Denne sommerens kanskje største nye erfaring har vært å reise på retreat. Jeg har selvfølgelig hørt begrepet før, og sett det avertert, men ikke sett for meg at jeg skulle dra på det. For en opplevelse! Nå håper jeg alle som leser dette vil gjøre det en gang i livet, om de har det til gode.

Retreaten jeg dro på var i regi av Gitte Jørgensen. Hun har skrevet bøker som Pippi power, Når sjelen kaller, Simple living. Jeg har deltatt på noen av hennes kurs tidligere. Jeg liker henne veldig godt, synes hun har en spennende form på arbeidet med selvutvikling. Derfor var det en ypperlig mulighet å dra på hennes retreat i Danmark, var lykkelig for å komme med. Skulle etter planen vært på folkedanstur i Bulgaria, men takket være korona endte jeg opp i Højby.

Jeg kjørte nedover med nokså mye uro, det må jeg innrømme. Tenkte mye på om det egentlig var så lurt at jeg dro. Jeg kjente ingen der. Jeg brukte tiden og pengene mine på bare meg, i steden for å være fornuftig. Var litt redd for at det var koronafeil, siden jeg nesten ikke så noen norske biler på veiene. Kjente på usikkerheten rundt de andre deltakerne, som sikkert var mye bedre enn meg. Og jeg skulle dele rom med noen.

Det gikk så fint. Hun jeg delte rom med var veldig søt, og ikke noe problem å slappe av med. Stedet, som heter Fyrregården, var vakkert og innbydende, ga meg straks mye ro. Det var som om verden utenfor knapt eksisterte. Vi var i en vakker hage med blomster, bier, humler og sommerfugler, stemningen var lett sommer. Etterhvert slappet jeg av i gruppen og følte meg ikke underlegen, men som en av dem. Alle var der for å ha det godt med seg selv og de rundt seg.

Fra den blomstrende hagen.

Opplegget var variert og spennende, Gitte hadde klart det igjen. Vi mediterte, danset, badet, hadde refleksjonsrunder, yoga, gåturer, massasje, så en utstilling, og mat. Maten var et kapittel for seg, med nydelig vegetarmat. Det skulle kanskje få en til å tro det ble en slankeretreat, men til tross for mye fysisk aktivitet la jeg på meg. Bekymringsløse og velsmakende kilo som går bort igjen.

Det var tidvis litt tøft arbeid, hvor det var godt å være alene og summe seg, tenke. Det fine var at jeg var der, til stede i det arbeidet, og kunne fordype meg i det, komme fram til nye erkjennelser, eller hente fram noe som lå gjemt. I alenetiden var jeg på en vakker sandstrand, hvor det var lett å finne en uforstyrret plass. Nyte solen og lyden av bølgene og badende sommergjester.

De følelsene av velbehag jeg sitter igjen med gjør det lettere å skulle møte høsten, og usikkerheten jeg har kjent så mye på i sommer. Jeg vil holde skuldrene senket og tro jeg kan klare det. Alt sammen. Jeg er sterk som en okse og sta som et esel, nysgjerrig som en geit og kunne sikkert fortsatt. Skal spare dere. Men, kan tipse dere om å lese om Trines Retreats (hun som driver Fyrresgården og lager den gode maten og vakre hagen) og selvfølgelig Gitte Jørgensen. Hun holder kurs i Norge innimellom, verdt å ta sjansen.

Denne sommeren har blitt en treningskamp i indre styrke. Jeg står ovenfor en usikker framtid kjennes det som, og jeg ventet på flere svar da jeg gikk i ferie. De jeg skulle få svar fra gikk i ferie. Og jeg går ut fra at de fikk nettopp det – ferie. For meg har det utviklet seg til det motsatte, jeg grubler og tenker og bekymrer meg, og da fungerer jeg best med å gjøre noe. Helst hele tiden. Våkner flere ganger på nettene, og står ofte tidlig opp. Da er det bare å komme igang, lage meg resultater.

