Noen ganger kjenner jeg på ensomhet, så det gjør vondt. Det kan være skremmende, og bli helt overveldende. Følelsen kan komme sterkt, både sammen med andre og alene. Men, hva er det for noe, egentlig?

Jeg tror det handler om opplevelsen av min plass i livet, en eksistensiell følelse. Når jeg er rolig inni meg opplever jeg ikke ensomhet, da nyter jeg å være sosial eller alene. Så jeg tror det handler mest av alt om forholdet til meg selv.

Selv blant venner eller familie kan ensomhetsfølelsen dukke opp. Om jeg har behov for mye oppmerksomhet en dag, og ikke får det, fordi jeg kanskje ikke gir noe som appellerer til fellesskapet, da kan den vonde følelsen komme snikende. Eller når jeg sitter alene hjemme og er litt sårbar og helst skulle sittet tett inntil noen, og blitt ivaretatt, ja da gnager det.

Jeg tror jeg med alderen tør å annerkjenne denne følelsen bedre enn før, og være i den. Da jeg var yngre jobbet jeg med å holde den på avstand. Ikke tørre å kjenne på den, tillot bare å kjenne litt på uroen, og en misnøye. Det slår meg at ensomhetsfølelsen vil få mer plass med tiden, at det er noe naturlig i det. Tempoet rundt oss roer seg ned med årene, vi har mindre ansvar og vi trengs mindre.

Vi skal dø alene, selv om vi kanskje har mange rundt oss. Det er kanskje en mental forberedelse til det. Vil tro det er ensomt å dø.

Men, dø gjør vi bare en gang i livet, og liv er det masse av. Like fort som ensomhetsfølelsen slår inn er den glemt. Når den ikke er dominerende er det andre følelser som råder. Og så mange ulike følelser vi er utstyrt med! Det er mye å glede og undre seg over. Og, når ubehaget kommer vil jeg forsøke å hvile i det. Det går jo alltid over.

Nå nyter jeg en stille kveldsstund alene. Lytter til pulsen i ørene, suset i huset og noen spredte lyder utenfra. Jeg er fyllt av ro og fred, og fri for ensomhet. Trøtt, så gleder meg til å legge meg snart. Vet at det blir en lykke å krype under dyna, og at jeg sovner fort og tilfreds.