Fortsatt kjenner jeg blodsmaken i munnen etter intens innsats i dødt løp. Igjen. Jeg har gjort det før, flere ganger. Gir alt, for sakte å forstå at noe ikke stemmer. Lytter ikke til meg selv, så står på videre, klemmer ut det jeg har, til det ikke er tvil. Det var ikke noe å satse på. Det var en illusjon. Som jeg virkelig trodde på. Og det tar år å komme til krefter igjen, gjøre seg klar for en ny startstrek.

Jeg er så sint. Sint og lei meg. Hvorfor gjør noen sånt mot meg? Lar meg tro jeg er med i et ekte ritt, mens de gradvis bryter meg ned. Eller indirekte er med på det, siden de lar meg leve i troen. Dyrker kanskje egoet sitt i samme åndedrag. Mens jeg naivt står på. Legger hodet på huggestabben og lar andre hugge.

Ikke greit! Jeg er så mye mer verdt enn det. Og det viser hvor dum jeg er, hvor dumme noen andre også er. Hva de lar gå fra seg, hva de sløser bort. Det blir bare tapere av det. De også. Det ligger i sakens natur at ingen går seirende ut av døde løp.

Og imens løper livet avgårde. Stopper ikke opp så det går an å ta det igjen og holde tritt. Livet ligger lenger og lenger foran meg, jeg kjenner hvor sliten jeg er. Hvor maktesløs jeg kjenner meg. Det blir snart for stor avstand. Nytter snart ikke å forsøke å ta det igjen. Livet.

Jeg lever som en rest. Det høres selvfølgelig mye tristere ut enn det reelt sett er. Jeg elsker rester. Noen ganger blir smakene mye bedre når de får godgjort seg. Og sånn er det med meg også. Jeg har ikke blitt et dårligere menneske. Kanskje jeg bør skifte til treningstøy og starte å varme opp snart, gjøre meg klar til ny innsats. Får tenke litt på det. Kanskje velge en annen taktikk, vente til startskuddet har gått, og den andre er i gang..

En smaksrik rest.

Før, altså på sent -80 tall, da var det kanskje litt mer schvung over hjemmealenefestene. For det første var det gjerne flere deltakere enn 1, det var definitivt mer musikk, øl og spenning.

Nå er denne bokstavelig talt hjemmeALENEfesten med kun 1 deltaker, og musikken er lydene fra kjøleskapet. Det er lite øl, og kun indre spenning. Det er ikke å forakte, kan faktisk anbefales for oss over 50. Det å lage spenningen og moroa selv, det å fjerne seg fra nyhetenes snakk om krig og uroligheter, bare drømme seg bort i minner, det kan anbefales. Så lenge jeg er alene er det ingen som kommer med innspill, så fantasien får fri flyt.

Det høres selvfølgelig mye morsommere og mer spennende ut enn det er, jeg er faktisk nokså trøtt og sløv her jeg sitter. Kjenner at fingrene er kalde, så skal snart vaske opp for å få varmet dem opp, og gleder meg.

Hadde noen fortalt meg at jeg skulle fryde meg over dette en fredagskveld, da jeg var ung, ja, da vet jeg ikke hva jeg hadde tenkt og gjort. Utrolig hvordan tidene og fokuset endrer seg gjennom livet. Gleder meg stort over at jeg ikke vet hva 80-årene vil by på, om jeg skal få oppleve dem.

Noen naver og noen kaver, her har det gått fra NAV til kav. Det er spennende hvordan vi er konstruerte til å være der vi er, ha fokus på det som er virkeligheten her og nå. Det er klart at ikke alle er like, noen lever mer i fortiden eller framtiden enn andre, men uansett tør jeg påstå at vi er der vi er, nokså bra.

Når livet svinger, bekymringene er små og lykken stor, da er det lett å leve. Lett å kjenne seg stor og sterk, liten og søt, eller hva som måtte være den beste følelsen av selvet. Jeg opplever at jeg lever ganske godt i de dagene, er fantastisk bra. Lite kaving.

De dagene motgangen virker endeløs, når dagene er tunge eller tomme, er selvoppfattelsen en ganske annen. Da merker jeg lite kraft, er tung og gjennomsyret av negativitet eller tomhet. Også da oppfatter jeg det som virkeligheten. Lite kaving.