Det er ikke farlig å ha en aktiv sommer, så det bekymrer meg ikke, men det irriterer meg mer og mer at det er så vanskelig å forholde seg til avtaler. Avtaler om å ringe, sende en melding, gi en tilbakemelding. Jeg blir så irritert over at folk er nonchalante. Det er to forskjellige ting å være den som skal gi et svar og den som skal få et svar.

Det slår meg at jeg kanskje er sånn selv, uten å legge merke til det. Om noen venter på en tilbakemelding fra meg, og jeg ikke er klar over at de gjør det, så hører de ikke noe fra meg. Det kan hende det bunner ut i en form for uvitenhet, at de det gjelder ikke tenker at det er så avgjørende viktig for meg. Men, fakta er at vi hadde avtaler som ble brutt, og det er vel hovedgrunnen til at jeg er så frustrert. Og ikke klarer å koble ut i ferien.

Men, det fører som sagt til at jeg får utrettet mye, og det liker jeg. I går var jeg på Hadeland glassverk og så på Leonardo da Vinci- utstillingen. For en mann! Han fikk virkelig utrettet mye i livet. Ble helt slått av den kapasiteten, på så mange plan. Tankene hans om livet var også imponerende! Nå har jeg fått et idol her. Og kan hvile litt bedre i øyeblikket. Søke etter ny kunnskap. Må lese det han har skrevet, og oppdatere meg på alle hans oppfinnelser. Ble så imponert over at han klarte å tenke så mye nytt. Han ventet nok ikke på at andre skulle gi han svar. Han hadde nok tro på seg og sin kapasitet, hadde styrken. Fantastisk å få et innblikk i dette geniets verden. Det er ikke noe galt i å plukke opp en smule og tygge på den.

Om du ikke har vært der enda er det muligheter en stund til. Vi var mange som kunne fryde oss og bli imponerte over mesteren i går, og de tidligere dagene denne sommeren. At dette blir delt med så mange er flott. Historien lever!

Dette bildet var å se, uten munnbind. Vi spritet hender og holdt avstand, så korona var i moderat fokus.

I likhet med veldig mange andre har denne sommerens ferietur foregått i bil, i vårt eget land. Og det var ingen dårlig opplevelse, tvert imot. Min datter og reisevenn kunne konstatere at det beste med turen var bilkjøringen og måltidene.

Vi rakk å se og oppleve mye på denne turen, og variasjonene var store. Det er særlig naturopplevelser som sitter sterkt igjen i minnet, for et variert og spennende landskap vi har i dette landet. Jeg har tenkt at vi overdriver, lager det større og mer spesielt enn det er, til jeg har fått oppleve det selv, og sitter igjen med ærefrykt. Det er virkelig verdt turen å kjøre over fjellet til Bergen, og også fra Nordheimsund til Stavanger, se hvordan det varierer fra høye fjell og goldt, med fjellvann, fosser, dype fjorder, til lavland og frodig jord, kyst og svaberg. Sørover fra Stavanger langs kysten på Jæren er et eget eventyr, med åpent flatland og lange sandstrender. Vi kunne like gjerne vært på Blåvand i Danmark da vi var på Orrestranda. Videre sørover endrer landskapet seg igjen til nye knauser og svaberg, som blir mer og mer fjell med små innsjøer. Og vipps var vi over på Sørlandet, og fulgte kysten oppover, med småfjell og skoger, vakre små byer, og over i mer åpent og velkjent landskap igjen.

Vi moret oss litt over dialekter også, det var spennende å stoppe på ulike steder å høre folk snakke. Fascinerte over hvordan dialektene endret seg. Lett å tenke at det var påvirket av naturen og klimaet. Hvor kommer egentlig skarre r fra? Og hvor går grensene? Vi så dem ikke. Ikke nynorsk/bokmålgrensen heller, men vi så spor av dem på skiltene.

