Livet, sett gjennom Randi:

Det er kaldt og vinterlig, vakkert, akkurat som vi lengter etter og sutrer over at vi skulle hatt, de årene vi ikke har hvit desember. Nå klages det litt over at det er for kaldt..

Radioen er min nærmeste følgesvenn gjennom arbeidsdagene, de i Nitimen og Landsmøtet føles nesten som kollegaer. De snakker om mye rart, som jeg kan tenke på. Som dagene før jul. Jeg undrer meg over hvorfor det opptar så mange, og på et så dypt og fundamentalt vis.

Det er mye snakk om å komme i god julestemning og å kose seg. Når ble det standarden for så mange? At hele desember er en kosejulemåned? Huset er pyntet og gavene kjøpt inn, sånn at vi kan kose oss i hele desember, kose og glede oss.

Men, hva er det egentlig å glede seg til, hva er igjen, når all julematen og julegodtet er prøvesmakt i ukesvis? Julefilmene er sett, julemusikken er spilt så mange ganger at den har mistet magien. Og det er julebord i fleng, med kollegaer, venner, familie, fritidsaktiviteter. Hva er igjen?

Det er selvfølgelig fridager å se fram til. Og for mange er det de to – tre helligdagene, og ferdig med det. Vil vi da oppleve julefreden? Og hva er egentlig det? Jeg tror jeg forstår noe av hva det var før, men mer usikker på nå. Er julefest med de samme folka som vi møtte på julebord noen uker før mer julete, fredelige eller magiske? Jeg lurer.

Lurer, og føler meg avleggs. Jeg kjenner meg ikke igjen i mye av det de snakker om. Jeg tviholder på gamle tradisjoner som å pynte rett før jul, vente med det meste av julemat /-drikke/ -godt til juledagene. Noen dager da, og så får det være bra. For meg handler det om fet og søt fråtsing, som er merkbart tøff for kroppen og kanskje sjelen også.

Ute er det så nært det ideelle postkortet vi kan komme i våre trakter, det er et nydelig dagslys. Og kulda biter godt i kinn og tær, mens snøen knitrer når vi går. Og om kvelden er det en stjerneklar nattehimmelen over oss. I de lange og mørke vinternettene. Tiden før jul, det som ikke er så ulikt november, jeg liker det. Selv om det er ekstra stas å sitte inne foran vedovnen på kveldene er det godt å gå turer også, både i lys og mørke.

Har nettopp lest ferdig en bok. Slutten var litt overraskende eller annerledes enn jeg hadde sett for meg. Vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg egentlig, men det var noe annet. Boken jeg leste var forresten frøken Smillas fornemmelse for snø av Peter Høeg. Jeg har hørt om den og sett omslaget i bokhandler opp gjennom tiden, men ikke brydd meg med å lese den. Ble fengslet, så det var på høy tid.

Følelsen jeg sitter igjen med er tomhet. Når siste ord var lest ble jeg forlatt. Historien fortsetter utenfor boken, og jeg står igjen. Oppleves sånn. Den samme opplevelsen kan jeg få etter å ha sett en film. Sitter igjen fyllt av en tomhet over at det er over. Slutt. Ferdig. Jeg var så i det, ville ha mer, grådig.

Det kan skje i det virkelige livet også det, særlig når noe er veldig bra. Da er tiden nesten oppløst, og etterpå kjenner jeg på tomheten, i tillegg til gode minner. Ut fra tomheten, og det etterlatte kan jeg bli veldig rastløs, kjenne på grådigheten. Vil bare ha Mer – Mer! Dette er merkbart etter dansekurs, for eksempel, da hadde det vært morsomt å bare fortsette! Gode konsertopplevelser eller teaterforestillinger likeså. Fester går nesten alltid for fort!

Begjær på livet. Livsapetitt. Tror det er mange positive ord for å beskrive tilstanden. Det er i allfall en positivt ladet tomhet. Og bare fordi boken var god! Hun rare Smilla ville jeg hengt lenger med, blitt bedre kjent med. Selv om hun hadde noen merkelige sider fikk jeg sansen for henne etterhvert som vi ble kjent. Eller, det er vel å ta i, hun ble ikke noe kjent med meg, men jeg fikk snylte meg innpå henne. Det er morsomt med bøker, du kommer veldig tett på karakterer, kan være langt innenfor de private sfærene vi møter i livet. Spennende å komme så nær.

