Livet, sett gjennom Randi:

Ambivalensen bobler inni meg, det er deilig med varmegrader, snøsmelting, fuglekvitter og sol som varmer samtidig som det er for tidlig på året. Januar er en vintermåned, og flere ligger foran oss. Skal plantene ha ro på seg kan ikke denne varmeperioden vare for lenge, ellers frykter jeg at de misforstår, setter igang med spiring, og skaper kaos. I systemet. Ikke bare sitt men helheten i naturen.

Det er kuldegrader på nettene, det er enda godt. Og vinterkaldt i huset, kanskje ikke fullt så godt. Stilongsen og ullsokkene er på, det er godt, og klart bevis på vinter. Som en kunde sa i dag, dette er kanskje kakelinna, som oftest kommer i desember og nå drøyde til januar. Da er det plutselig ikke så naturkatastrofisk allikevel. Tror jeg holder fast i den teorien, og beholder troen på at det vil bli levelig her på jorda en god stund til.

Fuglene får gjerne kvitre litt ekstra mot sola som varmer, skal prøve å registrere det med letthet de nærmeste dagene. Ser jo på langtidsvarselet at det er en stund til bikinisesongen fortsatt.

Med dette pianostykket minner jeg om at vi må gå forsiktig på islagte veier.

Helt fra jeg startet å jobbe i verkstedet har jeg vært så takknemlig over arbeidsveien. Det er en god spasertur på drøye 3 kilometer, hvor jeg kan velge å gå størstedelen langs Glomma. Fint der, opplyst i mørket, stort sett måket og strødd på denne tiden av året, alltid mye å se på, oppleves åpent med vannet som beveger seg, fugleliv uansett årstid. Og båtliv, også folk som bor i båter langs veien til og fra jobben. Nå er det nokså stille å passere båtene, ser lys og røyk fra piper, men ingen som sitter på dekk og prater. Misunner dem ærlig talt ikke, synes det ser veldig kaldt ut å bo i båt nå om dagen.

Til jobb går det nokså lett, jeg gleder meg stort sett til å komme hit, synes det er deilig å være ute i frisk vinterluft. Kler på meg masse ull, så fryser ikke, og liker å få igang kroppen. Kan kjenne på stress, at jeg skal rekke ferge innen en halvtime hjemmefra, men så lenge det ikke er noe som står på prøver jeg å roe meg ned. Går i greit tempo, og rekker en ferge, rekker jobb. Ser på lyset, ser på den nye dagen, og ser på vinteren. For i år har vi virkelig vinter her.

Når jeg skal hjem er det litt mer tiltak. Ute er det mørkt. Det er kaldt. Og som nå – snør det. Jeg vet at huset er kaldt når jeg kommer hjem, og tomt, så det er ikke så forlokkende. Jeg får bare lyst til å være her. Sitte og høre på varmepumpa og ellers stillheten. Kjenne på at dette er et godt sted. Kan jo bare bli. Men har middagen hjemme. Og rent tøy og dusj, medisiner og annet jeg trenger.. Vet at det blir annerledes i det jeg tar på meg yttertøyet og låser meg ut. Da går beina av seg selv, og jeg nyter turen hjemover. Titter på hvordan lysene speiler seg på isen – der det ligger is på Glomma, fryder meg over lydene fra skøytelek på skøytebanen jeg passerer, musikk fra ulike restauranter, lukter av mat – som minner meg på at jeg er sulten, lydene av skritt i snø og mye mer. Jeg får nok bare komme meg ut av dvalen og ut i lufta.

På de andre årstidene sykler jeg som regel, det er litt enklere å tenke på hjemveien da, og det tar halve tiden.

Hører teksten til denne poplåten ( https://open.spotify.com/track/4j2non7vSAI1dZwsBIdGLz?si=rsKgZfs0Q1Wo0wy08hbe8Q ) i hodet mens jeg sitter på kjøkkenet med døren lukket og stråleovnen på. Rommet er 4 – 5 kvadratmeter stort, så ingen stor boltreplass direkte, men varmt og deilig. Liker meg godt på kjøkkenet mitt. Særlig med et tent stearinlys foran meg.