Maten rundt omkring var bra, vi fikk servert mye god mat, men dessverre ikke så mye lokale spesialiteter. I Hallingdal spiste vi småmat og lefsekling, og på Jæren spiste vi kumle, i Bergen fylt bolle med romkrem- som kan ha vært noe lokalt. Det slo oss at maten er mer og mer lik alle steder, og variasjonene er små. Mange var opptatt av kortreist mat, så ingrediensene var nok lokale om enn i retter etter en mer nasjonal lest/ standard. Vi var jo ikke spesielt godt forberedte før reisen, så det kan hende jeg er på tynn is nå. Vi spurte ikke om lokale retter, og har lite formening om hva som eventuelt skal finnes. Merket generelt at den allmennkunnskapen var så som så, hadde ikke lest meg opp på historien før vi kom, og var mest opptatt av opplevelsene i øyeblikket. Sanseinntrykkene.

Vi så en del byer og tettsteder også, litt som en del av allmenndannelsen til avkommet, og oppfriskning for meg. Først stoppet vi i Hallingdal og sov to netter på hytta. Gikk en frisk fjelltur, hvor det faktisk sluddet litt, og nøt fjellvandringen på stier og over snø som fortsatt lå i enkelte områder. På kjøreturen til Bergen fikk vi sett Geilo, som hadde vokst mye siden sist jeg var forbi for kanskje 25 år siden. Stoppet i Eidfjord og spiste, gikk ned og så på utsikten over fjorden, den første av dem vi så. Bergen besøkte vi grundigere, sov en natt. Vi tok fløybanen og gikk rundt i byen, så gater, torg, smug, Bryggen, utstillinger. Kafeen det lille kaffekompagniet hadde god kaffe og kake! Regnet kom, og vi dro. Så Osøyro, som jeg gjerne skulle sett mer av, og vil anbefale andre å ta en titt på. Nordheimsund var et lite sted, som hadde noen fosser å by på, ellers var det ikke så mye vi bet oss merke i, den kvelden og natten vi var der. Vi fikk sett Jondalen, som jeg bare hadde et forhold til gjennom et stev, det var morsomt. I tillegg til at vi også fikk tatt ferge over Hardangerfjorden. Odda var et sted vi eller iallefall jeg hadde hørt om, som vi nå har sett, og selv om det lå fint til mellom fjellene kunne vi nok ikke bodd der. I Stavanger ble vi en natt, og fikk sett mye av sentrum gjennom timer med trasking på kryss og tvers. Vi fikk med oss et museumsbesøk som var interessant, lærte mye om byen, og fikk reflektert over samfunnsutviklingen som har skjedd de siste 100 år. Spiste lunsj på Hverdagsgodt, en koselig kafe som er verdt et besøk. Med mye penger skulle vi ha reist ut til den tropiske øya

Flor og fjære og sett på alle vekstene og nytt en treretters middag, etter guidet omvisning, det kan jo du gjøre. Vi kjørte gjennom Sandnes, før turen gikk ut til kysten og Orrestranda. Der gikk vi tur, og fikk oppleve strandliv på en fantastisk sandstrand. Overraskende nok var det flere som badet, vi syntes det holdt med litt vassing, med 20 grader i lufta og klart kaldere i vannet. Spiste middag på Nærbø, kan anbefales! Kjørte rundt og så mer Jæren, før vi kom til Egersund og gikk litt rundt. Sov i Moi, som jeg hadde hørt om fra jeg var liten, siden en dame jeg kjente var derfra. Det var et lite sted, som du nok må være fra for å nevne. Bortsett fra oss da, nå har det blitt en intern snakkis. På Sørlandet stoppet vi i Grimstad og Tvedestrand. Hvor vi gikk rundt og tittet og spiste litt på kafeer. Kjørte gjennom Arendal, og tror det blir et lenger og mer engasjert besøk dit en annen gang.

Veiene har vært varierte, et eventyr i seg. Har kjørt gjennom tunneler godt over en mil lange, så rakk å tenke på boken 1984 og undre på om vi noen gang skulle komme ut i lyset igjen, før vi var gjennom et fjell og i et nytt miljø. Noen steder var veien så svingete og smal at det stort sett bare var plass til en bil i bredden, og fartsgrensen var 80 km/t. Da kjørte jeg turistfart i 30, og vi overlevde med glans. Rett ned i en fjord på den ene siden og bratt fjellvegg på andre siden av veien. Et sted var veien så svingete at hårnålsvingene virket nesten for krappe for min lille Honda jazz, da var det morsomt å krype ned, ratte. Noen køer kom vi også ut for, men ikke så mange. Turen var alt i alt en drøyt 150 mils fornøyelse.

