Livet, sett gjennom Randi:

I dag har fridagen vært veldig fri og behagelig, egentlig. Jeg har syklet litt i sola og kjent på at det er vår i lufta, gledet meg over snøklokker og fuglekvitter, og byen jeg bor i.

Hver helg er det mange utstillinger å se, om det frister. Og det gjorde det idag. Bare stoppe opp og låse sykkelen, la seg forføre av noe annet. Noe som ikke finnes i meg, mine tanker eller forestillinger.

En dansk kunstner stilte ut silketrykk i et stort rom. Det hang mange trykk bortover, i samme størrelse, og samme uttrykk, med ulike variasjoner. Så vidt jeg så var former og flater nokså tilfeldige, og uten noen umiddelbar mening for meg som tilskuer. Ved rask gjennomgang av de fire fem første så de ut til å være temmelig like, også i fargevalg. Ved å stoppe opp, gå litt tilbake og ut fra veggen, så jeg at de uttrykte forskjellige ting. Jeg kunne like noe bedre enn annet.

Fargene fikk meg til å kjenne på hjertebank. Jeg tror jeg ble opprørt og litt irritert, egentlig. Det virket ikke for meg som fargene var blandet ut, men at fargene var brukt slik de kom fra tuben eller glasset, eller hvordan silketrykkfarger kommer. Det var en dominans av grønt. En mett dyp grønn farge, som var plassert mye oppe i bildene, og ga et tungt preg. I tillegg var de krussedullet utover på ulikt vis. Det var både rødt og gult, orange og brunt i tillegg, og svart og hvitt. Det hvite lå nærmest som et belegg over deler av noen av bildene.

Jeg gikk på kunstterapi en periode, for meg kunne disse bildene vært en del av en sånn prosess. Antakeligvis sa bildene kunstneren mye, men jeg oppfattet nesten bare kaos og lite estetikk. Jeg snakket ikke med han, så skal ikke legge for mye i det.

Ute i sollyset igjen syklet jeg gjennom gatene og kjente at uroen slapp taket. Jeg merker at jeg er eldre, blir ikke så provosert som jeg ble da jeg var ung og gikk på utstillinger der jeg synes det var mye rør som ble opphøyd som stor kunst. Jeg trenger hverken forstå eller like alt, og dette var også silketrykk. Har såvidt forsøkt for hundre år siden da jeg gikk på lærerskolen i forming, hvor minnet om flytende stearin er det jeg husker, og strykingen etterpå. Og duse farger på tynt silkestoff.

Hva ville jeg rådet meg til å gjøre, om den 17-årige meg kom og ba om råd for framtiden? Eller den 15-årige meg kom og ba om støtte?

Jeg tror jeg ville spurt meg om hva jeg likte, hva jeg interesserte meg for, hva som gjorde meg glad. Og jeg ville forventet at den unge tok seg tid til å tenke over det, før rådet ville vært å følge hjerte. Gjøre det som fikk meg til å føle meg best. Selv om veien til målet kunne vært lang og tidvis tung å gå.

Om den noe eldre meg kom og spurte om rådgivning i forhold til studievalg, da ville svaret vært det samme. Følge hjerte, gjøre det som ga mest glede og ga størst gjenklang inni meg. Har tro på at det er da alle fungerer best, får brukt sin kapasitet mest effektivt, og kan seire. I sitt eget liv. Det er alt som betyr noe. Alle har jo nok med sin egen lykke/ ulykke/ eller noe i mellom der et sted.

Rådet ville ikke vært å velge noe som kunne gi høy status og mye penger, ikke om det ikke tilfeldigvis skulle klaffe bra med hvem jeg var.

Hvilke råd skulle jeg gitt meg selv i kjærlighet, søken etter en partner? En voksen dame jeg kjente i ungdommen tipset meg om å legge merke til øynene og hendene, sa at de kunne fortelle meg om det var en god mann. Jeg ville nok lagt til at det var viktig å beholde kontakten med meg selv, ta vare på meg selv og respektere egne grenser.

Men, hvordan råde noen til å respektere egne grenser om man ikke kjenner dem? Det er kanskje en sammenheng mellom å vite hva man vil gjøre i livet og hvor grensene går. Eller, å ikke vite hva man vil i livet og ikke merke grensene. Andre kan tråkke over deg utallige ganger før det går opp for deg at det ikke er greit. Og når du litt fomlete prøver å sette opp et gjerde oppdage at andre bare river det ned igjen.