Så var det disse dagene imellom, de som ikke er helt topp eller helt bunn, takk og pris de det er flest av. De dagene tror jeg gir best refleksjon over selvet og alt det andre. Jeg er til stedet i dagen, tiden, med tanker framover og bakover i tid, til drømmer, håp og minner. Da kjenner jeg også best på at jeg er en reell kaver. Jeg lever på som om jeg er med i en konkurranse. Hvor livet er konkurransen og døden er målstreken. Det gjelder å få så mange poeng som mulig, via opplevelser, prestasjoner, resultater. Bare ved å skrive om det kjenner jeg hvordan pulsen stiger, og kjenner på hvor viktig det er å koble det ut. Ikke se for seg tiden som noe som hele tiden akselererer. Hvor jeg må kave mer og mer for å holde tritt. Med hva?

Latter, lek, liv, gode samtaler, svar – på de små og større spørsmålene i livet, kjærlighet, dans – egentlig ganske mye dans, flyt, nytelse. Og mye av dette jeg ramser opp her er ord, uttrykk jeg kjenner godt og vever inn i interessante teorier om det optimale livet jeg higer etter. Mens jeg passer på så godt jeg kan å gjøre alt riktig med sikkert alt for spente muskler og høye skuldre.

I morgen starter en ny uke. En ny mandag. Mon tro om jeg kan klare å la kav være kav og bare flyte litt inn i uka, ta det som det er uten forventninger. Livet er fint det, det er egentlig ikke noe å stresse sånn med. (Og det var nok noen ord jeg kan, som er enkle å skrive/ vanskelige å leve etter). Ha en fin uke dere!

En som er på vei videre, uten å være helt i balanse.

Tenk du, i går hadde jeg en fridag, hvor jeg gjorde ganske så lite. Målet var å nyte å slappe av, og jeg tror jeg klarte det. Tok inn ved på formiddagen, så passet bare på å holde ovnen i gang utover kvelden. Med deilig varme, brennende lys og tv kunne ikke livet vært bedre.

Jeg så på Carpe, har sett det samme programmet en gang før. De imponerer meg sånn! Klarer virkelig å lage gode låter, med innhold. Og hvordan de synliggjør holdninger i samfunnet, hvordan de er brobyggere, det berører meg! Å se hvordan alle de unge menneskene i publikum er engasjerte, det gir meg tro på framtiden. En bedre framtid for et cocktailsamfunn, hvor sammensetningen av ulike folk skaper den perfekte blandingen. I tillegg er de flotte å se på!

Jeg så en film også, hvor en mann var tro mot et løfte han hadde gitt faren sin. Han var en ærlig og redelig mann som ikke lot seg stoppe av den uretten han møtte. Løftet han hadde gitt var lite for en utenforstående, det viktigste å gjennomføre for han. Det berørte meg. Det å stå i seg selv, holde fokus, fullføre.

En dag ble til en halv uke eller noe sånt, og jeg vet at jeg kan slappe av. Det går helt fint. Mister ikke noe, blir ikke fortere gammel. Ved å lade opp orker jeg sikkert mer de nærmeste dagene, som gjør det lettere å nyte flere fridager. Det er nok enklere enn jeg tror å bare slappe av litt.

Jeg er gammeldags, får ofte høre det, og da er jeg ofte stolt av det. Jeg ser ikke noe galt i å holde på tradisjoner som gir meg og mine gleder. Jeg ser ikke noe galt i å bevare verdier fra mine forfedre som jeg setter pris på. Det kan noen ganger være i konflikt med den yngre garde og gi meg søvnløse netter, så litt mentalt å jobbe med der framover.

Det er mange av mine tidligere aners verdier jeg ikke har med meg også, ikke deler, og har gitt slipp på. Verdier jeg ser andre viderefører fra sine, og som jeg ser på som gammeldagse. Jeg lar være å kommentere det. Jeg tror de er like stolte som meg over det de viderefører.

Hvorfor skal vi tenke på gammeldags som ille? Et skjellsord nærmest. Det er spor av vår fortid, linker til det før oss vi har bevart. Det er ikke om å gjøre å være historieløse, tenker jeg, selv om det kanskje er moderne. Moderne er ikke ensbetydende med kvalitet.

Det kan også være alvorlig. Når jeg ser eller hører nyheter om dagen får jeg lyst til å skrike høyt- mange av verdenslederne er fryktelig gammeldagse- de vil løse konflikter med militærstyrker og krig. Det er i retning neandertaler tenker jeg, og så gammeldagse trenger man ikke å være. Bør man ikke være! Vi har fått taleevner og bør kunne løse konflikter gjennom samtaler i dag. Å måle styrke gjennom denne brutale styrkeoppvisningen synes jeg ingen burde være stolt av! Men, jeg har ikke noe jeg skulle sagt, naturlig nok, de herjer på og ødelegger tusenvis av liv ved å holde på tradisjoner.