Fottur ved Reineskarvet.
Utsikt fra Eidfjord.
En bygate i Bergen.
Vei over foss.
Hardangerfjorden mot Jondalen.
Bygate i Stavanger.
Vei langs Jæren.

Jeg er så heldig denne sommeren, fordi jeg har muligheter til å reise litt rundt i landet. Det er så mye fint å se. Selv i nærmiljøet er det vakre steder å reise til, begeistre seg over.

Når solen skinner over fargerike steiner og svaberg er det rene kunstverk, sol på gylne strå likeså. Det er en nytelse å være ute og la seg forføre av dette vakre.

Forrige uke var jeg på Sørlandet, og der var det fantastiske roser og andre blomstrende vekster som kanskje gjorde størst inntrykk. I tillegg til den varierte kysten og fargene i naturen. Ren magi, som av en eller annen grunn får mye mer oppmerksomhet når jeg er på reise.

Sansene er åpne, det er som om jeg har en uendelig grådig appetitt. Bare suger inn så mye som mulig, med sterk energi. Kjenner ikke på sult eller trøtthet, blir bare gira og glad.

For en lykke- så heldig jeg er som kan oppleve dette. Tusener av små undre, som ligger der like foran meg. Håper du også gleder deg over alt det nydelige naturen byr på, og setter pris på små og større reiser i vårt eget land denne sommeren.

Se for deg at du er en båt. En liten robåt som har ligget trygt forankret i lang tid. Trygt forankret, men på en brygge mellom store seilbåter og cabincruisere. Og en og annen gammel tresnekke kanskje. Mens du har ligget til kai har du løftet årene ut av og opp i båten igjen gjentatte ganger, vurdert att og fram hvor vidt du skal beholde begge to eller klare deg med den ene. I det du løsner fortøyningene og bestemmer deg for å dra videre har du bare beholdt en, og starter på en ny reise.

Det er bra strøm i vannet, du har fortsatt en dregg i båten, masse tau, og en åre. Reisen starter rolig. Du driver litt av sted, og kan ro sakte med den ene åren. Ved å vente mellom åretakene, ta det rolig, vil båten rekke å rette seg opp før neste tak, så du slipper å bevege deg i sirkel. I sirkel rundt og rundt på det samme stedet. Rolig hvile og la deg drive forsiktig framover, så lenge du skulle i retningen strømmen fører deg.

Skulle du forville deg langt til havs og kjenne at redselen tar over, er det mulig å be om hjelp. Av en større båt. Be om å få slepehjelp, siden du har nok tau. Komme deg på rett kurs igjen, og kanskje være klar for to årer igjen. Kjenne at det ikke er så dumt med mer kontroll. Eller bare ha kommet inn på roligere vann så du kan klare deg selv videre.

Enn så lenge er du bare nettopp ute fra den trygge havna og lar deg drive med strømmen. Du kjenner på optimismen og lettheten ved å være fri. I egen båt. Med tau, dregg og åre.

Går det an å være glad når noe er trist? For det første, går det an å kjenne på to så motstridende følelser samtidig? Og vil jeg ved å kjenne på begge følelsene bedra den ene følelsen?

Jeg tror det går an å finne en balanse. Jeg tror det går an å være veldig glad og samtidig være veldig trist. Det er ingen motsetning, slik jeg ser det. Jeg er ikke mindre glad for det jeg kan glede meg over, og heller ikke mindre trist over det som bare er sørgelig.