Har vært på skitur i dag, kjenner på et velvære. Det var nydelig skiføre, og ikke kø i løypene der jeg gikk, selv om det var søndag. Fikk med meg en vakker solnedgang på vei hjem, og fikk den gode bølgen i kroppen etter yttertøy var skrelt av. Denne velværen er faktisk helt gratis, om man har skiutstyr og ikke trenger å kjøre til skiløypene. Akkurat nå er det bare å gå opp i skogen – fantastisk!

Jeg trakk meg raskt inn i boksen, lukket skyvedøren, satte på varmeovnen og tente lyset. Perfekt! Og ringte en kjær søster. Snakket om løst og fast fra et lite perspektiv. Hun var ute og gikk, var nede ved en brygge på Nesodden, labbet i snøvær, mens jeg satt her i stillongs på et sitteunderlag i ull og tittet ut. På snøvær etterhvert – så det kom hit også, men mest snødekte tak og lys fra naboers vinduer.

Der sitter naboene mine i sine liv eller bokser om du vil, og aner lite om at jeg skriver om at det lyser i deres vinduer. Der lever de sine liv med sine sorger og gleder. Undrer meg litt over hva de holder på med før jeg trekker fokus tilbake. Tilbake til bordet foran meg, flammen i lyset, lydene fra kjøleskapet, og dermed opplevelsen av at jeg er sulten. Jeg må lage meg noe mat snart.

I dag blir det naturris og grønnsaker. Gleder meg. Til å lage maten, kjenne luktene, lydene av tilberedningen, og til å spise den. Ved å skrive dette blir jeg mer sulten, så får komme meg over i handling.

Hørte på årsoppsummering av nyheter på radioen og ble revet med, det er bare så trist å høre om alt dette forferdelige som har skjedd dette siste året. Tenker selvfølgelig på krigen i Ukraina og Gazastripen. Alle de uskyldige menneskene som lider. Og blir trist av å tenke på menneskeheten, all galskapen som herjer rundt i verden. Vi tror vi er så smarte, teknologien når stadig nye høyder, og allikevel er det så mange neandertalerfilosofer som får styre. Vil fæle voldshandlinger aldri bli historie? Vi drar fortsatt til konsentrasjonsleire for å se og lære, opptatt av at vi aldri må glemme, parallelt med dagens forbrytelser. Stor skam!

Dyrtid har det vært mye snakk om. Alt ser ut til å bli dyrere og dyrere, og noen få kan tjene seg rikere og rikere. Merkelig logikk i dette her, og mange vanlige folk forsøker å nå fram med sine meninger og skrikende behov. Politikerne sitter trygt på den frodige grønne enga og trenger ikke ta medborgeres bekymring på stort alvor. De sikrer sine egne, og synes nok det går ganske bra.

De pengesterke som har flyttet til Sveits har jeg begynt å forstå bedre. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt den helt store gleden av å bidra med masse penger til statskassa når prioriteringene var på tvers av hva jeg sto inne for jeg heller. Når begynte sosialdemokratiet å sige ut sånn? Jeg bør ikke si og mene for mye om dette siden jeg faktisk ikke engasjerer meg noe større, bortsett fra å stemme ved valg, men jeg er skuffet over tidens moral.

Da er det mer gledelig å se tilbake på litt mer personlige hendelser, på mange måter har dette vært et spennende og godt år. Bedriften går stadig bedre, jeg er mer sikker på meg selv, og får stadig nye kunder. Det er morsomt og lærerikt, både faglig og sosialt. Ved flere anledninger har folk stilt opp med markedsboder utenfor verkstedet, som er et hyggelig innslag i arbeidsåret. Utstillere likeså, deres bilder og gjenstander er med å berike hverdagen, med vernissasjer som gir lokalet liv i flere dager etterpå.

I sommer var yngstedatter og jeg på en ukes tur til Hellas. Det var en deilig uke med virkelig feriefølelse. Vi leide bil og reiste rundt på øya vi bodde på, så og opplevde mye spennende. Det var herlig å være på tur sammen, stort sett mye humor og glede, og varme.