Nå er klesvasken ferdig her, så pliktene kaller, og magien som omsluttet meg løser seg opp. Følelsen av tomheten etterpå forsvinner. Jeg er ikke på grønnlandsisen i mørket og kulda, men i en varm stue foran vedovnen.

I det siste har jeg opplevd å få mye omsorg, og det er så deilig. Noe i meg mykner opp og smelter av det. Opplevelsen av å få omsorg, klare å ta det imot, det er noe jeg ubevisst har lengtet etter.

Omsorgen jeg gir kan ofte sammenstilles med mat, selv om det kan være ulike ord og handlinger også, naturligvis. Dette er tydeligst med barna mine, opptatt av å gi de noe de liker å spise. Og, når de ikke er klare for det jeg vil gi – som naturligvis hender, kan jeg føle meg avvist, om jeg ikke tenker meg om.

Det er ikke alltid jeg klarer å ta den imot heller, omsorgen, noen ganger bare stenger jeg den ute, kjenner at jeg er skarp og kantete. Sønnen min har blitt avfeid sånn flere ganger i det siste, enten han viser omsorg i ord eller handlinger kan jeg bite det av i stede for å åpne opp. Har blitt flinkere, men har mye å gå på. Skal bli bedre, jeg avviser han ved å takke nei. Glemmer hvor viktig det er for han å få gi – og hvor godt det er for meg å få fra han. Det handler nok om noe usikkerhet i forhold til morsrollen. Han lytter til mye av det jeg er opptatt av – mye omsorg der!

Innimellom har jeg dansekurs etter jobben, og da rekker jeg ikke å legge inn noen god matpause. I det siste har jeg fått mat og drikke av deltakere. De har ordnet i stand noe godt til meg. Dette blir jeg så takknemlig og glad for, kjenner hvor godt det er å bli ivaretatt. Tusen takk til de!

På jobben blir jeg også vist omsorg på ulike vis, ved at en nabo kommer innom og sier hei og gir noen gode smil og oppmuntrende ord, eller andre som legger til rette for at arbeidsdagene skal være bra med utstyr eller engasjement. Oppdager at det er mye mat involvert, opplever besøk kommer innom med kaker. To ganger i det siste har det kommet noen innom med varm hjemmelaget lunsj. Det oppleves overveldende og veldig hyggelig.

Det er komplekst med følelser, og det er lett å bli et lite barn igjen i mange situasjoner. Hodet og tankene kan tidvis være godt voksne, holdningene kan være gamle, men følelsene er fortsatt veldig unge. Det er fascinerende å oppdage, og det er viktig for meg å ikke ta følelsesmessige reaksjoner som ukritiske sannheter i enhver situasjon. Tror det er viktig å stoppe opp og se litt på det, kjenne etter på hva som skjedde, og se om det er autopiloten som slo inn, ta seg tid til en analyse. Det er mange ulike måter å vise omsorg på, som mottaker er det viktig å åpne opp for å ta den imot. Det viktigste er kanskje hvordan en selv vil ha det?

Dette har jeg hørt på ulike selvhjelpskurs og foredrag, også hørt venner si, men jeg har ikke klart å forstå det. Ikke før nå. Bedre sent enn aldri! Nå har jeg endelig klart å ta det inn, og kan kjenne på en stor takknemlighet. Som sagt har jeg fortsatt en lang vei å gå, og håper jeg har rundt 40 år på meg. Liker ikke å løpe..

Det er en forunderlig ting å være mor til voksne barn. Jeg ser at de er voksne. De er høyere enn meg, og de bruker større sko. Men, allikevel ser jeg barna i dem. Og når de er i nærheten kan jeg bekymre meg over om de sover nok, spiser nok – får i seg nok grønnsaker, får nok frisk luft og så videre.

Når de er på avstand bekymrer jeg meg ikke over de samme tingene. Da slapper jeg av med at de er fornuftige voksne som klarer å ta vare på seg selv. Da stresser jeg ikke med at de kanskje er ute på natten og at det kan skje dem noe. På avstand har jeg tillit til at det vil gå bra. At de klarer å ta gode avgjørelser.

