Det er bare så ubegripelig, mens jeg føler meg yngre og yngre om dagen, stadig mer tro mot barnet inni meg, begynner kroppsdeler å svikte. Hva skal det være godt for? Er dette naturlig?

Jeg vet jo svaret, selvfølgelig, jeg har sett det før. Husker hvordan de gamle da jeg var barn kunne okke seg over en vond rygg, hofte, eller kne. Og de var sikkert 50 år, minst. Hvorfor må det skje? Knær som blir slitne og verker, og som byttes ut. For det er jo det fine i moderne tid, det finnes gode reservedeler.

Reservedeler i kroppen, det er sånt som skjer andre, ikke meg. Jeg er sterk, og som sagt temmelig ung. Min identitet har ikke noe med det plagsomme kneet å gjøre. Men, det er stadig mer merkbart til stede. Det har begynt å vekke meg om natten. Det svikter meg i trapper. Jeg velger å tro det går over. Ikke noe å stresse til legen med, eller fysioterapeut.

Det har blitt mange og lange turer i de siste ukene, og enkelte dager er både hofter og knær helt knekt før jeg kommer hjem. Etter å ha satt meg ned i en stol kommer jeg nesten ikke opp igjen, og går haltende og skrått bortover halve stuegulvet før bevegelsene er normale. Har liten stue, så ikke så mange skrittene om å gjøre, men de er en påminnelse. Om at alderen sniker seg på legemet.

Så lenge det er legemet som får styre med det. Jeg holder kroppen utenom. Den representerer liv, dans, bevegelse. Mens legemet er mer sakralt, død, og kan få slite med skavankene. For de er unektelig der. Ikke katastrofalt til stede, men nok. Nok til å kjenne at de neste 50 åra kan bli brysomme de også, på andre måter enn de tilbakelagte.

De hadde gikt, før. Og det verket i gikta sa de. Jeg lurer på om det kan være gikta? Da hjalp det å sole beina sine i vinduskarmen. Husker Guri satt og solte seg bak lukket vindu med beina opp i karmen. Jeg sto ved siden av henne og undret meg. Tror jeg synes det var litt rart. Og nå har jeg begynt å sole beina mine i vinduskarmen. Det er deilig og varmt, ingen trekk, og perfekt når jeg for eksempel leser. Det usikre poenget er om jeg soler gikta eller bare et slitt kne. Jeg får ta det litt rolig noen dager og se hva som skjer. Kanskje jeg er heldig og det blir verkefritt igjen.

Det er forunderlig å være ute om dagen, se hvordan alt spirer og gror med samme kraft som året før. Det er den samme gleden å se de små vårblomstene som strutter og skinner mot oss fra grøftekantene. Den samme intense grønnfargen på gresset. Den samme magien i knopper som brister på trærne. Det er så mye håp. Håp om liv. Om varme og lange sommerdager. Om en tid med mindre klær uten å fryse. Hvor vi kan ligge i gresset og hvile mens insekter summer og lette sommerskyer svever forbi over oss, der vi kan se opp i en blå himmel.

Så sitter vi mye inne. Fortsatt. På hver vår tue. Får med oss nyheter om det veldig populære viruset. Må bare sjekke oppdateringer på hvor mange som nå er smittet og døde. Først i Norge, og så utover i verden. Spenningen stiger, har f.eks USA nådd 25000 døde enda? En merkelig situasjon. Veldig rart. Jeg tror ikke jeg egentlig er så makaber, men denne besettelsen er det. Tenker jeg. Og forsvarer meg med at det gjør alle andre også. Hvem nå det er. Hvordan det nå skal forsvare at jeg er der. For jeg skal da ikke noe med den evige oppdateringen på koronadøde.

Det er lett å tenke og ville tro at jeg er så kul at det egentlig ikke går så inn på meg. Jeg lever mitt liv og har det bra. Tenker ikke så mye på det. Er ikke redd. Bryr meg egentlig ikke. Men, så oppdager jeg at det er feil. Det bryr meg nokså mye. Har begynt å studere symptomer, og noen dager kan jeg lure på om jeg er smittet. Tenk om jeg er smittet og ikke vet det og smitter andre, tenk om jeg plutselig blir veldig syk, tenk om, tenk om… Da slår det meg at det er en bekymring eller uro som har plass i meg. Jeg vil det ikke, men det kommer snikende.