Mitt råd til meg nå er i allfall å sette opp et tydelig og solid gjerde, med en smal grind. Hvor grinda må åpnes innenfra, med en bra lås så jeg kan velge å stenge. Ikke finne meg i tull og tøys og frekkheter og vås, eie min sfære og verne om den. De som slippes inn skal være meg verdig. Ellers får vi snakke over gjerdet. Fint det også.

https://youtu.be/VxW5D5VPg_0 Noen råd fra Michelle Obama her.

De var gammelrosa, og nette. De var sykkelsko laget av stoff. De var spisse. Faktisk så spisse at jeg fikk litt vondt i føttene av å gå med dem. Men, det sa jeg selvfølgelig ingen ting om. Jeg tror nok heller jeg understreket hvor gode de var. De var jo ganske lette, hælen var lav, så sko jeg fint kunne leke med. Hoppet mye tau på den tiden, og strikk, og ville helst være rosa fra topp til tå. Husker hvor godt det var å ta de av meg, frigjøre tærne, selv om jeg tok de på igjen neste gang jeg gikk ut, og følte meg like fin.

Noen år senere falt jeg helt for et annet par stoffsko. Disse var militærgrønne og hadde en grov traktorsåle. De var brede, med nokså rund tå. Når jeg gikk med dem fikk jeg noen ekstra centimeter og følte meg litt tøff. Med de og et kort skjørt følte jeg meg enda tøffere. De ble slitt etterhvert, husker hull på tærne, og tenkte ikke på muligheten av å ta de med til skomaker.

På loppemarked fant en venninne og jeg gamle beksømstøvler vi kjøpte oss. De var utrolig søte, syntes jeg. Brune og litt slitte i læret. De var tunge også. Når jeg gikk med dem følte jeg virkelig at jeg fikk pondus. Langt skjørt og de støvlene gjorde susen, tenkte jeg da. Gikk stolt rundt. Fikk høre jeg var rånefreaker – kanskje det ikke så like kult ut som jeg tenkte.. Uansett fine sko, har flere varianter beksømstøvler hengende i verkstedet.

Dr Martins boots og senere to ulike par brune sko i fettlær har også vært favoritter. Så lenge sålene holdt var det definitivt de beste skoene. Passe tunge og ga meg autoritet i skrittene. Begynner nesten å lengte etter et par når jeg skriver om dem. Er fortsatt svak for designet på mange av dem. Bootsene med feminine detaljer og samtidig det røffe liker jeg godt, men må innrømme at det har vært litt vondt å gå inn de skoene, litt trange modeller til mine solide føtter.

Dagens favoritter er de deilige myke tøflene jeg lagde i høst. Får plass til ullsokker i dem om jeg er frossen, nyter barbeint og kjenner på den myke ulla andre ganger. Skinnet gjør tøflene, og de er selvfølgelig ikke noe jeg sprader rundt i for å føle meg tøff eller fin, men de er gode å trå inn i når jeg kommer hjem. Bidrar til avslapping og varme, som betyr mye mer for meg nå.

Ganske interessant egentlig, jo lenger jeg lever jo mer forstår jeg av både eventyr og ordtak. Mye klokskap der, en viktig grunn til å fortsette å fortelle eller lese eventyr for kommende slekter, og bruke ordtak. Bra fyllmasse i språket.

I dag er det keiserens nye klær jeg har tenkt mest på. Det er så fantastisk (og irriterende!) at arbeidstilsynet har pålagt en bedrift som min å ha godkjent bedriftshelsetjeneste. Dette var nytt for meg ved årsskiftet, og jeg er selvfølgelig så pliktoppfyllende at jeg raskt fikk kontrakt med et godkjent firma. For å være medlem, som konsulenten jeg snakket med i dag kalte det, koster det meg/ firmaet mitt over en halv månedslønn. Og i tillegg til medlemsskapet fikk jeg et teamsmøte som tok ca 10 min, det var satt av 45 min, og de vil skrive en årsrapport. Skal de komme til bedriften eller vi skal snakkes mer er det gebyrbelagt. På tusenlapper.

