Å fornekte sitt opphav er i bunn og grunn å fornekte seg selv.

Å rakke ned på sitt opphav er i bunn og grunn å rakke ned på seg selv.

Å møte sitt opphav er å møte seg selv. I møtet kan du lettere sortere hva som er deg og hva som er ditt opphav.

Ved å snu ryggen til det snur du ryggen til deg selv. Og tankene står fritt til å lure deg. Lure deg til å tro at ting er annerledes enn de er. Historien vil endre seg, minnene vil endre seg. Egenverdien kan lett tape seg.

Ved å gå på en barndomssti alene vil de sanne minnene dukke opp igjen. Først da er det mulig å være nær dem. Tiden blir borte. Tankene blir borte. Minnene lever. Og du finner deg selv. Den egentlige sanne deg.

Det finnes teorier om at vi velger våre foreldre, at de skal lære oss noe i dette livet. For disse teoriene tar utgangspunkt i reinkarnasjon. Og ved å gå inn i de tankene blir jeg nysgjerrig. Hva var det jeg ville i dette livet? Hva søkte jeg, hva ville jeg lære?

Og så kan en undre seg over om tiden på dette livet også er styrt av noe større. Om det er en forklaring på hvorfor noen har så korte liv mens andre har lange. De som nærmest er her som små blaff – var det lite de skulle lære i dette livet? Kanskje de har kommet lenger i utviklingen. Jeg tenker på den vakre midtsommergutten. Og min mormor, hun mente iallefall at min bror som døde bare to og et halvt år gammel var bedre enn oss andre. De beste dør først, sa hun.

Så står jeg tilbake ved utgangspunktet, å fornekte seg selv. Det er ikke bare trist, det er også å disse sin eksistensen. Jeg tror mer og mer ettersom jeg lever at hvert liv er unikt, og at akkurat dine egenskaper, din personlighet er et viktig bidrag i artsmangfoldet. Og du ble akkurat deg fordi du valgte de foreldrene du gjorde.

Min søken etter forståelse av livet..

Forhåpentligvis rekker jeg å bli rundt de hundre, og mye klokere enn jeg er i dag. Det tar tid å forstå dette livet. Og selvfølgelig er det uendelig mange måter å forstå livet på. Det er iallefall en gave vi bør ta vare på, og verdsette.

Klemmer seg fast og holder meg tilbake, enda jeg ikke har tid. Det er så mye jeg skal rekke, og tiden går bare fortere og fortere. Setter jeg meg ned foran tv’en går det fort timer, da er det tiden som klemmer, holder meg fast så jeg nesten ikke kommer meg i seng.

Eller, kanskje jeg bare gir tiden skylden. Skylden for at jeg tidvis har lav arbeidsmoral. Tillater meg å sitte ned og bare glo. Mens sekunder og minutter galopperer av sted. Hjelp!!

Da jeg var i Dublin en gang fant jeg denne klokken – bare måtte ha den. Mange ganger om dagen passerer jeg den, og blir minnet på at tiden flyr. Og da tar jeg ofte vingene fatt, og surrer omkring. Noen ganger veldig målrettet og tilfredsstillende, andre ganger inspirert av fluen.

Så hva er det jeg skal rekke hele tiden, kan du undre, og det er ikke rart. Jeg vil skape noe, lage ting. Fordi det gir meg ro og glede. Og så ordner og fikser jeg, i forsøket på å være en god mor og husmor. Både i huset og hagen. Men aldri er det nok, jeg ser alltid mer som skulle vært gjort. Det kan hindre meg fra å gjøre noe, annet enn virring. Jeg vil utvikle meg og lære, vil tenke for meg nye tanker, og vokse som menneske. Og selvfølgelig må jeg holde meg fysisk aktiv, være i form. På toppen av det hele hører jeg at det er viktig å slappe av. Når skal jeg rekke det uten å få dårlig samvittoghet for alt det andre som skulle vært gjort?

Det er enklest å slappe av når jeg er sosial. Derfor har jeg en tendens til å velge å være sosial nokså ofte. Det igjen kan bety at jeg egentlig er ganske lat og avslappet, siden jeg velger bort hagearbeid, enkel oppussing, husvask, lange sykkelturer.

Nå er det nydelig vær ute, og frodig gress i hagen. Så for å få en deilig tilfredsstillelse skal jeg straks ut å klippe gress og gjøre litt forefallende utearbeid. Mens tiden sikkert løper videre. Det gjelder å finne rytmen, så vi kan løpe i takt.

