Sitter der i bare skallet

Tykt skall

Ugjennomtrengelig

Bare sitter der i skallet

Innenfor skallet er det tomt

Helt tomt

Ekkokammerlig

Innenfor skallet er det bare tomt

Pass godt på at skallet er fint

Helt fint

Perfeksjonistisk

Pass godt på at skallet bare er fint

Tenk om skallet får en revne

Smal revne

Minimalistisk

Tenk bare om skallet får en revne

Skallet holder tomheten på plass

Trygg plass

Fasadebestandig

Bare skallet holder tomheten på plass

Men, jeg vet bedre. Det går an å se gjennom skallet, eller overse det. Trenger ikke å være dommer over noe og noen, bare reflektere over livet og leke med ord. En avveksling fra å legge 7erkabal, som har blitt en dille.

I snart 30 år har jeg vært mor, og selv om jeg har en nokså klar formening om hvem jeg er etterhvert, identifiserer jeg meg mye med morsrollen, liker å vise mine kjære barn omsorg. Selv om de gradvis har blitt voksne selvstendige mennesker, har jeg fugleperspektiv, ser for meg de gapende ungene som må mates.

Men, de må ikke det lenger. De klarer seg helt fint selv. Den mellomste er riktignok innom på en mellomlanding nå, men har bra kontroll på seg selv, trenger ikke at jeg løper hjem for å passe på han.

Ved at ungene blir store, voksne, blir jeg realitetsorientert om egen alder og posisjon i livet. Den indre subjektive opplevelsen av alder stemmer ikke helt. I det siste har jeg begynt å realitetsoppdateres, som bryllupet til nevøen min i sommer. Han og mange med han var i midten av 30-årene, og jeg så jo at de var ordentlig voksne, ikke unge voksne lenger, selv om jeg har en tendens til å tenke på han som ungdom, nesten. I settingen så jeg også at vi søsknene og de andre tantene og onklene, og foreldrene, var eldre. Og mamma, hun var den gamle. Det var rart. Og selvfølgelig helt naturlig.

Tilbake til utflyttingen, jeg blir altså minnet på at jeg er eldre. De barna jeg var så heldig å få følge fra første spire av liv og opp gjennom oppveksten, har blitt voksne. Og hvordan er man mor til voksne? Det lurer jeg på, selv om jeg har vært det i en del år nå. Det er lett å glemme rollene, at jeg fortsatt er moren.

Og der vet jeg at jeg har feilet. Selv om de er voksne skal jeg ikke snakke med dem om alt. Det skal være private rom vi ikke deler. Det er kanskje enda viktigere i relasjon til dem. Det er ingen som kjenner meg bedre, tror jeg, samtidig skal de spares for det mest intime. For jeg er fortsatt mor.

Å skrive dette innlegget har tatt meg flere dager, det er utfordrende å sette ord på denne overgangen. Forandringen er både spennende og skremmende. Det vil bli bra etterhvert, men jeg vil fortsette å fomle litt i tussmørke. Håper inderlig ungene vil gi meg tilbakemeldingene jeg trenger for å være passe mye til stede for dem. Og, i og med at de er ulike vil passe være ulikt.

De vil alltid ha en stor plass inni meg, og være i tankene og følelsene mine. Når de stikker innom skal de få det de ønsker seg, jeg vil fortsette å mate dem innimellom.

Blir så lei av spam! Både her og der. Ordentlig mas!

Nå har jeg takket nei til noe tull, men litt sent. Svarte først saklig, fordi jeg satt opptatt med noe annet og ikke koblet at det var spam da jeg fikk melding av en venn. For alt jeg vet får andre den samme dumme forespørselen fra meg nå, og blir like lei.

Hva er det for et fenomen egentlig? Tjener noen penger på det? Når det dukker opp en teit melding nummer to, hvor de ber om koder eller kontonummer, da er vel løpet kjørt? Kanskje noen fortsatt tror de er utvalgte i konkurranser og vinner?? Jeg blir bare veldig sur, og føler meg utrolig kort som gadd svare “vennen” på den første meldingen. En facebookvenn som spør om mobilnummeret mitt er ikke utenkelig, selv om jeg ville funnet det på gule sider eller noe, men det stopper der.