Og bare det å bruke tid og penger på militæret overrasker meg. Så lenge verden satser så friskt på det vil ikke denne maktformen nå en slutt i min levetid tror jeg. Men er det noen vits? Utstyret blir stadig mer moderne, like fullt er det gammeldags.

Sånn er det med mye av materialismen også, stadig nye moter, små endringer som gjør at forbruket øker i vill fart enda vi vet det ikke er bra for miljøet. Er det egentlig moderne og ikke gammeldags? Å ødelegge naturen vår er vel noe vi holdt på med i starten av moderne tid og vi ble industrialiserte, før vi visste konsekvensene det påførte naturen vår?

Det er ikke opp til meg å gjøre de store endringene, jeg kan bare forandre en person, og knapt nok det. Holder stadig på med endringsarbeidet – og du det er krevende med et sta esel som meg. Fortsatt baker jeg mange kakeslag til jul, like store oppskrifter som i gamledager, og sitter og småtygger rester til langt uti januar selv om det ikke er helsekost. Det er ikke av uvitenhet, for det samme skjer hvert år. Kan skylde litt på korona og mindre besøk selvfølgelig, men vet ikke hvor gyldig den unnskyldningen er. Dette er en del av tradisjonen her i huset.

Det er så rart å tenke på, dette med de fire elementene. Da jeg hørte om det i ungdommen fascinerte det meg, særlig å tenke på det i forhold til stjernetegn. Det var morsomt å tenke på at noen var skytte eller vær og et ildtegn, eller fisk og vann. Litt flaut å være tyr og jord. Jord var så tungt og bundet, så lite spennende. Samtidig var flere i lufttegn nesten for svevende for meg.

Nå som jeg har blitt mye eldre tenker jeg på elementene på en annen måte. Jeg lar meg fortsatt fascinere, men tenker ikke mye på det med tanke på mennesker og astrologi. Reflekterer mer rundt hvordan det henger sammen, hvordan livet er avhengige av disse fire. De utfyller hverandre, og avhenger av hverandre.

På gården har det vært lett å se på det, tenke over sammenhengen. Fra et frø ble sådd i jorden, vannet, vært avhengig av sol, varme og luft. Da har det slått meg hvor fantastisk naturen er satt sammen, og morsomt å tenke på at folk har sett og reflektert over det samme i tusenvis av år.

På vei til og fra jobb går jeg som regel langs elva, og ferga over. Dermed får jeg mye tid til å se på vannet som renner. Bevegelsene i overflaten, strømmer, livet det bringer. Er det klart vann blir alt speilet i vannflaten, og lyset påvirker fargen i elva. Vannet tiltrekker seg min oppmerksomhet, jeg kjenner hvordan jeg dras mot det. Det slår meg at det er mye krefter i vannet.

På disse turene setter jeg pris på lufta også. Frisk luft mot kinnene. Hodet blir lettere, tankene klarere. Blåser det føles det som en ekstra renselse. Etter en arbeidsdag er det deilig å komme ut i lufta igjen. Puste fritt mens jeg går eller sykler. Det er morsomt å se hvordan fugler beveger seg gjennom lufta også, gleder meg over ulike akrobater hver dag.

Underlaget jeg går på, jorden, den er også inspirerende. Mye av veien er asfaltert, hard og død, men desto bedre er det å gå på gresset innimellom, og gruset vei, trebrygger. Lydene på fortrinnene forandrer seg, og opplevelsen av underlaget forandrer seg. Er det vått eller kaldt oppleves det ulikt. Og det er med å holde meg samlet, her og nå. Rytmen i trinnene forplanter seg gjennom kroppen, som en meditasjon, noe gjentagende som roer ned.

Og ilden da, den som kommer så deilig fram i varm sol på høst og vår, også tidlig morgen eller kveld. Midt på sommeren kan den være litt vel varm, og midt på vinteren bare et lys i synsfeltet, like fullt elsket. Varmen fra ilden er noe eget.

Her jeg sitter foran ovnen en vinterkveld kjenner jeg på en stor takknemlighet, over ilden, og veden jeg fyrer med, fra jorden. Luften som er med og regulerer flammene, og inni ovnen helst ikke for mye fukt i veden. Men, før den ble til ved var vannet kjærkomment for treet. De fire elementene, som det er fristende å skrive de frie elementene, men det blir ikke helt riktig for meg. De henger sammen disse fire, avhengige av hverandre.