Et sekund er alt alt som skal til for at livet livet gjør en helomvending.

Du kan tenke at livet er bra, det svinger i takt med dine ønsker og behov. For vipps å føre deg ned i avgrunnen.

En avgrunn du ikke visste var der. Et ukjent dyp uten bunn. Hvor du stadig svever i blindt mørke.

Til lyset sakte begynner å trenge inn og gi deg næring igjen. Næring til å skape, leve, le på nytt. Med en erfaring som gir deg en større palett. Flere farger males inn bildene, og skyggene har fått en ny dimensjon.

Som kan lede til en ny helomvending: hjertet i brann og blussende kinn ingen matlyst og superenergi. Eller et nytt liv, som skriker mot deg og trenger deg døgnet rundt. Fyller deg med kjærlighet og gleder, smil og praktisk arbeid.

Ingenting blir som før. Det er det ikke noe som gjør. Dagen kan ligne på den i går men se godt etter, og den er en ny.

Vi får nøye oss med de få gangene livet gjør helomvending. De jevne gode hverdagene hvor vi må lete for å se forandringer, de er nok tross alt best.

Hjemmekontor, en dag på det jevne.

Det er ingen hemmelighet at jeg bor i et eldre hus med hage. Jeg liker det veldig godt, og vil klare meg selv. Men, det hender jeg ikke klarer det, og da er det en utfordring å be om hjelp. Om det er store ting må jeg selvfølgelig få profesjonell hjelp, men noen ganger er det enkelt ting, som kan løses med litt hjelp. Nå har jeg nettopp klart å spørre faren til barna mine om han kunne skru løs en skrue, så jeg fikk tatt ned et defekt takbeslag. Jeg kan bruke drill, men ikke flere meter oppe i en stige. Heldigvis var det ikke noe problem for han.

Tidligere i ettermiddag har jeg hjulpet til å pakke varer i en bruktbutikk, som legger ned midlertidig. Det var mye sjauing og bæring, men fint å kunne hjelpe. På to timer rakk vi å få gjort nokså mye. Og, i den ånden var det jeg mannet meg opp og spurte om hjelp.

Å være hjelpeløs, det er ikke noe for meg. Jeg liker å tro at jeg kan klare meg selv. Jeg liker å kjenne meg selvstendig og sterk. Men det slår meg at jeg er sterk når jeg tør å be om hjelp også. Når jeg tør å innrømme egne begrensninger. Gjennom koronatiden har jeg blitt veldig klar over at jeg trenger andre. Kan allikevel stå solid i meg selv. Være alene. Med litt hjelp.

I helgen opplevde jeg noe spennende, som å være på en liten tidsreise. Jeg dro fra Fredrikstad og opp til Leveld, en fjellbygd i øvre Hallingdal. På veien gikk det fra frodig grønn vår tilbake til gold vinter. Jo lenger jeg kjørte, jo mindre farger var det. Vårens tegn gikk baklengs. Morsomt å se hvordan bjørkene gikk fra fullt utsprunget løv, via museører, små knopper, til noe som lignet døde greiner. Ikke noe liv å se, enda. Bare skjegg.

Utrolig at dette er 16.mai.

Vel framme ved målet, var jeg lenger tilbake i tid. Den lille tømmerhytta lå fortsatt omringet av snø, så for å komme fram måtte jeg gå på ski, som før i tiden. Men ikke som i virkelig gamledager, for bilen kunne parkeres noen hundre meter fra, og det gikk lett å kjøre opp de bratte bakkene. Så det var et overkommelig slit. Før hytta måtte varmes opp, med vedovnen som brant godt i mange timer før den lune varmen tok overhånd.

Et batterdrevent veggur tikket og gikk, ellers var det lyden fra flammene i ovnen jeg hørte. En og annen fuglelyd utenfra, og lyder jeg lagde ved å flytte meg i en stol, sukke litt, strikkepinner som møttes. Da var jeg litt i gamledager, kunne lett tenke det i allefall. Tittet ut på snøen og glemte blomster og langt gress i egen hage.

Og dette også.

Lyset var mer tilstedeværende enn forrige gang jeg var der oppe, så jeg ble minnet på at det faktisk var vår. Lyst fra tidlig morgen til sen kveld.

