Å jeg strever så med mine små du

Fant dette utkastet i kladden min her, og må smile. Nå er ikke dagene så hektiske at jeg kjenner igjen dette stresset. Men, jeg vet at det kan være der. Flere som nyter at det er en roligere pause?

Små tanker. Som surrer rundt oppi hodet i full fart. I alle retninger. Temaer spriker vidt og bredt.

Små pulsslag. Det går i et bankende kjør. Ikke like fort hele tiden, og ikke like rytmisk hele tiden heller. Hører dem i ørene når jeg lytter. Og da kjenner jeg på tiden.

Små øyeblikk. Øyeblikk av fortvilelse og avmakt. Jeg orker ikke mer. Ikke mer forventninger. Ikke mer klokkeslett jeg må rekke. Ikke flere avtaler jeg må huske. Ikke flere avgjørelser jeg må ta.

En ny lørdag.

Jeg drømte så livaktig om egg og bacon. Eggene var i fast omelettform, og det var flere sorter bacon å velge mellom. Lyden av baconet som freste under steking på en varm stein vekket meg. Og jeg merket at jeg var sulten. Men, ikke fysen på bacon. Godt fornøyd med yoghurt og korn. Og nytrukket kaffe. Det var som vanlig høydepunktet.

Kaffe, det er en drikk som fascinerer meg. Hvordan lukten sprer godhet og varme rundt i huset, og hvor godt det er med de første munnfullene på morgenen. Når jeg er på min tredje eller fjerde kopp er det ikke like godt lenger, eller, det er ikke for selve smaken jeg drikker den. Det er vanen, varmen i kaffen, og at den speeder meg litt opp. Det merkes først og fremst på hjerteslagene, kroppen ellers forholder seg nokså rolig, bortsett fra føttene som ofte tramper en rytme.

Kanskje for rolig tenker jeg her jeg sitter. Sitter og sitter. Mens jeg leser eller glor. Det verste er når jeg bare sitter og glor, på mobilen eller TV. Noe interessant innimellom, men mest åndelig junkfood. Det trenger jeg sannelig ikke, kjenner at det legger seg som et fettlag rundt hjernen/hjertet/ sansene og gjør meg slapp og tiltaksløs. Blir sløvet, men ikke mer enn at jeg kjenner på ubehaget det gir, over spilt liv og spilt tid.

Tiden og ikke minst den spilte tiden er noe som bare opptar meg mer og mer. Jo eldre jeg blir jo tydeligere er det. Nærmest en skam som farer gjennom meg etter sløste timer. For, jeg har noen poser med gode bøker som venter på meg. Jeg vet de vil få mye mer ut av å lese enn å se lett underholdning. Allikevel kan det fort bli et program til, en episode til, og vipps var den kvelden over. Prøver jeg å memorere det jeg har sett er det ytterst lite jeg husker.

En ny dag har bare såvidt startet, sol og klar himmel der ute. Fortsatt litt kaldt etter natten, rimfrost på bakken. Det blir garantert en tur ut i solen etterpå, har lyst til å dra på en strand og plukke søppel. Eller gå en lang skogsrunde hjemmefra, la bilen stå. Får avveie valget mens jeg sitter og hører radio og lager noen figurer.

Hva møter oss i isolasjonstiden?

Det er rart å leve i fysisk isolasjon som vi gjør om dagen, med en høyere aktivitet på sosiale medier enn normalt. Nå snakker jeg selvfølgelig bare for meg selv. Jeg er innom Facebook mange ganger om dagen, og titter på venners innlegg. Det slår meg hvor mange som er flinke til å holde motet oppe med humor, som sikkert er like smittsomt som viruset vi isolerer oss fra. Det er iallefall en næring jeg merker at jeg trenger.

Jeg har trodd at jeg egentlig ikke er så sosial, at jeg innerst inne liker godt å være alene – til og med foretrekker det. Gjennom disse dagene ser jeg hvor misforstått det var, jeg er glad i å ha mennesker rundt meg, være en del av fellesskapet. Og jeg er stolt av det. Å være et flokkdyr. Kjenner på at det er sammen vi får fram det beste i hverandre, og det verste da. Det er kanskje ok det også? Alene blir det lunka, dvaskt og slapt.

