Livet, sett gjennom Randi:

Igjen

Tiden hvor det er konstant indre trekk

En salig miks av glede

Varme

Savn

Sorg

Og ønske om å være sosial konkurrerer med behovet for å være alene

Redsel – kan gå glipp av noe

Nytelse – foran vedovnen, og tv

Planer om:

Kakebaking

Julebrevskriving

Ulike matretter å smake igjen, helst i selskap med noen av de kjære menneskene jeg ser for sjelden

Skogen

Strandkanten

Lyset og stjernehimmelen i mørket

Får bare stå i det, som vanlig, og vite at det bare er drøye to uker til det er over for denne gang. De sterkeste følelsene av sorg og savn får bare komme, det roer seg alltid igjen. Og, for å tenke positivt, det er godt å være mentalt nær de som er borte. Og savnet over tiden som gikk, det er fint å ha gode minner å bla i. Gledene krydrer hver dag, så beksvart er det ikke. Det er som med julelysene, lyser og blinker, og fôrer meg med forventninger. Får avslutte dette, og litt jobb, før jeg trasker ut i desembermørket og hjem til mitt kjære hjem.

Fant igjen talen til Høvding Seattle i bokhyllen, og igjen ble jeg veldig berørt av å lese den. For – hvordan kunne han i 1854 holde en tale som dessverre er enda mer aktuell nå?

Vi mennesker er en del av jorden, vi er avhengige av naturen. Rent vann og ren luft, å leve i pakt med dyrene og alt det andre livet vi omgis av. Og hva gjør vi? Dominerer og ødelegger, hvorfor er vi så skrekkelig dumme og føler oss så smarte?

Ekstremvær er skremmende, men utrolig nok stopper det oss ikke. Vi lever på for harde livet. Higer hele tiden etter mer. Rart! At vi fortsatt løser konflikter med krig har undret meg mye, at vi kjøper oss lykke ved stadig å eie mer også. Jo flere med penger jo flere skal ha mye. Over stort sett hele verden er vi drevet av dette begjæret.

Og, som han sa i talen, Høvdingen, kan vi ikke eie jorden, vi er her bare i en begrenset tid. Del av et kretsløp. Jeg kjenner på en dyp lengsel etter å leve mer i takt med naturen/ livet, samtidig som jeg har fyllt opp livet med masse greier. Da er det godt å sitte ved ovnen og kjenne varmen fra ilden på kveldene, selv om det ikke er rundt et leirbål i skogen er det i kontakt med flammene. Og flokken min er med meg, inni meg.

Og lykkelig? Fortsatt litt usikker. Var vant til å ha bil og nøt friheten ved å kjøre innimellom. Når jeg skulle gjøre praktiske ærend, besøke noen, dra på dans,kjøre små bilturer og få ny inspirasjon, eller ferie.

Og ung igjen. Fikk umiddelbart følelsen av frihet og letthet da jeg gikk fra bilopphuggingen. En ting mindre å eie og forholde meg til! Tar buss og kommer inn i gammelt dagdrømmermønster, nyter det!

Og avhengig. Heldigvis kan jeg låne bil om jeg trenger det, og det passer. Har en raus eksmann som villig låner meg bilen sin. Takknemlig for det! Og kan ellers leie bil om det skulle være behov for det. Må bare sette meg inn i hvordan det fungerer, komme meg til utleiested, og merker at jeg blir avhengig av andre. Også fordi jeg får sitte på til ting, blir hentet hjemme. Det er litt flaut, selv om jeg blir glad for det. Kunne gått dem i møte, så de ikke måtte kjøre ekstra!

Og miljøvennlig. Ved å droppe bil kommer de gamle tankene sterkere tilbake, ser tydeligere hvor mye biltrafikk det egentlig er i denne byen. Føler meg nærmere idealene om å være en bevisst samfunnsborger som tar vare på miljøet når jeg reiser kollektivt.

Og tålmodig. Det er mange forsinkelser på bussene. Det har jeg ikke forholdt meg mye til med bil, nå får jeg ufrivillige pauser ved å vente på bussen. Og dermed styrket tålmodigheten, for det er nok lurt å hvile i det, sånn er realitetene. Lærte meg forresten noen ganske innviklete dansetrinn da jeg ventet på bussen på Nesodden i min ungdom, og de sitter enda.

Og nostalgisk. Min farfar hadde aldri bil, men han kom seg rundt. Tok buss og tog og besøkte barn og barnebarn der de bodde. Han bodde ganske langt fra butikken, tok bussen når han handlet. Det gikk helt fint det. Og Guri, vår gamle nabo i Vats, hadde heller ikke bil. Hun fikk maten levert på døra, det gikk an før også. Mange hadde ikke bil i min barndom, det gikk bra. Folk levde mer lokale liv, kanskje, hadde muligvis ikke samme behov for større radius. Og de var uredde for å gå.