På jobben når de ringer fra et forsikringsselskap eller mobilselskap for å gi meg et godt tilbud, da blir jeg også grinete. Jeg har ikke tid til sånne forstyrrelser, jeg orker uansett ikke å ta stilling til det når jeg er opptatt. Skulle jeg vurdere å bytte ut avtalene jeg har tar jeg selv kontakt. Er jeg sliten og svak kan jeg gå inn i de samtalene, og oppdage at det har gått mange minutter, før jeg nærmest koker over. Jeg har bra avtaler som jeg har. Spam!

Det nærmer seg nytt valg. Å titte i postkassa nå er ikke overraskende en politisk affære. Der ligger det løpesedler som forsøker å påvirke. Det jeg ser er unødvendig bruk av ressurser. På papir, layout, farger, frivillige som har lagt de i postkassene. Nok en gang – SPAM.

Jeg kunne jo valgt å skrive spam på norsk, for det er søppel. Søppel i ulike varianter. Jeg er relativt interessert i søppelsortering, men foreløpig er jeg ikke god nok på den digitale søpla. Håper jeg blir en ekspert etterhvert, hvem vet, kanskje den kan resirkuleres og bli til noe nyttig og bra?

Det har akkurat blitt august, og fortsatt er det mye sommer igjen. Takk og pris må jeg si, for det er deilig med lyset og det frodige plantelivet. Og sommerlivet.

Det er unektelig mange av oss som tar livet mer med ro på sommeren. Maser og kaver mindre rundt, og har et lavere stressnivå. Jeg opplever at hele byen er litt mer nedpå på denne tiden, og nyter det.

Når det er sagt merker jeg at det har vært litt vanskelig å nyte sommerkvelder ute i juli. Ofte har jeg fortet meg hjem, og stengt både dører og vinduer. Vind og vær ute og mer lunt og rolig inne. Eller vært ute med litt for lite klær og kommet hjem nærmest frossen, fordi ullgenseren lå hjemme, bare sommerjakken var med.

Sommerlykke er for meg blant annet å gå barbent i gresset. Denne sommeren har jeg knapt gjort det. I juni da vi hadde deilig varme dager hadde jeg masse tistler på plenen, så det var nærmest en lidelse å gå uten sko, og etter jeg fikk luket de bort har jeg stort sett hatt sokker i skoene. Og knapt gått i gresset. Har som sagt holdt meg inne. Når jeg ikke har vært ute og plukket bær, da, mange bringebær i år!

Avslutningsvis må jeg understreke at dette ikke er ment som en klage, men en refleksjon. Jeg bor i nordiske forhold og de er fullt levelige.

Det er sikkert mange av dere som tror at livet som blogger er veldig glamorøst. Til dere må jeg bare skuffe og avkrefte. Jeg har riktignok ikke vært så ivrig til å skrive i det siste, så kan vel delvis skylde meg selv, men det kan altså gå flere dager uten en leser.

Jeg er selvfølgelig inspirert av de kjente bloggerne, ser at de får delta på debatter og blir diskutert i det offentlige rom. Det ser jo interessant ut, fortsatt noe å jobbe mot.

Skulle jeg fiffe opp utseende, ville det hjulpet? Det går jo an å tenke det er en fordel, men tror ikke det er avgjørende i mitt tilfelle, siden jeg har en annen profil. Her er det mer ærlig liv med forfall som gjelder.

Slenger med noen selfies siden det ikke kan skade, og ønsker samtidig en god dag!

Som mange av dere vet gikk jeg på et årskurs med Gitte Jørgensen og Pippi-power for en del år siden. Det var et nyttig steg i retning mot selvbevissthet, få kontakt med egne følelser og tanker, og kjenne på egenverdi. Vi gjorde mange ulike øvelser og fikk oppgaver både på kurs og hjemme, som jeg i større og mindre grad har tatt med meg.

