Å jul med korona og angst i vårt bryst. Vi ønsker deg alle velkommen.

Rart det der, på tross av dystre nyheter er det deilig med jul, og den var veldig ønsket av mange i år. I alle fall ut fra alle julepyntede hus vi har badet i på sosiale medier. Hører akkurat nå på radioen at det er sendt mange flere pakker også, så da holder kanskje påstanden over?

Jeg liker godt å gå en skogstur på formiddagen på juleaften, det har jeg gjort mange år. I år var det markant flere i skogen enn jeg har møtt andre år. Det var gledelig, familier var ute og rastet, lekte, god stemning. Det slår meg at vi kanskje kan være litt takknemlig over denne pandemien også, at mange kjenner på mindre stress, og er i kontakt med seg selv, behovet for å komme seg ut i naturen.

Den ene tanken førte som vanlig til den andre der ute i skogen, og jeg begynte å reflektere over hvordan jeg har blitt bedre kjent med meg selv i disse månedene. Jeg har senket tempoet en god del, og fra å ha kalenderen nesten full av avtaler orker jeg det ikke lenger. Jeg er glad i mennesker, setter pris på møter, men det er slitsomt med en timeplan over livet. Nå er det jobben som er fast forpliktelse, i hovedsak, og det er bra med det.

Koronaen har også fått meg til å kjenne bedre på egne grenser. Det er viktig, og godt. Jeg er egentlig ikke så glad i all denne overflatiske klemmingen for eksempel, så det er det helt greit å slippe. De gode klemmene savner jeg, selvsagt, men der er vi noen ganger litt slappe, og klemmer. Vi som må klemme.

Økonomisk er det gunstig med begrensninger, ved å være mer hjemme går det mindre penger. Flaks når jeg har mindre, men tror mange merker det. De som har mistet jobben er dessverre i en annen situasjon, vi trenger et trygt fundament for å klare oss. Håper og tror det blir bedre igjen, om enn annerledes.

Vi ønsker oss tilbake til normalen, men håper inderlig vi vil ta med oss det som har vært bra. Infiltrere det inn i normalen. Som å komme oss ut i naturen og nyte den. Ha en fredelig jul, dere. Mye er bra.

Veldig klart vær, speiling i Bjørnedalsdam nr 3.

Skulle vært liten i dag. Skulle vært hverdag. Skulle gått på barneskolen, og vært med og sunget. Med levende lys i svett hånd, tviholdt på lyset for ikke å miste det. Ikke miste det, og ikke gå for nær den foran så håret tok fyr. Med andakt. Sunget av hjertens lyst. Og kjent seg større enn seg selv, fordi seremonien var høytidelig. Og skuffelsen over ikke å bli Lucia var glemt.

Fan ta Luciaa sang en liten gutt jeg kjenner til, og det med inderlighet. Lite visste han om hvordan det kunne oppfattes med eldre ører. Ingen rettet på han eller lo, ble bare rørt over hans iver. Glød i øynene, og roser i kinn. Han var stjernegutt han.

Ikke så mye som en lussekatt ble det her i huset i år. Og ærlig talt tenkte jeg ikke på det. Ikke før jeg ble minnet på det og startet å reflektere over hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det. Jeg har en indre motstand mot alle disse tradisjonene som vi lever med, lever opp til, lever ut, overlever. For meg representerer de tvang og vellykkethet, som jeg ikke makter å leve opp til. Jeg har prøvd så intenst og så mye, vil jo være en veltilpasset samfunnsborger. Ville ha en vanlig familie, hvor barna kunne ha noe å henge på de ulike knaggene, som Lucia, 17.mai, bursdag, fastelavn, påskeharen, jul. Og så sitter jeg igjen og merker at jeg ikke klarte det helt, for jeg har hverken bakt eller kjøpt lussekatter. Vet det går bra, men det murrer.

Lyset er tent. Kvelden er mørk. Noe stemmer i allefall. Og jeg slår straks på TV og forsvinner inn i en historie, og lar egne tanker hvile.

November er på hell, og for en november vi har hatt! De siste dagene har vært sjeldent vakre, med strålende sol og kald, klar luft. Det er en nytelse å se på alle bildene folk har delt på Facebook og Instagram. Vi er tydeligvis mange som setter pris på det vakre i naturen rundt oss. Rimfrosten har pyntet med krystaller, og solen har lyssatt.

At dagene er korte, og mørket dominerer, det har jeg nesten glemt. At korona fanger og begrenser, det har ikke dratt ut tiden det heller. Utrolig nok. For i år synes jeg november bare har sust avgårde, og gitt mange vakre opplevelser.