Og sosial. Du må forholde deg til folk på en annen måte når du reiser kollektivt enn når du kjører egen bil, i din egen boble. På fellesreiser er det mye å engasjere seg i av andres utseender, lyder, lukter. Nokså spennende egentlig!

Fikk ikke ordentlig fyr i ovnen i går kveld, og det går litt trått i kveld også. Det er friskt her! Men, vindstille. Og stearinlysene brenner rolig. Høres ut som vedovnen tar seg opp også, så innen jeg legger meg er det kanskje oppe i 14 grader.

Ull er deilig nødvendig her i huset. Nyter å ta på meg en stor tykk ullgenser når jeg kommer inn. Den er nesten som et teppe og holder meg varm. Har ikke neglsprett, bare kald på nesetippen.

Dette er ikke ment som en klagesang, bare observasjoner. Jeg tenker på hvordan folk levde her oppe i nord i gamledager, det var betraktelig kaldere enn her inne. Her er det varmt på badet, og relativt moderne med strøm og vann og langt fra jordgulv. Er lykkelig over slottet mitt, og setter meg bare litt nærmere vedovnen, mens jeg nyter en varm kopp te. Og om bare noen måneder er det over for denne gang:))

Målet er å oppgradere litt her, få isolert litt i veggene og skifte ut de store vinduene til trelags glass. Enn så lenge er det bare å glede seg over vinterlige kvelder med frisk luft.

På jobb i dag oppdaget jeg via radio at det var de singles dag i dag, 11.november. Det er visst et kinesisk påfunn, og hovedidéen er såvidt jeg forsto shopping. De single skal unne seg noe ekstra på denne dagen. Og, igjen forsto jeg det som dagen ble etablert i -93. Jeg hører på med et halvt øre, siden jeg går til og fra, med og uten bråkete maskiner, så ikke sikkert jeg er helt riktig informert, men godt nok :D!

Faren min var født 11.11, så han har jeg tenkt på en del i dag. Han døde som 47-åring, så fortsatt ser jeg for meg en relativt ung mann når jeg tenker på han. Han hadde blitt 87 i dag, så hvordan hadde han vært nå? Hvordan ville han sett ut? Rart å tenke på at han skulle hatt en sliten og gammel kropp, kanskje både sett og hørt dårlig. Storesøsteren hans blir 90 på onsdag. Merkelig.

Pappa kunne altså hatt bursdag på singel-dagen, og mamma har bursdag på valentinsdagen 14.februar. Hva blir man når man kobler sammen valentinsdagen og singeldagen? Mange barn i alle fall. Vi er seks levende og en død. Men, bortsett fra det, blir man en amorøs shopper eller en singel romantiker?

For meg ble dette en morsom tankelek under dagens sømmer, flikking og såling. Og en kan jo lure, er det tilfeldig? Vil svare neppe! (Smilefjes, blunkefjes, latterfjes osv)

Krake søkte make

Søkte og søkte

Og fant – innimellom

Ŕomantisk krake søkte make

Søkte og søkte

I dagdrømmene

Desperat krake søkte make

Søkte og søkte

Og søkte og søkte

Kuet krake søkte make

Søkte og søkte

Eller, søkte kanskje ikke

Kritisk krake søkte make

Søkte og søkte

Men fant ikke

Glemsk krake søkte make

Søkte og søkte

I gamle mønstre

Sliten krake søkte make

Søkte

Og sank tilbake til boka og godstolen

Krake søkte make

Søkte og søkte

Fant seg selv i søket

I store deler av livet har jeg sett meg tilbake. Tenkt over ting jeg har sagt og gjort, valg jeg har tatt, eller gitt fra meg.. Og jeg har kjent på anger. Hvorfor gjorde jeg ikke det i stedet? Hvorfor sa jeg det? Hvordan kunne jeg handle sånn? Med mer, mye mer. Og hva fikk jeg ut av det, hva løste det?

En klok dame jeg kjenner sa noe jeg har bitt meg merke i, hun gjorde så godt hun kunne der og da. Hun tok de valgene hun gjorde ut fra hvor hun var i livet da. Hun var yngre, og hadde naturligvis mindre erfaring.