Og i løpet av vårt korte møte laget hun konsulenten en kontrakt jeg signerte. Der sto det at jeg skulle ta kontakt om jeg lurte på noe. De skulle skrive årsrapport. Og jeg ble anbefalt å skrive en risikovurdering og HMS-systemet for arbeidsplassen min. Hun informerte meg muntlig om at jeg kunne se eksempler på deres hjemmeside, eller andre steder på nettet. Bare å Google for å få eksempler.

I forkant av møtet hadde jeg fyllt ut et skjema om bedriften. Der hadde jeg fyllt ut at jeg ikke hadde HMS-KURS for ledere. Hun var usikker på om jeg trengte det siden min ansatte (datter som jobber i butikken ca 4 timer pr mnd) skal flytte til sommeren. Etter hennes anbefaling har jeg skrevet til arbeidstilsynet og spurt om det er nødvendig. Et sånt kurs koster nye tusenlapper, så om det er nødvendig får jeg si opp den ansatte.

Jeg har også vært med på et webinar de arrangerte i januar, uten ekstra kostnad. Der var det mye informasjon som skulle ut, om viktigheten av bedriftshelsetjeneste. Det jeg fikk med meg fra det, var at det var viktig for det psykososiale miljøet på jobben, og også tilrettelegging for å få ned sykefraværet. Det var snakk om lege- og annen helsehjelp. Mange eksempler, men ingen gjaldt en liten bedrift med en på jobb.

Av en eller annen grunn sitter jeg og koker i slike situasjoner, jeg blir så sint. Jeg føler meg lurt, og jeg føler at det offentlige suger alt de kan ut av en liten stakkar som prøver å stå på egne ben og ikke være avhengig av hjelp fra staten. Jeg har fått mye, så ok med paybacktime, bare jeg ikke blir så ribbet at jeg ikke klarer meg. Da må jeg jo eventuelt legge ned. Hadde satt pris på litt færre krav og plikter, som momsfritak for selve arbeidet jeg gjør. Betaler gjerne for materialer og varer, men arbeidet også… De gnafser i seg relativt store biter av de som er små.

Når det er sagt har jeg ingen planer om å gi meg, så lenge hode er over vann og jeg får puste, ja, da blir jeg ved min lest. Men, jeg venter på at noen skal si ifra med klar barnestemme om hvor dumt dette systemet er, så andre kan støtte seg til det og le høyt. Hvor er vi egentlig på vei?

Få montert en vindeltrapp opp til loftet, så det blir enklere å bruke rommene der oppe. Det er mye ubrukt potensiale, og kunne vært kjekt å få ryddet litt der i samme slengen. Det blir bra – en dag!

Sette opp et drivhus i hagen og dyrke mye av sommergrønnsakene selv. Det er så godt med solmodne tomater som plukkes rett fra planten, også salathoder og reddiker rett fra jorden, agurker rett fra planten. Løk både lukter godt og frister når de tas opp av jorda. Osv, osv, listen over alt jeg skulle dyrket er lang. En dag skjer det kanskje.

Ha et lite hønsehus med noen høner. De kan gå fritt i hagen her og gi meg egg. De vil skape liv her, og gjøre hagen mer aktiv. En vakker dag. .

Lage mange nye hokuspokusdukker. Har mange avokadostener som ligger klare til spikking og har masse fine stoffrester i ulike farger og materialer som vil gjøre seg. Ser for meg mange artige typer som kan glede meg og sikkert andre. En dag skjer det.

Spille klarinett igjen. Drømme meg bort til tonene, være i kontakt med musikken. Ved å spille mer er det mulig å utvikle videre det jeg en gang kunne. Skulle spille jiddish musikk med Siv på trekkspill. Kult. En dag!

Isolere og kle om huset, og skifte ut de store vinduene i stua. Det blir bra for hele boopplevelsen her. Ikke fullt så varmt om sommeren og ikke fullt så kaldt om vinteren. Nok en vakker dag, da skjer det.

Ta med ungene – som har rukket å bli voksne – til Praha, Paris, København. Reise med dem, se mer av verden sammen. Oppleve det som finnes der ute, sammen med de kjæreste jeg vet om, og nyte gode opplevelser sammen. Forhåpentligvis kommer de dagene også.

I motsetning til før gjør det ikke vondt å ha denne listen over ugjorte ting, den gjør meg ikke superstresset. Livet går og er nå, jeg får gjort det jeg får gjort, og det er bra. Bra nok.