Nå står disse to i sterk kontrast til hverandre i mitt liv. Jeg er veldig glad over at det ble en fin utstilling i går, med hyggelig kafe, nydelig gitarspill og god stemning. Jeg kjenner på takknemlighet over de som kom, responsen jeg fikk på det jeg stilte ut, gleden over at det jeg lager appellerer til noe i andre og at jeg også fikk solgt noe. Kjenner på kjærligheten, og er glad. Samtidig som jeg er dypt ulykkelig. En niese jeg er veldig glad i har mistet sønnen sin. Det er så forferdelig trist, vondt, leit. Det er vanskelig å beskrive, og det skulle ikke vært nødvendig å måtte beskrive det. For det skulle ikke skjedd!

Så sitter jeg her og kjenner på disse to sterke motstridende følelsene. Sender varme tanker i mange retninger. I glede og i sorg. Og vet at dette representerer livets mange valører. Ute regner det. Og gjenspeiler nettopp det jeg kjenner på. Det er trist, grått og vått, samtidig er det en glede for den tørre jorda og alle plantene.

Ved å finne balansen mellom glede og sorg tror jeg begge følelsene blir ivaretatt. Jeg tror ikke jeg bagatelliserer og mangler respekt. Det har aldri vært i mine tanker å neglisjere, hverken sorg eller glede. Det er viktig det! Det er jo selve livet.

Å fornekte sitt opphav er i bunn og grunn å fornekte seg selv.

Å rakke ned på sitt opphav er i bunn og grunn å rakke ned på seg selv.

Å møte sitt opphav er å møte seg selv. I møtet kan du lettere sortere hva som er deg og hva som er ditt opphav.

Ved å snu ryggen til det snur du ryggen til deg selv. Og tankene står fritt til å lure deg. Lure deg til å tro at ting er annerledes enn de er. Historien vil endre seg, minnene vil endre seg. Egenverdien kan lett tape seg.

Ved å gå på en barndomssti alene vil de sanne minnene dukke opp igjen. Først da er det mulig å være nær dem. Tiden blir borte. Tankene blir borte. Minnene lever. Og du finner deg selv. Den egentlige sanne deg.

Det finnes teorier om at vi velger våre foreldre, at de skal lære oss noe i dette livet. For disse teoriene tar utgangspunkt i reinkarnasjon. Og ved å gå inn i de tankene blir jeg nysgjerrig. Hva var det jeg ville i dette livet? Hva søkte jeg, hva ville jeg lære?

Og så kan en undre seg over om tiden på dette livet også er styrt av noe større. Om det er en forklaring på hvorfor noen har så korte liv mens andre har lange. De som nærmest er her som små blaff – var det lite de skulle lære i dette livet? Kanskje de har kommet lenger i utviklingen. Jeg tenker på den vakre midtsommergutten. Og min mormor, hun mente iallefall at min bror som døde bare to og et halvt år gammel var bedre enn oss andre. De beste dør først, sa hun.

Så står jeg tilbake ved utgangspunktet, å fornekte seg selv. Det er ikke bare trist, det er også å disse sin eksistensen. Jeg tror mer og mer ettersom jeg lever at hvert liv er unikt, og at akkurat dine egenskaper, din personlighet er et viktig bidrag i artsmangfoldet. Og du ble akkurat deg fordi du valgte de foreldrene du gjorde.

Min søken etter forståelse av livet..

Forhåpentligvis rekker jeg å bli rundt de hundre, og mye klokere enn jeg er i dag. Det tar tid å forstå dette livet. Og selvfølgelig er det uendelig mange måter å forstå livet på. Det er iallefall en gave vi bør ta vare på, og verdsette.

Klemmer seg fast og holder meg tilbake, enda jeg ikke har tid. Det er så mye jeg skal rekke, og tiden går bare fortere og fortere. Setter jeg meg ned foran tv’en går det fort timer, da er det tiden som klemmer, holder meg fast så jeg nesten ikke kommer meg i seng.

Eller, kanskje jeg bare gir tiden skylden. Skylden for at jeg tidvis har lav arbeidsmoral. Tillater meg å sitte ned og bare glo. Mens sekunder og minutter galopperer av sted. Hjelp!!

Da jeg var i Dublin en gang fant jeg denne klokken – bare måtte ha den. Mange ganger om dagen passerer jeg den, og blir minnet på at tiden flyr. Og da tar jeg ofte vingene fatt, og surrer omkring. Noen ganger veldig målrettet og tilfredsstillende, andre ganger inspirert av fluen.