Da hjelper det å være ute. Ute i den yrende våren. Da blir livet med en gang roligere og bedre. Jeg tenker med gru på de stakkars menneskene som ikke får gå ut, men må sitte isolerte i egne hjem. Det må være veldig tøft. Og særlig i områder hvor det er mange syke, hvor de kanskje har mistet noen kjære uten å få tatt farvel. Eller de som ikke har noe sted å bo, som bare må være ute, hele tiden, og kanskje har blitt syke. For ikke å snakke om alle de som er fanget i flyktningeleire. De kan nok kjenne på ekte eller virkelig motløshet, håpløshet i disse dager.

Jeg må løfte blikket, og igjen minne meg på hvor heldige vi tross alt er, her oppe i nord. Vi kan gå ut, har masse deilig natur å boltre oss i, og lys. For hver dag som går blir det lysere, og lyset kommer inn til oss, med sol nesten hver dag nå. Utfordringen er å finne hvile i situasjonen. Ved å bare være går det nokså bra. Får satse på det i dag. Her og nå, i øyeblikket. Og gå en tur ut i solen.

Da jeg var barn husker jeg at jeg pleide å våkne opp av lyder i huset. Vi var en familie på åtte, etter yngste bror ble født da jeg var 5, og disse minnene er fra etter den tid. Vi var en folkerik familie, og jeg delte rom med min litt yngre søster. Hun likte å stå tidlig opp, våknet bestandig før meg, tror jeg. Hun var flink til å ta hensyn, pleide ikke å vekke meg, men liste seg ut av rommet, eller ligge stille og lese. Det hendte hun satt og spilte piano i stuen, så det våknet jeg av noen ganger. Eller radioen. Pappa pleide å stå tidlig opp, og likte å høre på radioen. Og det var brødrene som lagde lekelyder. Det kunne være lyden av leting etter den rette legoklossen, eller kjøring av lekebiler som rullet på gulvet eller i en bilbane. En sånn hvor bilene ble sluppet ned en bratt bakke før de gikk rundt en loop. Å våkne i overkøya og lytte litt til lydene før jeg klatret ned, det er gode morgenminner. De gangene vi skulle på svømming måtte vi ta bussen to mil, så de morgenene var annerledes. Da ble jeg vekket tidlig, og kjente litt på stresset.

Et år bodde vi i andre etasje på skolen vi gikk. Da var det enkelt å komme seg på skolen. Tror jeg kunne høre de første stemmene i skolegården før jeg sto opp, eller så er det lagt til av fantasien og tiden. I allefall kunne vi skli på gelenderet og gå ut døra når det ringte inn.

I tenårene var det tungt å stå opp, jeg erindrer det som tyngre for hvert år som gikk mot tidlig tjueår. Det var et fysisk ubehag rett og slett, så å stille vekkerklokken fram noen minutter av gangen, fram til jeg akutt måtte stå opp, var løsningen. Dermed ble det litt for travelt før jeg måtte løpe for å rekke ferge eller buss. Helgene ble redningen, de gangene det var tid til å sove til jeg våknet. Det beste var å sove helt til ettermiddagene. Opplevde drømmene ekstra fine av å sove i lyset. Og det var mange gode drømmer den tiden.

Da jeg ble småbarnsmor forsvant bevisstheten rundt morgenene mer og mer. Å høre det lille barnet kvitre og være våkent var motivasjon til å stå opp. Jeg merket at jeg var trøtt, men tillot meg ikke å kjenne veldig etter, det var en ny dag, ny undring, nytt liv som skulle leves. Til den yngste hadde en periode hvor hun våknet i 5- tiden. Det var tungt. Våkne før dagslyset på vinteren. Den lille fikk mat og startet første økt mens jeg satt halvt i svime med en kaffekopp og brukte timer på å våkne.

Det var da, mens de samme barna nå er tenåringer og voksne, som helst sover til langt på dag. Så hva med meg? Står jeg opp på ettermiddagene etter en lang og lys søvn med gode drømmer? Nei, nå er jeg lys våken tidlig på morgenen. Kan stå opp lenge før 7 selv på en fridag, og være klar for dagen.