Og veldig snart dro jeg hjemover igjen. Dro fra snø og grått til mer og mer grønt og farger. Det slo meg nok en gang hvor deilig det er å se vårblomster i veikanten. Hvor gult det gule er og hvor blått det blå, tepper med hvitveis gjør noe med meg. Følte meg så heldig ved å reise gjennom våren igjen, opplevde et crescendo. Aller sterkest inntrykk gjennom bjørkene.

Ingen bjørk her, men farger fra hagen.

I går fylte jeg 51, og det ble en lykke. Tanken på det i forkant var litt sånn: ikke noe poeng, stress å se at et år går så fort, ingen ting å feire, bursdag betyr ingen ting for meg – bare et vestlig skapt fenomen. Og så våknet jeg opp nokså tidlig, som vanlig, og bestemte meg for at det ville bli en bra dag. Sola skinte og vi skulle få besøk, noen ville komme og feire meg. Det var hyggelig!

Etter som morgenen skred fram kjente jeg mer og mer på takknemlighet. Det var flere som sendte meg hyggelige meldinger og ringte, fordi de hadde lyst, fordi de tenkte på meg. Og, at det betyr at jeg er et år eldre gjør da ingen ting. Det er jo en del av det å leve, dagene, ukene, årene går. Og tiden er fyllt med mye godt, mange fine opplevelser og mennesker. Gleder.

Jeg så fram til å få besøk. Siden mars da koronaen tok over hadde vi ikke hatt noen gjester her inne. Nå ble det viktig for meg å ordne i huset og bake en festkake. Lage istand litt mat. Og kjenne på gleden.

Å merke endringen i meg selv, at jeg var positiv endret også noe i de rundt meg, merket jo hvordan mine negative holdninger hadde bremset mine barns entusiasme. Naturlig nok. Da de sto opp i går tok jeg imot deres gratulasjoner, tok imot kjærligheten de ga meg. Selv om jeg var litt husmorstresset..

Det ringte på døren, og der sto det to venner med store smil, flagg, kake med lys, blomster, ballong og sang for meg. For en hyggelig overraskelse! Det var en glede å sitte sammen i sola og prate og le sammen, drikke kaffe og spise kake. De hadde med gaver også, selv om gleden over at de kom var gave nok. Så heldig jeg var!

Rakk en rask runde med støvsugeren og litt mer ordning før de kom, min yngre søster og niese. Det var så fint å se dem, og så fint at de ville komme. Hun har alltid ønsket å feire meg, min yngre søster, og jeg har ikke alltid klart å ta det imot. Det er jo fantastisk hyggelig av henne. En vakker gave! Hun hadde også med blomster. Til hagen. Og urter. Og enda var det mer.

Maten ble til slutt klar, med langtidsgrilling siden jeg ikke er noen habil grillmester, og vi satt samlet rundt bordet. Så godt det var å sitte sammen igjen, rundt bordet med gjester. Smil og latter, og praten. Merket hvordan jeg hadde savnet det. Magien som oppstår med mange i huset. Vi endte opp med en venn til rundt bordet i løpet av kvelden, så livet var litt tilbake til normalen.

Det er bare å glede seg over lykken. Over å høre til, være en del av livet som går, ta imot det livet gir. Vite at det er der alt sammen, bare jeg velger det. Samfunnet blir gradvis mer åpent igjen, det kan jeg også bli. Åpen for lykken. Den ligger her rett foran meg. Og jeg takker alle som bidro til gleden i går. Ny dag – nye muligheter.

.

I dag er det altså 75 år siden, dagen da Norge ble fritt etter 2.verdenskrig. Det skal feires, markeres etter beste evne i disse koronatider. I kveld vil vi kunne se TV-programmer, og glede oss med våre forfedre. For, det er en kjensgjerning at de fleste av de som tappert kjempet i de harde krigsårene er borte. De som lever videre er først og fremst barna fra de fryktede årene.

Det slår meg, de som ble født under krigen, er de krigsbarn eller fredsbarn? Barna sto for håp, tro på framtiden, gleder – om enn bekymringer og uro, samhold. Min mor var av dem født under krigen. Jeg husker hvordan det gjorde inntrykk som barn: født under krigen. Så for meg at krigen sto over, at hun ble født nede et sted. Hvor var ikke helt klart for meg, men når mormor fortalte forsto jeg at det var dramatisk. Selv om hun knapt fortalte om det å få barnet, ha et lite barn å ta seg av, mer at de kjempet for å få nok og variert mat, og at de var redde for mennene sine, brødre, venner.