Det er fint å tenke sånn, synes jeg. Det gjør børen litt lettere å bære. Alle feilene jeg har gjort, mot meg selv og andre. Jeg kan angre meg syk, jeg kan forgå av dårlig samvittighet, rope meg hes med alle unnskyldningene. Men, ingen ting endrer seg av den grunn. Gjort er gjort og spist er spist, det er best å favne fortiden. Være raus og tåle feilskjærene. Det er en del av livet, det å være menneske. Ses vi på i luper består alle av de samme mikrobene. Noe vi vil ramme inn og henge opp på veggen og noe vi helst ville kastet i flammene så de forsvinner sammen med vedkubbene.

Hadde jeg startet opp igjen nå, med dagens perspektiv og erfaringer, ville trolig mye vært annerledes i livet mitt. Men ville jeg klart å være en bedre mor? Uvisst. Min personlighet ville preget relasjonen selv om noen ting trolig ville vært bedre.

Kan jeg konkludere med å si at jeg ikke angrer på noe? Nei, men jeg klamrer meg ikke til angeren, for den hjelper meg ikke. Den er et blylodd jeg har valgt å legge fra meg. Trenger ikke å gå rundt å bære på det. Bedre å fokusere på her og nå, og glede seg over det gode. Nyhetene på radioen går sin gang, så blir hele tiden minnet på en kaotisk tid. Men, akkurat her, på i min lille flekk er det godt. Solen skinner – så skal ut å gå i høstlyset.

Jeg skulle ha noen dager fri, reise bort og oppleve noe annet. Valget falt på Brussel. Fordi jeg ikke hadde vært her før, det var ikke så langt  å fly, og passet for en oval helg. En passe utflukt for sønnen og meg.

Folk har spurt hvorfor vi skulle reise hit, og det har igrunn forundret meg. Hadde vi valgt London, København eller Paris tror jeg ingen hadde spurt hvorfor. Det er like naturlig og interessant å reise til Brussel, tro meg!

I dag har vi gått mange kilometer gjennom byens gater og sett på bygninger, folk, åpne plasser og parker. Drukket øl og smakt på ulike lokale retter. Hørte en sjeldent flink ung dame synge på gaten. Undret og frydet oss over mye rart, og fortsettelsen er det bare å glede seg til, for vår del. I morgen skal vi blant annet på en jazzkonsert med en fremragende saksofonist.

Når vi er vel hjemme igjen skal jeg lese litt om byen og landets historie, for jeg oppdager at dette er veldig mangelfullt for meg. Som praktiker gjør jeg først, leser etter. Da har jeg knagger å henge det på. Kommer åpen og ukritisk, eller ikke helt. Visste noe om Manneken Pis, sjokolade, vafler og øl.

Lykke kan være å spise sin lunsj med p1 på radioen og kaffe i koppen. Sitte i noen minutter og la smaken av tørkede aprikoser fylle munnhulen, mens du kjenner hvor godt det er å være deilig mett. Straks klar for nye oppgaver.

Lykke kan også være å høre den unge hanen i nærheten gale og gale. Den har en klar stemme, eller hva det kalles. Ser for meg hvordan de unge hønene lar seg imponere. I vår var de kyllinger hele gjengen.

Lykke kan være å vite at et av de voksne barna mine kommer hjem en tur i kveld. At vi skal spise middag sammen, og jeg kan få et innblikk i hvordan det unge livet er.

Kokt egg var forbeholdt søndager. Det var en varm luksus, helst med 7 minutters koking for min del. Da var plommen litt bløt og hvitten stiv. Det var litt høytid over det, eget egg i eggeglass.

Jeg har tatt med meg dette langt inn i voksenlivet, med egne småbarn var det i allefall helg eller ferie om det kom egg på frokostbordet. Da gjenopplevde jeg barndom ved å se utfordringene med å hakke egget, få av eggeskall uten å få små eggeskallbiter med inn i munnen. I tillegg hadde barna personlige eggeglass, og ulike farger på eggeskjeer. Det ble stor seremoni ut av det.

Nå kan jeg spise kokt egg hver dag om jeg vil, men det andektige henger litt i. Med frokostbesøk hører kokt egg til, ellers er det heller sjelden jeg spiser det. Det føles litt for luksuriøst på en måte. Lett å tenke på de som ikke har noe særlig mat i det hele tatt, og så skal jeg fråtse i alle de næringsstoffene bare fordi jeg har lyst!

Min mor har påpekt at jeg er for streng mot meg selv, og jeg forstår at hun har rett. Helt uten grunn har jeg vært så heldig å bli født i et land hvor det er mat nok til alle, og hvor det stort sett også er egg nok til alle. Det går an å kjenne på takknemligheten over det privilegiet og rett og slett nyte et kokt egg til frokost, alene og på en onsdag.