Veldig rart. Da jeg som ung jobbet på gamlehjem, syntes jeg synd på de gamle som måtte stå opp så tidlig, og nå begynner jeg å forstå det. De ville opp. De trengte å komme seg ut av senga. Og innen jeg er langt oppi 80-årene ligger sikkert jeg også og venter på at noen skal hjelpe meg opp klokka 7, om jeg bor på gamlehjem. Nå får jeg bare nyte disse årene i frihet. Hvor jeg står opp når jeg våkner, selv om det er veldig tidlig på en fridag. Jeg kan glede meg over stillheten rundt meg. Lyset som stiger. Intenst fuglekvitter. Tiden. Dagen blir jo lenger når jeg ikke sover bort halvparten, nå på våren er det fantastisk.

Veldig mye i dette livet handler om valg, og valg tar vi på en eller annen måte ut fra oss selv. Det er mange valg vi tar ubevisst, og andre vi er veldig bevisste på. Alle avgjørelsene vi tar gir resultater, eller medfører konsekvenser, som påvirker oss videre, og er med på å skape våre liv.

Mine barn har gått på Steinerskolen. Alle tre begynte der som små, ut fra i hovedsak mitt valg. Dette var resultat av at jeg hadde mine lykkeligste skoleår på Steinerskole, på videregående. Når de nå begynner å bli voksne, og reflekterer over skoleårene, står det tydelig for meg at dette var mitt valg. Min hellige overbevisning om at det var det beste skolesystemet hvor hele mennesket ble ivaretatt. Ut fra min erfaring.

Vi bor i Fredrikstad, nok et valg jeg tok en gang. Det var da jeg måtte finne en ny kurs, og etablere meg på nytt. Byen virket passe stor, vakker gammelby, passe avstand til Oslo, nærhet til kysten, og skomakerskolen jeg skulle gå på. Avgjørende var også at byen hadde en Steinerskole, eller iallefall kommunen hadde det, og internasjonal folkedansgruppe. Dette var viktige kriterier i mitt liv, som ble barndommen til mine barn. Og, selv om kriteriene har endret seg gjennom de over tjue årene, lever vi godt her fremdeles.

Det går an å velge å ha det bra. Velge å trives der man er, eller konstant lengte seg til et annet sted. Da jeg var yngre, og bodde her alene med ett barn, lengtet jeg mye til Oslo. Vi dro dit nesten hver helg, og besøkte venner og familie. Jeg slo meg ikke helt til ro, følte ikke at jeg hadde valgt denne byen, dette livet. Med årene endret det seg, gjennom familieforøkning, som delvis oppsto i Oslo, med eget hus, jobb, lokale venner og nettverk. Dragningen til storbyen avtok, og jeg landet mer og mer her. Valgte å kjenne at dette var hjemme, livet var her.

Noen ser ut til å velge å ha det bra, ha det godt, takler livet med letthet nærmest uansett hva som skjer. Andre ser ut til å vegre seg mot å ha det bra. Blir livet lett så klarer de å rote det til for seg så det blir trist eller vanskelig igjen. Kanskje det er det som kjennes bra. Kjent iallefall. Jeg har lengtet mye tilbake til kjente steder, og da har det vært utfordrende å ha det bra der jeg er. Når jeg valgte å slippe det, ble livet lettere.

Nå som korona har kontrollen har muligheten for valg dukket opp igjen. Jeg er mest hjemme. Mye alene, med tenåringer i huset som lever i sine liv. Jeg kan gå turer eller sykle, og på butikken og handle mat. Hjemme har jeg en hage, mange bøker, TV, mobil, ulike materialer jeg kan jobbe med og lage ting, mat på kjøkkenet. Jeg står ovenfor mange valg: kan kjede meg, kose meg, være rastløs eller ta det med ro. Akkurat nå velger jeg å ha det fint, være takknemlig for at viruset ga oss en kollektiv pause fra mye mas og kjas, og mulighet til å se på hverdagen og livet fra et nytt perspektiv. Jeg skal selvfølgelig ikke snakke for alle når jeg sier dette, for noen er livet alt annet enn rolig nå. Men, her jeg sitter, fra dette perspektivet, er livet helt ok.

Dette nye treet vokser opp fra en mosegrodd stamme – selvvalgt?