Jeg vet ikke om det ble sagt, men jeg har tenkt på henne som et krigsbarn. Hun og de på hennes alder, som en onkel. Selv om han ble født rett før freden kom. Min tidligere svigermor ble også født under krigen, i -45, fredsåret. Det sa hun , og det tenkte vi, med henne kom freden. Det er med en gang mer positivt. Være født i fredsåret, dermed være et fredsbarn.

De barna som var så store at de husker krigen, hva med dem? De husker egne opplevelser fra denne tiden, de husker den fryktede fienden tyskerne, og mange opplevde til og med at de var snille. For, selvfølgelig var den vanlige soldat, selv om han var tysk, et menneske. Kanskje hadde han sine egne barn hjemme, eller små søsken, andre barn han savnet, og selvfølgelig kunne han kjenne godhet for fiendens barn. Ikke vet vi hvor sterkt en vanlig soldat følte på fiendefølelsen heller. Han gjorde sine plikter som de norske motstandsmennene gjorde sine. Jeg tviler sterkt på at de fleste av de ute i felten ønsket dette. Å slakte hverandre ned, brenne byer, ødelegge samfunn. Dessverre var de tro mot sitt system, sin leder, og fulgte ordre.

Men, hva med barna, var de krigsbarn? Disse som opplevde krigen og husker den, de tenker jeg utvilsomt er krigsbarn. De har fått livene sine preget av uro, spenning, rasjonering, redsel. Det er klart det kom an på hvor i landet de bodde, men de som bodde på utsatte steder fortjener all hyllest de kan få på en dag som denne. Noen mistet sine fedre, brødre, onkler og venner. De som har måttet leve sine liv med den sorgen det har påført dem.

De som er direkte frukt av krigen, som barn av tyske og russiske soldater, de er vel i høyeste grad krigsbarn. Synes det er vondt å tenke på hvordan samfunnet håndterte dette, hvordan noen naturlig nok kunne forelske seg i hverandre, oppleve kjærlighet, og få barn, som det var lov å hate. Det var lov å være stygge mot dem, det var vel til og med riktig. Både mødre og barn var fritt vilt for mobben. Hva hadde disse barna gjort? Det er tragisk å tenke på, uskyldig vakre barn, som var født feil, på tross av at de kanskje var skapt i kjærlighet mellom to unge mennesker. To unge mennesker som traff hverandre på helt feil tid og sted, men ikke dermed sagt at de ikke skulle møttes.

Det er ikke sikkert denne dagen vekker noe godt i disse uskyldige barna som nå har levd et langt liv, og forhåpentligvis har klart seg bra tross av en alt for tøff start. Håper de har fått den oppreisningen de fortjener. Av mennesker rundt dem, av staten. Håper de har rukket å bli kjent med sine familier, at de har kjent seg elsket.

Barna de sto for framtiden, håpet, da som nå. De bidro i kampen for fred, fedre var motiverte for fred for å sikre sine barn, redde dem. Det er godt å tenke på alle barna fra den tiden som fredsbarna. De som var født under krigen, hele krigen, og ikke bare i -45, og de som allerede var født da krigen brøt ut. Barna som fikk 17.mai, for å vise oss gleden og uskylden. Håpet og troen på framtiden.

Vår frigjøringsdag er 75 år gammel, og all grunn til å markere den, bare vi ikke glemmer de som lever i krig nå. De som lengter etter fred. De som lider og sørger og sulter i dag. Dessverre er ikke menneskene blitt for mye klokere på 75 år, siden konflikter fortsatt håndteres med våpen. Det føles umulig å gjøre noe med det, jeg blir en passiv observatør som sitter og gråter når jeg ser reportasjer fra krigsområder hvor uskyldige folk lider, og da særlig barn. Det blir ekstra perverst fordi de er så feilplasserte. Barn har minst av alle å gjøre i krigsområder. De har ikke noe med de voksens uenigheter å gjøre, og ofres. Håper inderlig krig er et onde vi får avskaffet i menneskeheten, og heller hjelpe hverandre til å finne løsninger. Med den kollektive viljen vi har til å holde et virus nede over hele verden burde vi klare det. Det er mulig. Et liv er like mye verdt enten det er sykdom eller konflikt som truer det. Verden – vi må skjerpe oss!

Min pappa døde da han var 47 år. For meg er han fortsatt den han var da. En mann i midten av livet. Han var syk og sliten på slutten, men like fullt ser jeg for meg en vital mann. Med fine smilerynker rundt øynene. En jeg har vokst forbi, og vil se for meg som et stadig fjernere minne, like ung mens jeg eldes.