Å lage visionboard var en av oppgavene, og det er noe jeg har fortsatt med. Jeg lager et nytt ved oppstarten av nytt år, hvor jeg sitter og tenker over hva jeg vil ha mer av/ fokusere på i året som ligger foran meg. Et år var det mye fokus på naturen, vann og trær. Det året gikk jeg mange turer og merket hvor godt det var. Da jeg skulle bytte ut motivasjonsarket- de henger på kjøleskapet – reflekterte jeg over året som hadde gått, og oppdaget hvordan det hadde hatt en god effekt på valgene jeg hadde tatt.

Nye år med nye temaer har gått, og jeg har fått oppfylt ulike ønsker. Jeg har følt meg heldig, og samtidig takknemlig for denne kunnskapen, disse visionboardene er med å hjelpe meg til å ta gode valg!

Dette året har jeg musikk og konsert som et viktig tema, jeg merker jo hvor glad jeg blir av det, og glede ville jeg ha mer av! Denne sommeren har inneholdt mange konserter, musikk og dans, og flere skal det bli, så nok en gang klarer jeg å ta gode valg. (Har nesten ikke vært på konserter noen år, og da er det noe som mangler.)

Om du skulle ha litt vanskeligheter med å strukturere deg og ta gode valg for deg selv kan du jo lage deg et visionboard selv. Sett deg ned og kjenn etter på hva du savner og vil ha mer av, før du finner fram et ark og tegner/ skriver/ klipper og limer og lager det motivasjonsarket du trenger. Heng det opp et sted der du ofte ser det, og se om det kanskje hjelper. Jeg blir så stolt og glad for at jeg klarer det. Det virker!

Det er så rart hvor fort tiden går. I mange måneder har den nettopp overståtte helgen vært et gledelig agn. Internasjonal folkedanskurs med Lee. Det er alltid en fornøyelse.

I flere år nå har dette kurset blitt arrangert en helg i juni, hvor vi bor på en folkehøyskole i Sandefjord. Der er maten en opplevelse i seg selv. Vi blir foret opp med de beste måltider, til stor glede.

Foruten maten er kurset lagt opp til mest dans og litt fritid. Vi starter med myk oppstart kurs og mest kjente danser fredag kveld, tre økter dansekurs og dansefest med orkester på lørdag, og avsluttende dansekurs på søndag.

I år var det en meget varm opplevelse, siden vi danser i en gymsal uten aircondition, og denne helgen var varm. Dermed nådde vel mange av oss mentalt kokepunkt før kroppen forøvrig var medtatt. Det er veldig morsomt og inspirerende, og vi drar hjem med ømme lemmer.

Lee har holdt på som instruktør i mange år, han var med å starte Borg for over 40 år siden. Det som gjør hans kurs så bra i tillegg til godt gjennomtenkt opplegg, er hans valg av varierte danser og musikk. Han underviser dansene levende med sine særegne ord og lyder, som gjør det både forståelig og enklere å huske alle trinn og turer.

Uten for mye erfaring med ulike eksterne instruktører tror jeg han er min største inspirasjon. Mange av dansene fra hans kurs er på repertoaret, både i Borg og Bottna/ Kville. Nå kjenner jeg på takknemlighet og glede etter nok en morsom og intens dansehelg, som gikk enda fortere enn den i fjor, tror jeg. Det stemmer nok at tiden går ekstra fort når en har det morsomt.

49ers (leses på engelsk), snakket min eksmann om. Hva var det igjen? Jo, selvfølgelig, amerikansk fotballag fra California. Husker at sønnen fikk en genser av den utvandrede tanta med deres logo på.

49 er et tall i 7-gangen. Det betyr at det er en alder å legge merke til, om man er opptatt av at livet går i 7 års sykluser. Og lillebror har nettopp fyllt 49.