Første gangen jeg ble bevisst på disse ordene gjorde de et veldig inntrykk på meg, det var i forbindelse med et dødsfall. Det var et eldre menneske som gikk. Ut av livet og inn i det ukjente. Den gangen trodde jeg det gikk inn i Himmelen, og jeg så for meg et vakkert sted. Stedet for alle livets rette folk og dermed vinnere.

Etter som mine dager har blitt flere har jeg gledet meg mye over de som har kommet. Det har kommet så mange flotte mennesker inn i livet mitt. Det største har vært å se de knøttsmå nye menneskene, og aller størst de fantastiske egne barna. Om jeg har kjent på ærefrykt og under er det vel nettopp da – å se inn i øynene på disse vakreste og undre meg over hvor de kom fra.

Død og fødsel handler om de som går og kommer, i ytterste konsekvens, men så mange flere som kommer og går. Det innebærer gjentatte gleder og sorger. Heldigvis er det rolige perioder hvor folka mine er ganske konstante, eller tilsiget beriker meg ytterligere. Så er det de som blir borte, som river med seg små og større biter av hjertet i det de forsvinner. Noen etterlater seg store åpne sår som neste ikke vil gro. Og får livet til å virke uutholdelig.

Det er bare noen dager igjen til jul, og tankene går til de som har gått. Både de levende og døde. Ved å tenke på gode minner kan jeg hedre dem, og kjenne på rikdommen de har gitt meg. Takknemlighet over det som var. Og håpet om at særlig den ene og viktigste av de som har gått vil snu og komme tilbake. Eller om hun er på en lang runde, håpe at våre veier snart krysses igjen.

Når jeg går på tur liker jeg best å gå runder, oppleve noe nytt, i stedet for å gå samme veien tilbake. Snu. Det skulle ikke forundre meg om det er sånn det henger sammen, at hun også foretrekker runder, og at det før eller siden klaffer igjen. Slår gjerne følge igjen.

Uansett blir det jul, og noen kommer. Som han vi venter hjem snart. Gleder meg. Mer liv og en lavere gjennomsnittsalder blant folka her i huset. Og vi skal komme – feire med søsken og familier. Kjenne på tilhørighet og kjærlighet, tror det blir bra.

Skulle vel ikke skrive eller mene det, men jeg orker ikke en koronarunde til. Og så skjer det igjen. Restriksjoner og regler som begrenser oss. Uvisshet og skremsler. Tall. Mange tall og statistikker som surrer rundt i radiokommentarer gjennom arbeidsdagene. I konkurranse med lystige julesanger.

Hva skal vi gjøre med det? Orker ikke mer, men må bare. Må holde avstand. Må bruke munnbind. Må se langt etter sosiale opplevelser. Kanskje også kunder i julehandelmodus. Og på toppen er det kaldt. Vinterkaldt både ute og inne, siden strømprisene spenner bein på oss enda vi allerede ligger nede.

Da gjelder det å tenke positivt. Ikke la seg skremme opp. Det vil trolig gå veldig bra om vi får korona nå som vi tross alt er vaksinerte. Vi vil få oppleve jul, med fri, noen venner, noe familie, lys og noe varme. Og hvem vet, kanskje vi får en hvit jul i år, som vi har lengtet sånn etter så lenge.

Koronalivet går sin gang.

Da ungene var små var jeg veldig opptatt av leggetid. Eller leggetider. For de hadde ikke like leggetider, mine kjære tre. Det var ofte litt hektisk på kveldene, viktig å passe klokka. Den yngste måtte tynes lengst mulig, holdes våken til 18.30 i allfall – helst 19.00. Et typisk a-menneske som var stuptrøtt om kvelden, kvikk 5 om morgenen. De andre to hadde mer lyst til å være oppe, og kunne strekke litt i leggetiden. Den midterste var nok best til å finne på ting som tok litt ekstra tid, og vant vel ofte med et kvarter og opp mot en halv time.

Etter leggetider var det voksentid, og den startet gjerne mellom 21.30 og 22.00. Da var det som regel tid til å sitte og halvsove foran et eller annet på tv. Nokså ofte med potetgull eller peanøtter i en skål. Snakket litt også. I dag kan jeg jo undre over om det var kvalitet – eller kvantitetstid vi hadde der fram til rundt midnatt, og voksen leggetid.