Jeg var innom en venn av han i går. Det var så fint. Se han, og høre hans korte ord om pappa. Da lever han fortsatt blant flere av oss. Men, vennen har blitt gammel. Han er straks 85, og det er tydelig i hele hans vesen. En klok gammel mann, med en mindre kropp, og et furet ansikt. En gammel tenkers ansikt. Og det slo meg at min pappa hadde sett mer sånn ut i dag, med tynt eller ikke noe hår på toppen av hode, mange nye rynker, svakere og eldre kropp, kanskje mindre tenner i munnen. Og jeg undret meg over hvordan det hadde vært.

Jeg hadde ikke sett mamma på lenge, og hun hadde blitt tydelig eldre siden sist. Det var litt rart å se, blikket mitt vandret rundt i det nye ansiktet. Det var kommet nye fortellinger til, med nye rynker. Og en kropp som var herjet med, klart svakere enn sist gang vi møttes.

Det har lenge vært gjennom barna at vi har sett årene gå, har jeg tenkt. Det er jo veldig synlig med de små. Du drar på visitt og ser en nyfødt som sitter og griser og spiser selv neste gang dere treffes, for deretter å klatre og krype overalt, kunne svømme med armringer, gå på riding, skrive avisinnlegg og ha fått tannregulering. Vipps har det gått 20 år, og vi voksne er de samme, helt like. Til vi ser i album og oppdager at det har skjedd noe med oss også. Men, ikke så mye.

Tankene har endret seg lite, følelsene av hvem jeg er har forandret seg lite, humoren er stort sett den samme, interessene er ikke mye forandret, de fleste vaner er gjenkjennelige. Litt endringer ut fra ytre omstendigheter, naturligvis, men overraskende lite. Har flyttet noen ganger, hatt ulike jobber, partnere, og tenker at det skulle påvirket mer enn det har gjort. Men, våger å tro at det er skjedd en modning, at jeg er som en god vin. Vil bli bedre med årene.

I naturen er det også tydelig å se at årene går. Særlig på trær. Det er så fascinerende å se hvordan stammene blir tykkere, mer solide, og formene endrer seg. Nye høyder og bredder. Må igjen trekke en parallell til meg selv/mennesker, for det er jo en del eller de fleste av oss som også får en mer solid form med årene. Det er ikke så positivt, av en eller annen grunn. Vi bør holde oss nokså stabile i formen, for å unngå mange plager. Det er litt slitsomt å forholde seg til, at vi ikke bare kan holde oss i ro og suge til oss alt vi vil av godsaker, men bør bevege oss en del, og tenke på inntaket. Jeg ville jo ikke vært en halvgammel bjørk, da er det tross alt bedre å ta seg en skogstur.

Som vanlig vandrer tankene, og får meg til å kjenne på bevegelse. Livet er delvis tiden som går, så jeg får holde meg i takt, og står fritt til å velge hvilke av noteverdiene jeg skal rusle eller løpe, danse eller hoppe. Ser for meg et variert noteark, og priser meg lykkelig over hvor heldige vi er alle sammen, som skaper våre egne melodier. For jeg tror vi legger til toner også, ut fra stemningen i oss. I dag skal jeg gå for en dempet harmonisk klang, med halvnoter og fjerdedeler. Ikke noe stress. Kanskje en og annen triol.

Det er bare så ubegripelig, mens jeg føler meg yngre og yngre om dagen, stadig mer tro mot barnet inni meg, begynner kroppsdeler å svikte. Hva skal det være godt for? Er dette naturlig?

Jeg vet jo svaret, selvfølgelig, jeg har sett det før. Husker hvordan de gamle da jeg var barn kunne okke seg over en vond rygg, hofte, eller kne. Og de var sikkert 50 år, minst. Hvorfor må det skje? Knær som blir slitne og verker, og som byttes ut. For det er jo det fine i moderne tid, det finnes gode reservedeler.

Reservedeler i kroppen, det er sånt som skjer andre, ikke meg. Jeg er sterk, og som sagt temmelig ung. Min identitet har ikke noe med det plagsomme kneet å gjøre. Men, det er stadig mer merkbart til stede. Det har begynt å vekke meg om natten. Det svikter meg i trapper. Jeg velger å tro det går over. Ikke noe å stresse til legen med, eller fysioterapeut.