Ved å tenke over det – gikk nettopp opp for meg – er det kanskje nokså interessant med en depresjon i det 49ende året. Er det kanskje mange som opplever det? Eller andre skjellsettende opplevelser? Som behov for store drastiske endringer med jobb- /partnerbytte, flytting, slanking, trening. Endring. Og jeg har tenkt overgangsalder. Fortsetter å tenke hormonendringer, men morsomt å slenge på 7årssyklusen.

Det er det siste tallet før 50. Nærmere 0 enn 100. Runder vi opp til nærmeste 100, vil det altså rundes ned til 0, som kan være veldig heldig i noen situasjoner. Men, har du rukket å bli 49 vil du ikke bli rundet ned til en baby, heldigvis, akkurat som en på 54 ikke vil bli rundet opp til en olding. For, som menneske kaller vi vel de på 100 for oldinger?

Det begynner å bli mer vanlig eller kanskje jeg skulle si normalt, å bli 100 nå. Det betyr kanskje at vi ikke kaller dem oldinger, det må vel være krenkende, og er dessutengammeldags. Gammel, er nok riktig, for er du i 70-åra i dag er du sjelden gammel, mer godt voksen, eldre. Sannelig ikke godt å vite hvilke begreper som passer, men kanskje ikke så viktig med alle disse kategoriseringene heller. Poenget er at selv om tall rundes opp og ned i mange situasjoner gjelder det ikke i samme grad for alder. 49 og 52 kan vel begge være ovale 50, stopper der.

Det hadde vært morsomt om jeg hadde hatt en funfact om noe magisk i naturen som tydelig viste tallet 49, men det har jeg ikke. Er det noen som leser dette OG har det – vær så snill å kommentere, og berik meg!

Noen ganger kjenner jeg på ensomhet, så det gjør vondt. Det kan være skremmende, og bli helt overveldende. Følelsen kan komme sterkt, både sammen med andre og alene. Men, hva er det for noe, egentlig?

Jeg tror det handler om opplevelsen av min plass i livet, en eksistensiell følelse. Når jeg er rolig inni meg opplever jeg ikke ensomhet, da nyter jeg å være sosial eller alene. Så jeg tror det handler mest av alt om forholdet til meg selv.

Selv blant venner eller familie kan ensomhetsfølelsen dukke opp. Om jeg har behov for mye oppmerksomhet en dag, og ikke får det, fordi jeg kanskje ikke gir noe som appellerer til fellesskapet, da kan den vonde følelsen komme snikende. Eller når jeg sitter alene hjemme og er litt sårbar og helst skulle sittet tett inntil noen, og blitt ivaretatt, ja da gnager det.

Jeg tror jeg med alderen tør å annerkjenne denne følelsen bedre enn før, og være i den. Da jeg var yngre jobbet jeg med å holde den på avstand. Ikke tørre å kjenne på den, tillot bare å kjenne litt på uroen, og en misnøye. Det slår meg at ensomhetsfølelsen vil få mer plass med tiden, at det er noe naturlig i det. Tempoet rundt oss roer seg ned med årene, vi har mindre ansvar og vi trengs mindre.

Vi skal dø alene, selv om vi kanskje har mange rundt oss. Det er kanskje en mental forberedelse til det. Vil tro det er ensomt å dø.

Men, dø gjør vi bare en gang i livet, og liv er det masse av. Like fort som ensomhetsfølelsen slår inn er den glemt. Når den ikke er dominerende er det andre følelser som råder. Og så mange ulike følelser vi er utstyrt med! Det er mye å glede og undre seg over. Og, når ubehaget kommer vil jeg forsøke å hvile i det. Det går jo alltid over.

Nå nyter jeg en stille kveldsstund alene. Lytter til pulsen i ørene, suset i huset og noen spredte lyder utenfra. Jeg er fyllt av ro og fred, og fri for ensomhet. Trøtt, så gleder meg til å legge meg snart. Vet at det blir en lykke å krype under dyna, og at jeg sovner fort og tilfreds.