Nå som jeg er i 50-åra, og uten partner, er jeg litt opptatt av å tenke på leggetid igjen. Blir lettere å merke hvor trøtt jeg er når jeg sitter alene. Særlig nå som det er mørkt fra ettermiddagen. Selv om jeg begynner å vurdere å legge meg i 18-/ 19-tiden forsøker jeg å drøye til nærmere 22. Legger jeg meg for tidlig står jeg jo opp lenge før sola, og vil bare i seng før barnetv jeg også. Som yngstebarnet da det var lite.

Det som fascinerer med disse leggetidene er flere ting: døgnrytmen kan sammenliknes både med småbarn og de på gamlehjemmet jeg stelte i ungdommen. Når jeg sitter oppe og er veldig trøtt må jeg dytte ett eller annet i munnen for å holde meg våken, og hvor lurt og bra er nå det? Det har blitt mange kopper te de siste månedene, og hva betyr det? Opp og tisse om natten, og kanskje få sove igjen, kanskje ligge våken og kjenne på stress. Hadde det kanskje vært like greit å legge seg uten den tekoppen og ekstra våkentiden?

Dette livet – tror aldri det vil slutte å forundre meg. Når er det egentlig helt bra, og hvor lenge er det eventuelt passe? Nå må jeg uansett legge meg her, kjenner at øyelokkene er tunge, og jeg er spenningssøkende. I drømmene skjer det mye mer rart enn i gyngestolen foran vedovnen.

Til vanlig nå består arbeidet mitt av å være reparasjonsskomaker. Det innebærer en rekke ulike oppgaver i verkstedet, hvor jeg hele tiden holder på med noe fysisk. Hendene er virksomme, og øynene eller synet oppleves som den viktigste sansen, hvor briller er en nødvendighet. Arbeidstiden er fleksibel, med åpningstider som kjernetid. Jeg ønsker å komme en stund før, for å jobbe uforstyrret, og beholde en god oversikt over oppgavene, det virker noe stressforebyggende. Som er godt, for jeg har lett for å stresse.

Åpningstidene gir meg ovale morgenene, som jeg liker å kalle dem, kjenner på en frihet. Jeg kan ta meg tid til gode morgenrutiner, legge inn meditasjoner og oppvask, og rekke jobb med god margin. Etter jobb er det erfaringsmessig lite igjen av energien, mest slakta i en stol. Og mellom der er arbeidstiden, arbeidsdagen, som det viktige, det som betyr noe. For meg? For samfunnet? Livet?

Arbeidet gjør en fri. Arbeidet skaper mannen – eller mennesket. Det er i allefall noe mange av oss sysler med i størstedelen av livet. Og i vår tid skjer det utenfor hjemmet i målt tid. Og gir mening. Følelse av verdi. Så det er ikke så mye mer å undre seg over, kanskje, heller lære meg å hvile i det, akseptere det. Jeg liker jo jobben min, liker å se at det går lettere, jeg blir flinkere, kanskje jeg til og med vil kunne tjene litt mer etterhvert, så jeg kommer meg over fattigdomsgrensen igjen. Uansett er ikke penger det viktigste, jeg er rik.

Arbeidet som skomaker gir meg en rekke nye erfaringer, som at kroppen er sårbar, et nødvendig instrument for å få utført jobben. Fingrene, hendene og armene blir slitne, kan verke og trenger hvile. Skuldrene og ryggen trenger også hvile, og strekkeøvelser er nødvendige. Skulle for eksempel fingrene svikte ville jeg bli hjelpeløs. Helt ubrukelig.

Min kollega Ingvild på svenneprøvejobb, hvor vi har base på eget rom.

Da er det en velsignelse å ha dager med andre oppgaver, som jobben jeg er på akkurat nå. Det er dømming av svenneprøve. Noe forarbeid er det, og to fulle arbeidsdager med tilsyn under prøven før endelig vurdering. Om kandidaten står er jobben over, om den stryker er det en del etterarbeid. Tidlig opp og inn i et ukjent verksted, aktiv tilstedeværelse samtidig passivt, passe tiden, se timer som nesten snegler seg avgårde. Mens kandidaten jobber hardt og konsentrert får hendene mine hvile. To fulle arbeidsdager uten hammerslag og statiske bevegelser ved en symaskin.

Kjenner at det blir deilig å komme hjem til de vante rutinene igjen også. Denne jobben innebærer mer enn de to arbeidsdagene. En del tid går med til reise, med hotellovernattinger, ut å spise og mange ulike inntrykk. Hjemme igjen rundt midnatt. Og i morgen er det atter en ny arbeidsdag hvor jeg får brette opp ermene.