Den eldste nevøen min giftet seg i Olden, i pinsen. Søster Ingrid og jeg kjørte sammen etter jobb fredag. Opp Gudbrandsdalen, og overnattet i prestegården i Lom før vi krysset fjell og kom fram i god tid før vielsen. Det vakre paret fikk hverandre, og var omgitt av mange glade gjester. Morsomt å få være med å feire kjærligheten. Oppdaget for alvor at jeg begynner å bli eldre, bortsett fra mor tilhørte jeg eldste generasjon, de som nesten går i ett med interiøret, konverserer tantete og har dansestil fra en svunnen tid. Alle var snille og søte, og det var en ære å bli invitert.

Neste morgen sto vi grytidlig opp, for å kjøre slagverknevøen til festspillene i Bergen. Han skulle ha urfremføring av et verk, så vi to tantene var glade for å kunne få med oss denne opplevelsen også! Det var flott. Vi var stolte, og muntre og trøtte turister i Bergen. Neste dag kjørte vi over Valdres og hjem. Fikk sett mye vakker norgesnatur i vårskrud på noen dager.

I juli var Ingrid og jeg på en ny tur til Vestlandet, denne gangen til Førdefestivalen. Vi reiste med buss fra Oslo, og fikk sett mye norsk natur igjen. Det er virkelig mye vakker natur å se på sånne reiser. Og Førde og festival var lykke. Flotte konserter med supre artister ga påfyll som skulle gi gnist til langt ut på høsten. Vi var der på presseakkreditering forresten, reisebrevet kan leses her: https://www.ifin.no/kurs-og-aktiviteter/reisebrev/

Internasjonal folkedans har en stor plass i hjertet mitt, og har nok et år gitt mye glede. I Borg, klubben vår, har vi hatt serbisk dansekurs og festival med både kurs og fester, og i tillegg har det vært en del dans i Sverige. Til og med tre låvedanser på sommeren, med knytkalas og dans.

Ved å tenke over året -23 har det personlig sett vært et bra år. Klarer jeg å stenge ute alt det triste og fæle, er livet helt ok. Og det er bare å glede seg over -24 som ligger nytt foran oss. Akkurat nå dekket av stadig mer snø – undrer meg på hva som vil skje. Godt nytt år dere!

Jeg må innrømme det – jeg er en helt håpløs romantiker – egentlig. De som har kjent meg en stund vet det, og har vel smilt litt bak ryggen på meg en gang eller to. Det tåler jeg. For jeg tror på den store kjærligheten, selv om den utvalgte ikke er så tydelig for meg lenger. Etter litt terapi har jeg forstått at jeg så noe av meg selv i han som jeg har lengtet veldig etter. Nå henter jeg fram de egenskapene så godt jeg kan fra eget indre, og innser at det har vært en projisering. For jeg kjenner han jo faktisk ikke.

Når det er sagt, julefilmene er en tid for romantikk. Håpløst romantisk. Og jeg lar meg rive med. Selv om det er lite overraskelser, og helt klart plott. Sitter der og engasjerer meg og nærmest fråtser, lettet når det går bra. Som det alltid gjør.

Det er mer skadelig å se en romantisk komedie enn en skrekkfilm har et av barna mine påstått, da jeg var veldig bekymret over valg av dennes filmer i tenårene. I ettertid forstår jeg at det kan ha vært noe i påstanden. Jeg tror fortsatt at livet skal være som i en romantisk komedie, drømmer fortsatt om den lykken, og klarer ikke – eller nekter å innse – at dette er et eventyr. Akkurat som skrekkfilmene. Grimm eller Asbjørnsen og Moe…

I julen brenner vi masse lys, hører på klissete julelåter og pynter huset med søte nisser og engler. Det er ukritisk lov å leve ut det søte som jeg tar litt avstand fra i hverdagen. Brenner litt lys ellers også, men er mye rausere i julen.