Men, oppholder de seg her kan jeg ligge våken og bli engstelig for nettopp det. Da vil jeg gjerne stå opp om natten og hente dem, så de kommer seg trygt hjem. Jeg må passe på dem. Enda de ikke ønsker det. De vil klare seg selv, ha sin selvstendighet, vite at jeg stoler på dem.

Og jeg har også en mamma, som har sine voksne barn. Halvgamle barn til og med. Har hun det på samme måten, tro? Vil det være sånn når jeg er i 80-årene og de i 50-årene også? Rart å tenke på det, at jeg skal lure på om de spiser variert nok og får nok søvn da også. At jeg skal bli urolig for dem om de er på besøk hos meg, på samme måten som da de var små og trengte meg. At jeg skal spørre om de har nok ulltøy om vinteren så de ikke fryser, bekymre meg over for tynne vintersko og manglende luer.

Vi vil klare oss, enten det blir sånn eller slik, det er bare så merkelig å reflektere over det. Disse årene som løper ifra en, og følelsene som henger etter.

Livet handler om mange valg, eller for å si det på en annen måte, vi står ovenfor så mange valg i livet. Hele tiden. Og hver gang vi velger noe velger vi bort noe annet. Ved hvert valg velger vi bort mye mer føles det som.

Da jeg var ung og i ferd med å skulle avslutte på videregående skole var første gangen det virkelig slo mot meg, at jeg måtte ta valg. Heldigvis var det en venninne som hjalp meg veldig ved å invitere meg med på sitt valg. Møbelsnekker grunnkurs ble det. Kunne like godt gjøre det som noe annet, siden livet fløt forbi. Har ofte sett for meg at jeg satt i en liten robåt uten årer på et åpent hav. Ingen retning – ingen mål, bare bli drevet rundt.

Det stoppet jo selvfølgelig ikke med møbelsnekringen, det var bare en liten havn. Et år går fort, og valgene begynte å lure rundt alt etter et halvt år. Valgene for veien videre. Og det var viktig, selv om det var for mange valg. Jeg husker jeg tenkte at jeg ville bli husmor. Finne en mann og gå opp i han og familielivet. Fortsette der det slapp en gang, da pappa døde og familielivet gradvis løste seg opp. Kanskje det ville skjedd uansett, på en måte, ettersom vi vokste til og flyttet ut, men det opplevdes så drastisk, og etterlot savn og tomhet.

Husmor ble ikke et realistisk valg, mannen dukket ikke opp. Eller, om han gjorde det tok vi ikke det rette valget. Og livet som rev eller sporhund var igang. Beveget meg litt i den ene retningen og litt i den andre. Luktet på noe før noe annet virket bedre. Det var en tid med mye uro, siden mye virket spennende en stund, men ikke spennende nok. Klarte ikke å fordype meg i det jeg holdt på med. Det vanskeligste var kanskje å lytte innover, og velge for meg. Ha tro på meg selv.

Og valgene har bare fortsatt, uansett hva vi holder på med innebærer det konsekvenser. Store og mindre valg, som kan ha store ringvirkninger. Det er lett å tenke tilbake og være selvkritisk til en del, selv om det ikke er noe poeng i det. Fortiden går det ikke an å gjøre noe med, bare her og nå.

Og det er akkurat det som er dagens dilemma. Valget jeg tok med å starte eget firma, som innebar mye mer enn jeg tenkte på – og kunne forutse, på godt og vondt. Igjen kommer vektskålen opp, den evige vurderingen for og imot, som tar mye tid i mitt liv. For, på en måte har jeg tatt et veldig klønete valg ved å jobbe full tid som skomaker, masse jobb og lite penger. Samtidig har jeg full kontroll på arbeidet mitt, er min egen sjef og styrer dagene selv. Friheten i det er mye verdt, både i forhold til tid og penger. Barna mine er store og klarer seg, så det går ikke så veldig utover dem at jeg ikke har mer å gi dem.

De får jo huset mye for seg selv når de er her, siden jeg er mye borte. Det er en frihet for dem også. Om det er det de ønsker. De har jo ikke valgt, så igjen et dilemma.

Og jeg vet at det er høst. Mørket og kulden kryper mer og mer innpå meg. Det er en tid jeg fort kan kjenne på behov for å krype inn i en lun hule. Energien daler, både ute og inne, og det er tyngre å motivere seg til jobben. Holde tempo oppe, og få de evige resultatene. Det holder ikke å være, det må hele tiden produseres. Fridagen er snart over, får hurtiglade før ny arbeidsuke med nye valg.