Da jeg var ung leste jeg mye poesi, og mye skrev jeg ned i dagbøker, fordi det var så bra og måtte leses flere ganger. En periode abbonerte jeg på poesibøker, og ble kjent med nye diktere. Det ga meg mye å lese, gjerne mange ganger, fant mye mellom ordene og linjene som var interessant. Vakkert. Mystisk. Opplevelsen av at noe var perfekt og presist beskrevet.

På kunstakademiet var det en kafé som hadde poesiopplesninger. Det var fint å gå dit å høre diktere lese opp egne tekster. Var også andre steder innimellom. Nøt å lytte, kom inn i en annen verden.

Denne helgen feirer Litteraturhuset her i byen 10 år, og i den anledning er det mye aktivitet på huset og mange arrangementer. Jeg kom over at Ulf Karl Olov Nilsson – UKON – skulle framføre poesi, og det etter stengetid på jobb, så jeg kunne rekke det. Det ble en opplevelse! Han var virkelig like god som omtalen tilsa, jeg fikk godt påfyll. Gikk smilende og beriket derifra, og må begynne å lese poesi igjen.

År som går og alder er noe som tidvis opptar meg i samtaler. Definitivt mye oftere nå enn i gamledager. Da en var 22 og var invitert i et 30 -årslag husker jeg det var tema som opptok meg. Kanskje mest fordi det var spennende å dra på fest med så voksne folk, og observere hvordan de var, med karrierer og mer etablerte liv. Få et nærbilde av hva som kunne vente meg.

Nå er ikke bilde like lystbetont må jeg innrømme. Jeg omgåes en del folk som ligger foran meg i løypa, og kjenner på en spenning for framtiden blandet med en uro. Det er jo ikke til å komme forbi at en kropp på 65 har vært i bruk lenger enn en på 53. Og slitasjene jeg kjenner på nå, de vil trolig bli tydeligere i framtiden. Det er litt skummelt. Jeg elsker å danse, og vil helst kunne fortsette med det lenge! Jeg jobber med hendene og armene, det er også noe jeg ønsker å kunne gjøre lenge!

Hvordan optimisme og nysgjerrighet ikke trenger å endre seg, hvordan en kan beholde naivitet og samtidig være modnet, det er heller frydefullt. Den mentale biten er mye mer å glede seg over enn den fysiske, tenker jeg. Etter som årene går og mer og mer levd liv ligger bak meg vil jeg ha et stort skattkammer, bli stadig rikere. Det er jo morsomt å tenke på, alt det spennende som ligger foran oss.

Og så var det denne kroppen da, må bare ta den med på kjøpet. Forsøke å holde meg frisk og glede meg over alt som er bra med den. Jeg skal og kan ikke klage, jeg feiler ingenting. At det stikker og knirker litt i knærne, at ryggen verker etter et løft, at fingrene begynner å få stive ledd osv, det er bare tegn på at årene går, og alderen er adekvat.

Måling i år, markering av nye og oppsummering av gamle, det setter i gang en storm av blanda følelser. På en måte blir jeg veldig provosert, nesten sint, både av opptrappingen mot jul, og nyttår. Det skal feires og jubles. Jeg liker det også, er veldig ambivalent. Men, noe av det som gjør meg sint er at det er så mye fokus på det materialistiske rundt det. Vi skal fryde oss over alt fyrverkeriet, de nye antrekkene, dyre kule lys og servietter, vakre blomster, lekre retter og dyr champagne. Selve festbildene i sosiale medier etterpå er viktige, for å vise fram hvor flott det hele ble. Klarte det! Det er så viktig å være med på det, det er viktig å kjenne på forventninger og ha gode lyse tanker om det nye året. Gjerne lage seg forsetter med stor ståhei og liten gjennomføringskraft, for da er man positiv.

Jeg hører hvor sur og gammel og grinete jeg høres ut, og kanskje ikke så rart. Denne gangen misset jeg det, var i dårlig form og tok det helt med ro hjemme alene. De unge dro ut på fester, det var godt å glede seg over dem, og vite at jeg kunne ha god samvittighet for å melde meg ut. De jeg var invitert til var mange, så mitt fravær gikk fint. Det hadde vært superhyggelig å være der, det vet jeg, men ikke med vondt i hode og mo i kroppen. Dermed satt jeg her alene og reflekterte over livet, og hvorfor noen dager gjøres så mye viktigere enn andre. Jeg klarer ikke helt å henge med, blir ikke lei meg av å sitte alene slike dager. Får heller en ro, kjenner at jeg kan hvile uten forventninger.