Og Black fridag, da. Det er ikke en favoritt. Selv om det er fint å få noe til redusert pris når en trenger det blir jeg litt frustrert over alle tilbudene. Det er lett å bli revet med, og plaske rundt i ting vi ikke trenger. En klar motsats til tankene jeg lever og jobber etter om dagen, om at ting kan repareres, tas vare på, så det får et lenger liv. Vi bør ikke kaste så mye. Det er bedre å kjøpe noe solid og dyrt enn noe billig og dårlig. Så lenge vi ikke kjøper mer enn vi trenger. Vi trenger jo egentlig ikke så mye.

Å bli beriket over solglitteret på elva en morgen beviser det. Eller noen rimkledde blader på en kvist, et islagt rekkverk i sola, fotspor fra sjøfugl på en strand og mye mye mer. Vi trenger ikke bekymre oss over det mest nødvendige, som klær og sko, vi er så heldige at vi har det. Selv om forskjellene er store kan alle fråtse i denne rikdommen, uten negative skyggesider.

Det er mye hendene som får fokuset mitt om dagen, og armene. Ved å jobbe som skomaker igjen tenker jeg mest praktisk. Det gjelder å finne kreative løsninger på fysiske problemer. Det er fint, jeg får relativt raske svar, og resultater.

Dagens problem..

Støvlene her begynte jeg på i går, og de venter på meg når jeg kommer til verkstedet. De trenger mye stell for å komme seg opp igjen, og hvordan jeg skal få tettet hull i strikk som ikke skal skiftes uten at den mister sin funksjon, er en av nøttene. Jeg har ideer, så det løser seg nok, selv om det kanskje tar lenger tid enn det som er økonomisk innafor.

Det er noe som står tydeligere for meg om dagen – tid er penger. Det er lett å si det, tenke det litt fjollete, men å leve etter det er noe annet. Noen dager holder jeg på i timesvis med en reparasjon som koster 100 kroner. Trekker jeg fra leie, materialer, moms og skatt sitter jeg igjen med minus 1000, kanskje. Det er vel en av de tingene jeg skal bli mye bedre på etterhvert, når erfaringer og rutiner er mer etablerte.

Det var noe helt annet å jobbe med sko den gangen jeg var ansatt i en bedrift, og bare sa ifra til formannen når jeg trengte materialer. Kunne bestille store pakker med skinn, og bare være opptatt av kvaliteten og fargen. Nå kommer vurderingen av pris før jeg kan se nøyere på skinnet. Det er ikke bra, ser at det faglig er et dilemma. Heldigvis lager jeg ikke fine nye skinnsko, så problemstillingen dukker ikke opp så hyppig. Men, materialer koster mye, det er noe annet å drive for seg selv.

De dagene jeg klarer å legge stresset til side kjenner jeg mye på glede. Det er fint å holde på med håndverket, og mye av det jeg gjør kan jeg stå inne for. Planen er selvfølgelig å bli mye bedre, drømmer om å bli så flink at skoene jeg leverer ut ikke skal se reparerte ut. Litt avhengig av utgangspunktet, da. Støvlene på bildet har levd såpass lenge at de bare kan oppnå en bra facelift. Litt som meg, kanskje, selv den beste sminkør og ansiktsbehandler hadde ikke fått meg til å se pur ung ut.

Etter en statusoppdatering ser jeg at det ikke er snakk om tankepause, men heller et annet perspektiv. Tankene flyr, og de streifer også dere jeg er glad i, dere jeg savner, og dere jeg ikke kan nå. Jeg sitter ofte trøtt og sliten på kveldene og kjenner meg hul og alene, med savn etter å skape figurer. Kjenner at jeg har mindre energi enn da jeg var tjue, men også at jeg er på et bra sted. Livet er ikke så verst. Og nå skal jeg bare rense et sluk før en ny arbeidsdag.

Det er onsdag, og av ulike praktiske grunner har jeg fått en fridag. Det er deilig. Jeg har tro på at denne dagen skal bli ekstra lang, lys og lett.

Radioen spiller jazz. Solen er på vei opp. Det er november, men varmt høstvær, så det frister å sykle en tur etterhvert. Ut i lyset og dagen.

Det er fortsatt tidlig, ny dag, med nytraktet kaffe og grønne øredobber i ørene. Det har blitt en ny greie – ingen øredobber på jobb, bare hørselvern. Når jeg sliper.

Nå skal jeg virkelig kose meg med å male noen figurer. Ha en fin dag – der du er. Valgresultatet i USA er fortsatt ikke klart, så lever i litt spenning fortsatt.

Fast plass på kveldene nå.

Forrige torsdag dro jeg til svømmehallen på kvelden, både svømte og gikk i badstu, for så å sykle lykkelig hjem i mørket. Dermed var jeg fast bestemt på at dette skulle bli en fast vane hver torsdag.