Jeg er ikke helt i form om dagen, tror nok det er med på å påvirke. Er forkjølet og sliten i kroppen, tung i hode. Med all informasjonen vi omgis av er det lett å innbille seg at det er det fryktede viruset som herjer litt med meg. Uten frykt, bortsett fra at jeg kan være en smittespreder.

Sikker psykisk, er det noen som antyder, og det kan godt hende. Betyr det i tilfellet at jeg ikke har vondt i halsen og press i hode, men at det er tankene mine? Følelsene mine? Skit samma, det er det det er, og gjør meg slapp og sliten. Tenker å gå ut en tur i sola uansett. Alene. Holde avstand om jeg treffer noen. Og da snakker vi iallefall psykisk, når alle man ser går i bue rundt hverandre uten å veksle blikk en gang. Den kontakten vi får ved å se på hverandre og gi hverandre et smil, den tror jeg vi bør by på. Det gir så mye mer enn jeg har tenkt på før. Når det nærmest er borte er verdien tydelig. Jeg som trodde det bare var blikk fra de nære som betydde noe.

Et flokkdyr som har kommet bort fra mye av flokken min. Heldigvis er vi en liten flokk her hjemme, så jeg slipper å gå i panikk. Og vi har det varmt og godt. Det kunne vært så mye verre. Som Moria, det er vel det mest ekstreme av onder vi blir servert om dagen. Håper inderlig det går mot en løsning der, at vi ikke skal være indirekte skyld i en stor tragedie med et fatalt utfall. Det er for ille som det er, og det er vanskelig å ta det inn over seg. Som vanlig er det lett å være navlebeskuende.

Ja til humoren i denne rare tiden, og varmen fra solen på ensomme turer. Å huske på at livet egentlig er ganske bra her, at vi tross alt er heldige, selv nå. Med tanke på andre.

Nye tider

Nå er det nye tider, hvor vi må omstille oss delvis, legge opp til å leve på andre måter enn vi pleier. Det er en del substans som er lik, men selv det kjente får en ny kulør. Nå lager jeg for eksempel mat nokså likt det jeg pleier, men det føles annerledes. Jeg ser og verdsetter ingrediensene mer, tar ikke for gitt at jeg kan kjøpe mer når det er tomt.

For det kan jeg ikke. Jeg kan ikke rusle ned til lokalbutikken og kjøpe det jeg trenger. Det er tomt. Tomt for hvetemel. Tomt for brød. Melk. Egg. Smør. Uten at det er en mangel, sier myndighetene, for det er mat nok til alle. Lenge. Vi har store matlagere. Og så fortsetter folk å hamstre. Så butikkene stadig går tomme, og vi som forsøker å ta det rolig blir kreative.

Det går an å erstatte den maten jeg eller vi pleier å spise med noe annet. Det er en fin anledning for meg til å bake med ulike meltyper, siden jeg må gjøre nye framstøt som brødbaker, om vi skal spise brød. Kan jo holde oss til noe annet en stund. Jeg er ikke redd for å sulte med det første.

Jeg må innrømme at det gjør noe med meg å gå inn på en veikro, stengt med sperrebånd, som om det hadde brent der, eller noe. Og ingen mennesker. Bare ett menneske på jobb. Som hadde lite å gjøre. Og vi passet på at det var god avstand mellom oss, også psykisk. For det har jeg lagt merke til og undret meg over, vi søker ikke hverandre som vi pleier. Lite blikkontakt og smil, mange virker redd andre. Og med grunn. Jeg kan jo påføre deg død om vi puster den samme luften, og omvendt.

Stengt spisesone på veikro.

Det er bare å holde det ut. Det vil bli bedre igjen. Det har bare såvidt begynt, men det vil ta slutt. Det er bare å tenke positivt og optimistisk. Det er nå vi kan senke skuldrene fordi vi ikke skal rekke noe på en stund, tidsklemma er borte. Vi får åpne armene og ta godt imot luksusen, tid og ro. Så lenge vi holder oss friske, eller gjennomlever viruset og blir styrket. Ha en fortreffelig aften. Her nærmer det seg deilig mat, og sikkert en god film på TV.