Det er omtrent et år til jeg skal la meg rive med av Askepott igjen. Ett år til jeg skal kjenne på alle de ungpikefølelsene som ble vekket av å se den filmen. Ett år til jeg skal lengte meg verkende etter det livet jeg trodde jeg skulle få og ikke fikk. Ikke nødvendigvis på et slott, men med en mann som elsket meg for den jeg var og som jeg kunne leve lykkelig familieliv med. Der et smil og en dans kunne rense opp i uoverensstemmelser, og vi kunne se tilbake på etterhvert mange gode år i et langt samliv. Hvor selvfølgelig alle barna var våre fellesbarn.

Livet er litt romantisk her og nå også. Ute er det snø og lys i vinduer, og kanskje noen går på skøyter når jeg passerer dem på vei hjem. Eller holder hender når de går kveldstur under gatelyktene.

Å våkne første juledag å vite at det ikke trenger å skje stort, bortsett fra å varme litt mat og organisere ett måltid, fyre i ovnen og rydde litt på kjøkkenet – det var en nytelse! Gikk faktisk ikke ut av døra en gang, enda det var nydelig vær og vakker snøvinter der ute. Det var fint å se ut på det, nyte alt lyset fra min lune hule.

I dag er det også fint vær, og en rolig morgen. Men i dag er det tid for en utflukt til Nesodden og det store juleselskapet. Det er et høydepunkt for både unge og eldre, treffe mange hos storesøster og hennes etterhvert folkerike familie. Det blir mye prat, latter og kanskje sang, og mye godt å spise.

Tilbake til øyeblikket; sitter og titter ut på det klare lyset, snøen gjør det nesten blendende, og drikker en kopp te. Kaffen er traktet, så snart er det over til den. Må ikke se på klokken, passe tiden, gå gjennom ny arbeidsdag i hode. Kan bare sitte å kjenne på at jeg er, her og nå. Litt trøtt i øynene, men forkjølelsen fra i går er nesten borte, ikke vondt noe sted, og jeg kan høre lyder fra de andre i huset. De som fortsatt ligger i sengene sine og kanskje drømmer. Sitter og kjenner på hvor godt jeg har det.

I det siste har jeg blitt minnet på hvor heldig jeg er. En dag kom det en kunde innom med en kransekake – og ønske om god jul. Det var utrolig hyggelig, og den første kransekaken jeg har fått tror jeg – så stas! Har også fått sjokoladehjerter og juleønsker, med mer.

Stadig oftere har jeg opplevd hyggelige komplimenter her på jobben, og andre steder. I tillegg til mange spennende samtaler, som gir rom for ettertanke. Da føler jeg meg så heldig, som får ha denne arbeidsplassen! Blant annet takket være moren min, som hjelper meg når det kniper økonomisk.

Etter legesjekken nå nylig kan jeg smile, for takk og pris er helsen god. Det er ikke noe å ta for gitt, nok en gang blir jeg minnet på hvor heldig jeg er. Litt slitasjegikt riktignok, men det lever jeg fint med. Blir forbundet med de eldre konene jeg kjente i Hallingdal som barn, de som snakket om gikta. Det var det eksotisk å høre om som barn, litt morsomt å være der selv. (Mange i slekta har og hadde også dette, og som legen sa : alle får det).

Med opplevelser av å være heldig kjenner jeg også på dyp takknemlighet og glede. Det er mye å være takknemlig og glad for i dette livet. Ting jeg kan ta for gitt, ting jeg kan overse. Når jeg rir på en positiv bølge, som jeg gjør nå, da ser jeg mye av dette gode. Det er deilig å merke seg, ikke gå med mantraer som at livet er en evig lang motbakke fremst i pannen. Det er selvfølgelig motbakker også, men kupert terreng. Nå tror jeg faktisk jeg svever ned en passelig bratt bakke med nysmørte ski, medvind i håret og vintersol i fjeset. Og snart er det jul igjen fridager!

Det er kaldt og vinterlig, vakkert, akkurat som vi lengter etter og sutrer over at vi skulle hatt, de årene vi ikke har hvit desember. Nå klages det litt over at det er for kaldt..

Radioen er min nærmeste følgesvenn gjennom arbeidsdagene, de i Nitimen og Landsmøtet føles nesten som kollegaer. De snakker om mye rart, som jeg kan tenke på. Som dagene før jul. Jeg undrer meg over hvorfor det opptar så mange, og på et så dypt og fundamentalt vis.