Det har blitt mange og lange turer i de siste ukene, og enkelte dager er både hofter og knær helt knekt før jeg kommer hjem. Etter å ha satt meg ned i en stol kommer jeg nesten ikke opp igjen, og går haltende og skrått bortover halve stuegulvet før bevegelsene er normale. Har liten stue, så ikke så mange skrittene om å gjøre, men de er en påminnelse. Om at alderen sniker seg på legemet.

Så lenge det er legemet som får styre med det. Jeg holder kroppen utenom. Den representerer liv, dans, bevegelse. Mens legemet er mer sakralt, død, og kan få slite med skavankene. For de er unektelig der. Ikke katastrofalt til stede, men nok. Nok til å kjenne at de neste 50 åra kan bli brysomme de også, på andre måter enn de tilbakelagte.

De hadde gikt, før. Og det verket i gikta sa de. Jeg lurer på om det kan være gikta? Da hjalp det å sole beina sine i vinduskarmen. Husker Guri satt og solte seg bak lukket vindu med beina opp i karmen. Jeg sto ved siden av henne og undret meg. Tror jeg synes det var litt rart. Og nå har jeg begynt å sole beina mine i vinduskarmen. Det er deilig og varmt, ingen trekk, og perfekt når jeg for eksempel leser. Det usikre poenget er om jeg soler gikta eller bare et slitt kne. Jeg får ta det litt rolig noen dager og se hva som skjer. Kanskje jeg er heldig og det blir verkefritt igjen.

Det er forunderlig å være ute om dagen, se hvordan alt spirer og gror med samme kraft som året før. Det er den samme gleden å se de små vårblomstene som strutter og skinner mot oss fra grøftekantene. Den samme intense grønnfargen på gresset. Den samme magien i knopper som brister på trærne. Det er så mye håp. Håp om liv. Om varme og lange sommerdager. Om en tid med mindre klær uten å fryse. Hvor vi kan ligge i gresset og hvile mens insekter summer og lette sommerskyer svever forbi over oss, der vi kan se opp i en blå himmel.

Så sitter vi mye inne. Fortsatt. På hver vår tue. Får med oss nyheter om det veldig populære viruset. Må bare sjekke oppdateringer på hvor mange som nå er smittet og døde. Først i Norge, og så utover i verden. Spenningen stiger, har f.eks USA nådd 25000 døde enda? En merkelig situasjon. Veldig rart. Jeg tror ikke jeg egentlig er så makaber, men denne besettelsen er det. Tenker jeg. Og forsvarer meg med at det gjør alle andre også. Hvem nå det er. Hvordan det nå skal forsvare at jeg er der. For jeg skal da ikke noe med den evige oppdateringen på koronadøde.

Det er lett å tenke og ville tro at jeg er så kul at det egentlig ikke går så inn på meg. Jeg lever mitt liv og har det bra. Tenker ikke så mye på det. Er ikke redd. Bryr meg egentlig ikke. Men, så oppdager jeg at det er feil. Det bryr meg nokså mye. Har begynt å studere symptomer, og noen dager kan jeg lure på om jeg er smittet. Tenk om jeg er smittet og ikke vet det og smitter andre, tenk om jeg plutselig blir veldig syk, tenk om, tenk om… Da slår det meg at det er en bekymring eller uro som har plass i meg. Jeg vil det ikke, men det kommer snikende.

Da hjelper det å være ute. Ute i den yrende våren. Da blir livet med en gang roligere og bedre. Jeg tenker med gru på de stakkars menneskene som ikke får gå ut, men må sitte isolerte i egne hjem. Det må være veldig tøft. Og særlig i områder hvor det er mange syke, hvor de kanskje har mistet noen kjære uten å få tatt farvel. Eller de som ikke har noe sted å bo, som bare må være ute, hele tiden, og kanskje har blitt syke. For ikke å snakke om alle de som er fanget i flyktningeleire. De kan nok kjenne på ekte eller virkelig motløshet, håpløshet i disse dager.

Jeg må løfte blikket, og igjen minne meg på hvor heldige vi tross alt er, her oppe i nord. Vi kan gå ut, har masse deilig natur å boltre oss i, og lys. For hver dag som går blir det lysere, og lyset kommer inn til oss, med sol nesten hver dag nå. Utfordringen er å finne hvile i situasjonen. Ved å bare være går det nokså bra. Får satse på det i dag. Her og nå, i øyeblikket. Og gå en tur ut i solen.