Når er nok nok?

Nå er nok nok.

Eller er det nå?

Kan jeg være så sikker på at det er nok?

Kanskje jeg orker litt til.

Kanskje jeg orker litt

Til.

Nei, det er nå-

Nå det er nok.

Og i hode koker en liten suppe av noe som kan være en uskyldig forkjølelse eller et virus. Det sikre er at halsen verker litt og det lurer en liten hodepine. Jeg vil ikke kjenne etter i disse tider, for jeg vil være tøff og drite i koronaviruset som får alt for mye oppmerksomhet. Men, litt forkjølelse får jeg godta, siden det er noe der. Leve hvitløk, appelsiner og urtete.

Tanker om været

De siste dagene har det vært ekstremt, dette været. Jeg har befunnet meg langs kysten i Bohuslän, og der har det blåst, voldsom vind i flere dager. Med regn. Alt for mye regn ser det ut til, det er for mye vann overalt. Sjøen beveger seg innover land og omformer landskapet. I bekker bruser det mer enn det sildrer, og uansett hvor man ferdes er det en fordel med vanntett fottøy.

Nyhetene er fulle av værvarsler, det er ekstremvær over alt får jeg inntrykk av. På fjellet er det uframkommelig, krise med snøskred, masse snø og vind. Og folk kjører. Sitter fast i snøfonner og reddes løs. I sør er det veldig høy vannstand, rekordmålinger, og folk får ødelagt hus og eiendeler.

Vi snakker om miljøkrise, og kanskje er det det vi er vitner til. Selv om noen beroliger oss med at det alltid har vært svingninger, at det er det naturlige. Vi vet vel ikke helt, må bare leve og se. Det som er sikkert er at vi ikke vil la naturen stoppe oss. Vi vil bo i vannkanten, ha den beste utsikten til vannet på de gode dagene. Vi vil ikke kjøre den lange veien rundt når det faktisk går en vei over fjellet. Vi har mer tillit til at brøytemannskap klarer å holde veiene oppe enn at været skal ta kontroll. Dessuten har vi så fine biler i dag. Som skal tåle det. Og med alt det tekniske utstyret frykter vi ikke for å bli sittende fast. Bilene piper jo før vi når faren.

Allikevel er det mange som erfarer nettopp det i disse dager, naturen tar kontroll. Enten vi liker det eller ikke, så blir vi små. Det hjelper ikke at vi føler oss store, rike og mektige med alt pengene våre rekker til. I en større sammenheng betyr det ikke noe. Eller, kanskje vi er skyld i alle krisene ved vårt hysteriske forbruk?

Det er for eksempel vel og bra å kjøre el-bil, men ikke når alle familier skal ha en eller to, i tillegg til bilen for lange turer. Når vi ikke orker å bli heftet i ladekøer. Da synes jeg vi er litt navlebeskuende og dumme, for det er så mye forbruk i det. Hvor mange biler trenger en familie, strengt tatt? I alle fall der det går an å sykle, ta buss, trikk, tog eller ferge? Vi har tid til det, den ekstra tiden det tar å gå og kanskje vente. Men vi må ofre noe. Vår personlige frihet, komfort, uavhengighet. Og vi blir eksponert for andre mennesker, må forholde oss til andres energier, lukter, stemmer og øvrige lyder.

Da er jeg tilbake til været igjen. For det har slått meg de siste dagene, mens det stormet som verst rundt meg, ble det stille inni. Stormene la seg, jeg hadde ro. Det var deilig, en fredelig og solfylt sommer. Som jeg har tro på vil vare en stund.

Et bilde av det ekstreme været, fra meteorologisk institutt.

Om å holde seg godt

Noen får høre at de holder seg godt. Hva betyr det egentlig? De som ser yngre ut enn de er, som kanskje er nesten like slanke som de var for ti år siden, tjue år siden, de holder seg godt. Det betyr vel at de tar vare på sin egen kropp. Kanskje de spiser sunt og trener, eller at de bare er sånn naturlig. Vi er jo så ulikt bygd med ulik forbrenning, at noen bare er slanke. Og det trenger ikke å være kroppens form som avgjør om vi holder oss godt.