En ny start

Denne situasjonen verden befinner seg i nå, den gir stort rom til å tenke og undre seg. På en måte gjør det meg glad å se hvordan alt stopper opp. Tomme gater, lite stress, klar luft og rent vann. Det er mye bra med en verden i virus også, naturen får en pause fra oss. Tid til å puste. Og alt går sin gang. Uten oss. Plantene fortsetter med nye spirer og knopper, fuglene synger og bygger bo, livet leves.

Hjemmelivet åpner opp for andre muligheter. Jeg trodde ikke jeg skulle sette så pris på teknologien som jeg gjør nå. Jeg har oppdaget at jeg kan delta på yogakurs og meditere, online, og det funker fint. Line og Terapeutene på høyden har et fint tilbud, som anbefales. Ved å ha litt struktur på tiden, så ikke et bakeprosjekt for eksempel, kolliderer med timen, som det gjorde første gangen, så fungerer det utmerket. Mye mindre stress enn å rekke en fysisk yogatime. Ingen reisevei. Miljøvennlig også.

Det stopper ikke der, jeg fikk med meg et webinar med Pippi-power på søndag. Da satt Gitte i Danmark, og ga oss et bra påfyll med gode tips til og jobbe videre med tankearbeid og følelser. Ble så lykkelig av å høre henne igjen. Mange kloke tanker.

Jobbe online fungerer også fint. Det praktiske rundt jobben kan godt organiseres som det gjør nå, selv om det ikke er like tilrettelagt som på arbeidsplassen. Jeg merker at jeg kan utføre oppgavene, og det merker nok veldig mange andre med meg. Vi klarer oss ganske bra.

De jeg er litt svak for, eller beundrer mest om dagen når det kommer til hjemmekontor, er undervisningspersonell. For en sporty innstilling og innsats! Omstiller seg helt i forhold til arbeidshverdagen normalt sett, og klarer å motivere elevene sine. Jeg må innrømme at det blir i overkant mye Facebook osv, hvor jeg ser klipp av ivrige, kreative og skapende lærere, og tar av meg hatten. Hører dessuten forelesere fra USA på onlineundervisning med min sønn, skal si de holder engasjementet oppe.

Når denne krisen er over og hverdagen normaliseres igjen kan det tenkes vi vegrer oss. Holder oss inne i hver vår hule og foretrekker å sosialisere oss på denne måten. Tenk så mye vi slipper å forholde oss til. Tenk så mye vi slipper å irritere oss over. Bare bade i selskapet med oss selv og ektefeller/barn om vi har noen.

Ironi til side, det er mye bra med dette også. Livet er ikke så verst. Solen skinner om dagen. Og har begynt å varme igjen. Dagene blir lengre. Og det er et yrende liv av vår.

Legg merke til grønne knopper på trærne. Zoom inn, og jeg tror du kan se det.

Vaner

Det er viktig å ha noen rammer i livet, noen gjentakelser som danner vaner. Det er viktig av flere grunner, som at vi ikke trenger å konsentrere oss så mye om det vi gjør, vi kan hvile i det, det skaper en trygghet, en forutsigbarhet. Jeg tenker på enkle vaner som morgenritualene, de går nokså på autopilot, så lenge ikke noe uforutsett forstyrrer oss. Rutiner på jobben er en annen typisk situasjon, så lenge alt vi trenger av utstyr er uforstyrret, i vårt system, kan vi fokusere på selve jobben og ikke disse detaljene.

Nå om dagen er det mange av oss som ikke får levd med de kjente hverdagens vaner, men må skape nye. Det tar tid, og imens er det lett å kjenne på uro, rastløshet.

Jeg har tenkt at det er kjedelig å være vanedyr, at det ikke er så viktig for meg. Det at jeg alltid sjekker mobilen når jeg kommer ned om morgenen, at den ligger på fast plass på pianoet, at jeg lager kaffe før jeg spiser, sitter på samme plass ved bordet, alltid pusser tenner før jeg går ut døren osv osv, det er bare fordi det er så lettvint. Så praktisk. Liksom. Når jeg har besøk følger jeg forresten ikke helt skjemaet, og når vi en gang iblant står opp på likt her. Som regel har vi en halv times differanse som gjør det enkelt å være i egen boble.

Vaffeldagen- da er det nystekte vafler på menyen.