I dag er det torsdag, og jeg syklet tidlig hjemmefra med badetøy i sekken fast bestemt på å dra til svømmehallen etter jobben. Men, det var så mørkt ute, vått, så deilig å være inne, at jeg jobbet litt lengre, og mistet helt lysten på klorvann og alt det andre. Lengtet bare hjem og fulgte lysten.

Hjem til en annen vane, som også er litt ny, der jeg siger sammen i lenestolen og ser på TV. Akkurat nå har jeg ikke skrudd den på, men har satt meg til rette – for snart skal jeg se hva resten av kvelden kan tilby. Før jeg tusler meg i seng, lykkelig over en ny natt.

Og i morgen skal jeg svømme. Før jobben. Tror det blir enda bedre. Sikkert en ny vane. Eller en fin enkelt- opplevelse.

I kveld skulle min yngste og jeg ut og handle, siden hun har vokst ut av jakken sin, og skoene mine er utgåtte, og ikke en modell jeg vil reparere. Oppgaven virket grei, varm jakke og nye joggesko.

Vi var innom mange steder og kikket rundt, prøvde litt. Men, nei, ikke noe fristet/ ble rett. Nesten skamfulle innså vi at vi ikke klarte det, og jeg begynte å tenke på hvor bortskjemt jeg var. Helt sikkert noe som kunne vært bra nok.

På vei til bilen fikk vi i det minste kjøpt med oss boller – så det ikke var helt forgjeves. Gode med en gang, før magens ublide mottakelse.

Sitter igjen og er litt oppgitt over det stadig tilbakevendende faktum at jeg ikke er handlingens kvinne. Bra for miljøet og økonomien, men problemet er ikke løst. Jakken er for kort på armene, og joggeskoene er ubehagelig slitte. Får satse friskt en annen dag, og forhåpentligvis klare oppdraget. I morgen blir det ikke, da er det dans. Som bare er så mye bedre. Glede og lykke.

De utgåtte skoene, med flere dager på seg.

Rart, nå har jeg virkelig byttet fokus, bort fra psyke, bort fra kontorarbeid, figurer, naturen, nå er det sko som gjelder. Og ting som har med sko å gjøre.

Leser med interesse innleggene i skomakergruppe på Facebook, hvordan de ulike oppgavene kan løses. Folk gir hverandre gode tips, og forstår at et problem kan løses på mange måter. Lim er spennende, lærfarge er spennende. For ikke å snakke om skinn og lær!

Var på skinntur med to venner med skinninteresse forrige uke. Det var gøy. Vi fikk se og kjenne på ulike skinn, og kjøpte noe. Sto og tok inn lukten og stemningen, og merket at jeg nok har savnet det. Å være en lærarbeider.

Oppgavene er varierte, det er gøy. Får virkelig brukt kreativiteten. De siste dagene har oppgavene variert mellom sko, vesker, jakker og nakkestøtter til bil, i tillegg til å lage noen egne ting. Bare elsker å være i verkstedet å jobbe, så nå må jeg komme meg avgårde.

Ps: jeg har ikke sviktet dukkene og figurene helt, de er bare litt ute av fokuset nå.

Nå har hverdagen forandret seg radikalt for meg, med lange arbeidsdager igjen, 5 og 6 dager i uken. Det er godt, jeg nyter det, gleder meg til en ny arbeidsdag. Og det å sette seg ned på kvelden, foran TV, gjerne med et håndarbeid i hendene, det føles godt. Kan til og med lengte etter det.

I kveld skulle jeg riktignok vært på dansen, gledet meg, men har vondt i halsen. De klarer seg utmerket uten meg, og jeg får sikkert dratt neste uke, så kan tillate meg å bare slappe av. Se et par episoder av en serie, kanskje. Oppdaget nylig den britiske serien Shakespeare & Hathaway, underholdende. Så, nå er det bare å krype sammen og nyte en time eller to, med kroppen og tankene i ro, slappe av. 🙂

Det var så deilig å dra til dans igjen i går. Vi møttes ute på plassen foran lokalet vi danser i, og mange hadde møtt opp. Det var så godt å ses igjen, og selv om vi ikke kunne klemme kunne vi se og smile til hverandre.

Kvelden startet med et felles møte, eller ting (som jeg så for meg der vi sto i en stor ring), hvor vi fant fram til hvordan vi skal gjøre det framover. Det er naturligvis ikke greit å holde hverandre i hendene, og pausene kan ikke fortsette som før. Vi fant gode løsninger for hvordan vi kan gjøre det, og framtidsgnisten var tent på nytt.

Høydepunktet var å danse sammen. Og vi kan mange danser hvor vi ikke holder hverandre i hendene. Vi danset i en stor og åpen ring med avstandsmeter, og klarte oss fint. Smilene kom fram, gleden var stor! Endelig er vi igang igjen! Og internasjonal folkedans lever!!