I dag snur det igjen, lyset skal sakte dominere mørket. Igjen. Jeg liker det. Liker tanken på at morgenlyset slipper til, for klokka nærmer seg 8 og det er nattemørke ute.

Som alle andre år har jeg begynt å like å gå ute i mørket på vei hjem fra jobb. Vanen med å finne fram refleksen og ta den på er inne igjen, og det er noe fint med å se på alt lyset gjennom mørket.

Turene hjem gir rom for å puste inn den mørke lufta, selv om jeg tror den er lik den lyse. Den gjør noe med meg, eller kanskje det er i kombinasjon med at den er kald. Jeg føler iallefall at jeg blir renset, kommer hjem med fornybar energi, og er klar for kveldene inne i det lune hjemmet – selv når det er frisk temperatur her og det må fyres godt før lun er riktig beskrivelse.

Fortsatt er det mange og lange kvelder foran oss, lyset kommer sterkere tilbake, men bare i minutters hastighet, og det er god tid til å favne mørket enda. Det er noe med å være med det når det ikke har noe for seg å kjempe mot det, mørket. Og kontrastene er sterke, bare en liten flamme sprer tydelig lys i disse tider. Setter mye mer pris på et lys som står ute og brenner i en lykt nå enn i juni.

Mørket er ikke farlig, selv om mange ting blir borte og det er lett å gjemme seg i det. Det er vanlig å være mørkredd, men kanskje større grunn til å være redd i lyset. Det er da alt kommer fram, og blir synlig. Nå kan jeg for eksempel nyte adventstjerna her, som speiler seg i vinduet, uten å tenke på at vinduet ikke er pusset. Når lyset kommer derimot… Ha en fin solsnudag!