Før var jeg en ordentlig dagdrømmer. Det var noe fantastisk med det. Leve i en parallell verden som bare var min.

Den verdenen var så full av muligheter. Lys og lett var den, vakker. Hva som skjedde i disse drømmene kan jeg ikke beskrive lenger, sitter bare igjen med følelsen av hvordan det var å bare være der.

En dag hadde jeg sluttet med det, å forsvinne inn i dagdrømmene. Når det skjedde, og hvordan det skjedde, aner jeg ikke. Husker at jeg kom inn i tilstanden bare når jeg hadde lagt meg rett før jeg sovnet en periode. Det var rett før det opphørte. Når jeg forsøker å komme inn i den modusen i dag klarer jeg det ikke.

Men, drømmer kommer til meg om natten, og det er jeg glad for. Våkner ofte av morsomme og rare drømmer som gir et tilskudd til den nye dagen. Fint å oppleve rare ting selv om livet tilsynelatende er nokså trivielt og rutinepreget.

Drømmer for framtiden har jeg vel fortsatt, til en viss grad. Kan drømme om at hagen her skal utvikle seg til en frodig oase, for eksempel, noe som i tilfelle vil kreve at jeg bidrar litt mer. Samtidig kan jeg drømme om en liten leilighet på Nesodden eller i Oslo etterhvert, og leve tettere på/med folka mine og kulturlivet der. Eller, kanskje en liten fjellgård i Vats, med tømmerhus og et helt enkelt liv i naturen.

Jeg har hørt om kokebanan, forestilt meg hvordan det smaker, men tror fortsatt jeg har det til gode. I dag fikk jeg en, så snart skal den drømmen realiseres. Og som med andre erfarte ting, forsvinner snart magien og mystikken rundt kokebanan. Og jeg kan krype til køys og la nattens drømmer underholde meg.

Nok en gang sen høst

Surt og kaldt ute

Mørket kommer snikende

Og det kan fyres i ovnen igjen

Hadde helt glemt det

Hvor deilig det er å sitte foran den

Se inn i flammene

Og kjenne varmen som brer seg rundt i kroppen og gir stive muskler hvile

Blikket vandrer mellom flammer og glør

Det varme lyset

Og overskuelig dramatikk

Gjør kvelden rolig og harmonisk

La det bare storme

La kulden komme

For den når meg ikke

Her jeg sitter i ren nytelse

Det er så rart å være med og arrangere noe, for det meste mindre arrangementeter. I forkant er det en rekke ting som skal tenkes igjennom, planlegges, forberedes og gjøres. Like før “det braker løs” oppleves det som nokså hektisk, og tar det meste av fokus.

Under selve arrangementene er det lett å være på toppen av bølgene på en måte, ri avgårde i stemningene, og være litt på utsiden eller en observatør av det som skjer. Morsomt, fint, og mye glede, uten å være helt i det.

Etterpå er det godt å roe seg ned, rydde opp og gjenskape opplevelsene. Kjenne på det gode som skjer når mennesker møtes. Noe som kan virke som tilfeldigheter kan være noe større.

I dag har det vært ny vernissasje i verkstedet. De to utstillerne kjente ikke hverandre, og ved første øyekast virket det som de hadde nokså ulike uttrykk i arbeidene sine. Det viste seg at de egentlig hadde mye felles, med ord og kalligrafi, selv om hun ene ikke hadde med slike bilder til denne utstillingen. Fargene kommuniserte med hverandre, og det vil bli nok en spennende periode med mye liv på veggene.

Det samme oppleves gang på gang, med disse utstillingene. Ren hverdagsmagi. Jeg liker det.

Nå for tiden er det mest disse vernissasjene jeg arrangerer. Da aner jeg ikke hvor mange som kommer, eller hvem, og hver gang har det blitt bra!