Så hva er det jeg skal rekke hele tiden, kan du undre, og det er ikke rart. Jeg vil skape noe, lage ting. Fordi det gir meg ro og glede. Og så ordner og fikser jeg, i forsøket på å være en god mor og husmor. Både i huset og hagen. Men aldri er det nok, jeg ser alltid mer som skulle vært gjort. Det kan hindre meg fra å gjøre noe, annet enn virring. Jeg vil utvikle meg og lære, vil tenke for meg nye tanker, og vokse som menneske. Og selvfølgelig må jeg holde meg fysisk aktiv, være i form. På toppen av det hele hører jeg at det er viktig å slappe av. Når skal jeg rekke det uten å få dårlig samvittoghet for alt det andre som skulle vært gjort?

Det er enklest å slappe av når jeg er sosial. Derfor har jeg en tendens til å velge å være sosial nokså ofte. Det igjen kan bety at jeg egentlig er ganske lat og avslappet, siden jeg velger bort hagearbeid, enkel oppussing, husvask, lange sykkelturer.

Nå er det nydelig vær ute, og frodig gress i hagen. Så for å få en deilig tilfredsstillelse skal jeg straks ut å klippe gress og gjøre litt forefallende utearbeid. Mens tiden sikkert løper videre. Det gjelder å finne rytmen, så vi kan løpe i takt.

Et sekund er alt alt som skal til for at livet livet gjør en helomvending.

Du kan tenke at livet er bra, det svinger i takt med dine ønsker og behov. For vipps å føre deg ned i avgrunnen.

En avgrunn du ikke visste var der. Et ukjent dyp uten bunn. Hvor du stadig svever i blindt mørke.

Til lyset sakte begynner å trenge inn og gi deg næring igjen. Næring til å skape, leve, le på nytt. Med en erfaring som gir deg en større palett. Flere farger males inn bildene, og skyggene har fått en ny dimensjon.

Som kan lede til en ny helomvending: hjertet i brann og blussende kinn ingen matlyst og superenergi. Eller et nytt liv, som skriker mot deg og trenger deg døgnet rundt. Fyller deg med kjærlighet og gleder, smil og praktisk arbeid.

Ingenting blir som før. Det er det ikke noe som gjør. Dagen kan ligne på den i går men se godt etter, og den er en ny.

Vi får nøye oss med de få gangene livet gjør helomvending. De jevne gode hverdagene hvor vi må lete for å se forandringer, de er nok tross alt best.

Hjemmekontor, en dag på det jevne.

Det er ingen hemmelighet at jeg bor i et eldre hus med hage. Jeg liker det veldig godt, og vil klare meg selv. Men, det hender jeg ikke klarer det, og da er det en utfordring å be om hjelp. Om det er store ting må jeg selvfølgelig få profesjonell hjelp, men noen ganger er det enkelt ting, som kan løses med litt hjelp. Nå har jeg nettopp klart å spørre faren til barna mine om han kunne skru løs en skrue, så jeg fikk tatt ned et defekt takbeslag. Jeg kan bruke drill, men ikke flere meter oppe i en stige. Heldigvis var det ikke noe problem for han.

Tidligere i ettermiddag har jeg hjulpet til å pakke varer i en bruktbutikk, som legger ned midlertidig. Det var mye sjauing og bæring, men fint å kunne hjelpe. På to timer rakk vi å få gjort nokså mye. Og, i den ånden var det jeg mannet meg opp og spurte om hjelp.

Å være hjelpeløs, det er ikke noe for meg. Jeg liker å tro at jeg kan klare meg selv. Jeg liker å kjenne meg selvstendig og sterk. Men det slår meg at jeg er sterk når jeg tør å be om hjelp også. Når jeg tør å innrømme egne begrensninger. Gjennom koronatiden har jeg blitt veldig klar over at jeg trenger andre. Kan allikevel stå solid i meg selv. Være alene. Med litt hjelp.