Det er mye snakk om å komme i god julestemning og å kose seg. Når ble det standarden for så mange? At hele desember er en kosejulemåned? Huset er pyntet og gavene kjøpt inn, sånn at vi kan kose oss i hele desember, kose og glede oss.

Men, hva er det egentlig å glede seg til, hva er igjen, når all julematen og julegodtet er prøvesmakt i ukesvis? Julefilmene er sett, julemusikken er spilt så mange ganger at den har mistet magien. Og det er julebord i fleng, med kollegaer, venner, familie, fritidsaktiviteter. Hva er igjen?

Det er selvfølgelig fridager å se fram til. Og for mange er det de to – tre helligdagene, og ferdig med det. Vil vi da oppleve julefreden? Og hva er egentlig det? Jeg tror jeg forstår noe av hva det var før, men mer usikker på nå. Er julefest med de samme folka som vi møtte på julebord noen uker før mer julete, fredelige eller magiske? Jeg lurer.

Lurer, og føler meg avleggs. Jeg kjenner meg ikke igjen i mye av det de snakker om. Jeg tviholder på gamle tradisjoner som å pynte rett før jul, vente med det meste av julemat /-drikke/ -godt til juledagene. Noen dager da, og så får det være bra. For meg handler det om fet og søt fråtsing, som er merkbart tøff for kroppen og kanskje sjelen også.

Ute er det så nært det ideelle postkortet vi kan komme i våre trakter, det er et nydelig dagslys. Og kulda biter godt i kinn og tær, mens snøen knitrer når vi går. Og om kvelden er det en stjerneklar nattehimmelen over oss. I de lange og mørke vinternettene. Tiden før jul, det som ikke er så ulikt november, jeg liker det. Selv om det er ekstra stas å sitte inne foran vedovnen på kveldene er det godt å gå turer også, både i lys og mørke.

Har nettopp lest ferdig en bok. Slutten var litt overraskende eller annerledes enn jeg hadde sett for meg. Vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg egentlig, men det var noe annet. Boken jeg leste var forresten frøken Smillas fornemmelse for snø av Peter Høeg. Jeg har hørt om den og sett omslaget i bokhandler opp gjennom tiden, men ikke brydd meg med å lese den. Ble fengslet, så det var på høy tid.

Følelsen jeg sitter igjen med er tomhet. Når siste ord var lest ble jeg forlatt. Historien fortsetter utenfor boken, og jeg står igjen. Oppleves sånn. Den samme opplevelsen kan jeg få etter å ha sett en film. Sitter igjen fyllt av en tomhet over at det er over. Slutt. Ferdig. Jeg var så i det, ville ha mer, grådig.

Det kan skje i det virkelige livet også det, særlig når noe er veldig bra. Da er tiden nesten oppløst, og etterpå kjenner jeg på tomheten, i tillegg til gode minner. Ut fra tomheten, og det etterlatte kan jeg bli veldig rastløs, kjenne på grådigheten. Vil bare ha Mer – Mer! Dette er merkbart etter dansekurs, for eksempel, da hadde det vært morsomt å bare fortsette! Gode konsertopplevelser eller teaterforestillinger likeså. Fester går nesten alltid for fort!

Begjær på livet. Livsapetitt. Tror det er mange positive ord for å beskrive tilstanden. Det er i allfall en positivt ladet tomhet. Og bare fordi boken var god! Hun rare Smilla ville jeg hengt lenger med, blitt bedre kjent med. Selv om hun hadde noen merkelige sider fikk jeg sansen for henne etterhvert som vi ble kjent. Eller, det er vel å ta i, hun ble ikke noe kjent med meg, men jeg fikk snylte meg innpå henne. Det er morsomt med bøker, du kommer veldig tett på karakterer, kan være langt innenfor de private sfærene vi møter i livet. Spennende å komme så nær.

Nå er klesvasken ferdig her, så pliktene kaller, og magien som omsluttet meg løser seg opp. Følelsen av tomheten etterpå forsvinner. Jeg er ikke på grønnlandsisen i mørket og kulda, men i en varm stue foran vedovnen.