøt ba han om kamel på grøten, til de eldre søstrenes fryd. Vi så det sikkert for oss også, at han skulle fått et digert dyr på grøten.. Vår pedagogiske mor tok tak i problematikken, og jobbet med uttalen. Først var det ka nel, kunne han si ka nel? Jada, ikke noe problem, han sa ka mel. Nel, ikke mel. Nel. Si Nils nel, nnils nnel. Ja, det gikk. Og idet han hadde sagt Nils nel ringte det på døren. Der sto det en ukjent mann, og lillebror løp ned trappen til ytterdøren hvor faren min hadde åpnet og utbrøt at mamma hadde sagt han het Nils Mel. Vi søstrene kniste av dette, naturligvis, og syntes nok han var litt søt.

De hadde det veldig morsomt med rap og promp en stund, kanskje tre og fem eller fire og seks år. Husker hvordan de kunne tulle med det, og den yngste kunne ikke si r enda. Han rapte og sa “dej pjakk tjollet”, noe dagmammaen ble veldig sjarmert av. De hadde lært seg noen fraser, så hørte også “beklager, men pumpen var tett”. Gjerne etterfulgt av en god latter. Eller når de laget prompelyder ved å holde en hånd i armhulen og la armen gå opp og ned. Mange fine prompelyder å glede seg over da, mens vi søstrene var litt overbærende.

Det er så rart å være liten, da er tre års aldersforskjell mye og fem år et hav. Så lenge de ikke gikk på skolen og en selv hadde gått noen år, virket de veldig mye yngre. De var hjemme med dagmammaer, som var et par eldre husmødre som byttet på å komme. Husker deilig lukt av bakst som kunne møte oss i det vi kom hjem, og glade stemmer. Disse damene frydet seg over våre søte og gode smågutter.

Det tragiske skjedde, faren vår fikk kreft og var redusert i over to år før han døde. De mistet pappaen sin da de var 10 og 12, men som sagt mye syk og sliten fra de var 8 og 10. Det var alt for tidlig! Og bortsett fra en ung voksen svoger var det ingen mann der som de kunne lene seg mot, se opp til, bryne seg på. Og de satt igjen med en flokk hormonelle storesøstre på vei ut, i tillegg til en mor som ble mer og mer fraværende.

De var fortsatt søte og morsomme, verdens beste brødre, men hvordan viste jeg det? Tror de merket lite til det i det som gradvis ble en familie i oppløsning. Jeg var mest opptatt av egne sorger og gleder, i et forsøk på å takle livet mitt.

Vi har bra kontakt når vi ses i dag, jeg er veldig glad i dem! De er de fineste brødrene jeg kunne fått, så jeg er heldig. De har mer hell i kjærligheten enn meg, bedre økonomi og mer spennende reiseerfaringer, finere biler – jeg har jo ingen, og tror de har landet stødig i livene sine. Lite raping og Nils Mel nå, men hvem vet hva som skjuler seg i krokene?

Her får de lov til å se og holde en liten figur jeg hadde, med strenge formaninger.

Hvorfor må det fortsatt være sånn, at ledere går for krig? Løser konflikter ved å drepe hverandre og ødelegge så mye. Viser at de har makt ved å bruke x antall millioner på krigsmateriell.

Blir trist av det. Trist av å se eller høre nyheter, hvor virkeligheten er så lite oppløftende. Det kan virke som de store krigene vi mer eller mindre er en del av fører til at moralen daler. Volden sprer seg blant oss fotfolk også. Det er ikke så nøye. Ett liv til eller fra når blodet likevel renner. Eller kanskje det er håpet som svinner?

Jeg forstår det ikke. Kan ikke forstå det. Vil ikke heller. For hva er meningen med alt det kaoset? Kan vi ikke bygge opp samfunnet/ verden i stedenfor å rive den fra hverandre? De som vil krige kan heller krige mot forurensning og sult og nød, mener jeg. Være best i verden på å finne gode løsninger. Det er mye makt i det også. Og, det er mulig å sette dype spor, som kan gjøre deg relativt udødelig.

Har sagt det før og sier det igjen, trodde den konfliktløsningen var neandertalsk, den hvor vi slår hverandre ihjel istedenfor å snakke sammen. Det er ikke mulig å bli enige i alle konflikter, men det er mulig å finne kompromiss. For eksempel vil Grønland ha seg selv og ikke selges. Dermed får vi håpe Donald kan godta å være en venn som kan besøke og ikke må ta med makt for å eie.

Blant småbarn jobbes det mye med utfordringer som går på å dele, låne, vente. Og de må tåle et nei. At de ikke kan få alt de vil. Utrolig at de som regnes blant de mektigste i verden får gjøre som de vil. Når justisen ikke gjelder, og ingen rundt får stoppet dem, da skjer det mye rart. Som blir farlig. For alle. Ikke bare vi vanlig dødelige. Det fører ikke til et varmt og åpent samfunn. Om de nærmeste rundt deg smisker med deg for å være inne i varmen, eller frykter deg, da er det ikke ekte og solid kjærlighet.

Når skal de sterke damene komme på banen tro, med sin feminine kraft og verdier? Det er antydet fra flere alternative hold at det nærmer seg, og jeg gleder meg. Jeg liker menn, og menns krefter, men ikke den maskuline konkurransementaliteten eller hva det er, som er så destruktiv.

Nok mat, nok klær, varm seng og tak over hodet, vi burde være fornøyde med det. Og vi burde ikke være helt fornøyde før alle hadde det. Med fredelig og respektfull adferd mot hverandre.