Nå er det jo helt vilt her, mye av det faste er endret. Tidene vi står opp er forskjøvet, og ikke skal vi ut av døren. Surrer rundt her litt kaotisk på hverandre mens nye vaner er iferd med å sette seg. Og studenten her i huset studerer fortsatt i USA, så har onlineundervisning når en annen har gått og lagt seg. Innen sommerferien er sikkert det også blitt en vane.

Å jeg strever så med mine små du

Fant dette utkastet i kladden min her, og må smile. Nå er ikke dagene så hektiske at jeg kjenner igjen dette stresset. Men, jeg vet at det kan være der. Flere som nyter at det er en roligere pause?

Små tanker. Som surrer rundt oppi hodet i full fart. I alle retninger. Temaer spriker vidt og bredt.

Små pulsslag. Det går i et bankende kjør. Ikke like fort hele tiden, og ikke like rytmisk hele tiden heller. Hører dem i ørene når jeg lytter. Og da kjenner jeg på tiden.

Små øyeblikk. Øyeblikk av fortvilelse og avmakt. Jeg orker ikke mer. Ikke mer forventninger. Ikke mer klokkeslett jeg må rekke. Ikke flere avtaler jeg må huske. Ikke flere avgjørelser jeg må ta.

En ny lørdag.

Jeg drømte så livaktig om egg og bacon. Eggene var i fast omelettform, og det var flere sorter bacon å velge mellom. Lyden av baconet som freste under steking på en varm stein vekket meg. Og jeg merket at jeg var sulten. Men, ikke fysen på bacon. Godt fornøyd med yoghurt og korn. Og nytrukket kaffe. Det var som vanlig høydepunktet.

Kaffe, det er en drikk som fascinerer meg. Hvordan lukten sprer godhet og varme rundt i huset, og hvor godt det er med de første munnfullene på morgenen. Når jeg er på min tredje eller fjerde kopp er det ikke like godt lenger, eller, det er ikke for selve smaken jeg drikker den. Det er vanen, varmen i kaffen, og at den speeder meg litt opp. Det merkes først og fremst på hjerteslagene, kroppen ellers forholder seg nokså rolig, bortsett fra føttene som ofte tramper en rytme.

Kanskje for rolig tenker jeg her jeg sitter. Sitter og sitter. Mens jeg leser eller glor. Det verste er når jeg bare sitter og glor, på mobilen eller TV. Noe interessant innimellom, men mest åndelig junkfood. Det trenger jeg sannelig ikke, kjenner at det legger seg som et fettlag rundt hjernen/hjertet/ sansene og gjør meg slapp og tiltaksløs. Blir sløvet, men ikke mer enn at jeg kjenner på ubehaget det gir, over spilt liv og spilt tid.

Tiden og ikke minst den spilte tiden er noe som bare opptar meg mer og mer. Jo eldre jeg blir jo tydeligere er det. Nærmest en skam som farer gjennom meg etter sløste timer. For, jeg har noen poser med gode bøker som venter på meg. Jeg vet de vil få mye mer ut av å lese enn å se lett underholdning. Allikevel kan det fort bli et program til, en episode til, og vipps var den kvelden over. Prøver jeg å memorere det jeg har sett er det ytterst lite jeg husker.

En ny dag har bare såvidt startet, sol og klar himmel der ute. Fortsatt litt kaldt etter natten, rimfrost på bakken. Det blir garantert en tur ut i solen etterpå, har lyst til å dra på en strand og plukke søppel. Eller gå en lang skogsrunde hjemmefra, la bilen stå. Får avveie valget mens jeg sitter og hører radio og lager noen figurer.

Hva møter oss i isolasjonstiden?

Det er rart å leve i fysisk isolasjon som vi gjør om dagen, med en høyere aktivitet på sosiale medier enn normalt. Nå snakker jeg selvfølgelig bare for meg selv. Jeg er innom Facebook mange ganger om dagen, og titter på venners innlegg. Det slår meg hvor mange som er flinke til å holde motet oppe med humor, som sikkert er like smittsomt som viruset vi isolerer oss fra. Det er iallefall en næring jeg merker at jeg trenger.

Jeg har trodd at jeg egentlig ikke er så sosial, at jeg innerst inne liker godt å være alene – til og med foretrekker det. Gjennom disse dagene ser jeg hvor misforstått det var, jeg er glad i å ha mennesker rundt meg, være en del av fellesskapet. Og jeg er stolt av det. Å være et flokkdyr. Kjenner på at det er sammen vi får fram det beste i hverandre, og det verste da. Det er kanskje ok det også? Alene blir det lunka, dvaskt og slapt.