Når huden ikke er for rynkete og håret fortsatt har fargen, ikke har blitt grått, da holder vi oss vel godt. Men, om det betyr masse dyre kremer for å ta vare på huden, kanskje til og med litt kirurgisk hjelp, holder vi oss godt da? Og det samme med håret, de fleste godt voksne farger håret, og har gjort i mange år, så hva som er naturlig farge er ikke godt å si. Er det da å holde seg godt? Jeg slår et slag for både rynker og grå hår, gi tilskueren en ytre fortelling om et levd liv. Det handler mye om utstråling. Da kan vi si at de holder seg godt.

Å holde seg godt må vel være å holde seg oppegående, tenker jeg, være interessert i noe, ville utvikle seg, kjenne på bevegelse. Det er så godt å se og høre folk som gløder for noe, som blir ivrige. De holder seg godt.

Blomstene på bildet holder seg godt. De ble plukket i september, og har fortsatt form og farge. De ligger her og pryder stuebordet mitt, med sine vakre linjer. Det er spennende å iaktta dem. De siger sakte sammen, får tydeligere “årer” eller linjer, blekner litt, og tåler mindre. Stadig blir jeg minnet på at det var en sommer i fjor. De vokste og prydet i en hage. De innehar noe perfekt og unikt, hver og en av dem. De holder seg godt.

Om nytelse og undring.

Det var en vakker solskinnsdag i dag, og mange visste å sette pris på den. Vi var en liten gruppe som hadde avtalt å møtes på Jeløya, for å gå tur, og gå på utstilling. Det var såvidt vi fikk parkert, biler og folk overalt. Heldigvis. For det viser jo at vi setter pris på sola og naturen vår, vet å nyte.

Mange brente bål langs sjøen. Det luktet godt av bål og sjø. Og folk var glade. Mange barn med lykkelige stemmer. Smil og latter. Noen fisket. Mange tok bilder. Og der starter min lille undring. Hva er det som gjør at vi elsker å ta bilder av sol, sjø, trær, steiner? Jeg sier vi, for jeg tok flere bilder selv, hvor jeg forsøkte å fange opp lyset. Er det for at nytelsen over dette vakre skal vare?

I solskinn er det lettere å ta mange bilder, men når jeg ser på dem nå, ser jeg at de er nokså blasse. Det er vanskelig å fange opp sola i et enkelt mobilkamera. Det hadde kanskje vært mer verdifullt å være helt tilstede i øyeblikket i stad, suge det inn og lagre det i minnet.

Treet på bilde over er vakkert, synes jeg, også når jeg ser på bildet. Men, det var noen intense farger der som jeg ikke klarte å fange opp med kameraet. Stammen var full av grønne nyanser, som var det første jeg så. I tillegg til formen med grenene. Når jeg ser på bildet oppdager jeg stadig nye detaljer på treet, som jeg liker. Disse små utvekstene her og der, de er interessante.

Kan undre meg over hvor gammelt treet er, og hva det har opplevd. Morsomt å tenke at hver av disse utvekstene inneholder minner. Som at den tredje “vorta” til høyre her fikk jeg da jeg tok husbonden i å ha et forhold til han i portnerboligen, og de møttes rett nedenfor meg. Den store du ser på nedre stamme var fra tiden de bygget denne veien du står på, og jeg fanget opp alle klagene og vitsene arbeiderne lirte av seg. Eller den til venstre som du ser rett bort på var sorgen etter treet som pleide å vokse ved siden av meg. De kom og hogde det ned en gang i 1978, siden de vurderte det som råttent. Det var ikke morkent skal jeg si deg, en og annen grein kanskje, men veldig pålitelig var det, og optimist med friske skudd.

Ja, det holder kanskje, men slik kan et tre inspirere meg. Det er altså ikke helt fånyttes å ta bilde av trær en solfylt søndag i januar. Og etterpå spiste vi Alby-kringle, en sann nytelse.