Men, litt før kl.24, da jeg var på vei i seng, og gikk og slukket lys halvt i svime, da så jeg en hel gjeng festglade par på min alder stå rett utenfor kjøkkenvinduet. De klemte og jublet og bruste, og jeg ble stresset. At de trolig så meg, alene her inne, og skulle synes synd på meg, den tanken ble ubehagelig. Og jeg fortet meg å komme meg vekk og i seng. Jeg aner ikke om de brydde seg, men følelsen av det freaket meg litt ut. Med hode på puten sovnet jeg, så traumatisert var jeg ikke.

Neste dag var det en ny tid for refleksjon, et helt nytt og ferskt år som ligger foran oss. Igjen provosert, for hvorfor er det så stort egentlig? Så lenge vi lever vil det alltid være nye dager å leve, uker, måneder og år. Hva så? Jeg tenkte først at det var noe jeg ikke brydde meg om, men oppdaget jo at det var feil, jeg bryr meg absolutt om det. Det påvirker meg, det vekker til live mye rart. Både sorg, lengsel, håp og glede. Hva med å favne det? I steden for å bli sur og grinete.

Jeg har jo som tidligere nevnt gått på Pippi-kurs før i tiden, og har siden tatt med meg elementer fra det i livet. Nå var det nyttig å bli minnet på at det er fint med disse årsregnskapene, tenke tilbake på året som har gått, og kjenne på mange ting jeg er glad for, samle på gode minner. Trikset var å ta fram en kalender og finne 3 fine ting fra hver måned i året som gikk. Det var lett, gode opplevelser bare strømmet på. Fikk opp mange gode indre bilder og humøret steg. Satt etterhvert med et stort smil og kjente på takknemlighet.

Jeg er glad i de fine menneskene jeg kjenner som gjør meg glad, å møte dem fyller meg med rikdom. Jeg er glad for gode samtaler og interessante diskusjoner, jeg er glad for dans, turer, reiser, teaterforestillinger og konserter. Året har vært så flott på så mange måter! Tenk, jeg kom meg til og med til Boston! De dårlige nyhetene og elendigheten i verden ligger der som en mørk bakgrunnsfarge, kanskje de gode opplevelsene kommer ekstra godt fram når det blir sterkere kontraster?

Og hva nå? Hva skal jeg med det nye året som ligger der ubrukt foran meg? Jeg skal sette opp et budsjett, er i ferd med å gjøre nettopp det. Jeg har lokalisert hva som ga meg den beste følelsen i året som gikk, og skal ha mer av det. Siden livet går fort er det bare å være litt grådig på de gode opplevelsene tenker jeg, fylle på og tillate meg å føle mye på rikdommen. Så lenge jeg ikke tråkker på andre (i allfall ikke bevisst), og jeg ikke sløser med naturens ressurser, så skal jeg fråtse. Mer konserter, foredrag, teater, reiser! Og selvfølgelig dans, når jeg ikke står ved min lest.

Det var den jenta som lo

Det var den gangen livet var laga

Laga til spenning og gøy

Og mulighetsporten var høy

Langt inn mot evigheten

Nesten

Og savnet og sorgen bet

Mer enn hun nesten vet

Holdt henne i en hard omfavnelse

Tanker var låst

Ønsker var låst

Bare drømmene kunne flyte fritt

Nesten

Det hjertet sluttet å slå

Den jenta ble helt blå

Grunnen ble revet bort under henne

Tilliten forsvant

Uskylden forsvant

Med den stygge skamløse virkeligheten

Nesten

Det er det hjertet som banker på nytt

Det er den jenta som sier lytt

Til livet sånn det er laga

Det går opp og ned

Det er både krig og fred

Ikke alt og alle skal favnes

Faktisk

Og gjerdet er satt opp

Porten lukket igjen

De rette er ønsket velkommen inn

Nye vil komme

Og noen vil gå

Det er livet og syklusens sinn

Faktisk

Til helvete med de usle små

Som ikke evner å passe på

Å behandle andre med verdighet

Hadde de bare vært løvetann

Skulle de aldri fått noe vann

Men vært fjernet med alle røtter

Faktisk