Jeg er ikke helt i form om dagen, tror nok det er med på å påvirke. Er forkjølet og sliten i kroppen, tung i hode. Med all informasjonen vi omgis av er det lett å innbille seg at det er det fryktede viruset som herjer litt med meg. Uten frykt, bortsett fra at jeg kan være en smittespreder.

Sikker psykisk, er det noen som antyder, og det kan godt hende. Betyr det i tilfellet at jeg ikke har vondt i halsen og press i hode, men at det er tankene mine? Følelsene mine? Skit samma, det er det det er, og gjør meg slapp og sliten. Tenker å gå ut en tur i sola uansett. Alene. Holde avstand om jeg treffer noen. Og da snakker vi iallefall psykisk, når alle man ser går i bue rundt hverandre uten å veksle blikk en gang. Den kontakten vi får ved å se på hverandre og gi hverandre et smil, den tror jeg vi bør by på. Det gir så mye mer enn jeg har tenkt på før. Når det nærmest er borte er verdien tydelig. Jeg som trodde det bare var blikk fra de nære som betydde noe.

Et flokkdyr som har kommet bort fra mye av flokken min. Heldigvis er vi en liten flokk her hjemme, så jeg slipper å gå i panikk. Og vi har det varmt og godt. Det kunne vært så mye verre. Som Moria, det er vel det mest ekstreme av onder vi blir servert om dagen. Håper inderlig det går mot en løsning der, at vi ikke skal være indirekte skyld i en stor tragedie med et fatalt utfall. Det er for ille som det er, og det er vanskelig å ta det inn over seg. Som vanlig er det lett å være navlebeskuende.

Ja til humoren i denne rare tiden, og varmen fra solen på ensomme turer. Å huske på at livet egentlig er ganske bra her, at vi tross alt er heldige, selv nå. Med tanke på andre.

Nye tider

Nå er det nye tider, hvor vi må omstille oss delvis, legge opp til å leve på andre måter enn vi pleier. Det er en del substans som er lik, men selv det kjente får en ny kulør. Nå lager jeg for eksempel mat nokså likt det jeg pleier, men det føles annerledes. Jeg ser og verdsetter ingrediensene mer, tar ikke for gitt at jeg kan kjøpe mer når det er tomt.

For det kan jeg ikke. Jeg kan ikke rusle ned til lokalbutikken og kjøpe det jeg trenger. Det er tomt. Tomt for hvetemel. Tomt for brød. Melk. Egg. Smør. Uten at det er en mangel, sier myndighetene, for det er mat nok til alle. Lenge. Vi har store matlagere. Og så fortsetter folk å hamstre. Så butikkene stadig går tomme, og vi som forsøker å ta det rolig blir kreative.

Det går an å erstatte den maten jeg eller vi pleier å spise med noe annet. Det er en fin anledning for meg til å bake med ulike meltyper, siden jeg må gjøre nye framstøt som brødbaker, om vi skal spise brød. Kan jo holde oss til noe annet en stund. Jeg er ikke redd for å sulte med det første.

Jeg må innrømme at det gjør noe med meg å gå inn på en veikro, stengt med sperrebånd, som om det hadde brent der, eller noe. Og ingen mennesker. Bare ett menneske på jobb. Som hadde lite å gjøre. Og vi passet på at det var god avstand mellom oss, også psykisk. For det har jeg lagt merke til og undret meg over, vi søker ikke hverandre som vi pleier. Lite blikkontakt og smil, mange virker redd andre. Og med grunn. Jeg kan jo påføre deg død om vi puster den samme luften, og omvendt.

Stengt spisesone på veikro.

Det er bare å holde det ut. Det vil bli bedre igjen. Det har bare såvidt begynt, men det vil ta slutt. Det er bare å tenke positivt og optimistisk. Det er nå vi kan senke skuldrene fordi vi ikke skal rekke noe på en stund, tidsklemma er borte. Vi får åpne armene og ta godt imot luksusen, tid og ro. Så lenge vi holder oss friske, eller gjennomlever viruset og blir styrket. Ha en fortreffelig aften. Her nærmer det seg deilig mat, og sikkert en god film på TV.