Tomrom

Nå kjenner jeg på et vakuum, tiden er ikke. Oppvaskmaskinen surrer og går og lysene brenner synlig, snart bare stumper igjen, like fullt opplever jeg ikke tiden.

Ofte eller nærmest alltid merker jeg en motor som går inni meg. Det er litt stressende. Fordi jeg må forte meg å leve før motoren stopper. Og det er umulig å vite når den gjør det. Livet skal fylles med mest mulig. Jeg vil bruke meg selv best mulig, gjennom å ivareta alle interessene mine, som spriker i mange retninger. Det er en sann balansekunst, som jeg ikke har klart å lære meg å håndtere på en rasjonell måte – enda.

Opplevelsen av et tomrom er god. Gir mulighet til å slappe av et øyeblikk. Uten at jeg trenger å gjøre noe. I det jeg skriver dette oppdager jeg at jeg gjør noe nå også, jeg skriver jo, men det virker stille.

Tror motoren kan ha startet en gang etter at pappa døde, i mine tenår. Han døde før han fylte 50, og det føltes alt for tidlig. Han skulle jo opplevd så mye mer. Egoistisk som jeg er skulle han ha næret mange av mine opplevelser, ved å vise engasjement og glede over små og store hendelser. Han skulle stått på sidelinjen og heiet, vært en samtalepartner, en pilar. Ved at han ble borte har jeg måttet dekke opp fraværet, og også ønsket å benytte meg av så mye jeg klarer av mine ulike sider.

Det er et enerverende prosjekt. Uten klare retninger, bortsett fra formeningen om å gjøre noe riktig og bra. Det fører til utallige dilemmaer, hvor det er lett å glemme å kjenne etter. Vurdere om det er bra for meg, om jeg orker, om det er å ivareta meg selv.

Jeg beundrer min sønns evne til å holde fokus. Ser hva han skaper. Hvordan han også evner å hvile, roe helt ned. Også det med et fokus. Nå priser jeg meg lykkelig over å kjenne på et tomrom, eller en friplass. Kanskje mye mer positivt å kalle det det. En friplass hvor tanker og følelser kan hvile. Med et rom hvor jeg bare kan være.

Utvikling

Ordet utvikling har jeg mye tenkt på som spennende, optimistisk, framoverlent og erobrende. Til nå. Det går opp for meg at både syn og hørsel er i utvikling. Og mot hva?

Hjelpemiddelet for å lese det med liten skrift.

Enten har folk rundt meg begynt å mumle mye mer enn før, eller så har jeg begynt å høre dårligere. Etter mange irriterte “hæ”, har det gått opp for meg at det er min egen hørsel og ikke alle andre det er noe galt med. Det har skjedd en utvikling, om så en negativ utvikling. Det er det jo også noe som heter. Og det rammer alle med tiden.

Kropper med alle sine funksjoner fortsetter å utvikle seg også etter puberteten, og ikke mot de største erobringer er jeg redd for. Gikk en lang tur i skogen på lørdag, kan nesten ikke reise meg fra en stol på mandag, ikke mye å fryde seg over.

Synet er vel i størst utvikling for tiden, og nå må jeg snart klare å ta det inn over meg. Fikk for eksempel et takkekort for noen uker siden, med et gruppebilde av alle gjestene. Jeg så bildet, og forsto innholdet, men med briller trodde jeg det var litt uklart. Så ikke mer på det før mine barn så nærmere på det og kommenterte. Da oppdaget jeg at jeg ikke så noe av det de snakket om før jeg fant fram en lupe. Da gikk alt så meget bedre. Og jeg så for meg min gamle morfar som leste avis med tykke brilleglass og lupe under leselampe. De øynene hadde selvfølgelig vært gjennom en utvikling.

Nå trenger jeg ikke bekymre meg, skal ut og gå i dagslys. Da ser og hører jeg alt jeg trenger, og beina og resten av kroppen vil klare turen uten problemer. Ingen utfordrende terreng og flere timer lang tur ligger foran meg. Ut og kjenne på alle seiere!