Tidligere elsket jeg å arrangere kvinnelige likørselskap. Det var private arrangementer i hjemmet. Da hadde jeg bra oversikt over hvem og hvor mange som kom, og kunne forholde meg til personer når jeg holdt på med planleggingen. Det som var hovedprosjektet da, var å bake kaker. Gode og gjerne fete kaker med krem. Og sikre at likørutvalget var bra, kjøpe inn ulike flasker. Ofte hadde jeg lagt inn en oppgave for kvelden, som kanskje ikke ble tatt så alvorlig for gjestene som arrangøren.

Barnebursdager har det blitt en del av med tre barn. Det har vært både gruing og gleding i forkant av disse. Det har hatt med alder å gjøre, hvordan barna har hatt det i gruppen sin på tidspunktet, tidsplanen rundt jobb/farens jobb, og litt økonomi. Hver gang har det vært en del å forberede, hektiske timers fest og rolig avslutning etterpå. Tror det stort sett var vellykket, at den som skulle feires følte seg vel etterpå. Og eldre.

Nå er ikke det så viktig lenger. Å bli feiret, for å føle seg større etterpå. Eldre. Vet jo at det fortsetter, men det er ikke målet. Om jeg feirer er det for å samle folk jeg liker og ha det hyggelig, og så er bursdagen påskuddet. Men, liker bedre å arrangere noe frittstående – uavhengig av alder og fokus på at andre skal feire meg. Liker å feire andre, så fortsett med det, dere som liker det!

Nå er det middag som er neste ut her. Middag for 2. Sen søndagsmiddag. Det blir bra det.

Det er verdensdagen for psykisk helse i dag, og derfor er redsel nå et tema på radioen. Vi lyttere kan nå sende inn svaret på hva vi er mest redd for, og jeg starter å lure.

Fra jeg var liten har jeg ofte hørt at jeg er så redd for alt mulig, engstelig. Når jeg sitter her og undrer over hva jeg er redd for, er det overraskende mye jeg ikke frykter.

Eksempler på radioen var haier, insekter, høyder, og må innrømme at jeg er litt redd for høyder, men har aldri fryktet så mye som en liten hai der jeg har badet. Men høyder, det har blitt mye bedre ved å utfordre meg på det. Gikk til øverste etasje på utkikkstårnet på Sprinkelet på søndag, uten svikt i knærne og magesug. Fikk dermed en nydelig opplevelse av utsikten i klart høstvær.

De snakker om fallskjermhopping nå, og det må jeg innrømme ikke frister! Holder meg til å fly i ordinære passasjerfly.

Var redd for veps da jeg var yngre. Etter å ha hoppet over en lenestol for å flykte fra en, og forstuet en storetå i det mindre elegante jumpet, ble jeg litt kurert. Et stikk hadde vært litt ubehagelig med en gang, tåa var vond en stund.

Det jeg kanskje er mest redd for nå er vel at jeg ikke skal rekke alt jeg ønsker i livet, både ting jeg vil lage, opplevelser på ytre og indre plan jeg vil erfare, familie og venner jeg vil se og snakke mer med, steder jeg vil besøke.

Jeg hører noen si de ikke er redd for noe, det tror jeg dessverre ikke helt på. Med god kontakt med følelsene sine tror jeg alle kjenner på noe. Redd for å miste kontrollen over motet sitt, for eksempel? Men, det er ikke viktig å grave i det, det er nok å forholde seg til sitt eget.

Det er ikke for ofte jeg spiser det, men hver gang jeg gjør det blir jeg jublende glad! Det er så enkelt – og det er så godt!

Sildefileetene er ferdig renset, og kjøper jeg de i Sverige er de spiseklare, så trenger ikke å vanne dem ut heller. Potetene koker seg selv, må bare legge dem i en kjele med litt vann. Rå løk skjæres i ringer, rødbetskivene bruker jeg syltet på glass, og en dæsj rømme.

Og det er sunt. En kilde til omega3 står det på sildepakka, og grønnsakene inneholder ulike gode saker som jern og vitaminer.

Det hele toppes med vann, for det er en kjensgjerning – det er mat en blir tørst av. Først et par glass under måltidet, og senere bøttevis utover kvelden.

At våre forfedre her oppe i nord overlevde på sild og poteter er bra å vite, selv om jeg ikke er direkte misunnelig på dem. Det er greit med variasjon, og tilbehøret er med og gjør hele opplevelsen. Vil allikevel ta en vann-skål for silden og potetene, og håper andre lar seg friste, om dette er ukjent mat. Det er verdt forsøket!