Eller hva det egentlig er. Vi lever i et samfunn som bygger på penger. Ny tid for lønnsforhandlinger og privatøkonomi gjør at det snakkes en del om det på radioen. Og, det opptar oss, naturligvis gjør det det. Nærmest alt vi trenger her i livet koster penger, føles det som.

Blir syrlig innvendig når jeg hører at alle får økt kjøpekraft, hva er vel det for noe tull. Med prosentvis lønnsøkning vil de med mye få mye og de med lite få lite. Enkel matte for de som husker prosentregning. Det minst fantastiske med denne ordningen er at avstanden øker hvert år. Noe som vinnerene synes er en rettferdig ordning, 4,5 % hurra! Kroneøkning er mye bedre, om det skal være rettferdighet i verden. Noe det selvfølgelig ikke skal være. Noen skal stå over andre og føle seg viktigere og mer verdt.

Det er litt artig, har tenkt mye på det i det siste, for i mitt liv går lønnen ofte ned og ikke opp. Jeg føler meg rik. Jeg er rik. Rik, men fattig. Jeg er så takknemlig for det! Tenk å være fattig, men rik. Det er stadig flere som ser ut til å være der. Og jeg er glad det ikke er meg. Noen få er rike og rike, og ære være dem for det! Det kunne jo vært spennende å erfart hvordan det var. Og den siste gruppen fattig og fattig. De har ikke enkle liv, vil tro det er få som ønsker seg dit. Kan jo være en nyttig erfaring for å forstå livet det også, men glad jeg ikke er der.

Hva status angår tror jeg de rike men fattige er aller mest opptatt av å porsjonere seg. De omgir seg med de riktige statussyblene, og soler seg i glansen fra dem. De får bare holde på med sitt. Så holder jeg på med mitt. Når vi har gått over målstreken står vi ganske likt hele flokken, uten vinnertid og rekord, tror jeg.

https://open.spotify.com/track/0qRR9d89hIS0MHRkQ0ejxX?si=UFDcKAocTYiyosEuo4r_fw